Apologetisk Forum
Ikke pålogget [Logg inn ]
Gå til bunn

Utskriftsversjon  
Forfatter: Tittel: Jahve : Jeg er. (om hvem Jesus er)
Larss
Juniorveteran
****




Innlegg: 437
Registrert: 9-8-2003
Brukeren er frakoblet


[*] opprettet den 17-3-2004 kl 16:18
Jahve : Jeg er. (om hvem Jesus er)


Jahve : Jeg er.



Det Han selv sier om seg selv i evangeliene og det andre hellige skrifter sier om personen Jesus er egentlig svært merkelig dersom vi ser på uttalelsene slik de virkelig er skrevet.

Da han åpenbarer seg for Moses i den brennende tornebusk sier han at hans navn er Jahve og det betyr “Jeg er. “ og har som tilleggsbetydning “ tilstedeværelse”. Han er, og han er som den han er - tilstede. Den tilstedeværende del av guddommen.

Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Han er altså ikke ut fra dette ord før begynnelsen og etter enden - han er begynnelsen og enden. Han sier også et sted :”Før begynnelse er jeg.” ( her menes kanskje før menneskehetens begynnelse)

Begynnelsen og enden er i ham - er ham. Hva da med veien fra begynnelsen til enden?

“Jeg er veien, sannheten og livet.” Veien mellom er altså også han.

Kristus er ikke et middel for å nå et mål, han er det hele, begynnelsen, veien og målet.!



I skapelsen så Gud at alt det han hadde skapt var såre godt og han hvilte fordi alt var slik det skulle være. Senere slapp mennesket synden inn i verden og det som var såre godt ble totalt gjennomsyret av synden. Ja mennesket som selv hadde sluppet synden inn ble selv en slave av den i den grad at menneskene ble selvdestruktive og i tillegg ødela hverandre og selve skapelsen, natur og miljø. I de tusener av år som er gått siden dette skjedde har mennesket på mange måter forsøkt å gå imot disse kreftene, men alltid har det vist seg at selv om mennesket vil det gode ligger det onde dem for hånden og vi ender opp med å gjøre det vi ikke vil.



Gud, som har evigheten i tankene, kan selvsagt ikke slippe disse kreftene inn i evigheten - det er ille nok at de finnes i denne verden som tross alt har en begrenset tid. Derfor må Gud sette et ufravikelig krav om fullkommenhet for de mennesker som skal være med i den nye verden som kommer, han vil ikke risikere at en slik total ødeleggelse skal komme en gang til.



Hvordan skal Gud så kunne nå dette målet, han elsker alle mennesker med den samme kjærlighet, vil ha med seg alle som vil til evigheten og må samtidig legge lista så høyt at det er bare de fullkomne som kan slippe inn.



For det falne mennesket er det vanskelig å forstå hvor dypt fallet egentlig var, det er kanskje dette som er det vanskeligste av alt, derfor mener vi nok at med den rette informasjon og den rette hjelp vil vi selv kunne nå den standard som kreves. For å imøtegå denne tanke gav Gud Israel denne informasjon da han gav dem Mose lov. Skriften sier at den var “ hellig, rettferdig og god “ ,den var gitt av Gud selv og den var åndelig. Den var nok også slik at den stemte med det ærlige menneskets egen oppfatning om hva som var rett og galt - du skal elske din neste som deg selv osv. Den var i hvert fall slik at de fleste kulturer har den som en slags underliggende struktur i sine egne lovverk.



Gud viste da at loven ikke kunne bringe noen til fullkommenhet p.g.a. vår falne natur og vi bør huske at Gud ikke krevde at Israel skulle klare dette uten hjelp fra Ham. Dersom de holdt loven skulle han velsigne og hjelpe dem på alle måter, ingen fattigdom, ingen sykdom, seier på alle fronter o.s.v. I tillegg ga de mange offringene store muligheter til å prøve igjen dersom de skulle feile på ett eller annet punkt.



Hva gjør så Gud da det har vist seg at loven ikke kunne gi en eneste rettferdig, senker han kravene? Nei det kan han ikke for da vil synden bli en del av evigheten. Jesus skjerper dem heller, han sier flere ganger .. Dere har hørt det er sagt......, men jeg sier dere... og flytter overtredelsesbegrepet fra utført handling til tenkt tanke!!!



Eneste mulige løsning for Gud er derfor at han selv gir den fullkommenhet han krever. Det har han derfor gitt oss i Jesus Kristus. Først viste Jesus at han som sant menneske kunne leve et fullkomment liv, dernest tok han straffen for alle menneskers synd og beseiret døden slik at han ved oppstandelsen kan tilby menneskene å ta bolig i Ham og der bli en del av den nye skapningen som ikke har blitt infisert av det syndefall som ødela den gamle. Dette tilbys alle mennesker som en gave fra Gud, det er gitt oss og alle som vil kan ta imot. Vi ser dette ubestridelig demonstrert ved selve korsfestelsen der Jesus gir fullkommenhet til den rettferdig dømte røveren som ble korsfestet sammen med ham.:

“ Sannelig, sannelig sier jeg deg, i dag skal du bli med meg til paradis.”



Nå er det jo greit å “bevise” at dette at en kristen er en ny skapning og fridd ut fra synden bare er et eventyr, det ser vi jo lett på hver eneste kristen vi kjenner. Vi kristne ser det kanskje enda mer tydelig enn folk i verden for vi ser jo inn i oss selv, innenfor det “fromme” skallet. Kristne kriger mot kristne i Irland og mot hverandre i menigheter og er sannelig ikke fullkomne i sin ferd noe sted - det er en ufravikelig sannhet. Er vi fullkomne eller er vi det ikke, Skriften sier vi er og at vi ikke er (Filip.3,12-15) - og selvsyn og erfaring forteller at vi er utrolig ufullkomne !!



Jeg påstår her at Gud har gitt fullkommenhet til alle som vil ta imot den og at jeg som kristen har tatt imot den og likevel viser mitt liv både meg selv og alle andre at fullkommenhet er det ord som må holdes lengst vekk dersom en skulle gi en beskrivelse av mitt liv! Hvordan kan da dette henge sammen? ( Jacob 3,2)



Skriften lyder slik i Efeserbrevet 2, 8 :” Av nåde er dere frelst ,ved tro. Det er ikke eders eget verk, men Guds gave. det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.”

Vi er altså frelst ved tro, vi er blitt troende. Hva er så tro. Skriften sier i Hebreerbrevet kap 11 vers 1 : “ Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.”

Tro er altså å vite at det vi lengter etter er gitt oss, men at det ligger der fremme et sted og venter på oss. Gud har sagt ja og i den time han har bestemt vil vi kunne erfare sannheten av hans løfte. Vi som kristne må derfor leve i vår ufullkommenhet inntil dagen gryr og vi mottar i det åpenbare det vi nå eier i tro!



Nå er det nok slik at vi, som de fleste andre mennesker, har lengsel etter å bevise hvor bra vi er på alle områder. Dette gjør at vi har vanskeligheter med dette å leve i tro og er nok hovedårsaken til at vi ofte tenker og handler som om vi fremdeles hadde muligheter til å forbedre oss ved hjelp av Guds lov og den falne natur vi fremdeles er en del av. Dette gjør oss åpne for forslag og oppskrifter på veier til fremgang og lykke som “troende” og vi lever på samme måte som fariseerne på Jesu tid og er mer enn villige til å gi Gud ære for at vi “ ikke er som andre mennesker - som den tolleren ved vår side..”. Vi er opptatt av egen mangel på prektighet eller stolte av den prektighet vi har oppnådd og tror at Gud enda er villig til å hjelpe oss videre på denne veien når vi selv står fast. Vi tror også ofte at han vil belønne oss når vi får tatt et lite trinn opp på vår egenrettferdighets stige til himmelen. Tror /håper kanskje at Gud har tatt bort noe av det falne i vår natur og at når alt kommer til alt er vi bedre mennesker en det vi var og om Gud bare ville hjelpe oss litt mer kan store ting skje.



Nå er det ikke slik at Jesus døde isteden for meg slik at jeg som menneske kan få prøve igjen og igjen å forbedre meg, Jesus døde FOR meg. Når en er død for alle er de alle døde. Som korsfestet død og begravet er Adam for alltid avskåret fra å forbedre seg i Guds øyne og vår nye natur eier vi bare i tro!

Hva mener Paulus om en slik tanke? Han skriver : “Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg og det liv jeg nå lever i kjødet lever jeg i troen på Han som er død og oppstanden for meg.” Spørsmålet er derfor ikke hva jeg er, hva jeg kan, hvordan jeg skulle vært osv. Det er hva Han er som teller både her i livet og i evigheten.



1. Kor. 1 30 : Av Ham er dere i Kristus Jesus som er blitt oss visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.”



Johannes skriver i begynnelsen på sin beretning om Jesu liv: Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham..”

Da Jesus ble født inn i verden kom han til et folk som var Guds spesielle folk, de hadde Mose lov som var hellig, rettferdig og god, som hvilte på to bud, elsk Herren din Gud og din neste som deg selv. Her var ikke mangel på religiøs virksomhet ut fra deres tolking av loven med forskrifter, løfter, ritualer og presteskap. Dette folket var i hele sin livsførsel preget av Guds lov og var stolte av det. Likevel forkastet de han Gud hadde sendt og som hele loven , alle profetene og alle salmene talte om. Dette er et stort paradoks, de så ham ikke, de kjente ham ikke, de forkastet ham, korsfestet ham og de venter fremdeles på at han skal komme!!!

Paulus skriver om dette folket at de hadde nidkjærhet for Gud, at de strevde for å grunne sin egen rettferdighet, at de så seg selv høyt hevet over de ugudelige hedningnasjonene omkring, at de drev utstrakt misjon for Mose lov og at de så seg selv som veiledere for hedningene, men den Gud hadde sendt og alle de andre Gud før hadde sendt forfulgte og drepte de. Dette skulle tydelig nok fortelle at den religiøse verden og troens verden er så langt fra hverandre som det går an å komme. En av de religiøse lederne i Israel, en rådsherre ved navn Nikodemus kommer til Jesus om natten av frykt for de andre religiøse ledere, han sier at han tror Jesus er en mann sendt av Gud fordi han tror at ingen kan gjøre de gjerninger Jesus beviselig har gjort uten at det er Gud som har sendt ham. En skulle tro at denne man, helt sikkert en man med moral og livsførsel høyt hevet over dagens gjennomsnitts kristen var et menneske som levde i Guds nærhet, men Jesus møter ham med å si at han må fødes på ny. Med all sin streben, sin vellykkethet, sin skriftkunnskap, sin snillhet, godhet og lovoppfyllelse var han som et oppriktig og ivrig religiøst menneske med sterk Kristusbekjennelse (Messias) så uopprettelig dypt falt at det var ikke håp, han måtte bli et helt nytt menneske.

Paulus er vel den som i sine brever klarest skiller mellom troens verden og religiøsitetens verden. En luthersk teologiprofessor skriver i en bok jeg har lest at uten Paulus ville, etter hans mening, kristendommen bare bilt en sekt i jødedommen. Paulus skriver at den som vil rettferdiggjøres ved loven er skilt fra Kristus og er falt ut av nåden. Han skriver et annet sted at dersom rettferdighet er å få ved loven er Kristus død forgjeves og atter et sted at han akter alt det han før så som vinning i sin gudsdyrkelse for søppel mot det å kjenne Kristus og det å finnes i Ham. Dersom vi finnes i Kristus, skriver Paulus så vil det føre til at vi eier det evige liv allerede nå, dette alene vil gi oss samfunn med Kristi lidelser og åpne for kraften av hans oppstandelse hos oss mens vi enda lever her i denne verden.

Paulus forklarer at Jesus da kan gjøre mer enn alt, langt ut over hva vi ber eller forstår, fordi han selv og hans kraft da har tatt bolig i oss og gjør sitt verk i oss og gjennom oss uavhengig av vår kapasitet eller forstand. Eller som han skriver et annet sted: Jeg har arbeidet mer enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.



Selv opplever jeg at jeg stadig lider nederlag i denne kampen mellom egenrettferdighet og stolthet i min menneskelige natur og den trosoverbevisning Bibelen har gitt meg. Dette forutså Paulus og han oppfordrer oss til å stride for den tro som en gang er overgitt de hellige. Den som mister sitt liv for min skyld skal finne det, sier Jesus et sted, du verden hvor vanskelig dette er for meg. Jeg vil aldri klare å gå et skritt på den veien, mitt håp er da at han som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden også kan være det for meg i dette på tross av min uvilje og ubesluttsomhet.



Ut fra Bibelens ord og vår egen erfaring skjer det ingen forandring i den gamle menneskenaturen selv om vi tar imot Jesus selv om vi nok skulle ønske det. Vi ser det på de personer vi finner i skriften, f.eks. Peter både før og etter pinseunderet jfr. krangelen i Antiokia. Vi ser Paulus og Barnabas krangle om hvem de skal ha med seg på reise og at de derfor drar hver sin vei. etc, etc. Paulus beskriver også seg selv som blek, skjelvende og redd et sted , og han skriver et annet sted at også vi, som dog har Åndens førstegrøde, sukker under byrden og stunder frem mot vårt barnekår - legemets forløsning. Sykdom, forkrenkelighet og svakhet i våre legemer er et uttrykk for det syndefall mennesket etter kjødet lever i og dette forandres ikke før vi blir avkledd i døden eller overkledd i bortrykkelsen. Inntil det skjer må vi ikke si vi er uten synd for da dårer vi oss selv og sannheten er ikke i oss ,slik Johannes skriver. Vi må slite med syndefallets virkning på alle områder inntil forvandlingen skjer, derfor må vi søke inn til Ham og leve i hans nåde og hans seier - sitte i den Allmektiges skygge, bli i Ham osv.



Når vi mennesker har en slik lengsel etter dette barnekår, legemets forløsning, blir vi ofte et lett bytte for vranglærere som står frem og sier seg å kunne vise oss en vei til å oppnå en slik tilstand her og nå. De lover helse rikdom og fremgang både for oss, og de vi er glade i, bare vi følger deres oppskrifter. Disse gjør stor lykke og forblindingen som skjer med deres tilhengere er så total at selv om deres løfter ikke oppfylles følger folk dem i årevis. En slik guru , Rolf Ekmann, sier f.eks. at tro det er nå og det at tro er full visshet om det som håpes - at tro er visshet om at det Gud har lovt vil jeg få selv om oppfyllelsen ligger frem i tid - er vantro. Det motsatte er tilfelle ; det er vantroen som må se her og nå mens troen hviler i overbevisning i det som ikke ses. Kristenheten hyller ofte det som sees og gir dette godt vitnesbyrd, men de gamle fikk godt vitnesbyrd for å hvile i det de ikke så. Vranglære sier merkelig nok alltid det motsatte av læren bare vi ser godt nok etter.

Ekmans lære er det motsatte av Bibelens lære, men hylles og godtas av de aller fleste kristne i dag, dette viser at lengselen etter fullkommenhet i oss selv er så sterk at vi ofte er villige til å godta ting som vi både trosmessig og erfaringsmessig vet ikke stemmer med sannheten.



Skriften og erfaringen samstemmer i det at Gud ikke i frelsen har fjernet fallets resultat fra vår menneskelige natur, begge forteller oss også at vi selv heller ikke er i stand til dette. Begge forteller oss dessuten at dersom vi selv vil forsøke å fjerne den vil vi i stedet styrke syndens makt i oss - syndens kraft er loven - . Vi vil heller ikke få noe hjelp av Gud til et slikt prosjekt fordi dette ikke er etter hans vilje, husk at Adam falt uten iboende synd!

En slik menneskets kamp mot synden i seg selv har funnet sted i all tid og alltid med det samme resultat, munkenes pisking av seg selv og fariseeren Saulus fra Tarsus´s bekjennelse av å være den største av alle syndere bekrefter dette. Luthers kamp og erkjennelse er også et kjent eksempel.



Bibelens vei til et liv i seier er derfor ikke kampens vei, men hvilens vei. Ved daglig å hvile i Golgataverket, ved å bli i Guds kjærlighet, og ved sette vår lit til Guds nåde vil vi kunne holde gamle Adam i den stilling Gud vil han skal være - korsfestet - i forholdet til Gud og mennesker - uten lov er synden død. Dette er å akte seg død for synden og levende for Gud i Kristus Jesus og dette er den troens kamp som jeg så ofte lider nederlag i. Jeg er en som vil være - , en som vil bli - og en som vil vise - en som vil få til -

Gud ber oss ikke å tro at vi er sterkere en synden, det vet han at vi ikke er - han ber oss akte oss døde for synden og forventer ikke at de døde skal seire der de levende lider nederlag!

Jeg leste en gang et intervju med en menighetsleder for en fremgangsrik menighet i en naboby, han uttalte der at han ikke hadde hatt noe problem med sin gamle natur, gamle Adam, siden han mottok en fylde av Den Hellige Ånd for mange, mange år siden. Dette blir da læremessig forklart ved at Åndens ild “brenner bort” den adamittiske natur i oss. At en slik opplevelse utretter et slikt verk er en lære som i større eller mindre grad dukker opp til tider i mange sammenheng og når noen etter opplevelsen fremdeles har lett synlige feil forklares det med at Ånden ble stoppet før verket var fullført .

En slik uttalelse ( Syndfrihetslære ) er for det første læremessig feil og uforenlig med et minimum av bibelkunnskap og for det andre vil det å hevde noe slikt være en bevisst løgn hos et psykisk noenlunde friskt menneske.

Det er også svært trolig at denne lære fremelsker psykopatiske tendenser og i alle fall åpner vei for psykopater til forkynnertjeneste og andre ledende stillinger i den religiøse verden. Tanken er jo da at når noe galt skjer kan det ikke være min skyld og siden Gud er på mitt parti må ansvaret for fadesen ligge hos menneskene omkring meg. Med “Gud” i ryggen kan da psykopaten uten samvittighets skrupler straffe, true og fryse bort slike utilstrekkelige mennesker fra forsamlingen .



En annen læremessig måte å løse problemet med synden i oss på er dualismen, dette er en gresk filosofisk retning fra oldtiden som raskt fikk innpass i menighetene og ble bekjempet som vranglære av Paulus. Hovedbudskapet er at verden er todelt (dualistisk), den består av det usynlige - den åndelige verden som er positiv og den synlige verden som da er negativ. Svaret ligger da i at jeg kan velge å plassere meg i den åndelige, og overlegne verden, fornekte mitt væren i den synlige og på denne måte være hevet over både det sjeliske og det materielle. Vi finner denne lære tydeligst i tesen; jeg er en ånd, har en sjel og bor i et legeme. Jeg har møtt blinde mennesker som f.eks. sier: “Det er ikke meg som er blind, det er øya mine. “ , syke mennesker som sier de er friske og at deres smerter og sykdom bare symptomer som de ikke må ta hensyn til fordi de selv er åndelige og smertene er kjødelige og mange som mener at sorg og andre menneskelige følelser skal fornektes og derfor lever et synlig liv med “smil på munnen og lovsang” på leppene.

Dette er ren dualisme, ren fornektelse av menneskeverd og en fullstendig ubibelsk lære.

Jeg har hørt fra en slik menighet at det er synd når ungdommen blir forelsket, lest uttalelser fra kristne ledere som mener at det er rett innenfor eget ekteskap å piske sin hustru fordi hun vekker lyst i dem og slå sin partner om denne viser tegn til gode følelser under akten. Ekstremt ut fra et menneskelig synspunkt, men godtatt og på en del områder læremessig innført i pavekirken? Verre er det at det er en fornektelse av den første velsignelse Gud uttalte over mennesket (1. Mos, 1, 28) og at et slikt standpunkt åpner vei for ubibelsk seksualitet. Dette kommer klarest til syne ved de utenomekteskapelige forhold og den beviste historiske og nuværende utstrakte homoseksuelle praksis innenfor skolevesen og presteskap i den katolske kirke.



Jesus sier en gang i samtale med noen fariseere og lovlærde som mente seg å være Abrahams barn: “Var dere Abrahams barn gjorde dere Abrahams gjerninger, men dere er djevelens barn.. gjør derfor deres fars gjerninger!” og det gjorde de jo.

Dette forteller oss at den læremessige siden er viktig, enten vil vranglære ødelegge menneskene selv eller så vil den bli brukt som en unnskyldning for å ødelegge andre med god samvittighet. Fariseerne for vill og førte vill samtidig som de var av de mennesker i historien som hadde det beste ytre skinn og var kommet lengst på sin vei med å “helliggjøre” sin egen menneskenatur- dette må da være synlig for enhver bibelleser!

Denne striden mellom tro og gjerning, Åndens nye vesen og Bokstavens gamle vesen, er vil bestå så lenge solen skinner på denne jord og i meg så lenge jeg er i denne hytte. Jeg opplever stadig at den falne religiøse natur i meg stikker hodet frem og krever sin rett - nå må du bli og nå må du være.......I tillegg møter vi angrep fra mennesker omkring som peker på oss og mener at vi som kristne mener oss å være så mye bedre mennesker enn andre og at de selv kan bevise at det er vi ikke. Dette fremstiller oss som løgnere selv om vi ved å ta imot frelse nettopp innrømte at vi i oss selv aldri kunne bli gode nok og at vi er avhengig av Guds nåde til enhver tid. Lære og vranglære er alltid motsatte faktorer.

Fordi mennesket alltid har hatt sin bolig i Guds hjerte har Han gjort en bolig til oss i evigheten ( herlighetslegemet uten synd ) og mens vi venter på å bli overkledd med denne vår bolig fra himlene har han gitt oss en bolig i Kristus. I denne bolig har vi alt vi trenger for å leve, den er velsignet og er under Guds velbehag alltid og til alle tider. 1. Kor. 1, 30 og 2 Kor. 2, 14-16



Av forkynner Dag Arneson.
http://www.nettmenigheten.com
Vis brukerens profil Besøk brukerens hjemmeside Vis alle innlegg av brukeren

  Gå til topp

Powered by XMB
XMB Forum-programvare © 2001-2017 XMB-gruppen