solbu
|
|
Håkon Bleken reiser helvetesdebatten
Håkon bleken har skrevet kronikk i Adressa om Helvete og kirkens vrangvilje til å forkynne ordet.
Hva med helvete?
| Sitat: | Men kirken, ja, kirken er det ikke mye igjen av, og den besøkes da heller ikke. Kirkene står tomme og noe må gjøres. Og hva gjør man da? Jo, man gjør
alt koseligere, hyggeligere, søtere. Budskapet er det ikke så farlig med, bare det trekker folk.
Resultatet er blitt en kirke og en kristendom som i ett og alt bærer tøyelighetens preg. En sosionomkirke der vesentlige spørsmål ofte får ligge, der
liv og død, fortapelse og nåde, og all lidenskap med, forsvinner og bare eksisterer som ytterklær ved festlige anledninger. For allmuen må ikke
skremmes. |
| Sitat: | Jeg er ikke teolog – jeg er bare et vanlig menneske som må konstatere forfallet, forfallet og sviket. Kirker brukes snart til alt mulig. Jeg har ikke
noe imot nye former, jeg er maler og kjenner slike prosesser. Men jeg liker ikke latterliggjøring av vesentlige verdier. Men nei, kristendommen skal
nå for enhver pris folkeliggjøres, det vil si ufarliggjøres og renses for enhver lidenskap.
Stilt overfor denne avglans av en kirke, ble jeg rent ut sagt oppkvikket over at helvete kanskje altså allikevel finnes. For jeg må si at jeg ble
ytterst forbauset over å finne den nevnte artikkel i Aftenposten. Og hva kirken etter hvert er blitt, forteller følgende: For noen år siden opplevde
jeg noe forferdelig merkelig. I forbindelse med en utstilling på Stiklestad, uttalte jeg at jeg var glad for å leve i et samfunn bygget på kristnes
verdier.
Men da ble det bråk, og de som bråket mest, var prestene: For hvordan kunne man si noe så hårreisende? Var det ikke heller naturligere å være litt
behagelig overfor andre trosretninger? Var det nødvendig å fornærme folk slik? Det for det første, og for det andre det faktum at det ikke fantes noen
spesifikt kristne verdier. Og jeg som i hele mitt liv hadde betraktet i hvert fall nåden som en slik, hadde tatt ettertrykkelig feil. Noe jeg bare
kunne ta til etterretning. For så vidt også logisk – for hva skal man med nåde hvis det ikke også er et helvete? |
| Sitat: |
Og tilslutt: Vi som har opplevd en tragedie som overgår alle tragedier, som har merket vårt land, vår nasjon for evigheten. Vi som har opplevd bare et
streif av dette helvete, og som har sett ned i avgrunner vi ikke trodde fantes. Vi burde i hvert fall ta innover oss at helvetes krefter faktisk
eksisterer.
|
[Edited on 1-3-2012 by solbu]
|
|
|
Igo
Medlem
Innlegg: 147
Registrert: 12-9-2011
Brukeren er frakoblet
|
|
Tviler litt på det. Å reise noen debatt om helvete nå er nok ikke så enkelt. Derimot kan det av og til spores en debatt blant troende om helvetes
beskaffenhet og endeligt. Er det et sted hvor man pines i flammer all evighet, eller er det et sted hvor flammene utsletter og hvor stedet også selv
til slutt går under.
Går sikkert an å fremlegge bibelord for begge synspunktene alt etter hvordan man forstår dem.
Står noe om at dødsriket skal kastes i ildsjøen og at det er den annen død, så det kan jo tyde på evig utslettelse. Evig utslettelse for både helvete
og de som er der. Ser ikke bort fra det nei.
[Redigert den 1-3-2012 av Igo]
|
|
|
Igo
Medlem
Innlegg: 147
Registrert: 12-9-2011
Brukeren er frakoblet
|
|
Ja, kanskje det blir litt debatt allikevel:
http://idag.no/debatt-oppslag.php3?ID=20689
På den andre side så er det vel nettopp en kirke i stor grad tømt for sentralt åndelig innhold folkeflertallet ønsker, og det er jo de som eier og
bestemmer, så da blir det nok ikke så mye forandring heller. Og skulle folkekirken en gang bli løsrevet fra staten så skal det vel fortsatt være
folkets flertallsvilje som skal være styrende, så da er det jo ikke sikkert det blir så mye bedre. Hvilket igjen reiser spørsmålet om styringsform.
Demokrati i en kirke passer vel egentlig best der medlemmene er personlig troende. I statskirken består det store flertallet av døpte hedninger. Den
er altså mer en religiøs folkebevegelse enn en bibelsk kirke. Det egentlige problemet ligge altså i den første del av ordet folkekirke. En kirke var
opprinnelig noe for de troende. Der ble de blant annet døp og konfirmert osv. Stats- og folkekirken river ned dette skille og døper og gir kirkelige
ritualer like godt til hedninger som til Jesu etterfølgere. Og hva skal man si til det? Jo jeg tenker at ordet BLASFEMI kanskje ikke er så helt ute av
leia.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
Resultatet er "STASKIRKE", tilrettelagt for mennesker av mennesker.
Vi hadde engang en kirke tilrettelagt for menneske av Gud,
men det er lenge siden, vi må tilbake før år 1000, før Norge ble
avkristnet av den katolske kirke. 400 årsnatten tok helt lufta ut av
Norge som nasjon med tanke på Guds lære.
Vi har mange steinkirker her i Norge, alle har dessverre fått fysisk og åndelige forfall og frafall. Fra omlag år 1000 ble disse Kirkene dekorert med
bl.a. tårn, de bar da merket til en kirke som levet i hor.
.
|
|
|
Igo
Medlem
Innlegg: 147
Registrert: 12-9-2011
Brukeren er frakoblet
|
|
Forstår ikke hekt hva du mener. Så vidt jeg vet var det den samme katolske kirke og lære
her i landet både før og etter år 1000. Det var katolsk kristendom som kom til landet noen
århundrer før tusentallet og det ble ikke noen forandring på det før ved reformasjonen.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
Sitat: skrevet av Igo  | Forstår ikke hekt hva du mener. Så vidt jeg vet var det den samme katolske kirke og lære
her i landet både før og etter år 1000. Det var katolsk kristendom som kom til landet noen
århundrer før tusentallet og det ble ikke noen forandring på det før ved reformasjonen. |
Der ser du, du kjenner ikke våre forfedres historie, dvs bare "skoleversjonen" som er i tråd med DKK tåkelære.
Før DKK tid hadde vi en gryende menighet som stammet fra de britiske øyer, en Celtic protestantisk (et navn jeg har satt på det) lære. Og den hadde
vi her mest sannsynlig før år 100. Kirken vet om dette, men fortier det.
Jeg vet om en gravplass under en kirke på sørlandet som er veldig gammel. Her finnes spor etter denne kristendommen som kom tidlig til landet. De
bevis er lagt lokk på av kirkens menn p.g.a. at dette vil reise en masse spørsmål. Bl.a. om at denne gruppen ble utryddet av den katolske kirke
p.g.a. at de var "protestanter"/kjettere.
Det er massevis av spor etter tidlig kristendom, men som sagt så forties det.
En annen ting, hvorfor tror du at vikinge toktene stort sett var rettet mot den katolske kirke? Du kjenner sikkert til Nord Irland/Ulster og deres
kamp mot DKK. Mange av vikingene var gode mennesker som førte en kamp mot den falske lære. Men dette er lite kjent og ikke akseptert historie.
Har du også spurt deg selv om hvorfor vi hadde så grusomme forfedre? Mye av denne "grusomheten" og hedendommen er oppdiktet av den katolske kirke.
.
|
|
|
Igo
Medlem
Innlegg: 147
Registrert: 12-9-2011
Brukeren er frakoblet
|
|
Kristendom i Norge i år 100? Det var tidlig. Nesten like lenge siden som da Jesus gikk her nede og snakket om helvete. Budskapet må ha spred seg
ganske raskt om det var nådd hertil etter så kort tid, men hvem vet. En av apostlene nådde visst helt til India og det er jo ganske langt det også, så
kanskje er det en mulighet. Hadde bare ikke hørt om dette før, langt mindre har jeg sett noen dokumentasjon. Og du har rett, det er langt fra
skolevarianten.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
| Sitat: skrevet av Igo | Kristendom i Norge i år 100? Det var tidlig. Nesten like lenge siden som da Jesus gikk her nede og snakket om helvete. Budskapet må ha spred seg
ganske raskt om det var nådd hertil etter så kort tid, men hvem vet. En av apostlene nådde visst helt til India og det er jo ganske langt det også, så
kanskje er det en mulighet. Hadde bare ikke hørt om dette før, langt mindre har jeg sett noen dokumentasjon. Og du har rett, det er langt fra
skolevarianten.
|
De britiske øyer fikk budskapet ca. midt på 100 tallet. Store deler av våre forfedre kom fra øyene og hadde dette med seg.
Kontakt mellom Norge og øyene har det vært så lenge isen har vært på vikende front.
| Sitat: |
Josef av Arimatea
«Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og bad om å
få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde
hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort» (Matt. 27,57–60). Se også Mark. 15,42,46; Luk. 23,50–53; Joh.
19,38–41.
Med disse ordene forsvinner Josef av Arimatea ut av Bibelen. Hvem var egentlig denne mannen?
Dette glassmaleriet i en kirke i Bath, England, skildrer Josef av Arimatea som ankommer England og møter kong Arviragus. Med i følget er flere
kvinnerI gamle manuskripter blir Josef av Arimatea kalt en «Decurio», som er betegnelsen for et viktig, romersk embete, vanligvis i forbindelse med
gruvedrift. Josef hadde ansvaret for romerske gruveinteresser (tinngruver) i England — gruveinspektør om du vil. I denne egenskap er det sannsynlig at
han tilbrakte deler av året borte fra Palestina. Den gangen var det ikke bare å sette seg i et fly som på noen få timer er framme ved
bestemmelsesstedet.
Josef var en rik mann som hadde egne skip og drev selvstendig handel med tinn og andre varer. Gamle britiske krøniker forteller at Josef eide noen
tinngruver i Cornwall i England. Han var også medlem av det jødiske Sanhedrin, og var dessuten medlem av en viktig gruppe innenfor Sanhedrin: De
eldstes råd. Josef av Arimatea var derfor en respektert og innflytelsesrik person.
En rekke gamle tradisjoner, samt den jødiske Talmud, bekrefter at Josef av Arimatea var en nær slektning av Jesus. Josef var en yngre bror av Marias
far, og var derfor Marias onkel — og dermed Jesu grandonkel. Dette bekreftes av bl.a. Harlein-manuskriptene i British Museum, som også forteller at
Josef hadde en datter, Anna.
Dette slektskapsforholdet forklarer også hvorfor Pilatus så enkelt gikk med på å overlate Jesu legeme til Josef. Jesus ble henrettet som «forbryter»,
og ifølge romersk lov var det bare nære slektninger som kunne gjøre krav på legemet til en henrettet forbryter. Dette måtte skje innen en time etter
henrettelsen. Hvis ingen gjorde krav på legemet, ville det bli kastet i en anonym fellesgrav for misdedere. Det var dette jødene ønsket. De ville at
minnet om Jesus skulle utslettes fullstendig.
Josef som misjonær til England
Etter steiningen av Stefanus, satte Herodes og jødene i gang en voldsom forfølgelse av de kristne. Jakob, Johannes' bror ble halshogd og Peter kastet
i fengsel (Ap. Gj. 12,2–4). Tradisjonen forteller at det jødiske Sanhedrin i år 35 forviste fra Judea både Josef av Arimatea og flere andre av Jesu
etterfølgere og satte dem i en båt uten årer og seil ved kysten av Cæsarea. De drev med vind og strøm, og kom uskadd til Kyrene i Nord-Afrika. Her
fikk de tak i årer og seil, og fortsatte reisen langs den vanlige ruten til de fønikiske handelsskipene. Dette var en rute Josef kjente godt — han
hadde selv seilt den mange ganger. Til slutt kom de til Marseille i Frankrike, der de gikk i land.
Kirkehistorikeren kardinal Caesar Baronius (1538–1609) identifiserer i sitt verk «Ecclesiastical Annals», det følge som sammen med Josef av Arimatea
kom til Marseille i Frankrike. Det var de to Betania-søstrene Marta og Maria, deres tjenestepike Marcella, deres bror Lasarus (som Jesus hadde vakt
opp fra de døde), Eutropius, Salome, Cleon, Saturninus, Maria Magdalena, Maxim (el. Maximin, den blindfødte som Jesus ga synet tilbake), Martial,
Trophimus (Restituus), og etter all sannsynlighet Maria, Jesu mor. Også apostelen Filip skal ha vært en av flyktningene på denne reisen.
Dette glassmaleriet i Johanneskirken i Glastonbury, England, skildrer Josef av ArimateaI sin «Historia» (ca. år 600 e.Kr.), forteller erkebiskop
Isidorius av Sevilla at apostelen Filip for det meste virket i Gallia, det nåværende Frankrike. Dette blir også bekreftet av kardinal Baronius,
erkebiskop Ussher og mange andre.
Vel framme i Marseille, spredte ryktene seg snart over kanalen om at Josef og hans følge var kommet. Josef var godt kjent fra før mens han var
gruveinpektør i England. En delegasjon druidebiskoper utsendt av prins Arviragus, som var sønn av silurkongen Cunobelinus, kom til Marseille for å
anmode Josef om å komme over til Siluria i England (det nåværende Wales) for å forkynne budskapet om Jesus og hans offer. Kong Cunobelinus
(Shakespeares Cymbeline) var fetter av den berømte britiske krigeren og silurkongen Caràdoc (Caractacus), som hadde utmerket seg i sin kamp mot
romerne.
Apostelen Filip ordinerte Josef og sendte ham og gruppen hans over til England. Kongehuset i Siluria (Wales) var de første til å ta imot budskapet, og
kong Arviragus skjenket Josef og gruppen hans 12 «hides» med landområde (ca. 7700 mål) samt øya Avàlon nær Glastonbury (Ynys Avàlon) skattefritt «til
evig tid». Her ble den første kristne kirkebygning i Europa reist. Dette var i årene 36–39 e.Kr.
I denne kisten ble Domesday-bøkene oppbevartDa hertug Wilhelm av Normandie (Wilhelm Erobreren) beseiret England i 1066, var noe av det første han
gjorde, å kreve opp skatt. Han lot derfor sine menn omhyggelig nedtegne all privat eiendom i England, og hva slags skatt eierne vanligvis hadde betalt
på sine eiendommer gjennom tidene. Dette arbeidet ble fullført i år 1085. Denne katalogen over eiendommer og skatteforhold kalles «The Domesday Book»,
og av denne går det fram at kirken i Glastonbury eide 12 «hides» med land som aldri hadde betalt skatt. Fortellingen bekreftes dermed av et offisielt
britisk regjeringsdokument.
En av Domesday-bøkeneI sin historie om frankerne (ca. 544–595 e.Kr.) skriver Gregor av Tours at Josef av Arimatea var den første som forkynte det
kristne budskap i England. Også erkebiskop Haleca av Zaragossa og andre tidlige kirkehistorikere er alle samstemmige i dette. Det samme gjelder
«Chronicon of Pseudo Dexter». Benediktinermunken og kirkehistorikeren H.P. Cressy (1605–74), som selv hadde tilbrakt mange år i Glastonbury, slutter
seg til dette synet. Også kirkefedrene Hilarius av Pottiers, Hieronymus, Arnobius den yngre, Krysostom, Eusebius, Sabellius og andre er samstemmige i
at England var det første kongedømme som mottok det kristne budskap. Historikeren Gildas skrev (ca. 520 e.Kr.) at «Josef introduserte kristendommen
til England i det siste året av Tiberius' regjeringstid». Dette blir år 37. Kristendommen ble offisielt proklamert som statsreligion ved et edikt kong
Lucius lot utstede ved riksmøtet i Winchester i år 135. Maelgwynn av Llandaff skrev i år 450 at Josef av Arimatea, «den ærverdige decurion», i likhet
med sine elleve medarbeidere, døde og ble begravet på Avàlon ved Glastonbury.
Apostelen Paulus
«Men nå, når jeg ikke lenger har virkerom i disse traktene, og da jeg alt i mange år har lengtet etter å komme til dere, håper jeg å få se dere på
gjennomreisen når jeg drar til Spania, og få følge av dere på reisen videre, når jeg først har fått glede meg en tid over samværet med dere» (Rom
15,23.24).
«Når jeg har fullført dette og lagt denne frukt trygt i deres hender, vil jeg dra veien om dere til Spania» (Rom 15,28).
Paulus forteller ikke om han virkelig dro til Spania, slik han hadde til hensikt. Men det går klart fram av disse versene at det var Spania som var
det egentlige målet. «. . .på gjennomreisen når jeg drar til Spania», «. . .dra veien om dere til Spania.» Det er bekreftet av mange tidlige
kirkehistorikere at Paulus virkelig tok turen til Spania og forkynte Ordet der. Deretter skal han ha dratt til Gallia (Frankrike), og videre en tur
til England. Dette er bekreftet av bl.a. kirkehistorikeren Theodoretus, Klemens av Rom, dikteren Venantius Fortunatus m.fl. Også Ludovicus Capellus
(d. 1658), i sitt verk om apostlene, bekrefter at Paulus forkynte Ordet i England: «Jeg kjenner knapt noen skribent, fra kirkefedrene og ned, som ikke
fastholder at Paulus, etter å ha blitt sluppet fri, forkynte i alle land i Vest-Europa, England innbefattet.» Biskop Burgess slo fast at «. . .når det
gjelder Paulus' reise til England, har vi så klare beviser for dette som vi kan forlange.»
I Johanneskirken i Glastonbury, England, står sarkofagen til Josef av ArimateaApostelgjerningene omfatter Paulus' virksomhet fram til hans første
fangenskap i Rom. Etter at han ble sluppet fri og til han ble fengslet på nytt og henrettet, gikk det fem til seks år som vi ikke kjenner noe til. Det
er lite trolig at Paulus tok det med ro og hvilte under denne tiden. Det samsvarer ikke med hans nidkjærhet, energiske karakter og ansvarsbevissthet.
Det er høyst trolig at det var i denne tiden han besøkte Spania og England.
I Archko-samlingen i Konstantinopel finnes et 29. kapittel til Apostelgjerningene (Sonnini-manuskriptet). Her fortelles det at Paulus dro til Spania,
og deretter til England:
«Og Paulus, full av Kristi velsignelser og rik i Ånden, forlot Rom, fast bestemt på å dra til Spania, for han hadde i lengre tid tenkt på å dra dit.
Han var også bestemt på å dra derfra videre til England [Brittania]. For han hadde hørt i Fønikia at noen av Israels barn, under det assyriske
fangenskapet, hadde unnsloppet sjøveien til 'øyene langt borte', slik profetene hadde fortalt, og som romerne kalte Brittania. Og Herren befalte at
Evangeliet skulle forkynnes langt borte til hedningene, og til de fortapte får av Israels hus. Og ingen hindret Paulus, for han vitnet med kraft for
Tribunalet og for folket, og han tok med seg noen av brødrene som var sammen med ham i Rom og gikk ombord i et skip i Ostium. De hadde god vind, og
kom til havn i Spania. Og det samlet seg mye folk fra byer og landsbyer og fra fjellområdene, for de hadde hørt om apostelens omvendelse, og om de
store mirakler han hadde gjort. Og Paulus prekte med kraft i Spania, og store skarer trodde og ble omvendt, for de forsto at han var en apostel sendt
fra Gud.
Byen Glastonbury i Wales, England, er rik på tradisjoner om Josef av Arimatea. Området så unektelig annerledes ut på Josefs tidOg de dro videre fra
Spania, og Paulus og hans ledsagere fant et skip i Armorica som skulle til England, så de dro dit. Etter å ha passert sørkysten, kom de til en havn
som het Raphinus. Da det nå ryktes at apostelen var kommet til dem, samlet store skarer av innbyggerne seg for å møte ham, og han ble møtt med
vennlighet og gikk inn østporten til deres by og ble innkvartert i huset til en hebreer, en fra hans eget land.
Og om morgenen sto han på Lud-høyden [Ludgate Hill og Broadway, der St. Pauls-katedralen i London ligger i dag], og folket kom inn porten og samlet
seg på Broadway. Og han forkynte Kristus til dem, og mange trodde Ordet og Jesu Vitnesbyrd. . . .
Og det hadde seg slik at noen av druidene kom til Paulus privat og viste ham ved sine ritualer og seremonier at de nedstammet fra de israelitter som
unnslapp fangenskapet i Egypt, og apostelen trodde dette og ga dem fredskysset. Og Paulus bodde der i tre måneder, og stadfestet troen og forkynte
stadig Kristus. Deretter forlot Paulus og hans brødre Raphinus og seilte til Atium i Gallia.» (v. 1–15. Uthevelser tilføyd.)
Paulus og menigheten i Rom
I år 36 e.Kr. overga kong Brân (Brennus), «Den velsignede», tronen og det siluriske kongedømme til sin sønn Caràdoc (Caractacus), for selv å bli
erkedruid ved kollegiet i Siluria, det nåværende Wales. Caràdoc ble senere tatt til fange ved list og ført til Rom (ca. år 51) sammen med sine to
døtre og sønnen Linus. Også Brân kom dit som gissel eller kausjon for sin sønn, et opphold som varte i syv år. Dette blir beskrevet i en annen
artikkel i innsyn (2-07).
Da Caràdoc besteg silurtronen i år 36, hadde han tre sønner, Cyllin, Cynon og Lleyn (Linus) samt to døtre: Eurgain og Gladys (Claudia). Både Linus og
søsteren Gladys er nevnt i Bibelen, som vi skal se.
Gladys ble adoptert av den romerske keiser Claudius, og tok da familienavnet Claudia.
Da Gladys (Claudia) var ca. 17 år gammel giftet hun seg med den unge og velhavende romerske senator Rufus Pudens Pudentius, som hun var blitt kjent
med da han av den romerske general Aulus Plautius var blitt stasjonert som «Prætor Castrorum» ved Regnum, det nåværende Chichester. I museet i
Chichester finnes et interessant monument, «Chichester-steinen», med en innskrift fra romertiden som forteller om Rufus' opphold der.
Den romerske keiser Tiberius ClaudiusDa Claudia giftet seg med Rufus Pudens skrev den romerske dikteren Martial et dikt, som begynner slik: «Claudia!
De blåøyde briters rose! Hjertevinneren! Hvordan er du blitt en latiner?»
I midten av femtiårene etter Kristus finner vi hele den siluriske kongefamilie i Rom, der de oppholdt seg i «Palatium Britannicum». Dette palasset ble
senere kalt «Hospitum Apolostorum» (apostel-hjemmet), og enda senere «St. Pudentiana» etter Claudia Pudentiana, en datter av Claudia og Rufus. Dette
hjemmet ble Roms første kristne kirke. Det er sterke tradisjoner som forteller at både apostelene Paulus og Peter bodde i dette hjemmet til Claudia
Rufina og Rufus Pudens på den tid de oppholdt seg i Rom.
Det er fra denne familien Paulus overbringer en hilsen til Timoteus: «Skynd deg å komme før vinteren! — Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle
brødrene hilser deg» (2 Tim 4,21). Etter at Caràdocs far Brân ble satt fri (ca. år 58), vendte han tilbake til England sammen med tre andre personer
som også var omvendt til kristendommen: Ilid, en jødekristen, Cyndaf og Arwystli, som etter all sannsynlighet er identisk med Bibelens Aristobulus,
som Paulus hilser i Rom. 16,10. Tradisjonen og gamle skrifter forteller at Aristobulus forkynte evangeliet i England gjennom flere år.
Tradisjon uten hold?
Noen vil nok hevde at tradisjonene om Josef av Arimatea, Linus og Claudia, Paulus etc. bare er tradisjoner uten historisk belegg. Det finnes
imidlertid rikelig med gamle manuskripter, verker av kirkefedre, kirkehistorikere og andre som går god for disse beretningene. Moderne «politisk
korrekte» historikere burde behandle disse tradisjonene med respekt i stedet for å stemple dem som oppspinn og fri fantasi. Det er et uomgjengelig
faktum at det kristne budskap kom til England svært tidlig i den kristne menighets historie — uansett hvem som brakte det dit. Vel kan tradisjon og
historie i tidens løp bli omspunnet med fantasifulle detaljer, men de generelle linjene er likevel der. En tradisjon og en legende oppstår ikke
spontant. Bak disse står som regel en virkelig hendelse, og det er denne man kan kjenne igjen bak det hele. Dette gjelder f.eks. de flere hundre
syndflodlegendene man finner over hele jorden. Detaljene kan være forskjellige, men den underliggende beretning som går igjen i alle disse legendene,
er at jorden ble rammet av en vannflom, som bare en håndfull mennesker reddet seg fra ved å bygge en båt.
Det er populært i vår tid å tvile på det meste, spesielt ting som har med Bibelen å gjøre. Samtidig som gamle kristne tradisjoner av den «lærde»
fløyen blir vraket som fantasiprodukter, blir regelrette eventyr som f.eks. utviklingslæren og annet opphøyd som ubestridte sannheter. Alt snus på
hodet i denne vanartede tid. Lys blir til mørke og mørke til lys.
Kilder:
Sonnini-manuskriptet: Acts 29
R.W. Morgan: St. Paul in Britain
E.R. Capt: Stonehenge and Druidism
E.R. Capt: The Traditions of Glastonbury
S. Emry: Paul & Joseph of Arimathea
A. Gray: The Origin and Early History of Christianity in Britain
B.L. Comparet: Nicodemus and Joseph of Arimathea
F. Haberman: Tracing Our White Ancestors
L.A. Waddell: Origin of The Phoenician, Britons, Scots & Anglo-Saxons
E.O. Gordon: Prehistoric London
John North: Stonehenge
P.B. Ellis: The Druids
H.M. Chadwick: The Origin of the English Nation
John Beddoe: The Races of Britain
John Nimmo: Identity of the Religions Called Druidical and Hebrew
L.G.A. Roberts: Druidism in Britain
Isabel Hill Elder: Celt, Druid and Culdee
|
http://www.innsyn.com/artikler/bibelhistorie/item/18-josef-a...
|
|
|
Igo
Medlem
Innlegg: 147
Registrert: 12-9-2011
Brukeren er frakoblet
|
|
Kan sikkert være mye sannhet i legender, men spranget opp til historievitenskapen blir jo formidabelt. Forskjellen ligger i viten.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
| Sitat: skrevet av Igo | | Kan sikkert være mye sannhet i legender, men spranget opp til historievitenskapen blir jo formidabelt. Forskjellen ligger i viten.
|
Begynner å gå opp for meg at du må være smart.
Kan du underkjenne alle disse skriftene, er det bare tull og ingen historivitenskap?
| Sitat: |
Kilder:
Sonnini-manuskriptet: Acts 29
R.W. Morgan: St. Paul in Britain
E.R. Capt: Stonehenge and Druidism
E.R. Capt: The Traditions of Glastonbury
S. Emry: Paul & Joseph of Arimathea
A. Gray: The Origin and Early History of Christianity in Britain
B.L. Comparet: Nicodemus and Joseph of Arimathea
F. Haberman: Tracing Our White Ancestors
L.A. Waddell: Origin of The Phoenician, Britons, Scots & Anglo-Saxons
E.O. Gordon: Prehistoric London
John North: Stonehenge
P.B. Ellis: The Druids
H.M. Chadwick: The Origin of the English Nation
John Beddoe: The Races of Britain
John Nimmo: Identity of the Religions Called Druidical and Hebrew
L.G.A. Roberts: Druidism in Britain
Isabel Hill Elder: Celt, Druid and Culdee
|
|
|
|
Igo
Medlem
Innlegg: 147
Registrert: 12-9-2011
Brukeren er frakoblet
|
|
Har ikke lest bøkene så jeg vet ikke hva der er, men hvis det er som det du gjenga ovenfor
så syns jeg det ligner på det du selv kaller det. Nemlig legender. Og som allerede sagt
så er det en veldig stor forskjell mellom legender og historievitenskap.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
Hvem setter grenser for det akseptable på det historisvitenskaplige feltet?
Snorre er kjent for sin saga. Han samlet skrifter fra gammelt av. Mange tror han produserte eventyr, mens andre tror at
dette er vår gamle historie som ble kastet, gjemt og glemt med hjelp av DKK.
Her kan jeg gjengi noen vers av prologen i den yngre Edda.
| Sitat: |
http://www.sacred-texts.com/neu/pre/pre03.htm
PROLOGUE
IN the beginning God created heaven and earth and all those things which are in them; and last of all, two of human kind, Adam and Eve, from whom the
races are descended. And their offspring multiplied among themselves and were scattered throughout the earth. But as time passed, the races of men
became unlike in nature: some were good and believed on the right; but many more turned after the lusts of the world and slighted God's command.
Wherefore, God drowned the world in a swelling of the sea, and all living things, save them alone that were in the ark with Noah. After Noah's flood
eight of mankind remained alive, who peopled the earth; and the races descended from them. And it was even as before: when the earth was full of folk
and inhabited of many, then all the multitude of mankind began to love greed, wealth, and worldly honor, but neglected the worship of God. Now
accordingly it came to so evil a pass that they would not name God; and who then could tell their sons of God's mighty wonders? Thus it happened that
they lost the name of God; and throughout the wideness of the world the man was not found who could distinguish in aught the trace of his Creator. But
not the less did God bestow upon them the gifts of the earth: wealth and happiness, for their enjoyment in the world; He increased also their wisdom,
so that they knew all earthly matters, and every phase of whatsoever they might see in the air and on the earth.
|
| Sitat: |
III. Gangleri began his questioning thus: "Who is foremost, or oldest, of all the gods?" Hárr answered: "He is called in our speech Allfather, but in
the Elder Ásgard he had twelve names: one is Allfather; the second is Lord, or Lord of Hosts; the third is Nikarr, or Spear-Lord; the fourth is
Nikudr, or Striker; the fifth is Knower of Many Things; the sixth, Fulfiller of Wishes; the seventh, Far-Speaking One; the eighth, The Shaker, or He
that Putteth the Armies to Flight; the ninth, The Burner; the tenth, The Destroyer; the eleventh, The Protector; the twelfth, Gelding."
|
Mye interessant her også. Tørr ikke tenke på alt som ble borte da DKK ryddet opp i hyllene.
.
.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
| Sitat: |
But as time passed, the races of men became unlike in nature: some were good and believed on the right; but many more turned after the lusts of the
world and slighted God's command.
|
De kjente til Guds bud.
|
|
|
Igo
Medlem
Innlegg: 147
Registrert: 12-9-2011
Brukeren er frakoblet
|
|
Ja det tror jeg ganske sikkert, at de kjente til. Tror neppe det er mange som vil betvile det.
De var jo ikke helt isolert fra omverdenen. Men derfra til å hevde at det var en etablert tro
som ble utryddet av DKK syns jeg virker en smule udokumentert. Og dermed også useriøst.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
| Sitat: skrevet av Igo | Ja det tror jeg ganske sikkert, at de kjente til. Tror neppe det er mange som vil betvile det.
De var jo ikke helt isolert fra omverdenen. Men derfra til å hevde at det var en etablert tro
som ble utryddet av DKK syns jeg virker en smule udokumentert. Og dermed også useriøst. |
Den romerks katolske kirke har for lengst vist sine frukter, råtne sådanne. "Grenen" er som frukten, råten.
Den forfulgte kristne og utryddet dem, bare å holde Sabbat var nok til at en ble forfulgt.
|
|
|
Igo
Medlem
Innlegg: 147
Registrert: 12-9-2011
Brukeren er frakoblet
|
|
Og fortsatt udokumentert..
jaja..
Når det gjelder helvete så hadde de nok fått en viss peiling på det også før kristendommen offisielt begynte å få fotfeste i landet, men tror ikke det
ble noe forfølgelse fra den katolske kirke av den grunn. Nei der hadde de nok en felles forståelse. Bortsett kanskje fra at dkk tjente penger på det
ved å selge syndenes forlatelse og sådant bortetter.
Også i dag er det nok en viss tro på helvete, men det spesielle nå er at det skal helst ikke snakkes om. Og spesielt ikke i kirken. Satan, demoner og
ond ånd-besettelser er et ikke-tema. De vil si det er sikkert mange kirker og kristne som er åpne for muligheten, men statskirken? Nei jeg tror ikke
det. Har i alle fall ikke hørt noe om det fra den kanten. Antagelig er de litt for glade i jobben og statspensjonene sine. I den grad de da måtte ha
noen tro i det hele tatt.
Jesus snakket om helvete..
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
http://www.spirituallysmart.com/croatia2.html
http://www.endtime.net/norsk/jesuit.htm
|
|
|
solbu
|
|
| Sitat: skrevet av Viking | En annen ting, hvorfor tror du at vikinge toktene stort sett var rettet mot den katolske kirke? Du kjenner sikkert til Nord Irland/Ulster og deres
kamp mot DKK. Mange av vikingene var gode mennesker som førte en kamp mot den falske lære. Men dette er lite kjent og ikke akseptert historie.
Har du også spurt deg selv om hvorfor vi hadde så grusomme forfedre? Mye av denne "grusomheten" og hedendommen er oppdiktet av den katolske kirke.
|
Dette var jo egentlig spennende opplysninger. Hvor finner du dette?
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
| Sitat: skrevet av solbu | | Sitat: skrevet av Viking | En annen ting, hvorfor tror du at vikinge toktene stort sett var rettet mot den katolske kirke? Du kjenner sikkert til Nord Irland/Ulster og deres
kamp mot DKK. Mange av vikingene var gode mennesker som førte en kamp mot den falske lære. Men dette er lite kjent og ikke akseptert historie.
Har du også spurt deg selv om hvorfor vi hadde så grusomme forfedre? Mye av denne "grusomheten" og hedendommen er oppdiktet av den katolske kirke.
|
Dette var jo egentlig spennende opplysninger. Hvor finner du dette? |
Ja, ikke sant. Veldig spennende tema. Må kanskje starte en ny tråd på det tema. Men jeg er helt sikker på at du som jeg lurte på hvorfor våre
forfedre var så slemme. Du husker besteforeldre, kanskje oldeforeldre som bare var så gode som dagen. Vi vet begge at adferd arves, kanskje mer enn
noen aner. Hadde disse løgnene om våre forfedre vært sanne ville vi være betydelig belastet ennå med galskap.
Akkurat nå så har vi besøk og kona blir litt morsk når jeg trekker frem laptoppen og Bibelen. Men jeg lover jeg kommer tilbake senere i kveld med
mer.
.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
Norge ble "kristnet" av en kirke med slike ledere:
| Sitat: |
Pave Sergius III (904-911) tilranet seg pavetittelen ved mord. Baronius kalte ham et monster. En annen kirkehistoriker (Gregovius) be skriver denne
paven som en terroriserende kriminell. De syv årene Sergius satt på Peters trone, gjorde han pavepalasset til et horehus og en drikkebule. Sammen med
sine Semiramis-lignende tempelhorer, (favorittene var Marozia og Theodora), levde han sterkt og brutalt, og prioriterte likesinnede kjeltringer når
nye kirkelige utnevnelser skulle finne sted.
Pave Johannes X (914-928) kjøpte seg paveembetet. Biskop Liutprand av Cremona forteller i sin historiebok at denne paven levde som en gris og ble til
slutt myrdet av sin elskerinne.
Pave Boniface VII (984-985) hadde en hær av profesjonelle tyver som skaffet ham brukbar økonomi. Biskopen i Orleans kalte denne paven et bloddryppende
monster som vasser i hor og skitt, en antikrist i Guds tempel. Da han døde, ble han slept gjennom Roms gater mens innbyggerne jublet.
Pave Johannes XV (985-996) delte pavekirkens penger mellom sine mange familiemedlemmer. De ble alle til slutt sittende med store gods og rikdommer.
Benedikt VIII (1012-1024) kjøpte pavetittelen. Men siden han var en helt alminnelig borger og forretningsmann, måtte han bli ordinert som prest,
biskop, kardinal og pave på èn dag. Det tok litt tid, men lot seg ordne, siden han var meget rik.
Pave Benedikt IX (1033-1045) ble pave da han var 12 år gammel. Han myrdet, horet og ranet pilgrimer helt åpenlyst, men ingen kunne gjøre noe siden han
var Jesu vikar. The Catholic Encyclopedia skriver at han var en vanære for Peters trone. Vi kan tilslutte oss konk-lusjonen.
Pave Clement II ble i 1046 utnevnt til pave av Kong Henry III, ikke fordi han var særlig brukbar, men fordi det ikke fantes en eneste prest, biskop
eller kardinal i Rom som ikke levde i hor, utbredt umoral og kriminalitet.
Pave Innocent III (1198-1216) var nok ikke så uskyldig som navnet indikerer. (Innocent betyr uskyldig.) Han begynte inkvisisjonen, og det er antatt at
han alene fikk ca. 1 million mennesker myrdet før han selv kom til veis ende.
|
Hvis en evner å se at denne kirken og deres datter kirker er falske kirker, ikke av Gud, vil en også forstå at denne kirke drev forfølgelse av Guds
tidlige menigheter, fra middelhavet og like inn i Norges land.
|
|
|
Viking
Seniorveteran
Innlegg: 1968
Registrert: 17-11-2005
Brukeren er frakoblet
Humør: Prikkbelastning: * * * * *
|
|
| Sitat: skrevet av solbu | | Sitat: skrevet av Viking | En annen ting, hvorfor tror du at vikinge toktene stort sett var rettet mot den katolske kirke? Du kjenner sikkert til Nord Irland/Ulster og deres
kamp mot DKK. Mange av vikingene var gode mennesker som førte en kamp mot den falske lære. Men dette er lite kjent og ikke akseptert historie.
Har du også spurt deg selv om hvorfor vi hadde så grusomme forfedre? Mye av denne "grusomheten" og hedendommen er oppdiktet av den katolske kirke.
|
Dette var jo egentlig spennende opplysninger. Hvor finner du dette? |
| Sitat: |
The work of destruction which the first stream of Northmen wrought on the continent is told in words of despair in what is left of the Frankish
Chronicles, for the pagan and greedy invaders seem to have singled out the monasteries for attack and must have destroyed most of the records of their
own devastation.
http://www.newadvent.org/cathen/11115b.htm
|
Dkk var ikke noe offer i forhold til vikingene. Dkk var en kirke som plaget folket og var en av grunnene til at Norge ble befolket.
Apostlene bidro med å spre den rette lære helt opp i nord. Frankriket og de britiske øyer fikk besøk av Kristi apostler
fra ca. år 50 e.K.. Disse menigheter ble senere forfulgt av
Dkk som kjettere.
|
|
|
|
![[*]](images/xmbxproblue/default_icon.gif){kind=icon}
