Apologetisk Forum
Ikke pålogget [Logg inn ]
Gå til bunn

Utskriftsversjon  
Forfatter: Tittel: pro-predestinasjon?
Naboen
Juniormedlem
*




Innlegg: 11
Registrert: 23-1-2006
Brukeren er frakoblet


[*] opprettet den 9-10-2006 kl 22:26
pro-predestinasjon?
















Predestinert
til himmel eller helvete?







Det er fullt mulig å forsvare læren om at noen er utvalgt til
fortapelse, og noen til frelse, ut fra Bibelen. Det som ikke er
mulig å forsvare er "engang frelst, alltid frelst"-læren
(-dobbel predestinasjon?? kan noen be/av-krefte om det er dette som
er 2xpred.?).






Ting man kan ta i betraktning: vil en se utvelgelsen som bevitnes som
samsvarende med løftenen eller motsetning til dem? Og er vi utvalgt på samme måte som Kristus? Se
1Pe_2:4-9







Herren håper på om vendelse, så Han slipper
å gjennomføre det han har besluttet mot oss (bestemt oss
til). (
Zep_3:7,
Jon_3:10

MEN også;
Isa_14:24
)






Vers
om emnet
[mine kommentarer, med normal svart skrift i frikantklammer]:







Exo_4:11
Men Herren sa til ham: Hvem har gitt mennesket
munn,
og
hvem gjør stum eller døv eller seende eller blind?
Er det ikke
jeg, Herren?
[Han bestemmer alt..]







Psa_105:25

Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå
frem med svik mot hans tjenere.








Psa_92:7
(92:8) Når
de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett,
blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid.
[KJV;... er det

for at de skal ødelegges
for
evig.]







Pro_16:4
Herren har gjort hver ting til dens øiemed,
også
den ugudelige til straffens dag.








Ecc_6:10
Hvad
der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn,
[av
Gud]

og det er kjent hvad et menneske skal bli
;
han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han;







Isa_10:21
En levning skal omvende sig, levningen av Jakob, til Gud den
veldige.



Isa
10:22
For om ditt folk, Israel, er som
havets sand, skal
bare en
levning av det omvende sig; tilintetgjørelse er fast
besluttet,
en flom av
rettferdighet.
[Guds
straffende rettferdighet]




Isa
10:23
For tilintetgjørelse og
fast besluttet dom fullbyrder Herren, Israels Gud, hærskarenes
Gud, over all jorden.







Isa_45:5
Jeg er Herren, og det er ingen annen; foruten mig er det ingen Gud.
Jeg omgjordet dig, enda du ikke kjente mig,



Isa
45:6
forat de både i øst
og i vest skal vite at det er ingen foruten mig; jeg er Herren, og
det er ingen annen,



Isa_45:7

jeg som er lysets ophav og
mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken; jeg, Herren,
gjør alt dette.







Jer_1:5
Før jeg dannet dig i mors liv, kjente[3045] jeg dig, og før
du kom ut av mors skjød, helliget jeg dig;
jeg
satte dig til
en profet for
folkene.







Mat_13:10
Og disiplene gikk til ham og sa: hvorfor taler du til dem i
lignelser?



Mat
13:11
Han svarte og sa til dem:
Fordi
eder er det gitt å få vite himlenes rikes hemmeligheter;
men dem er det ikke gitt.



Mat
13:12
For den som har, ham skal gis, og
han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas
det han har.



Mat
13:13
Derfor taler jeg til dem i
lignelser, fordi de ser og dog ikke ser, og fordi de hører og
dog ikke hører og ikke forstår.



Mat
13:14
Og

dem opfylles Esaias' spådom
,
som sier: I skal høre og høre og ikke forstå, og
se og se og ikke skjelne;



Mat
13:15
for dette folks hjerte er sløvet,
og med ørene hører de tungt, og sine øine lukker
de, forat de ikke skal se med øinene og høre med ørene
og forstå med hjertet og omvende sig, så jeg kunde få
læge dem.



Mat
13:16
Men salige er eders øine
fordi de ser, og eders ører fordi de hører.







Mat_24:24
For falske messiaser og falske profeter skal opstå og gjøre
store tegn og under, så at endog de utvalgte skulde føres
vill, om det var mulig.







Mat_24:31
Og han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst,
og de skal samle hans utvalgte fra de fire
verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.











Luk_13:24
Strid for å komme inn igjennem den trange dør! for
mange,
sier jeg eder, skal søke å komme inn, og ikke være
i stand til det.
[jf
Heb_12:17
]







Joh_6:37
Alle de som Faderen gir mig, kommer til mig, og den som kommer til
mig, vil jeg ingenlunde støte ut;







Joh_10:26
men I tror ikke,
fordi
I ikke er av mine får
.



Joh
10:27
Mine får hører min
røst, og jeg kjenner dem, og de følger mig,



Joh
10:28
og jeg gir dem evig liv, og de
skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd.
[utvalgte kan ikke falle fra?]



Joh
10:29
Min
Fader,
som har gitt mig dem
, er større
enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd;







Act_4:27
ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus,
som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene
og Israels folk,



Act_4:28
for å gjøre det som

din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.







(Act_9:17
Så gikk Ananias avsted og kom inn i huset og la hendene på
ham og sa: Saul, bror!
Herren
har sendt
mig, Jesus, han som
åpenbarte sig for dig på veien hvor du kom, forat du skal
få ditt syn igjen og bli fylt med den Hellige Ånd. )







Act_10:41
ikke for hele folket, men for
de
vidner som var forut valgt av Gud
,
for oss, vi som åt og drakk sammen med ham efterat han var
opstanden fra de døde.







Act_13:48
Da hedningene hørte det, blev de glade og priste Herrens ord,
og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv.







Rom_8:28
Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som
efter hans råd er kalt.



Rom
8:29
For
dem
som han forut kjente
, dem har
han også
forut bestemt
til å bli likedannet med hans Sønns billede, forat han
skulde være den førstefødte blandt mange brødre;



Rom
8:30
og dem som han
forut
bestemte
, dem har han også
kalt
; og dem som han kalte, dem
har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde,
dem har han også herliggjort.







Rom_11:4
Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen
menn
som ikke har bøiet kne for Ba'al.



Rom
11:5
Således er det da også
i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens
utvelgelse
;







Rom_11:7
Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke
nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er
blitt forherdet,



Rom
11:8
som skrevet er: Gud gav dem en
treghets ånd, øine til ikke å se med og ører
til ikke å høre med
, inntil den dag idag.















1Co_1:26
For legg merke til eders
kall,
brødre, at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke
mange mektige, ikke mange høibårne;



1Co
1:27
men
det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig

for
å gjøre de vise til skamme
,
og
det som er svakt
i verden, det utvalgte Gud sig
for
å gjøre det sterke til skamme
,











1Co_2:6
Dog, visdom taler vi blandt de fullkomne, men en visdom som ikke
tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som
forgår;



1Co
2:7
men som en hemmelighet taler vi
Guds visdom, den skjulte,
som
Gud fra evighet av har forut bestemt

til
vår herlighet
,



1Co
2:8
den som ingen av denne verdens
herrer kjente; for hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet
herlighetens herre;



1Co
2:9
men, som skrevet er: Hvad øie
ikke så og øre ikke hørte, og hvad ikke opkom i
noget menneskes hjerte, hvad
Gud
har beredt for dem som elsker ham
.







2Co_4:3
Er da enn vårt evangelium skjult,

er det skjult blandt dem som går fortapt
,



2Co
4:4
i hvem denne verdens gud har
forblindet de vantros sinn,
forat
lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds billede,
ikke skal skinne for dem.







Gal_1:15
Men da han
som
utvalgte mig fra mors liv
og
kalte mig ved sin
nåde,



Gal
1:16
efter
sin vilje åpenbarte sin Sønn i mig
,
forat
jeg skulde forkynne evangeliet om ham blandt hedningene,

da samrådde jeg mig ikke med kjød og blod,







Eph_1:3
Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som
har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i
Kristus,



Eph
1:4
likesom
han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll blev lagt
,
forat
vi skulde være hellige og ulastelige for hans åsyn,



Eph
1:5
idet han i kjærlighet
forut
bestemte oss til å få barnekår

hos sig ved Jesus Kristus efter sin viljes frie råd,



Eph
1:6
til
pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i den elskede,







Eph_1:11
han i hvem vi også har fått arvelodd, efterat vi

forut var bestemt til det efter hans forsett som virker alt efter sin
viljes råd,



Eph
1:12
forat vi skulde være hans
hellighet til pris, vi som
forut
hadde håpet på Kristus;







Eph_2:10
For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus

til gode gjerninger
, som
Gud
forut har lagt ferdige
, at vi
skulde vandre i dem.



Eph
2:11
Kom derfor i hu at I som fordum
var hedninger i kjøttet og blev kalt uomskårne av den
såkalte omskjærelse på kjøttet, den som
gjøres med hånden,



Eph
2:12
at I på
den
tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og
fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten
Gud i verden;
[vi lever i
nuet på tross av forutbestemmelsen]







Phi_2:12
Derfor, mine elskede, likesom I alltid har vært lydige, så
arbeid,
ikke bare som i mitt nærvær, men nu meget mere i mitt
fravær, på eders frelse med frykt og beven;



Phi
2:13
for
Gud
er den som virker i eder
både
å ville og å virke til hans velbehag.







2Th_2:11
Og derfor

sender Gud dem kraftig villfarelse
,
så de tror løgnen,



2Th
2:12
forat
alle de skal bli dømt

som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten.



2Th
2:13
Men vi er skyldige til å
takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren,
fordi
Gud fra først av
tok eder ut
til
frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på
sannheten,



2Th
2:14
som han kalte eder til ved vårt
evangelium forat I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.







1Th_1:4
da vi er visse på at

I er utvalgt
, brødre, I
som er elsket av Gud.







1Ti_1:15
Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus
kom til verden for å frelse syndere, og blandt dem er jeg den
største;



1Ti
1:16
men derfor fikk jeg miskunn, forat
Jesus Kristus på mig først kunde vise hele sin
langmodighet, til et forbillede for
dem
som skulde tro
på ham til
et evig liv.







1Ti_2:4

han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets
erkjennelse.







Tit
1:1-3
Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel
til
å føre Guds utvalgte til tro
og
til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt,



Tit_1:3
i håp om evig liv, som Gud, han som ikke lyver, har lovt fra
evige tider,



Tit_1:3
men nu i sin tid har han åpenbaret sitt ord i den forkynnelse
som blev mig betrodd efter Guds, vår frelsers befaling







(Heb_4:3
For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen, således
som han har sagt: Så jeg svor i min vrede: Sannelig,
de
skal ikke
komme inn til min
hvile -- enda gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll
blev lagt. )







Heb_12:17
I vet jo at han [Esau] og senere, da han vilde arve velsignelsen,
blev
avvist -- for han fant ikke rum for bot[omvendelse] -- enda han søkte
den med tårer.







1Pe_2:7
Eder altså som tror, hører æren til; men for de
vantro er den sten som bygningsmennene forkastet, blitt til
hjørnesten og snublesten og anstøtsklippe,



1Pe
2:8
disse som snubler ved sin
vantro
mot ordet; dertil er de og satt.







(Rev_2:10
Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen
skal
kaste nogen av eder i fengsel, forat
I skal prøves,
og I skal ha trengsel i ti dager.

Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dig livsens
krone! )







Rev_17:14
Disse skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi
det er herrers herre og kongers konge, og de som er med det,
de
kalte og utvalgte
og trofaste.












Søk
på "utvalgt
" i
E-Sword (alle resultat)







Gen_18:19;
Deu_7:6;
Deu_14:2;
Deu_18:5;
Deu_21:5;
1Sa_10:24;
1Sa_16:8;
1Sa_16:9;
1Sa_16:10;
1Sa_26:2;
2Sa_6:1;
2Sa_16:18;
1Ki_3:8;
1Ki_8:16;
1Ki_8:44;
1Ki_8:48;
1Ki_11:13;
1Ki_11:32;
1Ki_11:36;
1Ki_14:21;
2Ki_21:7;
2Ki_23:27;
1Ch_9:22;
1Ch_12:31;
1Ch_15:2;
1Ch_28:4;
1Ch_28:6;
1Ch_28:10;
1Ch_29:1;
2Ch_6:5;
2Ch_6:34;
2Ch_6:38;
2Ch_7:12;
2Ch_7:16;
2Ch_12:13;
2Ch_29:11;
2Ch_33:7;
Neh_1:9;
Psa_33:12;
Psa_80:15;
Psa_80:17;
Psa_105:26;
Psa_119:30;
Psa_119:173;
Psa_135:4;
Isa_41:9;
Isa_43:10;
Isa_44:1;
Isa_44:2;
Jer_33:24;
Jer_49:19;
Jer_50:44;
Hag_2:23;
Mat_12:18;
Mat_20:16;
Mat_22:14;
Mar_13:20;
Joh_6:70;
Joh_13:18;
Joh_15:16;
Joh_15:19;
Act_1:2;
Act_1:24;
Act_9:15;
1Th_1:4;
Jam_2:5;
1Pe_1:1;
1Pe_2:4;
1Pe_2:6;
1Pe_2:9;



_____________________

Vis brukerens profil Vis alle innlegg av brukeren
ehasting
Medlem
**


Avatar


Innlegg: 144
Registrert: 5-7-2006
Bosted: Drammen
Brukeren er frakoblet


[*] opprettet den 10-10-2006 kl 01:28


Når vi snakker om forutvalgt av Gud, så syns jeg johannes 9:2-4 er spennende.
Sitat:

2 Og hans disipler spurte ham: Rabbi! hvem er det som har syndet, han eller hans foreldre, siden han skulde fødes blind?
3 Jesus svarte: Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var forat Guds gjerninger skulde åpenbares på ham.
4 Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt mig, så lenge det er dag; natten kommer da ingen kan arbeide.

Der sier Jesus at vedkommende er gjort blind fra fødselen av for at Gud skal bli åpenbart på han (ikke for han, men på han). Han ble valgt ut av Gud til å være en "show case" :P

Så det er tydelig at Gud har en plan og full kontroll :)


Når det kommer til selve temaet predestinasjon, har jeg tenkt litt rundt det, men ikke gjort opp en mening, siden jeg syns det er et tungt tema, for det berører mye av tankesettet rundt. Men det er absolutt noe i det, og jeg har ikke lagt det ifra meg, men må bare bruke tid på det :).
Jeg tror derimot IKKE på "en gang frelst, alltid frelst". Det finnes det absolutt ikke belegg for i bibelen
Vis brukerens profil Vis alle innlegg av brukeren Denne brukeren har MSN Messenger
Lance
Veteran
*****


Avatar


Innlegg: 970
Registrert: 11-4-2005
Bosted: Østfold
Brukeren er frakoblet

Humør: Gud er én

[*] opprettet den 10-10-2006 kl 09:10


Hei!

Interessante ting som tas opp her!

Her er fra Romerbrevet 9:11-18

Sitat:
11 For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller -

12 da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste;

13 som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

14 Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!

15 for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.

16 Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.

17 For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.

18 Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.


Jeg tror på utvelgelsen :)

Utvalgte ikke Gud seg Israel blant alle folkeslag? Siden Israel er et bilde på den kristne Menigheten, vil ikke Gud utvelge Henne også ut fra alle mennesker?

Sitat:
1. Peter 2:9

Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys...


[Redigert den 10-10-2006 av Lance]

[Redigert den 10-10-2006 av Lance]




Lance
-------
Malakias 4:5-6
Åp 10:7

www.branham.org
www.vekkelsen.no
Vis brukerens profil Besøk brukerens hjemmeside Vis alle innlegg av brukeren Denne brukeren har MSN Messenger
Siggen
Seniormedlem
***


Avatar


Innlegg: 152
Registrert: 30-12-2004
Bosted: Enebakk
Brukeren er frakoblet


[*] opprettet den 10-10-2006 kl 19:05


Menneskene fikk fri vilje i og med at de ble skapt i 'Guds bilde'. Vi er ikke som roboter, Gud ønsket seg skapninger som var villig til å tjene Ham av kjærlighet.(Ordspr.27:11) Jeg lytter dog andektig og med ærbødigihet i møte med Bibellærer og forsker John. MacArthur sitt syn hvor han begrunner sitt syn – som er for predestinasjonen –”The Sovereignty of God in Salvation” på sin hjemmeside http://www.gty.org/index.php eller http://www.oneplace.com/ministries/Grace_to_You/

Mvh
siggen
Vis brukerens profil Vis alle innlegg av brukeren
Praxis
Seniorveteran
******


Avatar


Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet

Humør: ved Ånd, ikke Makt

[*] opprettet den 10-10-2006 kl 21:00
Den obligatoriske frie vilje


Egentlig er vel både vår frie vilje, og Guds forutbestemmelse
like klart fastslått bibelsk sannhet?

Da er det vel bare en slags perspektiv-defekt, eller optisk
illusjon, som gir oss inntrykk av at de to prinsippene
måtte være konflikterende?

Begge syn kan sikkert også misbrukes og dras ut i det absurde.
Men filosofien ble da ikke oppfunnet for å gjøre det lett for oss..

Å tro hardt på forutbestemmelsen, skal kunne svekke manges
motivasjon for å reise ut og ta misjonærlivets lidelser på seg -
hvis historien likevel er helt ferdig støpt?

Slik har mange følt det, men det må vel være feil tenkemåte.


Det skal også være ett plutselig skriftvers, et sted (i GT?)
som i grunnen helt alene fastslår at begge disse syn er tilfelle -
men jeg har ikke klart å finne det igjen.
(1 'Porøs' sjokolade i premie?)


Sitat:

Jeg tror derimot IKKE på "en gang frelst, alltid frelst":
Det finnes det absolutt ikke belegg for i bibelen


Det finnes vel egentlig belegg, men med den praktiske 'ulempe'
at vi for tiden ikke har leseadgang på 'Livets Bok hos Lammet' -
ikke bare å slå opp hvem de utvalgte er,
fra før denne verden var skapt.

Religiøs oppførsel lar seg vel simulere -
kanskje til og med 'frelsens duft', skjønt det er vanskeligere.

At vi vil møte mange 'falske brødre', er Skriften helt klar på.
Noe det riktignok er forbudt å forkynne eller ta opp
i forsamlinger flest (sier det litt om hvem som driver butikken?)

Men det finnes vel luktesans for hvem som er våre søsken
i Ånd og sannhet -
det skal vel være nåde nok for oss, på et stykke vei?

-

[Redigert den 10-10-2006 av Praxis]




Dere tok ikke vare på det som var å vareta i mine helligdommer;
men dere satte andre i stedet for dere
til å ta vare på det jeg ville ha varetatt i min helligdom.

(Esek 44)
Vis brukerens profil Besøk brukerens hjemmeside Vis alle innlegg av brukeren
Praxis
Seniorveteran
******


Avatar


Innlegg: 1751
Registrert: 21-11-2004
Brukeren er frakoblet

Humør: ved Ånd, ikke Makt

[*] opprettet den 10-10-2006 kl 21:15


-

"en gang frelst, alltid frelst" blir vel gjerne tolket
slik, at hvis - og bare hvis - du har opplevd akkurat
de opplevelsene som vi brødrene har fastsatt som de
ekte og garanterte, da er du trygg for alle tider.

Det blir kanskje mer "a sentiment open to doubt"?
-
Vis brukerens profil Besøk brukerens hjemmeside Vis alle innlegg av brukeren
guten
Medlem
**


Avatar


Innlegg: 31
Registrert: 9-2-2005
Bosted: nordland
Brukeren er frakoblet


[*] opprettet den 23-10-2006 kl 09:10


Det finnes knapt noen lære i hele Skriften som har hatt så forskjellig virkning på mennesker, alt etter som den er blitt rett eller falskt oppfattet, som læren om Guds evige nådevalg.

Budskapet er et skarpt sverd. Misforstått kan det pine og myrde sjeler forskrekkelig. Rett forstått er det ikke noe annet som kan gi en herligere og sterkere trøst i syndenød og anfektelse.

Her har det skjedd med mange at når de har fått åpenbart vår evige utvelgelse i Kristus, har de midt i sin store glede, virkelig undret seg over sin egen blindhet. At de ikke tidligere hadde sett denne skatten, som altså har vært skjult for dem så lenge. Her har mange stemt i med sangeren:

Jag las vad Anden skrivit, men tydde själv det ut,

Och vad til livs var givit, blev mig et dödsbeslut.

Hvor skulle jeg finne tryggere og saligere hvile for mitt svake, urolige hjerte, enn ved Guds evige nådevalg i Kristus? Hvem og hva skulle jeg ellers tro i all den forvirring av tanker, innskytelser og følelser som innenfra og utenfra gjør hjertet urolig og usikkert? Hvor skulle jeg søke hjelp mot de mange røstene innenfra og all slags lærdoms vær utenfra, - om ikke hos Gud?

Jeg vil be: Du evighetens Fader, hele verdens skaper og menneskehetens opphav og Frelser, du som var og som er og som skal være fra evighet og til evighet: Hva har du besluttet om hvordan vi skal bli frelst? Bare dette skal alt til slutt avhenge av: Guds evige nådevalg.

Guds evige vilje og beslutning om hvordan vi skal bli frelst, må bli den dypeste grunnvoll for min tro.

Men hvordan skulle jeg kunne vite hva Gud i sitt hjertes dyp hadde besluttet som sitt evige råd, hvis han ikke selv hadde talt om det til oss? Hvordan skulle jeg selv våge å tenke og dømme om noe så hellig og skjult som dette? Hvem skulle jeg tro om det som angår Gud, mer enn Gud selv? Men hvor trygt kan ikke den tale, som bare gjentar det Gud har forutsagt! Derfor skal vi bare se etter hva Skriften sier, og be Gud om nåde til å kunne se det, og tro det.

Vi vil ikke her være opptatt med det Skriften også taler om mange forskjellige nådevalg, som egentlig ikke gjelder vår frelse. Som f.eks. at Gud utvalgte Abraham og hans ætt til et spesielt eiendomsfolk, hvor hans ord skulle bevares og verdens Frelser bli født. At Jakob, med det samme som mål, ble utvalgt framfor Esau, David og hans hus framfor Sauls. At de tolv apostlene ble utvalgt til Kristi spesielle vitner. At Paulus ble utvalgt «til å bære hans navn fram for hedningefolk ...» o.s.v.

Her skal vi nå tale om Guds evige nådevalg til vår frelse. Men dette nådevalget omtales også i to forskjellige betydninger i Den Hellige Skrift.

Det er svært vanlig at så snart det blir spørsmål om nådevalget, så tenker man straks på utvelgelse til frelse av den enkelte, og - hvis den oppfattes rett - bygger på hvordan Gud i sin allvitenhet forutser. Og da svever man straks høyt i tåkete, hemmelighetsfulle tankebaner, uten grunn og feste. Dette er en feilaktig og skadelig måte å betrakte nådevalget på. Og kan, om man ikke snur i tide, føre til stor fortvilelse og åndelig død.

Men Skriften har også en annen lære om Guds nådevalg. Den skal vi nå først se på. Så kan vi senere også se på hvordan vi rett og «hälsosamt» kan bruke læren om hvordan Gud forutser, og den enkeltes utvelgelse til frelse.

Det første, og det som er viktigst for oss å kjenne og se nærmere på i dette spørsmålet, er den allmenne utvelgelsen, hele menneskehetens utvelgelse i Kristus. Dette taler Paulus klart om i Ef 1:3-6 og 11:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.......

I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd».

Se her hvordan apostelen taler om Guds evige nådevalg i Kristus: «I ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt....etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet....I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd».

I den siste setningen ovenfor skal vi merke oss nøye forskjellen på det som «forut var bestemt», og hans «viljes råd».

Etter det han forut har bestemt, er hele menneskeheten utvalgt i Kristus til frelse. Men etter hans viljes råd er en viss vei til denne frelsen staket ut for menneskene. Han «setter alt i verk etter sin viljes råd».

Her ser du Guds evige nådevalg! Gud er den eneste vise, rettferdige og barmhjertige, Skaperen og Faderen over alt i himmel og på jord, som er kommet fra Faderen.

Gud skapte mennesket i sitt bilde, som det ved sin egen lydighet og rettferdighet kunne beholde og leve i. Men i sin allvitenhet forutså Gud hvordan menneskene, hans rene og frie skapning, skulle falle ut av Guds bilde og sin uskyld. Han så hvordan de kom til å styrte seg selv, og med dem hele menneskeheten, ut i evig død og fordømmelse, fylt av den gamle slangens gift og solgt under synden.

Derfor besluttet Gud, før han slapp menneskeslekten ut av sin skaperhånd, at han ville selv sørge for deres frelse. Han ville gi dem en mellommann, som skulle ha både menneskelig og guddommelig natur uoppløselig sammensmeltet i egen person. Han «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt».

Ikke en bokstav eller tøddel kunne endres eller ettergis i den guddommelige rettferdighetens lov. Men like umulig var det for den falne menneskehet å oppfylle loven. Den kunne ikke gi noe den ikke lenger hadde; sann rettferdighet og hellighet.

Nå måtte enten hele Guds plan med å skape menneskene bli tilintetgjort, og hans livs sønn, hans avbilde og barn, gå fortapt. Eller Gud måtte selv tenke ut et råd til menneskenes frelse.

Da forbarmet han seg over oss i sin egen frie kjærlighet «etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet», og bestemte at hans egen elskede Sønn, Ordet - det evige og selvstendige -, skulle bli vår frelse. I samme barmhjertige kjærlighet påtok Sønnen seg villig å bli menneskenes bror og frelses-høvding. Ved selv å bli men-neske, ved å oppfylle loven og lide døden for oss, gjenvinne det som var tapt, og på ny opprette Guds bilde i oss ved seg selv.

«Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Han ble en «menneskesønn» for å frelse det som var fortapt.

«Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Og liksom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske», Rom 5, 1Kor 15.

Dette var Guds eget frie nådevalg etter «hans frie viljes råd». Den fortapte tilstand fallet førte oss ut i, brukte Gud til å bevise sin inderlige barmhjertighet mot sin falne menneskehet.

Men dette var ingen «forpliktende» tilstand som «tvang» Gud til det. For de englene som syndet, falt i en like fortapt tilstand, men det er «ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av», Heb 2:16. Det var et nådevalg.

Heller ikke var Gud forpliktet til å frelse oss fordi vi var bedratt av Satan, som vi av og til hører påstått av de blinde. For Adam og Eva hadde tilstrekkelig av både lys og kraft til å gjøre motstand mot fristeren. De kjente Herrens dom: «Den dag du eter av det (kunnskapens tre), skal du visselig dø». Og det hadde vært like lett for dem å adlyde, som de i stedet overtrådte sin Fars og Guds bud.

Nei, her var ingen annen grunn til vårt nådevalg, enn Guds egen frie, uavhengige kjærlighet. Som Kristus sier: «Så har Gud elsket verden». Uansett hvordan vi gransker, finner vi ingen annen grunn enn denne: «Han elsket, derfor elsket han». Vi kommer ikke lenger.

Slik skildrer også Gud seg selv i 2Mos 33:19: «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Det samme sier altså apostelen her: «Han har utvalgt oss i Kristus etter sin frie viljes råd». Ingen bad ham, ingen fortjente det. Det var hans egen viljes råd.

Her er en gullgruve!

Vår frelse, vår utvelgelse i Kristus, er Guds egen frie beslutning, og hans egen gjerning, «etter hans viljes velbehag»*. Skriften viser at Gud gjør alt «for sitt navns skyld», «Av ham og ved ham og til ham er alle ting».

Så har det behaget Gud å beslutte at den falne menneskehet skal være hans barn gjennom Kristus. Han har «forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet».

Hva har du å si til dette? Når det behager Gud å gjøre noe, hvem kan da hindre ham? Hvem kan stå imot hans vilje? Derfor heter det nådevalg, utvelgelse!

Du synes det er så altfor mye at du skal kunne være Guds barn. Du er så totalt uverdig til dette. Men hva så? Det er Guds frie viljes råd! Hva kan en si imot Guds viljes råd? En gang bestemmer han at han vil skape kloder, mange som sand. En annen gang bestemmer han at han vil skape seg barn på denne jorden. Og at, når de faller for fiendens fristelser, vil han reise dem opp igjen ved en Frelser. Gjennom en dyrebar gjenløsning vil han på ny gjøre dem til sine barn, så fordervet og uverdige de enn måtte være.

Hva kan en ha å innvende til dette? Alt er Guds frie viljes råd. Han gjør alt for sitt navns skyld. Dette er nådevalgets veldige trøst. Her må jeg da se at Guds nåde og kjærlighet er fri og helt uavhengig av oss.

I Rom 9 ser vi Paulus omtaler utvelgelsen, der han bruker som eksempel Jakob og Esau, og sier: «Da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste». Også her ser vi dette: Alt før vi ble skapt, «før verdens grunnvoll ble lagt», da «vi ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt», utvalgte Gud oss i Kristus til barn og arvinger til den evige salighet.

Ganske visst er denne utvelgelsen det mest knusende tordenslag fra himmelen over all innbilning om hva våre gjerninger kan bety overfor Gud. Og ved dette tordenslaget burde vi vel også endelig våkne fra vår innbilning om at Guds nåde skulle være avhengig av noe som helst hos oss, av noen fromhet eller gjerninger. Han har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Da kommer vi nok litt for sent med alt «vi har fortjent» - ! Å, tenk: En evig nåde!

Paulus sier altså «han utvalgte oss i Kristus» - «Gud er kjærlighet». Men her tales det ikke om en kjærlighet som kan overse synden eller ettergi noen av Guds hellige rettferdighets krav. Derfor var det han tenkte ut et råd som gjorde at både hans rettferdighet og hans barmhjertighet skulle tilfredsstilles.

Det skulle skje gjennom en mann. I ham skulle vi bli hellige og ustraffelige overfor loven. «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn» o.s.v. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud». Han ble altså gjort til forbannelse for oss, for at vi skulle «arve velsignelsen».

Her ser vi at vårt evige nådevalg ikke bygger på at Gud i sin kjærlighet overser noe som helst av lovens krav. For «misgjerning- ene skulle sones, syndene forsegles og en evig rettferdighet føres fram», Dan 9:24. Og mye mindre bygger det på noen som helst vår fortjeneste, dyd eller verdighet. For vi lå, som Skriften sier, i vårt blod når han som miskunner seg gikk forbi og forbarmet seg over oss, Esek 16.

Vårt evige nådevalg bygget helt og holdent på Kristus, den usynlige Guds bilde, den førstefødte av alle skapninger, Guds evige og enbårne Sønn i Ånden. Men i sitt kjød: Davids Sønn, Menneskesønnen, kvinnens sæd, den andre Adam.

Å, som det har kostet ham, den store mellommannen mellom Gud og mennesker, å bryte ned skilleveggen, sone synden, tilfredsstille Guds rettferdighetskrav, og kjøpe tilbake til oss barneretten og arven som vi hadde mistet. Det kostet vår kjære Herre svært mye da han i over tretti år var en trell for vår skyld, for å gjenløse oss fra djevelens vold, og oppnå en rettferdighet som skulle gjelde for all vår daglige synd og urenhet så lenge vi levde. Det kostet ham «sterke skrik og tårer», svette og blod. Men med denne hans «løsepenge» kjøpte han til oss en forløsning som gjelder i all evighet for Gud.

Etter at han på Guds evige råd ble gjort til synd for oss, da Gud «kastet alle våre synder på ham», har han aldri fått den minste avbetaling på vårt uendelige skyldbrev. Han måtte betale alt. Men derfor sier også apostelen: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset». Der stanset våre synder og all lovens forbannelse.

Og når våre synder ble gjort til Kristi egne synder, så ble også hans fullbrakte verk, rettferdighet og alle gode egenskaper våre. Han er «Herren, vår rettferdighet». Gud ser nå hele menneskeheten innesluttet i Kristus, og derfor forsonet i Kristus; i Kristus rettferdig, i Kristus hellig, ustraffelig og velbehagelig for Gud.

Men i Guds øyne har Lammet vært slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt (Åp 13:8). Dette er grunnen til at Gud helt fra begynnelsen har handlet med menneskenes barn som en forsonet Gud. En nådig Far, som i inderlig barmhjertighet oppsøker sine fortapte barn, og i kjærlighet omfavner dem så snart de vil komme tilbake.

Slik åpenbarte også Gud seg for Moses på berget, hvor han så Herrens herlighet: «Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd», 2Mos 34.

Dette er da Guds allmenne nådevalg i Kristus. Det omfatter alle mennesker på jorden. For Guds hensikt er at ingen skal være utelukket. Gud vil frelse alle. Selv stadfester han sterkt: «Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse».

Derfor befalte også Kristus sine apostler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!», 1Tim 2:4, Rom 11:32, 2Pet 3:9, Mark 16:15. Her er altså ingen forskjell. Her er ikke tale om at det er noen spesiell person, noe bestemt folk eller rase på jorden som er utvalgt.

Nei, denne utvelgelsen gjelder alle, omfatter alle raser og mennesker, jøder, hedninger, kristne, katolikker, lutheranere. Kort sagt; alle mennesker, onde og gode, troende og vantro, ugudelige og fromme, fattige og rike, høy og lav, mann og kvinne, med ett ord: hele menneskeslekten. For slik ble det evige nådevalget forkynt: «I din ætt, som er Kristus, skal alle jordens slekter bli velsignet».

Men at Gud utvalgte oss i Kristus, innebærer videre at bare i ham blir vi utvalgt og velbehagelige for Gud. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», 1Joh 5:12. «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12.

Derfor er det Guds «viljes råd» at «alle mennesker skal omvende seg» og tro på den enbårne Sønnens navn. Og at alle som tar imot ham skal bli frelst. Men den som ikke tror, ikke har Sønnen, skal bli fordømt, som Kristus uttrykkelig har sagt: «Jeg er døren, jeg er veien. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg» - for «Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt».

Merk deg: I ham - ikke uten ham. Gud har ingen forbindelse med oss utenom Kristus, sin elskede Sønn, som han gav til vår frelse, og som helliget seg selv for oss.

Gud er - uten Kristus - ikke barmhjertig mot syndere. Men strengt rettferdig etter sin hellige lov. Det er bare i Kristus han i nåde har samfunn med syndere. Den som vil eie Guds nåde og vennskap, vil aldri finne dette i noen som helst vei eller retning som går utenom Kristus.

Dette var Guds «viljes råd», Guds evige forutbestemmelse. Det er dette apostelen Paulus så sterkt er opptatt med å innprente der vi ser hans store nød for jødene, sine frender etter kjødet, i Rom 9. Dette kapitlet er et av de viktigste i Bibelen i spørsmålet om nådevalget. Men i tillegg inneholder det også den største nød for dem som ikke har fått se dette. Derfor vil vi nå se litt nærmere på dette kapitlet.

Vi vet hva som opptok apostelens hjerte og tanker da han skrev dette. Det er da også det første som gjør dette budskapet klart og tydelig for oss. For når jeg vet hva han tenker og kjenner på, da fatter jeg også hva han sier.

Han har just begynt kapitlet med å fortelle hva som helt og holdent opptok hjertet hans når han skrev dette. Og like etterpå, i de første versene i kap.10, kommer han tilbake til den samme hjertets nød. Han sier han har en «stor sorg og en uavlatelig nød i sitt hjerte for sine brødre i Israel». Og hvorfor? Jo, sier han: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. For da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet».

Mot dette uendelige, blinde egenrettferdighets-strevet visste Paulus ikke noe bedre råd enn å holde fram for dem Guds frie, evige og urokkelige utvelgelse. Han visste at mot den nytter det ikke å kjempe.

Det var en forferdelig smerte for ham å se dem som «jo er israelitter. Som jo barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene (fra begynnelsen) tilhører. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet». Og se disse, de hellige fedrenes barn, som til og med hadde den mest alvorlige nidkjærhet for Gud og søkte rettferdigheten, likevel gikk mot en evig fortapelse. Bare fordi de «ikke gav seg inn under Guds rettferdighet», men ville tilkjempe seg rettferdighet gjennom egne gjerninger.

Dette var en så «uavlatelig nød i hans hjerte» at han til og med «ønsket han selv var forbannet bort fra Kristus», hvis han med det kunne hjelpe disse hans brødre til å bli frelst.

I denne sin nød møter han dem med dette budskapet: Dere ser på deres utvelgelse etter kjødet, og tenker: Vi er Abrahams barn, den utvalgte slekt. Vi har loven og gudstjenesten og løftene -! Skulle ikke vi være frelst, da må jo Gud ha trukket tilbake sin pakt med oss! Men nei, Guds ord til dere har ennå ikke slått feil. Men «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig israelitter. Heller ikke er kjødets barn Guds barn. Men løftets barn regnes til ætten», Rom 9:6-8.

Se på Guds utvelgelse! Av Abrahams sønner utvalgte Gud bare løftets sønn, Isak, til arving: «I Isak skal det nevnes deg en ætt». Av Isaks sønner, Jakob og Esau, utvalgte Gud «da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt», den yngste framfor den eldste til arving av det store løftet. Som det er skrevet: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg», dvs. Esau utvalgte jeg ikke.

Vi ser altså hvordan Skriften markerer at Guds utvelgelse er suveren og fri. Det skjedde her «mens barna ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast», v.11.

«Hva skal vi da si? Er det da urettferdighet hos Gud? Langt derifra! For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over», v.14-15.

Når Gud er nådig mot noen, mottar denne en uforskyldt miskunnhet. Men Gud gjør med det ingen urett mot andre. Som Kristus sier at vingårdsmannen svarte dem som «hadde båret dagens byrde og hete», og derfor knurret over hans godhet mot dem som hadde kommet i den ellevte time: «Venn, jeg gjør deg ingen urett! ---- Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?». Og så tilføyer Kristus: «Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt», Mat 20.

Nå trekker Paulus en konklusjon: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16. Han sier m.a.o. at det nytter ikke å ville tilkjempe seg frelsen på den veien vi selv finner for godt, etter vår egen vilje og med vår egen innsats. Gud frelser hvem han vil, det avhenger av Guds frie utvelgelse.

Dette er bekymringsfulle ord. Men apostelen venter ennå litt med å komme med løsningen på gåten. Han kommer med ennå et bekymringsfullt eksempel: «Skriften sier til Farao: Nettopp til dette oppreiste jeg deg: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden. Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han», v.17-18.

Nå ser apostelen for seg at leserne ikke lenger kan holde ut denne «harde tale», men reiser seg opp og svarer: «Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje?», v.19. Men fremdeles viker ikke Paulus en hårsbredd tilbake, men svarer like ubevegelig: «Hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?», v.20-21. Akkurat som han ville si: Du må bare være fornøyd, enten Gud har bestemt deg til frelse eller til fordømmelse!

Kan noe være mer sønderknusende for den stolte egenrettferdig-heten hos Adams barn? Nei, sannelig; om så Gud ingen nåde viser, men bare gjengjelder overfor oss etter det vi fortjener, så handler han jo dermed bare rettferdig! Han gjør oss ingen urett. «Vi kan ikke svare ham ett til tusen» om han vil gå i rette med oss.

Men Paulus tar igjen opp eksemplet med Farao, og forklarer videre hva historien om Moses vitner om; at «Gud i stor langmodighet bar over med vredens kar», som - bare på grunn av egen forherdelse mot å omvende seg - «var gjort ferdige til undergang», så han ikke bare straks gjorde ende på denne sin hardnakkede fiende. Men med landeplager og undere gav Gud ham mange sterke og gjentatte formaninger til omvendelse.

Men når alt var til ingen nytte, når «Farao forherdet sitt hjerte», 2Mos 8:32, da falt endelig rettferdighetens dom: «Jeg vil forherde Faraos hjerte», 2Mos 7:3. Jeg vil nå gjøre ham til et varselstegn for hele verden, som andre skal ta lærdom av, så de lærer å frykte meg. «Derfor reiste jeg deg opp» (eller kanskje nærmere gr.teksten: derfor holdt jeg deg stående), og lar deg leve og lenge kjempe imot meg - for at «jeg kunne vise deg min makt» - som gjennom desto flere tegn og under «kunne bli kunngjort over hele jorden», 2Mos 9:16.

Og alt dette, sier Paulus, skjedde for at Gud skulle «kunngjøre hvor rik hans herlighet er over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet?», Rom 9:23. Dette er så innholdet i apostelens mest bekymringsfulle ord om utvelgelsen.

Men endelig gir han så selv løsningen på det han med alt dette vil si. I v.30-32 forklarer han dette helt klart for oss: «Hva skal vi da si? Jo, at hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen».

Til toppen



Hva betyr altså utvelgelsen?

Jo, at Gud har utvalgt troens vei, ikke gjerningenes; Gud har utvalgt «løftets sønn», ikke «trellkvinnens». Når så noen forsøker å oppnå nåde gjennom gjerninger, et godt liv og «tjeneste for Guds sak», så blir det altfor tungt, ja totalt umulig. For Gud har utvalgt troens barn.

Det nytter ikke å kjempe mot Guds utvelgelse. For da går det slik at den «som søker rettferdighet, kommer ikke fram til rettferdighet, og den som ikke søker rettferdighet, han får den - når han tar imot den i tro». Den eldste sønnen, som «alltid hadde tjent faderen, og aldri hadde gjort imot hans bud», får ikke en gang et kje. Og den som hadde sløset bort sin arv sammen med skjøger, får gjøkalven, når han til sist i sin anger kommer tilbake og tar imot nåde bare som nåde. «De første blir de siste, og de siste de første».

Jo visst kan en så underlig «regjeringsform» opprøre himmel og jord. En kan jo «forstå» dem som har «båret dagens byrder og hete», som på det mest alvorlige har undertvunget sitt legeme og avstått fra verdens lyster. De har anstrengt og plaget seg selv med å holde Guds bud og gjort gode gjerninger.

Og så til slutt skal de se tollere og skjøger, som har levd fritt og uhemmet i synden «gå før dem inn i Guds rike», gå inn i evangeliets og troens fred og frihet. De ser hvordan disse straks kan rose seg av å eie en fullkommen rettferdighet og barnekår, den beste kledningen og ringen. Mens de derimot selv, så alvorlige og utmattet av sin oppofrende tjeneste, fremdeles mangler denne rettferdigheten og dette vitnesbyrdet.

Men hva hjelper det med alle fornuftens innvendinger? Slik var det bestemt i Guds råd før verdens grunnvoll ble lagt. Det går ikke å kjempe mot denne Herren som «målte ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe». Han blir altfor stor i forhold til oss og «har nøklene til døden og dødsriket», «han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp».

Han miskunner seg over den han vil. Det kommer altså ikke an på om vi vil eller om vi løper. Det avhenger bare av Guds miskunnhet, hvem som skal bli frelst. Han utvelger hvem han vil. Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror på hans enbårne Sønns navn, og ikke dem som selv vil tilkjempe seg himmelen.

Dette er Guds evige utvelgelse. Han har utvalgt oss i Kristus, bare i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt. Den som ikke holder fast ved utvelgelsen, men strever og kjemper og stanger hodet mot et fjell hvor det ingen dør er, kommer aldri igjennom. Men må til slutt, når han alvorlig har jaget etter rettferdighet, få høre det avvisende svaret: «Ta det som er ditt», det du selv har fortjent, og gå! Hvor hardt det høres, så er dette Skriftens ord. «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn», Gal 4:30. «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Etter at Gud utvalgte oss i Kristus og gav oss sin Sønn som led og døde for oss, for å sone for våre synder og gi oss tilbake evig liv, så gjelder ingen ting for Gud, verken i himmel eller på jord, uten hans enbårne Sønns blod og lydighet. Slik brenner hans nidkjærhet for Sønnens ære som en ild som fyller hele verden, som fortærer alt som reiser seg mot den, om det så var menneskers største hellighet.

Kom aldri fram for Gud, hvis du ikke kommer i hans elskede Sønns kledning! For ellers møter han deg som en fortærende ild. Kom aldri fram for Gud i ditt eget navn! Forsøk aldri å oppnå hans nåde på noen annen måte enn i «den elskede»!

Du lever kanskje til og med et alvorlig gudfryktig liv. Du ber flittig og brennende. Du angrer bittert dine synder. Du våker og kjemper imot dem. Du gjør mange gode gjerninger. Alt dette er godt og rett. Men bare fortsett du og gjør ennå mer godt, og du blir likevel fordømt - det hjelper ikke! Så lenge ikke alt sammen bare er blitt som «søppel» for deg. Og Kristus, Kristus alene er blitt hele din rettferdighet og trøst. Slik er det med utvelgelsen.

Å, hør nå alle sammen:

Det fin’s ingen nåde ved Sinai,

Bare hos Lammet, Guds Frelser

Der er forlatelsen.

Dette er da det viktigste å vite om utvelgelsen, og dette er hovedbudskapet i Rom 9. Som vi nå har sett, tales det ganske riktig om hvordan Israel ble utvalgt til Guds eiendomsfolk (v.6-13), og om hvordan hedningene er tatt inn i Guds nådepakt (v.24-33).

Men som vi har sett av apostelens egen forklaring, var det med det ikke hans egentlige hensikt å tale om hvordan spesielle folk og personer ble utvalgt. Han har bare brukt det som bilde på Guds frie utvelgelse.

Hovedsaken Paulus vil forkynne, er at Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, Kristus og ikke oss, Kristi fortjeneste og ikke vår. Her er ikke greker eller jøde, omskjærelse eller forhud, men bare Kristus alt og i alle. I Ham alene er vi benådet, fordi Gud har utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt. Amen, Amen!

-----------

Det vi her har sett på, var først: Guds hjertes egen og egentlige vilje og hensikt, som gjorde at han i Kristus utvalgte hele menneskeheten til frelse. Det er det samme som Guds allmenne nådevalg,

som omfatter alle mennesker.

Det andre var: Guds frie viljes råd, der han bestemte en viss vei for å kunne motta denne frelsen, nemlig ved troen på Jesus Kristus. Også dette Guds viljes råd kommer inn under hans allmenne nådevalg. For «her er ikke jøde eller greker, omskjærelse eller forhud».

Men fordi menneskene selv forholder seg ulikt overfor dette Guds viljes råd, oppstår det også et individuelt og personlig nådevalg, der visse mennesker er utvalgt til frelse, og andre «er alt dømt» til den evige død.

At også dette individuelle nådevalget er evig, bygger bare på Guds forutseenhet. Fra evighet av har Gud forutsett hvordan hvert menneske vil forholde seg overfor nådekallet, og har skrevet alle våre dager i sin bok «alle de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet», Sal 139:16.

Hvordan Gud her forutser, og hvordan det individuelle nådevalg skjer ut fra dette, skriver så Paulus om i Rom 8:28-30 slik:

«For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.

For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.

Og dem som han forut bestemte til dette, dem har han også kalt. Og dem som han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort».

Her vil vi først sterkt avvise den falske oppfatningen av disse ordene; at Gud, uten hensyn til noe som helst forhold hos menneskene, skulle ha bestemt noen til frelse, og andre til fordømmelse og fortapelse. Vi har jo tidligere sett hvordan Skriften er full av vitnesbyrd om at «Gud vil ingen synders død, men at alle vender om og lever». Men han har i sitt evige råd besluttet at mennesket, som en selvstendig, fri skapning, skulle settes på en prøve og velge mellom livet og døden.

Den friheten hvor det selv kunne velge om det ville holde Guds lov og avstå fra synd, har mennesket i Adams fall for alltid mistet. Nå er mennesket «kjødelig, solgt til trell under synden».

Men nå er det overfor det nye prøvens tre, Kristus, menneskene skal stå sin prøve når det kjenner Åndens kall til nådens bryllup. Kristus sier at når innbydelsen gikk ut: «Kom, for alt er ferdig!», og de innbudte gikk bort, en til sitt gårdsbruk, en annen til sin forretning o.s.v., - da falt rettferdighetens dom: «Ingen av dem som var innbudt, skal smake mitt festmåltid!»

Vi husker lignelsen om treet hvor vingårdsmannen forgjeves søkte etter frukt. Der sier den inderlige forbederen: «Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned».

Av slike Kristi ord ser det ut som innbydelsen og gravingen omkring treet har gått forut, før den avgjørende dommen faller. At det er først gjennom denne innbydelsen og denne gravingen at mennesket får en anledning det av seg selv aldri er i stand til; å velge mellom livet og døden. At det først da avgjør sitt evige ve og vel.

Men nå viser Paulus at Herren i sin evige allvitenhet har forutsett hvem som kommer til å ta imot nåden. Altså ikke utsett seg, men på forhånd visst, forutsett. Dem kaller så Paulus her for «dem han forut kjente». Og med dette han forut visste, har han alt fra evighet av «forut bestemt» at disse han «forut kjente» skal bli «likedannet med hans Sønns bilde».

Så ser vi han videre trekker en viss nådens orden, hvor disse som er forut bestemt til evig liv, først kalles, så blir rettferdiggjort, og til sist herliggjort.

Å, for en evig trøst! Dem som Gud forut visste kom til å motta nåden og bli lydige mot evangeliet, har han alt fra evighet av bestemt skal bli arvinger til hans rike ved en urokkelig utvelgelse. Og ingen ting skal kunne «skille dem fra Kristi kjærlighet? Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, verken høyde eller dybde - ingen ting skal kunne skille dem fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre».

Men så sier Kristus at mange er kalt, som ikke er utvalgt, de som «bare holder ut en tid, men når fristelser kommer faller de fra». Og han taler om når den urene ånd har faret ut, men kommer tilbake og finner huset feid og pyntet. Han går da inn der med sju andre ånder som er verre enn ham selv. «Og for det mennesket blir det siste verre enn det første», Mat 12:45.

Så kan vi spørre: Hvorfor har Gud også kalt slike som han så ikke ville bli stående i sannheten, eller som i det hele tatt ikke kom til å ta imot den? Det svarer han på selv i det han sier om Farao. De skal bli til et tegn, et advarende eksempel. Så andre skal lære å frykte Gud, bli redde for selvsikkerhet, lettsindighet og forakt for nåden.

Gud styrer ikke menneskenes ånd med sin allmakt. Men med nådens middel, med sannhets våpen, med ord og eksempler som virker på forstand og vilje. Derfor blir mange kalt, som ikke er utvalgt. Det skal også finnes eksempler på dem som har blitt opplyst og «har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, har fått Den Hellige Ånd, men på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott». Og dermed har fullbyrdet den synd mot Den Hellige Ånd som gjør at de «umulig igjen kan fornyes til omvendelse», Heb 6.

Slik skal vi lære å frykte Herren som en Gud som er hellig og ikke lar seg spotte. Men er like stor i sin straffende rettferdighet, som i sin nåde og barmhjertighet.

Slik bør det også oppfattes når Paulus sier: «Hvem han vil, den forherder han», Rom 9:18. Og når Kristus sier: «Ingen kjenner Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27.

Så kan en spørre: Han vil altså ikke åpenbare det for alle? Svar: Kristus forklarer selv i samme kapittel hvem han vil åpenbare det for. Han sier: «Jeg priser deg, Far, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige», v.25.

Hans vilje til hvem han vil åpenbare det for, retter seg ikke mot bestemte personer, men på et bestemt forhold til sannheten. Disse «vise og forstandige» er de som vet alt best selv, som ikke vil la Herren lære seg, men reiser seg mot sannheten og tror de mestrer hans ord. Og dermed forkaster både hans advarsler og hans råd. Det er disse han ikke vil åpenbare det for.

Der er en Farao som i bevisst ondskap står imot Herrens vilje og råd, og forherder sitt hjerte mot alle advarsler. Det er slike han vil forherde. Men etter sin egen «forutgående» vilje (som det ofte kalles), brenner Herren av kjærlighet, og har ikke noe sterkere ønske enn at en Farao ydmyker seg under hans mektige hånd, at disse «vise og forstandige» blir barn overfor ham. Og tar imot sannheten, så han kan få gjøre dem godt.

Men etter sin viljes råd kan han ikke bruke sin allmakt på menneskenes ånd. Når de ikke vil høre hans ord og bøye seg for ham, da krever rettferdigheten at forblindelsens og forherdelsens dom rammer dem. Til straff for dem selv, og som advarsel for andre.

Gråtende sier Frelseren: «Jerusalem! Jerusalem! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men - dere ville ikke!»

Legg merke til: Jeg ville,- men dere ville ikke! Hjertet hans blør over dette, han gråter. Men dommen kunne likevel ikke endres.

Hvor uhyggelig er ikke den tanken at Gud, uten hensyn til menneskenes forhold, skulle ha bestemt visse mennesker til evig fortapelse! Nei, Gud har sendt ut evangeliets innbydelse til alle mennesker og til verdens ende: «Omvend dere til meg, så blir dere frelst!», «Den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!» o.s.v.

Hvor hedensk er ikke da den tanken at Gud likevel skulle ha forutbestemt noen til fordømmelse, etter et eget hemmelig råd. Skulle liksom si med seg selv: Jeg skal nok la alle bli innbudt, jeg skal rent utvortes med ord kalle dem til å få del i mitt rike. Men i mitt hjerte har jeg ikke den planen med alle. Det er tvert imot min vilje at størstedelen av dem jeg gjennom mitt ord kaller, skal verken få åpenbart dette, eller bli omvendt. Nei, min vilje er at de skal gå evig fortapt, - selv om jeg forkynner noe annet som min vilje.

Det ville jo være å tilskrive Gud en falskhet. Må Gud bevare oss fra slikt! Da ser vi også hvor viktig det ordet er som Paulus bruker her: «forut kjent».

Dette er da det viktigste Ordet lærer oss om nådevalget. Selvsagt kan likevel et nysgjerrig sinn fremdeles finne på mange spørsmål om dette dype emnet. Og djevelen kan i høyeste grad anfekte og forføre sjeler med spørsmål som disse: Om de selv er forutsett og forut bestemt til å bli frelst. Eller hva som er Guds mening med hedningene, som ikke har Ordet, o.s.v. Men den som ikke vil fanges i djevelens snarer, må vokte seg her i tide!

Gud har åpenbart for oss alt det vi trenger for å bli frelst. Ta imot det i ditt hjerte! Følg det! Og vokt deg for å forske på det som Gud ikke har åpenbart. Den gamle slangen kan også i dag vekke lyst til kunnskapens tre i hjertet ditt. Og da blir det plutselig så viktig og betydningsfullt å utgrunne Guds skjulte hemmelighet. Men vokt deg! For slangen vil bare fordreie ditt sinn, og vende det bort fra den veien Gud har vist deg i sitt ord, som han gjorde med Eva. Følg ham ikke! Du eter og eter bare i deg døden på kunnskapens tre.

Når en nysgjerrig mann spurte Jesus om det var mange eller få som ble frelst, fikk han dette avvisende svaret: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port!» Og Luther sier i forordet til hans romerbrevskommentar: «Der er et mål som venter de nysgjerrige ånder som setter sin forstand opp mot Guds uransakelige dybder, og dermed ødelegger seg selv; de vil enten ende opp i fortvilelse, eller bare gi seg over til alt slags lærdoms vær.

Men følg du dette romerbrevets lærdom: Vær først og fremst opptatt med Kristus og evangeliet. Så du får lære å kjenne din synd og hans nåde. Dernest at du kjemper mot synden, som de første sju kapitlene lærer oss. Når du så, under kors og anfektelse, er kommet til det 8., skal de 9., 10. og 11. kapitlene virkelig lære deg om Guds forsyn og nådevalg, og hvor stor trøst og sjelesorg som ligger i disse budskapene».

Kristus, Guds enbårne Sønn, som er hos Faderen, har åpenbart for oss sin himmelske Fars vilje, og dermed vår utvelgelse til det evige liv. Han kaller og innbyr oss med disse ordene: «Omvend dere og tro på evangeliet!», «Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst». Og på et annet sted: «Dette er hans vilje som har send meg, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv».

Dette er det sikre vi har å holde oss til. Dette er veien. Gå på den, og vik ikke av verken til høyre eller venstre!

(www.arven.net) i "veiledning til fred" av Rosenius.
Vis brukerens profil Vis alle innlegg av brukeren

  Gå til topp

Powered by XMB
XMB Forum-programvare © 2001-2017 XMB-gruppen