Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
Ronald Fangen - om å reparere verden og politikken.
En gren fra tråden om hvordan vi skulle kunne kristne landet /
reparere samfunnet og politikken, og innføre kristne verdier
i stat, skole og barnehage med videre.
Skulle vi ikke tro det måtte hjelpe med en kristen konge,
eller hva med å forsøke å få innvalgt en kristen statsminister!
- til all luksus på kransekaken.
Har vi dertil en forfatter som kjente Europa før under og etter Hitlers
makttid, samt ledende initiativtaker til Kristelig Folkeparti?
Skulle tro det måtte være pensum å sette seg inn i tankene og
planene slik de tok seg ut i den viktige og ansporende
byggetiden etter verdenskrigen, da folk var motiverte,
diskusjonsglade, og ikke hadde glemt prøvelsenes tid.
Spanderer å lese litt høyt fra Ronald Fangens mest kjente roman,
'En lysets engel' utgitt 1945.
Her har han utviklet tankene fra manus-samlingen
'En kristen verdensrevolusjon' (1935) og kledd tankene i
personer, 'jeg'-skikkelsen er en yngre teolog.
'En lysets engel' skulle være lett å komme over i biblioteker
og antikvariater. En poengfylt temaroman, verd å bryne seg på.
- Relatert debatt-tråd -
.
|
|
|
Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
Det blev en forvirrende vanskelig tid.
Først og fremst var det tilstanden i landet.
Efter hvert som valget nærmet seg blev den mer og mer krakilsk
og ufyselig. Jeg begynte å lese avisenes ledende artikler
for å få tak på den saklige forskjellen i partienes ulike syn,
men det var ikke mange saklige opplysninger å få ut av dem.
Det eneste alle partier var enige om - det var at de andre
partiene løy og var totalt blottet for hederlighet.
Alle partier forlangte æren for alt godt som var utført i
landet og gav de andre partiene skylden for all elendighet.
Alle partier lovpriste seg selv for sin hederlighet og beskyldte
de andre for himmelropende korrupsjon.
Samtidig ble det skrevet heftig mot de antidemokratiske statene,
Italia, Tyskland, Russland. Det var for mine dilettantøyne et
tragikomisk misforhold mellom vår egen demokratiske skjellsord-
trafikk, disse partienes forferdelige gjensidige beskyldninger,
og de høytidelige deklarasjoner om demokratiets hellighet.
Men det fikk jo enda gå an at diskusjonen var forbitret og simpel
i tonen -- hvis jeg bare kunde få tak i hvad det var man
diskuterte. Jo naturligvis, jeg så jo at en artikkel gjaldt f.eks
Norges forsvar. Men så vidt jeg forstod aldri hvad som skulde
gjøres, men derimot stadig hvem det var som hadde skylden for at
det og det ikke var blitt gjort.
- Ellers blev det skrevet om arbeidsløshet, som heller ikke noe
parti hadde skylden for, som tvertom hvert enkelt parti hadde stor
ære for å ha avhjulpet, og som det kunne avhjelpe enda mer
effektivt bare det fikk tilstrekkelig støtte og makt.
Bøndenes blad skrev om arbeiderpartiets bondefiendtlige politikk,
Arbeiderbladet skrev om bøndenes arbeiderfiendtlige politikk.
Så var det nedsatt, eller skulde nedsettes en rettskrivnings-
komite som hadde i oppdrag å demokratisere sproget og gjøre slutt
på sprogstriden; den ventet man seg meget av. - Osv. - -
Var da dette den norske politikk, som alle mennesker var så
opptatt av og drøftet med apokalyptiske miner? Jeg kunde ikke
forstå at det var noe rimelig forhold mellom sakene og skrålet.
Og det som gjorde meg mest nedtrykt var at jeg ikke kunde se
noen sammenheng i sakene; det var likesom fragmenter alt sammen,
man fant ingen helhet -- ikke noe helhetssyn, ingen ide, ingen
tro, ingen fremtid.
Dette tenkte jeg, men jeg sa det ikke til noen, for jeg var jo
på det rene med at min oppfatning måtte være gal.
Jeg hadde, bevisst og ubevisst ignorert alt som het norsk
politikk så lenge at jeg ikke hadde forutsetninger for å sette
meg inn i den på noen uker. Ett eller annet sted måtte det være
en hemmelighet, en nøkkel til det hele, som jeg ikke kunne
oppdage.
Og så begynte jeg forsiktig å spørre meg for.
.
[Redigert den 14-2-2008 av Praxis]
|
|
|
Gnagar
Veteran
Innlegg: 637
Registrert: 26-11-2006
Brukeren er frakoblet
|
|
| Sitat: | Opprinnelig postet av Praxis
En gren fra tråden om hvordan vi skulle kunne kristne landet /
reparere samfunnet og politikken, og innføre kristne verdier
i stat, skole og barnehage med videre. |
Har ikke lest 'En lysets engel', men når det gjelder dette med ”kristne verdier i stat, skole og barnehage” så kan en jo undres – hva slags lys blir
det egentlig, og er det egentlig statens oppgave. Selv har jeg litt sans for det verdinøytrale – en stat for alle. Ellers takk – det var sikkert godt
ment, men i dag nok en smule passé.
-
|
|
|
Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
Realpolitikk i Lunkenland?
Realpolitikk og statens kompetanse..
Vi er inne på noe der, 'lettvint kristning' hører så avgjort til det mistenkte -
når vi betrakter mysteriet med all den veltalende religiøsiteten --
som kanskje spirte friskt opp, men ikke slo rot.
Jesus roste ikke all geskjeftig og veltalende religion, dette dømmes
sammen med fariseernes selvkonstruerte uangripelighet.
Et lass med til dels forfuskede 'verdier' er med i bevismaterialet.
Finnes det andre 'kristne verdier' enn Jesu blod, utgytt til vår frelse?
I så fall er det keiser Konstantin som byr på dem -
fuskepelsen som forenkler religionen for rasjonell statsdrift.
Overtar bokføringen for Lammet, massedøper hæren, kreerer geistlige
statsfunksjonærer og julehandel med embeter. Alle, alle skal med.
Kristen-humanistiske verdier og tilbehørende statsministere.
Kirkens skip var ferdig grunnstøtt der og da.
Idet religionen helt ble statens sak.
Disipler fisker fra småbåter. To eller tre sammen.
Realpolitikeren in ecclesia, det var jo Hauge.
Ham måtte de hente ut av kjelleren til å lære folket å utvinne salt!
Uten Haugianerne blir det bare saltløs religionsforkvakking.
Statsmakten var aldri betrodd brødreflokkens oppdrag - Jesus hadde
ikke ett ord å veksle med kong Herodes.
Nei, å døpe barnehager - eller statsinstitusjoner ellers --
noe grunnlag for å tro på det?
Keiserens lettvint-døping, tro om ikke det er trass-hedenskapet
som ligger dypt i grunnen under det norske religionsvesen.
Rettferdige lover derimot, skulle være alle ærlige landsmenns sak.
Hvad nu med R.Fangen og partiet hans.
Ronald var mye av delsummen, der spørsmålet lød: Hvor står det kristne
initiativet overfor samfunnet idag. Å sile bort ham som lettvintmaker,
skal jeg ikke tilråde før vi har gått minst samme distanse i hans sko.
"Hva vil du her" lød det på Horeb. Har vi forstått det vi utfordrer?
Interesserer det hva de prøvde å si - i nesten-moderne tid, men før
okkult-søledåpen helt satte inn og tåkela sinnene?
'passé' er mye brukt yndlingsuttrykk hos dem som vil kassere en gros
noe de ikke har gidet forstå. Ok, scenelyset er på. Hva vil du her?
Mer av realpolitikken går kanskje heller i mhusoys tråd, i fall det
blir tid til mer høytlesning her? - jeg skrev litt av det samme der.
Så vi har spandert en Fangen-tråd og en reparere politikken-tråd.
Mene friskt først og undersøke etterpå, hva har vi vel tolerante
gjestfrie samtalefora til -- så mye moro en må unnvære hvis en skal
gjøre leksene først.
.
|
|
|
Gnagar
Veteran
Innlegg: 637
Registrert: 26-11-2006
Brukeren er frakoblet
|
|
| Sitat: | Opprinnelig postet av Praxis
..før okkult-søledåpen helt satte inn og tåkela sinnene?
Jesus roste ikke all geskjeftig og veltalende religion, dette dømmes
sammen med fariseernes selvkonstruerte uangripelighet. |
Generalisering – det advares mot det på ungdomskolenivå.
Selv har jeg dog et ønske om å komme noe videre, men
det blir muligens ikke noe sammen med trådstarter?
Litt synd egentlig – interessant tema.
-
|
|
|
Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
Akkurat mannen til å klage på nivået her.
Merk at oppgavestillingen var opprinnelig gitt av mhusoy i
- Relatert debatt-tråd -
[Redigert den 2-3-2008 av Praxis]
|
|
|
Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
Tyskland marsjerte inn i Polen
efter å ha oppfylt eteren med skjellsord og trusler,
et delirium av skrik og skrål i ukevis ( . . . )
Hvordan skulde det gå med Finnland? Skulde det også bli
'befridd'? Vi gikk i stor spenning og uro, en underlig
og ond følelse av uvirkelighet.
Hvor var nå de store demokratiene som skulde beskytte
de små land? Var det mulig at de små folks dager var
talte?
Personlig opplevde jeg ikke noe annet merkelig denne høsten
enn at jeg fikk et par truselsbrev.
Men det var jo svært merkelig i vårt land, hvor ytrings-
friheten var noe selvfølgelig.
Fra våre prekestoler var det talt fritt og åpent ut fra
Guds ord om alle forhold i folket, også de sosiale og
politiske.
Nå var det altså oppstått en åpenlyst antikristelig
bevegelse i Luthers land. Jeg hadde lenge nok nektet å tro
at den eksisterte, men efter at jeg hadde studert den og
så dens utslag og stirret inn i det ufattelige faktum at
dette foregikk i et gammelt kristent kjerneland -
da var det ikke til å undgå at dette som opptok meg mer
enn alt annet, også kom til å prege mine prekener.
Begge de brevene jeg fikk var anonyme. Det første lød:
"Jeg har i mer enn ett år regelmessig hørt Deres prekener
og hatt oppbyggelse av det. Men i den senere tid har
Deres forkynnelse fått et betenkelig preg av politisk
agitasjon. De har nedverdiget Dem selv og den norske
kirke med angrep på det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Angrepene er forsiktige i sin form, men ikke en av Deres
tilhørere er i tvil om hvad og hvem De vil til livs.
Det har bedrøvet meg, og mange med meg, at en ung, dyktig
prest på denne måten misbruker det kristne evangelium til
politiske angrep.
Denne sammenblanding av religion og politikk er i seg selv
forkastelig. Og den blir intet mindre enn en forbrytelse
når angrepet gjelder det nasjonalsosialistiske Tyskland,
som av den allmektige Gud er utsett til å stanse den
demokratiske dødsseilas rundt omkring i landene,
gjenreise et sundt autoritært styre og skape respekt for
moral og de nasjonale verdier som det norske folk altfor
lenge har hånet.
Deres påstand om at nasjonalsosialismen er kristendoms-
fiendtlig, og at det nye Tyskland forfølger kirken
er løgn.
Jeg vil ikke tro at det er bevisst løgn, - jeg går ut fra
at den skyldes uvitenhet om forholdene.
Jeg vedlegger derfor en artikkelserie, skrevet av en av
våre mest fremragende unge teologer, som har studert disse
forhold under et lengre studieopphold i Tyskland.
Jeg går ut fra at Deres kollegas autentiske skildring av
forholdene vil overbevise Dem om hvor skammelig De har
tatt feil, og at De vil be Deres menighet om undskyldning
for Deres misbruk av prekestolen.
Skulde De mot formodning fortsette en så direkte lands-
skadelig forkynnelse, vil det ikke bli uten meget kjedelige
konsekvenser for Dem.
Dette er en hilsen og en advarsel fra en
kristen bror."
Det annet kom en måned senere og lød slik:
"De skittviktige, oppblåste hyklerprest!
Hvis De ikke fluksens innstiller Deres frekke, løgnaktige
angrep på det stortyske rike og den nasjonale bevegelse,
skal vi gi Dem så herlig juling at De ikke kan opplate
Deres skitne munn på noen måneder!
Dette er vår eneste advarsel.
Nasjonalligaen"
(Ronald Fangen: En lysets engel. 144-146)
|
|
|
Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
Tidlig skjebne
Da krigen brøt ut sommeren 1914, satt Ronald Fangen som
ung journalist i 'Verdens Gang' og tok imot telegrammene
derutefra om de store katastrofale begivenheter.
"Det var ingen kjedelig tid", skriver han selv om det:
"På sene nattevakter kunde man ha en følelse av at man satt
og ekspederte verdens skjebne efter hvert som telegrammene
kom inn. - Man ekspederte den, men kunde ikke avverge en
eneste liten ting.
Mon ikke verdens ledende statsmenn hadde den samme følelse
som den attenårige journalist:
at de ekspederte uavvendelige begivenheter, og ikke var
i stand til å avverge en eneste av dem?"
Det var ikke noen helt alminnelig ung mann som satt der
i stille nattetimer og grunnet over det underlige og
uhyggelige som skjedde i verden. Han var bråmoden, eide
vitalitet og innfølingsevne og en kjapp og klar intelligens.
Han var bereist og hadde lest en masse, helt fra sine
guttedager hadde han ivrig streifet om i verdenslitteraturen
( . . . . )
Krigen ble kalt 'verdenskrigen' allerede fra første dag, ja
alt før den brøt løs. Det var som om instinktet sa en, at
bryter det nu løs, så blir det verdensbrann. ( . . . )
Oppgjøret måtte komme: verden var tross sin selvgode
optimisme fullstendig på bristepunktet --
menneskene hadde drevet sin selvdyrkelse, sitt begjær og
sin falskhet til den ytterste grense.
( . . . ) Håpet om at krigen skulle bli en forfriskende
renselsesprosess fortok seg raskt. (...) En krig som
springer frem av menneskelig selvhevdelse og begjær føres
selvsagt forgjeves "ideelt sett"; når både ideer og idealer
bare er ord og staffasje, uten indre kraft og mening,
blir kampen bare en stor og avslørende fornedrelse. (...)
Det er nettopp dette som preger Ronald Fangens diktning
i de år krigen varer (...)
(av Carl Fr. Engelstad i boken 'Ronald Fangen: En mann og
hans samtid', 1946)
.
|
|
|
Labar
Juniorveteran
Innlegg: 486
Registrert: 23-9-2007
Brukeren er frakoblet
|
|
Langfredagstanker 08
Kom til å tenke på dette med Fangen..
Passet ikke det navnet ganske godt på en som satt fanget?
[Redigert den 22-3-2008 av Labar]
|
|
|
Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
maler langsomt
.... deres samliv var velsignet på alle måter. Bare ikke
på den måten som for ham betydde mer enn alt:
fellesskap i troen.
Det var ingen vekst fra de blev gift til nu. Tvertom:
før de blev gift var hun åpen og urolig;
nu var hun ferdig, stengt og urokkelig rolig.
Hun var i kirken nesten hver gang han preket, men han kunne
aldri merke at det han sa gjorde noe dypere inntrykk på
henne. Hun bedømte det utelukkende som taleprestasjon:
"strålende preken", "god preken", "du virket litt trett og
uopplagt i dag" osv.
Og det var hun ikke alene om: slik reagerte hennes mor og
hennes bror når de - adskillig sjeldnere - var i kirken;
slik reagerte hele byens "dannede" verden når de overhodet
ville ha noe med kirken å gjøre:
prestene var offentlige aktører, man vurderte deres
prestasjoner ikke stort anderledes enn man vurderte
skuespillerens:
selv i begravelser, hvor man vel kunde ha lov å vente at
dødens majestetiske nærvær vilde åpne sinnene for selve
budskapet --
nei, det var prestasjon da også.
Det var snakk om det forrige slektledd av prester i et
selskap hvor Henrik var. En snart åttiårig, hederskronet
kjøpmann av byens beste familier underholdt om en lang
rekke prester. En av dem fikk følgende attest:
"En bedre liktaler har vi aldri hatt her i byen!"
"Hvem trodde det ord de hørte", klaget de gamle profetene.
Det var hans egen klage, uke efter uke, år efter år.
I hvert fall ikke de "dannede", de rike. De hadde det
altfor godt og var altfor tilfreds med forholdene og med
seg selv. Heller ikke hans egen far.
For dem alle var korsets og oppstandelsens evangelium
en dårskap, for enkelte også et anstøt --
men på den annen side hadde jo kristendommen en opphøyet
moral. Den var dertil unektelig en stor kulturfaktor --
og kirken kunde man på ingen måte unnvære, man ville da
både døpe og konfirmere sine barn, et bryllup uten kirken
var stemningsløst -- for ikke å snakke om en begravelse
uten prest og tale og orgel og salmer, - man bodde da
i et kristent land og vilde i jorden på kristelig vis!
Men -: "Hvem trodde det ord de hørte?"
(av Ronald Fangen, fra "Presten: Kvernen som maler langsomt"
1946)
|
|
|
mhusoy
Moderator
Innlegg: 741
Registrert: 20-12-2005
Bosted: Trondheim
Brukeren er frakoblet
|
|
\"Ingen har større kjærlighet enn denne, at han setter sitt liv til for sine venner.\" Joh. 15:13
|
|
|
Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
Forakt var en vare de lot fuskeren og ignoranten falby alene.
| Sitat: |
Her ... er skjedd et fall i de årene jeg har vært skribent,
altså fra 1. verdenskrig til idag (1946).
Den krets av skribenter jeg møtte i Norge som pur ung, ennu før
jeg var 20 -
Norges siste bohemer, var gjennomgående i 40..50 års alderen.
De var rikt begavede folk, rikere utrustet enn deres produksjon
gir uttrykk -- de var så forelsket i samvær og samtale,
enkelte var muntlige genier -- at det gikk ut over den uttrykks-
kunst som krever ensomhet ved skrivebordet. ...
Det er en ting ved dem som jeg ofte tenker takknemlig på:
vidden, rummeligheten i deres erkjennelse,
det åpent udogmatiske i deres tanke, mottagelighet og kritikk,
deres instinktive avsky for sektvesen som fornekter helheten,
for den analyse som dyrker seg selv og ikke tjener syntesen.
De hadde sterke sinn og sterkt humør og blev ikke hysterisk
irriterte over alle de motsetninger livskunsten skal forsone
og få kraft fra, over alle antinomier som tanken redelig skal
regne med -- hvis den ikke vil fornekte sin egen funksjon og
innlevere sitt bo til konkursbehandling.
De hadde sine meninger, men de mente ikke at andre meninger
nødvendigvis måtte være idioti;
de hadde selvsagt sine personlige reaksjoner på tilværelsens
hovedproblemer som møter alle mennesker og generasjoner.
Men de grep ikke til foraktsord mot dem som reagerte
annerledes.
Forakt var en vare de reserverte til fuskeren og ignoranten.
De var altså ikke panikkslagne hysterikere.
Omtrent alle var ateister eller agnostikere, men selv de
bevisste motstandere fant det nødvendig å vite noe om den
tro de angrep.
De kunde til og med være så generøse at de villig innrømmet
kristen tanke både dimensjoner og visse umistelige kvaliteter.
De kunne skjelne i den kristne åndsverden.
Om de ikke hadde beveget seg så langt ut over Norden i ånds-
livet, så hadde de en gang sittet fordypet i Kierkegaard og
Grundtvig, og lært grundig av disse to at kristen holdning
til og tydning av livet ikke utgjør noen ensrettet og spennings-
fri provins i åndslivet;
de hadde innsett at det dreiet seg om det mest gigantiske og
spenningsfylte byggverk i vesterlandsk kultur.
Kritikerne blant dem kunne vurdere religiøs diktning, ut fra
dens forutsetninger.
- En mann som Torsten Fogelquist kunne være en ypperlig
representant for denne innstillingen. Går vi enda en generasjon
tilbake, møter vi fenomenet Georg Brandes.
Han angrep kristendommen pasjonert og utrettelig gjennom et
langt liv. Men han visste noe om den,
han hadde i sine unge år vært overveldet av den hete troens
glød fra Kierkegaards geni.
Brandes kunne umulig ha skrevet sitt kritiske mesterverk
"Fem danske Digtere", uten begripelse av kristen ånd.
Idag synes det vedtatt at den farveblinde har størst kompetanse
til å skrive om farver --
dvs. om alt utenfor den sekt han tilhører.
Det forenkler oppgaven. Hva skal man med nyansert vurdering,
eller vurdering overhodet - når man kan hyle op om "reaksjon"
og - enda verre: "metafysikk!" -- og avferdige alt i
menneskeskildring, tanke og distinksjoner som man ikke
begriper, eller for sitt liv ikke vil begripe.
Det er rystende å se hvor forutsetningsløst, hvor intetanende
blindt og henrykt hovmodig det blir skrevet i nordiske aviser
og tidsskrifter, om alle fenomener i åndslivet som uttrykker
kristent menneskesyn og livstydning.
De siste tiders sekttilhengere her betrakter det som en
uforskammethet at kristen tro gjør seg kulturelt gjeldende
i kristne land: Slike foreteelser skal slåes ned.
Når det fortrinsvis gjøres av folk som ikke forstår noe av
hvad det hele dreier seg om, må fremgangsmåten nødvendigvis
bli skummel.
|
fra Ronald Fangen: 'Om Frihet' 1947 (231-233)
"Idag er det vedtatt at den farveblinde har størst kompetanse
til å skrive om farver"
|
|
|
Labar
Juniorveteran
Innlegg: 486
Registrert: 23-9-2007
Brukeren er frakoblet
|
|
| Sitat: | Opprinnelig postet av Praxis
"Idag er det vedtatt at den farveblinde har størst kompetanse
til å skrive om farver" |
| Sitat: | Opprinnelig postet av mhusoy
|
Ja, og da har vi kanskje også fått forklaringen på
hvorfor du, Praxis, er så aktiv her i forumet.
Vekkelse, er det noe vi trenger?
Ja, jeg tror det.
[Redigert den 13-11-2008 av Labar]
|
|
|
Everaldo
Juniorveteran
Innlegg: 376
Registrert: 30-4-2004
Bosted: Oslo
Brukeren er frakoblet
|
|
Interessant det du gjengir her Praxis, av Ronald Fangen. Skrevet for 60 år siden, men som å lese om dagens situasjon. Jeg må si med Salomo: Intet nytt
under solen.
Eller er det det?
| Sitat: |
De hadde sine meninger, men de mente ikke at andre meninger
nødvendigvis måtte være idioti;
de hadde selvsagt sine personlige reaksjoner på tilværelsens
hovedproblemer som møter alle mennesker og generasjoner.
Men de grep ikke til foraktsord mot dem som reagerte
annerledes. |
Nå til dags opplever jeg nettopp slike holdninger også fra kristne. Er det nytt, eller var det sånn før, også?
Den respekt for andres meninger som Fangen her beskriver, er egentlig en respekt for andre mennesker. Man gjør seg ikke fortjent til respekt gjennom
hvilke meninger og holdninger man har, men det at man faktisk er et menneske er nok.
Kanskje noe å tenke på også når man omtaler katolikker, muslimer og presidenter.
|
|
|
|
![[*]](images/xmbxproblue/default_icon.gif){kind=icon}
