Kristendommen og vitenskapen
| Sitat: | | De kristne har med nebb og klør kjempet i mot alle vitenskaplige nyvinninger i de siste tusen år. De kristne har også kjempet innbitt i mot
innføringen av menneskerettigheter og demokrati i verden. |
Ovennevnte påstand er en utbredt myte i dagens Norge, og skyldes nok at antikristen propaganda har fått spre seg uten særlige reaksjoner fra de
kristne. Nedenfor er en korrigerende artikkel om kristendom og vitenskap (jeg vil poste en artikkel om kristendoms forhold til menneskrettigheter og
demokrati senere).
Vitenskapelig tenkning begyntemed de greske filosofene ca. 600 år f.kr. Grekerne gjorde viktige fremskritt, men utviklet ikke noe som likner moderne
vitenskap. I så fall ville den moderne tidsalder kommet for over 2 tusen år siden. En viktig forklaring på dette er at grekerne undersøkte verden kun
for å forstå den, ikke for å endre den eller «bruke» den, slik de protestantiske kristne ville gjøre fra 1600-tallet og frem til i dag.
Vitenskapen utviklet seg ikke nevneverdig etter at kristendommen ble begunstiget i det fjerde århundre av Keiser Konstantin den store. En plausibel
forklaring på dette er at de kristne i romerriket adopterte grekernes syn på vitenskapen - den var ikke til for å brukes til praktiske formål. En
annen viktig forklaring er at kirkefaderen Augustin (354-430) sin inflytelse. Han var av den oppfatning at kirkens rolle ikke skulle være å utøve
verdslig makt. Dens eneste oppgave var kun å formidle den guddommelige nåde til mennesket.
Grekernes vitenskapelige skrifter gikk tapt for den vestlige verden rundt år 500 e.kr. og dukket opp igjen rundt år 1100. De ble oppbevart araberne i
denne perioden, men heller ikke de gjorde særlige vitenskapelige fremskritt. En kan stille spørsmål om hvorfor ikke araberne utviklet vitenskapen
slik det moderne Vesten har gjort. Om dette kan det nok være delte meninger, men de arabiske samfunn hadde ikke en kultur som la til rette for
utvikling av den vitenskapen som vi har oppnådd i den vestlige verden. Arabernes animisme i før-islamsk tid (frem til rundt år 630 e.kr.) hindret
araberne i den vitenskapelige utvikling. Animismen ansporer ikke til leting etter lovmessigheter i naturen og eksperimentering med den. Dette fordi
naturen inneholder, i følge animistene, levende ånder fra guder og forfedre.
Overgangen til Mohammeds lære (islam) i det 7. århundre medførte heller ikke noen syvmilssprang innen vitenskapen. Dette har trolig sammenheng den
religiøse fatalisme innen islam. Allahs vilje er altomfattende - han er lik en levende løve, som ved sitt mektige overblikk kontrollerer hele verdens
scene. Allahs totale makt krever konsekvent underkastelse i Hans plan og vilje for menneskene. Når en slik gudsbestemt determinisme ble drevet ut i
den ytterlighet som Mohammeds lære gjorde, hadde det lite for seg for muslimene å drive med systematiske observasjoner, eksperimentering og tenkning
for å avdekke skaperverkets hemmeligheter, for derigjennom å kunne beherske og kontrollere det.
I det 15. århundre endret vestens stemninger seg, og ressesansehumanismen oppsto. Menneskesynet ble mere optimistisk. Mennesket var ikke lengre kun en
syndig og fallen skapning underlagt autoriteter, men et fritt og uavhengig individ. Verden ble ikke lengre en jammerdal, men derimot en tumleplass for
det frie og skapende individ. Hvorfor denne generelle livsstemingen endret seg i denne retningen er ikke lett å forklare. Det var nok mange faktorer
som bidro til dette. Men en viktig faktir var nok tyrkernes inntog av Konstantinopel i 1453. Denne hendelsen medførte at mange lærde innen gresk
filosofi flyktet vestover og tok med seg sine manuskripter. Den greske humanismen, som nok bærer på et mere stolt syn på mennesket enn det den kristne
lære gjør, ble gjenoppdaget og fornyet. Men rennesansehumanismen var ikke først og fremst sekulær. Det nye positive synet på mennesket og på verden
ble adoptert av kristne, som ville fornye kristenlivet. Dette ga støtet til reformasjonen og dannelsen av de protestantiske trossamfunnene - og det
var disse som grunnla moderne vitenskap.
Den moderne vitenskapelige revulosjon startet altså i det syttende århundre, da den protestantiske bevegelsen utviklet seg etter reformasjonen.
Bibelens grunnleggende læresetninger ble da gjenoppdaget og refortolket. Denne refortolkningen kan oppsummeres slik:
1. Det finnes en rasjonell Gud som er kilden til all sannhet. Verden (naturen) er en rasjonell og lovmessig. I følge den reformerte kristne tro
åpenbarer Gud sin vilje og sine lover i to bøker: «Skriftens bok» (Bibelens) og «naturens bok».
2. Mennesket er gitt et mandat av Gud i (1. mos 1, 26-28) til å ta naturen i sin besittelse og forvalte den etter Guds vilje. Alt er skapt i Ham, for
Ham og ved Ham. Og mennesket er Hans tjenere.
3. Protestantene tydeliggjorde Bibelens lære om at hver minste del av mennesket var fordervet, også tanken. Av denne grunn kunne man ikke stole på den
menneskelige forstand alene, slik grekerne gjorde. Det var derfor nødvendig at fornuften blir understøttet av eksperimenter og nøyaktive observasjoner
(noe grekerne og araberne var lite opptatte av).
Den kjente kristne vitenskapsmannen Francis Bacon sa det slik: Det finnes to bøker som er åpnet foran oss for å studere, så vi ikke skal trå feil;
Først, Skriften, som åpenbarer Guds vilje; deretter skapningens bok; som uttrykker hans makt.
Men hva er vitenskap? Vitenskap er en prosess av deduktiv tenkning (slutninger dratt fra det allmenngyldige til det spesielle tilfelle) og induktiv
tenkning (slutninger dratt fra enkelttilfelle til det allmenngyldige), samt observasjoner av naturen og gjennom eksperiminter. Vitenskapen når aldri
frem til rene og absolutte sannheter. Man søker hele tiden på å få vite mere. Man formulerer hypoteser og teorier, leter etter belegg for å styrke
eller svekke disse, og forkaster gamle hypoteser og teorier når man har funnet noen bedre. Slik gjøres vitenskapelige fremskritt.
Og dette prinsippet finner vi også innen teologien. Heller ikke teologien kan finne absolutte svar som man kan sette to streker under - noe som også
blir understreket av Apostelen Paulus som skriver at han forstår stykkevis, og ser inn i en gåte (1. Kor. 13, 12).
Protestantenes livsførsel var generelt systematisk, metodisk og disiplinert, og dette kom til utrrykk både gjennom rasjonell organisering av arbeidere
og gjennom vitenskapelig arbeid. De organiserte seg for å øke sin viten. En slik protestantisk organisasjon i vitenskapens tjeneste var «Det kongelige
selskap for å øke kjennskapet til naturen» i London, grunnlagg i året 1660. De fleste av dets medlemmer var bekjennende kristne - tilhørende en liten
minoritet under navnet «Puritanerne».
Når dette er sagt, må det også sies at katolikkene også var opptatt av vitenskap. Jesuittene, som er en katolsk orden) var meget opptatt med
vitenskapelig arbeid. Nicolaus Kopernikus (1473-1543) var en polsk Pater og astronom som gjennom obervasjoner og beregner påviste i året 1507 at
jorden gikk rundt solen, og ikke omvendt. Katolikken Galileo Galilei forsvarte Kopernicus’ teori i sine vitenskapelige arbeider. Men katolikkene var
mere kollektive i sin tenkemåte, og de kunne ikke på samme måte stille spørsmål ved vedtatte autoriteter og sannheter som protestantene.
Den heliosentriske anskuelsen (at solen står i sentrum og at jorden beveger seg rundt den), som Kopernicus beviste, var ikke i tråd med kirkens
offisielle lære. Den katolske kirke hadde nemlig adoptert den geosentriske læresetningene fra den greske astronomen Ptolemaios som levde i det 2.
århundre e.kr. Grekerne hadde flere alternative kosmologiske teorier, også heliosentriske teorier. Men det ble nå engang Ptolemais som ble den
dominerende, muligens fordi den var i tråd med Aristoteles lære som kirkefaderen og filosofen Thmas Aquinas inkorporerte i sine filosofiske
utlegninger. Kirken hadde ingen imidlertid kompetanse i å ta stilling til kosmologiske spørsmål ,menn var av ulike årsaker tvunget til det. Og så
antok de da også ganske ubesværet mange allment utbredte oppfatninger.
Kopernicus unnlot først å publisere sine verker - ikke først og fremst av frykt for kirke-inkvisisjonens forfølgelser - men av frykt for å bli
latterliggjort. Hans venner fikk imidlertid overtalt ham til å publisere sitt verk «De Revolutions Orbium Coelestium» før han døde. Lutheraneren
Johannes Kepler (1571-1630) formulerte fysiske lover for planetens bevegelser på bakgrunn av Kopernicus’ arbeid.
For å tilbakevise at kristendommen har hindret moderne vitenskap å utvikle seg, må en nevne at mange av de fremste pionerene innen vitenskapen var
dypt bibeltroende, og uttrykte sin tro ved å lete etter de lover som Gud har laget for naturen. Kepler utformet setningen «Å tenke Guds tanker etter
Ham». Blaise Pascal (1623-1662) var glødende kristen og medlem av den franske trosretningen «Jansenistene», som var en protestantisk gruppering innen
den katolske kirke. Han skrev matematiske verker, oppfant barometeret, og ga ut en apologetisk bok om den kristne tro. Han skrev «Troen forteller oss
det sansene våre ikke kan, men den er aldri i konflikt med troens funn. Den overstiger den bare, uten å motsi dem». Den berømte fysikeren og
matematikeren Isaac Newton (1642-1727) skrev både vitenskapelige og teologiske verker.
Listen over store kristne vitenskapsmenn er lang. Her er navnene på noen flere av dem, i tillegg til de som er nevnt fra før:
Joseph Lister (1827-1912), Louis Pasteur (1822-1895), Robert Boyle (1627-1891), Georges Cuvier (1769-1832), Charles Babbage (1791-1871), John John Ray
(1627-1705), Michael Faraday (1791-1867), David Brewster (1781-1868), Henry Fabre (1799-1849), Frederic William Herschel (1792-1871), William Thomson
Kelvin (1824-1907), George Stokes (1819-1903), Gregor Johann Mendel (1822-1884), Louis Agassiz (1807-1873), James Simpson (1811–1870), Matthew Maury
(1806-1873), Bernard Riemann (1826-1866), William Rayleight (1842-1919), John Ambrose Fleming (1849-1945), og listen kan forlenges.
Nå har jeg altså fastslått moderne vitenskap - som en livsform og som et langsiktig, organisert og systematisk prosjekt, underlagt Guds vilje - ble
initiert av protestantiske kristne. Da må man spørre: Hvorfor er det i vår tid en så vanlig oppfatning at kristendom og vitenskap er uforenelige, og
at kristne bekjemper vitenskapen?
De antikristne propagandistene har sannelig lykkes med å spre feilaktige og fordreide fremstillinger av vitenskapshistorien, gjerne som forvrengninger
av kirkelige og verdslige stridigheter som oppsto i kjølvannet av reformasjonen, motreformasjonen og dannelsene av nasjonalstatene i Europa. Men vi
skal merke oss at vitenskapsmennene var respekterte og fikk være i fred på denne tiden. De kunne ganske fritt krysse landegrensene, til tross for
harde politiske stridigheter på denne tiden.
Et eksempel på en ganske latterlig fremstilling, som mange har bitt på, gjelder striden mellom Galileo Galilei og Pave Urban VIII. Det har blitt
hevdet at striden dreide seg om hvorvidt jorden var flat eller rund, og at Galilei ble torturert og kastet i fangehull av Paven da han beviste at
jorden er rund. Denne tøvete vandrehistorien har vært så vanlig at til og med lærere i skoleverket i Norge har fremstilt den som en sannhet. (For ikke
å glemme Ap-politikeren og statsminsiterkandidaten Thorbjørn Jagland som plumpet uti med en lignende påstand for noen år siden i en av hans politiske
taler).
Saken er den at ingen kirkeledere har hevdet at jorden er flat, og de har aldri benektet at jorden er en kule i verdensrommet. Jordens form og
størrelse ble påvist av den greske matematikeren og astronomen Eratosthenes (275-194 f.kr.), og dette var allment akseptert innen Kirken. Striden i
middelalderen dreide seg om hvorvidt det er solen om dreier seg om jorden eller omvendt - altså en saklig uenighet som oppsto i en tid det
geosentriske verdensbildet for alvor raknet, og kirken ble tvunget til å endre sine dogmer. I tillegg sto den greske filosofen Aristoteles’
formålsorienterte bevegelseslære, som kirken hadde akseptert og tatt opp sine dogmer, for fall i den nye tid. Galilei gikk imot denne læren, på en
måte som virket provoserende på hans omgivelser. Disse stridighetene utviklet seg til en personkonflikt mellom Galileo Galilei og hans tidligere venn
og støttespiller Pave Urban VIII - hvor fornærmelser, krenkelser og rettsak ble ingridienser i beste såpeoperastil. Galilei var en frembragende
vitenskapsmann, men til gjengjeld manglet han sosiale ferdigheter. Og da han skrev sitt store verk «Dialogen» lar han dene ene av deltakerne («den
enfoldige») ha mange av Pavens meninger. Paven ble gjort oppmerksom på dette av Galileis motstandere, og ble mektig fornærmet. Han måtte gjennomgå en
ydmykende rettsak, hvor det ble fabrikkert bevis av hans anklagere. Han fikk en dom på 22 dagers husarrest i Storhertugens villa, og nøt for øvrig
stor respekt for sine vitenskapelige arbeider og ble godt behandlet fysisk. Han ble aldri kastet i et fangehull og lenket fast som vandrehistoriene
forteller om.
En annen vandrehistorie var brenningen av Giordano Bruno (1548-1600). Det er sant at Bruno ble brent på kjetterbålet, og dette var en fryktelig
ugjerning. Men det er ikke sant det som en del lærebøker og leksika har beskrevet; at det var hans oppfatninger om astronomi og vitenskap han ble dømt
for. Oppgjøret med Bruno dreide seg derimot om okkultisme og magi - ikke vitenskap. Bruno var sant nok beskjeftiget med vitenskape spørsmål, men
leverte ingen bidrag til vitenskapen av betydning.
I vår tid er evolusjonsteorien blitt selve spydspissen i vår tids antikristne propaganda. Det hevdes at Bibelens skapelsesberetning er blitt
«motbevist» vitenskapelig av evolusjonsteorien. Som kjent bygger evolusjonsteorien på den hypotesen at alt liv på jorden har startet med en encellet
organisme, og derfra har alt dyre og planteliv utviklet seg. Kreasjonistene, som tror at de ulike dyre- og planteartene har blitt skapt hver for seg
slik Bibelen forteller om, forsøker på sin side å finne huller i evolusjonsteorien. Det har blitt påvist at det ikke finnes overgangsformer fra amøber
(en encellet organisme) til trilobitter (en gruppe utdødde krepsdyr), fra fugler til reptiler, fra ape til menneske.
Gjennom dette er vi blitt presentert for en oppkonstruert dikotomi: Vitenskapen eller kristendommen. Saken er den at verken evolusjonsteorien er
kreasjonismen kan tilfredstille krav som må stilles til vitenskapelige teorier. En grunnleggende forutsetning for vitenskapen er at det som skal
undersøkes må være oververbart, mulig å teste og repetere. En hypotese eller teori må være falsifiserbar (mulig å avkrefte) for å kunne kalles
vitenskapelig. Verken evolusjonsteorien eller kreasjonismen fyller slike krav. I beste fall kan de betraktes som paradigmer, dvs. et sett av
teorityper og grunnideer som man viderefører og raffinerer, og stiller spørsmål ved.
Som nevnt ovenfor, er det en gammel læresetning at man aldri når frem til endelige og absolutte sannheter i vitenskap og teologi. Og det er her den
antikristne propagandaen klarer å lure mange opp i stry: Man forledes til å tro at vitenskapen har oppnådd den hele og fulle sannheten om verden, og
at Bibelen er ferdig utforsket og debattert. Men dette er ikke i overenstemmelse med faktiske forhold.
I det senere år har kristne ledere problematisert en del sider ved de nye mulighetene som bioteknologien skaper. Dette har blitt fremstilt i
antikristelige kretser som om kristne i sin allminnelighet er motstander av biologisk vitenskap og teknologi.
Dette bør bli imøtegått. Vitenskapen er grunnlagt gjennom den kristne tro, hvor etikk er et meget viktig del. Det er ikke alt som kan gjøres, som også
bør gjøres. En er man rimelig oppegående, så skjønner enhver at makt og muligheter også medfører ansvar. Og Bibelen gir ingen fasitsvar hva gjelder
bioteknologiens etiske problemer. Da bør de kristne forsøke å finne ut hvordan en kan anvende Bibelen og ens sunne fornuft for å finne rimelige gode
svar på disse etiske vanskelighetene.
Dette gjør ikke kristne til motstandere av vitenskap, snarere tvert om.
Mere lesning:
Davidsen, Bjørn Are: "Da kvinnen fikk sjel - og andre historier" Luther Forlag. Oslo 1998.
Kennedy, James; «Hva om Jesus ikke hadde blitt født?» Hermon Forlag 2000.
|
![[*]](images/xmbxproblue/default_icon.gif){kind=icon}
