Siggen
Seniormedlem
Innlegg: 152
Registrert: 30-12-2004
Bosted: Enebakk
Brukeren er frakoblet
|
|
Blogger om nye og gamle kirkemodeller
Pastor Bjørn Olav Hansen, har vært min trofaste ”venn” i hele vinter. Denne hardt prøvede mann har fått meg til å innse at hva jeg hele tiden har
ansett å vite som sikkert – slettes ikke var så absolutt bombastisk ”sant” faktisk allikevel…(sukk og atter sukk… sårende for min stolthet dog
vite Jo da, etter hvert forstod jeg at det faktisk kunne endog hende at andre og hadde sett noe jeg ikke hadde( sic!) … Ting i
kristenverdenen er nok mye mye større enn jeg først trodde… anbefaler lesning av ALLE hans innlegg på denne utmerkede blogg. Det hviler en fredens Ånd
over den!
http://bjornolav.blogspot.com/
|
|
|
Kristnerd
Administrator
Innlegg: 2645
Registrert: 19-7-2003
Bosted: Rogaland
Brukeren er frakoblet
|
|
| Sitat: | Opprinnelig postet av Siggen
Pastor Bjørn Olav Hansen, har vært min trofaste ”venn” i hele vinter. Denne hardt prøvede mann har fått meg til å innse at hva jeg hele tiden har
ansett å vite som sikkert – slettes ikke var så absolutt bombastisk ”sant” faktisk allikevel…(sukk og atter sukk… sårende for min stolthet dog
vite Jo da, etter hvert forstod jeg at det faktisk kunne endog hende at andre og hadde sett noe jeg ikke hadde( sic!) … Ting i
kristenverdenen er nok mye mye større enn jeg først trodde… anbefaler lesning av ALLE hans innlegg på denne utmerkede blogg. Det hviler en fredens Ånd
over den!
http://bjornolav.blogspot.com/ |
Kunne du orket å gi et kort sammendrag?
«Forstår du det du leser?» «Hvordan skal jeg kunne forstå,» sa han, «når ingen forklarer det for meg?»
\"Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål, og ikke mange med makt eller av fornem slekt.\"
|
|
|
Praxis
Seniorveteran
Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet
Humør: ved Ånd, ikke Makt
|
|
Denne BOH er selverklært økumenist
og aktiv i bl.a. 'kontemplativ' retreat-bevegelse
samt mange andre virkegrener og merkelapper.
. . .
Bjørn Olav lister seg som "Medlem av Fellowship of Solitaries."
Går ut fra at det må berøre dette vevstoffet her:
http://www.solitaries.org.uk/how-did-fellowship-start.html
http://www.solitaries.org.uk/
.
[Redigert den 3-2-2008 av Praxis]
|
|
|
Siggen
Seniormedlem
Innlegg: 152
Registrert: 30-12-2004
Bosted: Enebakk
Brukeren er frakoblet
|
|
Jeg kjenner ikke Bjørn Olav Hansen personlig. Det var først etter å ha lest bønnespalten Han har i avisen ”Dagen” –– betraktninger om bønn, at jeg
kjente at Gud ville jeg skulle lese mer av Hans tanker. Og jeg må si, ut fra det inntrykk jeg får når jeg ber - og ja gråter – fordi Han virker svært
medfølende og beskriver kjenslevart og ydmykt de tingene som er oppe til debatt i kristenlivet. Utrolig belest og oppdatert mann. En som står fast i
det sentrale – evangeliet om synd og nåde, - lov og evangeliet – og fått på ”hekken” så det holder for sitt engasjement om homofili. (les
kommentarene på bloggen Hans også…der får Du bl a møte mennesker på randen av livet…de velger som regel å tale fra hjertet….) Hos Bjørn Olav Hansen
har jeg sjelden møtt en mer ydmyk, varm personlighet, ja det stråler virkelig av Kristi sinnelag hos denne karen. Og etter å ha konsultert en
kristen, meget konservativ broder sådan - vedrørende mitt anliggende: å lese meg opp om menigheten – hva den er og hvilken funksjon den bør ha, for at
Guds velsignelse skal flyte til andre. Da kunne ingen bedre anbefales enn Hr. Hansen. Ved siden av artiklene på http://www.refleks-publishing.com/no/artikler/index.htm - skrevet av Geir Lie har jeg bl a gjennom disse to – høflige, respektfulle Kristi tjenere
- fått et mye større grunnlag for å grunne videre om dette som er det sentrale i vår kristne tro: Kristi etterfølgelse i praxis ”sic)
Og da er for eksempel art. om Ben Israel Fellowship, på bloggen til Bjørn Olav Hansen - en perle! Dette er et kristent fellesskap bygget på den
anabaptistiske tradisjonen, og fellesskapets grunnlegger, den messianske jøden, nylig avdøde, Art Katz, Ikke enig i alt, men du verden som den gav meg
til å tenke. Kjenner at Guds Ånd virker i meg og sanksjonerer mye av det som her sies. Og det selv om jeg er meget kritisk – av årsaker som Dere
sikkert kjenner til-…?
A. Katz_altså - i Sitt apostoliske manifest sieser bl a følgende:
- I denne senere tid er det nødvendig at forsamlingen tenker grundig igjennom de tingene som utgjør Himmelens rettesnor. Det er den vi korrigeres og
forandres etter. Jeg er overbevist om at det finnes et apostolisk særtrekk etter hvilken en sann forsamling kan skilles ut, og det er etter dette
mønster den formes til å være ett med sitt opprinnelige bilde. Den formes og dannes med høy hastighet i denne avslutningsfase. Intet menneske kan
skape en definitiv og en altomfattende sammenfatning av ordet ”apostolisk”, av ordets indre vesen, og gi et uttømmende bilde av en forsamling som
virker ut fra dette vesen. Men la denne teksten angi en retning, la den være et ord med på veien, et ord som berører vår tanke og som forandrer vår
måte å forholde oss på, og på vår oppførsel.
Det vi legger frem kommer til å stille forsamlingen innfor en absolutt norm, et uomtvistelig krav. Om vi omfavner det og tar det til oss på rett måte
kommer det til å føre oss inn i et motsetningsforhold til mange ting. Det kommer til å kreve alt av oss, fordi dette uttrykker Guds endelige hensikt.
Vi kommer ikke til å nå den virkelighet som former en forsamling til å være en forsamling, uten at vi bevisst velger disse ting. Om det er slik at
deler av det virker fremmed og dunkelt, må da dets ånd komme oss til hjelp, må selve kjerneinnholdet nå våre hjerter og finne veien inn i vår
tankeverden.
I lang tid har jeg vært urolig i min sjel når det gjelder de karismatiske gavenes bruk i våre forsamlinger. Vi har satt vårt håp til at disse gavene
skulle fornye våre samfunn og bygge opp de hellige, som om disse gavene har vært et hjelpemiddel for å styrke våre religiøse egeninteresser. Disse
gaver er på mange måter blitt brukt feilaktig, de er blitt utsatt for grovt misbruk, og derfor har vi rotet det til og mistet av syne den
grunnleggende hensikten med hvilken Gud har sendt sin Ånd. Jeg begynner å undres på den sammenheng i hvilken Herren vil at gavene skal brukes, og det
er fra denne tankeprosessen at disse utsagnene har kommet som beskriver den apostoliske forsamlingens natur.
Disse gaver og dette Åndens verk må sees i relasjon til en tro som er virksom i et apokalyptisk, i et eskatologisk perspektiv. Med dette mener jeg en
radikal forventning om en slutt, en avslutning, en sammenfatning av denne tidsalder: Kongens gjenkomst og etableringen av Riket her på jorden ut fra
et bokstavelig Jerusalem. Den sammenslutning av troende som har tatt tak i denne slags tro, den eneste virkelige troen, kommer til å bli et mål for
mørkets makter som en gruppe som må fryktes, motarbeides og bekjempes. Disse makter kommer til å se på dem som en trussel mot det religiøse systemet i
sin helhet, og kommer til å gi næring til sitt sinne og ondskap mot dem.
Åndens verk, det gode som Han er berett til å ville formidle, Hans veiledning og Hans fostring kommer til å være en virksom kritisk faktor som kommer
til å vekke disse makters motstand. De kommer til å bli tvunget til å legge merke til hver gruppe av mennesker som bevisst og viljesinnrettet forstår
og tar til seg hva som er Guds hensikt, og den plan Han vil følge når denne tidsalder skal avsluttes. Dette er en forsamling som har gått videre enn
bare å samles til søndagsmøter, og den kristendomstype som er sysselsatt med velsignelser og kortsiktighet. Dette er en forsamling som bevisst søker å
være en gruppe i hvilken Guds evige og endelige hensikter får plass og når en fullbyrdelse. Dette gjør den til en målskive som umiddelbart må
motarbeides. En slik motstand føder behov for Guds visdom og ledelse, hvilket formidles gjennom Åndens nærvær i gavenes form.
Denne sammenhengen vil gå mot strømmen, med verden som motstander. Den kommer til å skape urolige samvittigheter. Den kommer til å være som
pilegrimer, vandrere på jorden som er bemerkelsesverdig fri fra smiger, fra den forførelse og de fristelser som lokker med kraft i verden. Den
befinner seg i verden, men den er ikke bundet av den. Den ser verden som den er, et system som med all makt virker mot livet og som reduserer
mennesker til konsApostolisk manifest
Den apostoliske forsamlingen ønsker ikke å komme i berøring med verden annet enn da den absolutt må, og da skjer det med all reservasjon. Den ser
verden tydelig definert med sitt system og falske verdigrunnlag og vegrer seg konstant mot å berøre noe som tilhører den sfæren. Den gir seg ikke til
noe som hører den til. Derfor er en slik sammenheng, i den grad den er fri fra verdens innflytelse og dens verdigrunnlag, en budbærer og i seg selv et
uttrykk for det rike som skal komme. Den bærer på en forsmak av og en forberedelse på den frihet som vi kommer til å oppleve i den verden hvor Kongen
regjerer, da alt som er falskt kommer til å være utradert.
Den grad av frihet som forsamlingen opplever, bestemmer den evne til befrielse den kan tilby dem som er fanget, og er blitt slaver av systemet. Hun er
fullt i stand til å befri, og sette i frihet verdens bedratte offer, ikke bare gjennom proklamering av evangeliet, hvilket i seg selv er av største
betydning, men gjennom den frihet hun selv kan vise til, gjennom det hun er i seg selv. Man fylles av forundring innfor slike mennesker, og enda mer
over det fellesskap og det samhold som eksisterer mellom dem. Den som kommer i kontakt med dem som hviler i denne merkverdige frihet fra verdens
innflytelse med sine vurderinger og all sin tilgjorthet, den har funnet en åpen dør til en virkelig frigjort opplevelse, fordi disse utgjør et
virkelig bevis på at det eksisterer et alternativ.Å bli tilgodesett av denne vikelighet er ikke mulig uten et samvirkende fellesskap. Denne verdens
makter, dets mørke, bedrag og ondskap, gjør det nødvendig at hele Kristi kropp er berett. Disse makters virksomhet må møtes med den styrke som følger
dem som med samstemt sinn ber og søker råd hos Gud. Et slikt levende samspill, et slikt integrert liv, kommer til å bli motarbeidet av mørkets makter.
Disse makter kan bare beseires med en annerledes visdom, et folk som er fridd ut fra deres innflytelse og som forstår hvor skjendige og ondskapsfulle
disse maktene er.Denne slags vandring kan ikke oppnås av enkeltstående individer, som ikke er avhengige av fellesskap med likesinnede hellige som har
slått seg sammen i den hensikt å nå frem til dette. Det må være fullstendig klart at det kreves mer enn søndagsmøter og en samling på ukedagene. Vi er
i behov av et tett fellesskap. ”…og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen.. (Apgj 2,46) Vi kommer til å trenge venners råd og være i en
sammenheng der all slags synd kan identifiseres og kjennes igjen helt fra begynnerstadiet. Dette kan bare bli en virkelighet der det finnes et
samspill og en samhørighet uttrykt i praktisk fellesskap ut fra bevisste valg og målsetninger. Vi vil ikke vinne verdens anseelse gjennom dette, men
vi vil ikke være ”kjent” av mørkets krefter om vi ikke avviser å bli aktet vel av mennesker. Disse kreftene vil vite det når vi har tatt den
avgjørelsen. ”Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?” (Apgj 19,15) Om vi vegrer oss for å gå i denne retningen, i følge dette
kallet, spiller vi kristent liv, harmløst, uten salt og uten betydning i det kosmiske drama i hvilken forsamlingen er plassert. Dette drama innebærer
en bevissthet om at vi beveger oss mot et klimaks som nå står for døren. En avslutning er nært forestående. En fullendelse kommer.
Katz tar et kraftig oppgjør med dette system som i bibelsk forstand kalles ”verden”. Det er helt i tråd med det Jesus sa, og den apostoliske
undervisningen. I Joh 12,31 sier Jesus dette: ”Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.” Apostelen Johannes skriver
i sitt brev: ”Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg. For alt som er i verden –
kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den
som gjør Guds vilje, består til evig tid.” (1.Joh 2,15-17)
Det er av avgjørende betydning for vårt kristenliv at vi forstår betydningen av ordet ”verden”. En rett forståelse av dette ordet, kan faktisk ha med
vår salighet å gjøre, fordi det i dette begrepet er innebefattet et ondt system, som har til hensikt å frarøve deg seierskransen! Med få unntak er
ordet ”kosmos” brukt der det står ”verden” i vårt Nye testamente. I klassisk profangresk kunne dette ordet bety to ting: 1) En harmonisk ordning eller
sammenstilling. 2) Pryd eller smykke. I nytestamentlig sammenheng betyr dette ordet følgende:
1) Det materielle univers, hele verdensrommet, jordkloden.
2) Menneskene som bor i verden, menneskeheten.
3) Verdslige anliggender, hele spekteret av verdens gaver, rikdommer, fordeler, fornøyelser som appellerer til vårt begjær.
Disse tre betydningene av ordet kosmos, sammen med den klassisk profane, gir oss et helhetsbilde, som igjen gir oss en forståelse av at det må ligge
noe mer bak dette begrepet. Bak alt dette som er så konkret, ligger det et noe abstrakt, men samtidig velordnet system. Det ser vi når vi leser Guds
ord. Der møter vi et verdenssystem, som har stått Gud imot helt siden Adams fall. Se nøye på disse bibelstedene: Verden ”kjente ikke Gud” (1.Kor
1,21), hatet Kristus (Joh 15,18), ”kan ikke ta imot” Sannhetens ånd (Joh 14,17), ”dens gjerninger er onde” (Joh 7,7) og ”vennskap med verden er
fiendeskap mot Gud” (Jak 4,4). Derfor sier Jesus klart og tydelig at ”mitt rike er ikke av denne verden” (Joh 18,36) Han har ”seiret over verden” (Joh
16,33), og seieren som har overvunnet verden, er ”vår tro” på Ham (1-Joh 5,4) Verden er under Guds dom, Guds holdning til dette verdenssystemet er
kompromissløs. Likevel elsker Han verden (Joh 3,16), men da ikke i betydningen verdenssystemet, men menneskene som bor der! Apostelen Johannes har
fått et mektig lys over dette. Han skriver gjentatte ganger om ”denne verdens fyrste” (Joh 12,31;Joh 14,30 og Joh 16,11). I sitt første brev snakker
han om ”han som er i verden” (1.Joh 4,4), og setter opp som kontrast til ham Sannhetens Ånd, som bor i den troende. ”Hele verden,” skriver Johannes,
”er i den ondes makt.” (1.Joh 5,19) Johannes bruker et sjeldent ord om dette, som kun brukes en gang. Han snakker om kosmokrator, verdenshersker. Det
står slik i Ef 6,12: ”mot verdens herskere i dette mørket…” Vårt Nye testamente forteller oss altså at det finnes et ordnet system: ”verden”, og bak
kulissene sitter det en som trekker i alle trådene, ”denne verdens fyrste,” som er satan. Når Jesus i Joh 12,31 sier at denne verden er dømt, så mener
Han ikke den materielle verden og de som bor på jordkloden. Dommen over dem ligger i fremtiden. Det som er dømt er selve verdensordningen som satan
selv er opphavsmann til, og som han styrer. Derfor er også satan dømt, avsatt og kastet ut. Men fremdeles virksom. Enkelt sagt kan vi si at før fallet
var det en jord, etter fallet kom det en verden, og ved Herrens gjenkomst vil det bli et kongedømme, hvor Jesus er Kongen. Dette er et kongedømme som
allerede nå eksisterer, og faktisk erstatter verden. Vi lever i dette riket, og skal underordne oss dets lover, og krone Jesus som konge. Det var jo
dette som skapte de helt store konfrontasjonene med det romerske riket. ”Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også, og Jason
har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.” (Apgj 17,6-7) Antikrist er en
del av dette verdenssystemet. Satan bruker den materielle verden, menneskene i verden, tingene i verden, for å legge alt til rette for Antikrists
herredømme. I det øyeblikket han trer frem på scenen, i det øyeblikket har dette verdenssystemet nådd sitt høydepunkt, og i samme øyeblikk vil det
åpenbares at hver eneste detalj i dette systemet er antikristelig. Så venner: Vær på vakt! Elsk ikke verden! Pass dere for tingene er ikke nøytrale.
Vi kan bli forført. La oss holde oss til Jesus, og den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.
Mye av det som kalles "kirke" er så langt fra det bibelske mønsteret, at vi må kunne si at det er noe annet. Og nå tenker jeg ikke bare på Statens
religionsvesen, som er i lommene på en viss minister her på våre hjemlige trakter. Jeg leser med stor interesse om Romerrikets historie for tiden. Det
er veldig interessant å se hvilken makt og innflytelse Romerriket hadde på Jesu tid, og hvordan de verdiene Jesus representerte kolliderte med disse
så ettertrykkelig. Tenk bare på det som folk sa om apostlenes forkynnelse i Tessalonika. "Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit
også, og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.” (Apgj 17,6-7)
Denne Kongen var jo så annerledes. Lovene for Hans rike, slik de gjengis i Bergprekenen, var stikk motsatt keiserens.
- Mange av dagens kirker har forrådt Bergprekenen. Det er verdens prinsipper som forfektes. Kirken stiller seg på maktens side, det skjer stor
forskjellsbehandling av kristne i mange forsamlinger, man innfører ledelsesstrukturer hentet fra forretningslivet, og snakker om forsamlingen som en
organisasjon og behandler den deretter. Dette er jo bare noen få eksempler som bekrefter det du sier. I tillegg kommer de like alvorlige avvikene fra
apostlenes lære.Tore Lende viser til hvordan trykket mot de som helhjertet vil følge Mesteren, stadig forsterkes: -Det er grunn til å stille
grunnleggende spørsmål ved våre verdisystemer - og at kanskje den såkalt "kirken" er blitt en del av denne verden og dens forråtnelse?Jeg opplever det
som stadig vanskeligere å være kristen i yrkessammenheng. Antikristelige tanker og handlinger preger i stadig sterkere grad arbeidsdagen og
arbeidsmiljøet for folk flest. Dette preger også de forventninger som stilles til oss som arbeidstaker - både i offentlig og privat sektor. Hvordan
skal vi som kristne forholde oss til dette? Hvilke grenser må vi ikke trokke over? Hvordan tror du Gud vil at vi skal forholde oss til dette
problemet.
oversatt av Bjorn Olav Hansen og hentetfra Hans Blogg.
Til slutt kommenterer Bjørn Olav Hansen slik:
Jeg tror likevel ikke jeg får mange kommentarene på den,(art.undertgn.) fordi dette påkaller ikke den samme interessen som temaer som den
romersk-katolske kirkes lære, helbredelse og nådegaver, etc. Men det er interessant at apostelen Paulus bruker to kapitler i sitt andre brev til
forsamlingen i Korint, for å snakke om en pengeinnsamling til de fattige! Det er mye mer enn han bruker på andre viktige temaer. Han skriver f.eks
ikke to kapitler om bønn. Men han gjør det for å snakke om Guds hjerte for de fattige.I går skrev jeg om begrepet ”verden” ut fra et bibelsk
perspektiv. Det er veldig interessant å se hvordan Jesus understreker betydningen av at vi forstår, at vi ikke har med nøytrale krefter å gjøre, når
det gjelder begrepet ”verden”. Vi ser det tydelig når Han snakker om det Han kaller for Mammon. I Matt 6,24 finner vi disse svært radikale ordene:
”Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene, og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og
Mammon.” I fotnoten til dette verset i den nye oversettelsen av Det nye testamente leser vi: ”Mammon, arameisk for penger, formue og eiendom, her som
en personifisert makt.” Det finnes ingen gråsoner hos Jesus med hensyn til hva Mammon representerer. Her er intet slingringsmonn. Det er enten det ene
eller det andre. Derfor er det svært utfordrende å se hvordan Kirken har forholdt seg til rikdom og penger gjennom historien. Her finnes det mange
avsporinger, hvor Kirken tydelig har vært på kollisjonskurs med Jesu egen undervisning om Guds rikets prinsipper. Det er intet mindre enn et svik, og
en synd mot Gud. Dessuten er det et svik mot den rettferdighet som skal finnes mellom mennesker Gud har skapt i sitt bilde. Hvorfor skal vi være så
rike, når vår bror og vår søster er så fattig?Jesus møter jo selv denne virkelige makten som satan har, når Han fristes i ørkenen. ”Så tok djevelen
han med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: ’Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og
tilber meg.’ Da sa Jesus til ham: ’Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.’ Da forlot
djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.” (Matt 4,8-11)
Eberhard Arnold, en profilert anabaptist og grunnleggeren av den moderne Bruderhof-bevegelsen, har skrevet dette: ”Alle Mammons tjenester inneholder
og innebefatter en slags ærbødighet eller hemmelig tilbedelse, når vi klynger oss til dem og har kjærlighet for dem, så forteller det om en
bestemmelse vi har gjort mot Gud.”Han legger til: ”Alle forsøk på å kombinere en tjeneste for Gud og en tjeneste for Mammon vil derfor gjentagende
ganger ende i fiasko.” (Kilde: Eberhard Arnold: Salt and light. Talks and writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986) Valget
mellom Gud eller Mammon er det valget menneskene har. Velger vi Mammon, velger vi å leve under regimet til denne verdens gud, og vi bedriver
avgudsdyrkelse. Vi vil derfor også influeres av den måten denne verdens gud handler og tenker på. En har sagt at ”lommeboken er den siste delen av oss
som blir omvendt.” Gud og Mammon er motsatte størrelser, som i følge Jesus, ikke kan forenes.
Dette synet på penger, formue og eiendom, har fulgt Kirken opp gjennom historien, til tross for avsporingene, som ikke minst Romerkirken har stått
for. Det mest grelle eksemplet på det siste er avlatshandelen, det mest lysende eksemplet for den bibelske linjen er den hellige Frans av Assisi.
Gregor av Nyssa, som døde ca 394 etter Kristus, fortolket navnet Mammon som navnet til djevelen Beelsebul. Dette navnet kommer av det hebraiske Ba’al
Sebul, som betyr noe slikt som ”Ba’al den opphøyde”. I jødedommen og også i NT blir det brukt om lederen for de onde ånder, det vil si satan. Ba’al
var en viktig kananeisk fruktbarhetsgud, så Gregor av Nyssa hadde sett noe viktig. Det samme synet som Gregor av Nyssa gir uttrykk for, hadde også
Nicholas av Lyra, som levde på 1300-tallet. Han mente at Mammon var navnet på en demon som hadde ansvaret for penger i djevelens sfære.
Herre, jeg tilhører ikke lenger meg selv,
men jeg er Din eiendom.
Sett meg til hva Du vil,
sett meg sammen med hvem Du vil.
Led meg til handling,
led meg til lidelse.
La meg bli brukt av Deg,
eller satt til side for Deg,
opphøyet for Deg eller ydmyket for Deg.
La meg være fylt, la meg være tom.
La meg eie alt, la meg miste alt.
Frivillig og av hjertet overgir jeg alle ting
til Din vilje og til Din disposisjon.
Opphøyde og barmhjertige Gud,
Far, Sønn og Hellige Ånd,
Du er min og jeg er Din.
La Din vilje skje.
Amen.
Bønn benyttet av Metodistenes grunnlegger, John Wesley.
Mvh
siggen
|
|
|
|
![[*]](images/xmbxproblue/default_icon.gif){kind=icon}
