Skapelsesuken og sabbatshvilen
Skapelsesuken
Jeg vil gjerne komme med noen betraktninger om skapelsesuken og hvordan vi kan forstå betegnelsen dag.
De fleste kristne er vel enige om at de seks første skapelsesdagene består av døgn, altså natt og dag ettersom det seks ganger står ”Og det ble aften,
og det ble morgen, ...”
Når jeg prøver å granske Bibelens fremstilling av skapelsesberetninger legger jeg merke til noe ingen før har fortalt meg og det er følgende;
Siden det er solens oppgang og nedgang som inndeler tiden i natt og dag, altså døgn av 24 timer, så spør jeg meg om hvordan vi skal forstå
tidsregningen før skapelsens første dag, altså før Gud sa: ”Bli lys!” Så leser vi i de påfølgende vers; 4) ”Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte
lyset fra mørket. 5) ”Gud kalte lyset dag, mørket kalte han natt. Og det ble aften, og det ble morgen, første dagen.” Hvis vå nå hopper frem til
Bibelens siste bok og leser om fremtiden står det følgende i Åp 21:23 ”Staden trenger ikke lys fra solen eller månen. For Guds herlighet opplyser
staden, og Lammet er dens lys.”
Mitt første spørsmål blir da:
Var livet på denne jord bare ment å vare en avgrenset periode av tid utenfor evigheten?
Skapelsesberetninger tyder på at de seks dager Gud skapte besto av 6 dager og 6 netter, altsdå 6 døgn av 24 timer.
Men så kommer vi til den syvende dagen. Da leser vi at Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og Gud hvilte på den syvende dagen
fra alt sitt verk som han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt
og gjort.
Mitt andre spørsmål:
Hvorfor står det ikke etter den sjette skapelsesdagen – med henvisning til den sjuende dagen, at ”det ble aften, og det ble morgen, ...”?
Ifølge skapelsesberetningen nevnes bare 6 døgn med tidsavgrensning til 24 timer. Hvorfor? Kan det være slik jeg forstår det, at betydningen av ordet
”dag” egentlig er ”en hvilken som helst (bestemt eller ubestemt) periode av tid (en tid, dag, år, lang tid, tidenes ende (dagenes ende), ”i de dager”,
etc.) ” som bestemmes av tekstens sammenheng?
Min personlige forståelse så langt jeg har studert ytil nå er at den syvende dagen (les perioden av tid) ikke var ment å skulle ta slutt, fordi
mennesket var skapt fullomment og i Guds bilde. Nå var trådte mennesket inn i en evig hvile med Gud. Mennesket var ment å skulle leve evig, ha en evig
hvile sammen med Gud som livets kilde (ordet sabbat betyr jo også ”hvile”). Denne tanken blir styrket av Hebreerbrevets omtale av sabbatshvilen i
kapittel 4.
Sabbatshvilen med Gud ble brutt da mennesket falt i synd. Da gikk mennesket fra en tilværelse i evigheten til en tilværelse begrenset av tid og død.
I Jesus Kristus kan vi ved troen igjen få tre inn i sabbatshvilen hos Gud slik Hebreerbrevet beskriver;
Heb 4:4-10
4 For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger.
5 Og på dette sted igjen: Nei, de skal ikke komme inn til min hvile!
6 Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen. Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.
7 Derfor fastsetter han på ny en bestemt dag, idet han så lang tid etter sier gjennom David, slik som før er sagt: I dag, om dere hører hans røst, da
forherd ikke deres hjerter!
8 For hadde Josva ført dem inn til hvilen, da hadde ikke Gud senere talt om en annen dag.
9 Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk.
10 Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.
God sabbat!
Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Apg 10:43
|
![[*]](images/xmbxproblue/default_icon.gif){kind=icon}
