eksfilosofen
Juniormedlem
Innlegg: 5
Registrert: 3-11-2005
Brukeren er frakoblet
|
|
Kristendom og menneskeverd
Hei folkens. Jeg er ny her på forumet. Jeg strever litt med et essay som jeg skriver som hobbyteolog. Essayet handler om Bibelen og menneskeverdet. Vi
støter av og til på påstander av typen: "De kristne har også kjempet innbitt i mot innføringen av menneskerettigheter og demokrati i verden."
Påstander lik den ovenfor er i vår tid blitt «mainstream» - nærmest opplest og vedtatt, men de blir ikke mere sanne av den grunn. Jeg vil i det
følgende imøtegå denne feilaktige påstanden.
Jeg ønsker å involvere brukerne av dette forumet til å kritisere og/eller supplere mine utsagn i essayet.
Her er mitt verk, så langt:
Ord som «menneskeverd», «menneskerettigheter», «demokrati» er svært positivt ladet i de moderne vestlige samfunn. Selv om disse uttrykkene kan ha ulik
betydning og flytende meningsinnhold, kan man imidlertid enes om at slike ord og uttrykk dreier seg om en forståelse om at menneskelivet har en
udiskutabel verdi i seg selv. Og mennesker skal ideelt sett ikke utsettes for frihetsberøvelse og lidelser - i stedet for vil man fremme menneskets
utfoldelse av evner i krefter i skapende arbeid og livslykke.
Nettopp slike idealer er det Bibelen fremmer. Vante bibellesere biter ikke på påstander om at kristendommen er et hinder og endog en fiende av
ovennevnte idealer. De fleste bryr seg ikke engang om å ta til motmæle overfor slike påstander, og velger i stedet for å forholde seg tause.
Jeg skal bryte denne tausheten. Det er nemlig gjennom Bibelens lære om menneskeverdet at linjene frem til FNs menneskerettighetserklæring blir
trukket. Det er enkelt å påvise at den moderne forståelse av menneskeverd og menneskerettigheter har judeo-kristne røtter.
Ideen om menneskets plass i skaperverket og dets ukrenkelige verdi stammer helt tilbake fra Det gamle Testamente i Bibelen og utvikles videre i Det
nye Testamente. Åpningskapitlet i 1. mosebok er et storslagent epos om skapelsen og Guds visjon med skaperverket - og om mennesket som den ypperste
skapningen i skaperverket. I 1Mos kap. 1, 26-28 heter det:
Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle
ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han
dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene
under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!»
Dette var altså Guds visjon og plan med skaperverket. Bibelen forteller deretter at menneskene imidlertid ble ulydige mot Gud og gikk sine egne veier
- og synden ble en realitet i menneskelivet. 1. mosebok viser en sammenheng mellom synden og det onde. Synd beskrives ikke bare som å handle på tvers
av Guds vilje, men også som en ødeleggelsesprosess av de mellommenneskelige forhold. Denne prosessen, syndefallet, utvikler i henhold til 1. mosebok
sin egen selvforsterkende dynamikk - en kjedereaksjon som etthvert svulmer opp i en katastrofe. I denne ødeleggende prosessen fremtrer Gud som en som
trøster, oppmuntrer og frelser - men også som en dommer.
Guds trøst, oppmuntring og dom over synden uttrykkes i offerritualene som ble instituert etter at syndens forfallprosess hadde startet. Offerritene
hadde flere funksjoner. For det første var de et synlig uttrykk for menneskenes lengsel etter samfunn med Gud. For det andre var ofringene et uttrykk
for Guds tilgivelse for mennesket synder, hvorved menneskenes synd og skyld ble overført til dyret. Og institueringen av denne stedfortredende
offerhandlingen var ikke noe menneskene har gjort seg fortjent til, men var derimot et uttrykk for Guds barmhjertighet, forsoningsvilje og håp med
menneskene - altså en manifestasjon av menneskeverdet. For det tredje konstituerte offerhandlingene samfunn mellom menneskene og Gud.
1. mosebok kap. 4 forteller om Kain og hans bror Abel. Kain ofret av markens grøde, mens Abel ofret et lam. Gud så med velvilje på Abels offer, men
avviste Kains offer. Kain drepte Abel i raseri, noe som medførte Guds dom (1Mos kap. 4, 10-12). Gud dømte Kain, men han viste også sin nåde overfor
ham. I 1Mos kap. 4, 15 kan vi lese at Gud beskyttet livet til Kain, som angret på at han drepte sin bror Abel.
Den eskalerende mellom-menneskelige ødeleggelsesprosessen, syndefallet, medførte et nytt destruktivt trekk blant Kains etterkommere (1Mos kap. 4,
17-24). De var smeder, og kunne derfor smi sverd. Sverdet gav dem makt, og takket være denne makten vokste tørsten etter grenseløs hevn og
gjengjeldelse (4, 24).
Etterhvert som tiden gikk, og syndefallsproseesen fortsatte, sank menneskenes ondskap til et bunn-nivå. (1Mos kap. 6, 5). Menneskeverdet ble redusert
til intet. Synden hadde degenerert mennesket så mye at katastrofen ikke lengre var til å unngå. Gud besluttet å utrydde menneskeslekten gjennom
syndflodens dom. Men Guds dom kom ikke uten nåde, tålmodighet og håp. Gjennom redningen av Noahs familie (og landyrene) tok Gud vare på menneskeheten.
Konklusjonen må bli at det finnes det en klar lære om menneskelivets verdi (menneskeverd) i 1. mosebok. Og fortsetter man å lese i denne boken, finner
man svært mange andre holdepunkter for det. Visjonen om menneskeverdet må imidlertid leses inn i kontrasten mellom Guds vilje med mennesket og verdens
ondskap manifestert gjennom syndens fordervelse av mennesket.
Det som også er viktig å ta i betraktning i denne sammenheng, er at disse tekstene ble skrevet for over 3 tusen år siden - på en tid da menneskelivet
var bortimot verdiløst. Kontrasten er nemlig slående: I en tidsalder (for 3 årtusener siden) da menneskeheten for det aller meste besto av barbariske
stammesamfunn og kongeriker, skrives det i 1. mosebok at menneskene ble skapt i Guds bilde, med en opphøyet og overordnet plass i skaperverket. Og
ikke nok med det: Menneskelivets verdi er udiskutabel. I følge 1. mosebok ville Gud f.eks. spare livet til Kain, en angrende morder. Hvis livet i sin
alminnelighet var lite verdt for tre årtusener siden, kan vi nok tenke oss hva livet til en morder var verdt på denne tiden. Israelittenes skrifter,
som også de kristne regner som Guds ord, fastsatte med andre ord en standard for menneskeverdet som langt overgikk nabofolkenes standard.
I dette bildet er det viktig å også være oppmerksom på Bibelens lære om religionenes utvikling. I følge Bibelen var menneskenes første religion
monoteistisk. Som en følge av syndefallet ble menneskene etterhvert fristet til å gi opp monoteismen, og de gikk derfor over til stadig lavere former
for polyteisme. I denne prosessen ble også menneskene fristet til å omdanne meningsinnholdet i offerritualene fra å være et uttrykk for Guds nådige
omsorg til å bli en handling med verdi i seg selv. Dermed oppsto prestebedrag og magi som ikke lengre var uttrykk for noen visjon om menneskeverd,
snarere tvert om.
I 1. mosebok kan vi lese om patriarken Abraham. Abraham levde omkring 19 århundrer f.kr. På denne tiden hadde forfallprosessen av religionen til
stadig lavere former for polyteisme bredt seg ut til bl.a. Egypt, Mesopotamia og India. Det er på denne bakgrunn vi må forstå Abrahams kall til å
forlate avgudsdyrkelse og magien i Ur i Kaldea, og å begynne å tilbe og søke den ene og sanne Gud (1Mos kap. 12-25). Imidlertid fortsatte
menneskehetens forfallsprosess som resulterte i avgudsdyrkelse i stadig mere perverterte former.
Rituelle barneofringer var ikke vanlig på Abrahams tid, men ble vanlig praksis noen århundrer senere. Mange undres over bibelfortellingen hvor Gud
påla Abraham å ofre sønnen Isak, som det var knyttet løfter til. (kap. 22) Guds befaling var imidlertid en siste trosprøve, og Gud sørget for at det
ble ofret en vær i stedet. Denne beretningen kan kanskje også sees i kontrast til de degenererte polyteistiske kultene som bedrev rituelle
barneofringer senere i historien. Der var menneskeverdet igjen redusert til intet.
La oss gå videre til 2. mosebok. Noen ganger støter man på påstander om at kristendommen støtter slaveriet som institusjon. Men en slik innvending
overser det faktum at 2. Mosebok, som også ble skrevet for omlag 3 tusen år siden, omhandler frisettelse fra slaveri. Vi kan lese at Abrahams
etterkommere hadde slått seg ned i Egypt (1Mos kap. 50, 22). I 2. mosebok kan vi lese at fire århundre senere hadde Abrahams etterkommere blitt
degradert til slaver i det egyptiske samfunnet. Gud reiser opp en lederskikkelse, Moses, for å føre Abrahams etterkommere ut i frihet. Moses var slett
ikke noen syndfri mann. Han hadde nemlig drept et egypter. Ikke nok med at israelittene skulle bli frisatt: De blir også lovet et land som flyter over
av melk og honning, dersom de overholder Guds pakt med dem. Beretningen illustrerer igjen menneskeverdets betydning i Bibelen.
Høydepunktet i pakten mellom Gud og israelittene er overrekkelsen av De Ti Bud (2Mos kap 20, 1-21). De Ti Bud er i høyste grad en manifestasjon av
menneskeverdet, der det trekkes det opp en grunnleggende etisk form som er anvendelig for alle mennesker til alle tider. De fire første omhandler
menneskets forhold til Gud. De seks siste omhandler menneskenes forhold til hverandre, og demonstrerer at Guds omsorg gjelder hele menneskelivet. De
seks siste bud regulerer familieforhold, eiendomsforhold, tale og tanke, og kan kan også sees på som borgerrettigheter - og opphavet til moderne
menneskerettigheter. Budet «du skal ikke drepe» beskytter livet. Budet «Du skal ikke stjele» beskytter eiendomsretten. Budet «Du skal ikke bryte
ekteskapet» beskytter familieinstitusjonen som er helt grunnleggende i samfunnet: Hvis familieinstitusjonen går i oppløsning, går også samfunnet i
oppløsing. Budet «Du skal holde hviledagen hellig» sikrer arbeidsfolk helt livsnødvendige muligheter for hvile og rekreasjon. (Noen mener derfor at
det fjerde bud om hviledagen hører med til kategorien av bud som regulerer samfunnslivet). Budet «du skal ikke lyve» er også helt nødvendig i et
samfunn. Blir løgn en akseptert norm, truer den samfunnet. Budet «Du skal ikke begjære» er en nødvendig individuell plikt. Begjær og misunnelse kan
man skjule for mennesker, men ikke for Gud. Han ser alt, også hva vi tenker og føler. Innen monoteismen, hvor en tror på en allmektig og allvitende
Gud, blir et slikt bud meningsfylt - i motsetning til polyteismen. Og budet er nødvendig: Aksepterer man begjær og misunnelse, er grunnlaget lagt for
å bryte de øvrige budene for samfunnslivet.
I denne pakten stilles også menneskene til ansvar for sin livsførsel: Dersom folket ikke overholdt Guds lover, ville konsekvensen bli fordrivelse fra
landet som Gud gav dem (3Mos kap. 18, 28; kap. 26, 14-39). Tenker vi oss om, er dette egentlig ganske logisk. Det fantes nemlig nabofolk som stod
klare til å ødelegge israelittenes samfunn, hvis de fikk muligheten. Av disse grunner var det helt nødvendig med lover som beskytter både det enkelte
individ såvel som samfunnet som helhet. Men også det at mennesket er en skapning som stilles til ansvar for sine handlinger er et uttrykk for
menneskeverd. (Slike krav kan man jo ikke stille til dyrene.)
Moseloven hadde mange andre forskrifter og bestemmelser som fremmer menneskeverdet, bl.a. ved beskyttelse av samfunnets svake grupper; innflyttere,
slaver, enker og farløse (2Mos kap. 22, 22-24; og 5Mos kap. 10, 18; kap. 14, 29; kap 16, 11-14; kap. 24, 17-21; kap. 26, 12-13; kap 27, 19).
Det var også lover som hindret akkumulasjon av eiendom, for å sikre eiendomrett for allminnelige folk (3Mos kap. 25).
At menneskelivet ble høyt verdsatt fremkommer også av fastsettelser av spesifikke og avgrensede strafferammer (2Mos kap. 20, 22-23; kap. 20, 33).
Moseloven ga også helsefremmende regler for ernæring, personlig hygiene og kjønnsliv. De kunne f.eks. spise dyr, med det forbudt å spise var dyr som
man i israelittenes varme klima bærer med seg smitte og parasitter. Videre, Moseloven foreskrev renselse, kroppsvask, samt diagnostisering og
behandling av hudsykdommer med karantenebetemmelser og bruk av urtemedisin. I tillegg hadde moseloven bestemmelser om behandling av råte o.l. i
boligene. (3Mos kap. 11-15). Lover for ekteskap og kjønnsliv (3Mos kap. 18) hadde forbud mot ekteskap mellom slektninger. Kjønnslig atferd som forekom
blant nabofolknenes kulter, f.eks. kjønnslig omgang med dyr, var også forbudt.
Moseloven inneholds også bestemmelser om fritak fra krigstjeneste; de nygifte, de som hadde bygd seg nytt hus eller plantet en vingård, og de
engstelige kunne slippe krigstjenesten (5. mosebok kap. 20).
Alle disse bestemmelsene er motivert ut i fra en idéen om menneskeverd. Men hva da med de «barbariske» bestemmelsene i Moseloven? Moselovens
bestemmelser inneholdt også dødsstraff for endel forbrytelser (3. Mosebok kap. 20, 6-21; 5Mos kap. 17, 2-7). Dette virker nok ekstremt for moderne
mennesker. En må imidlertid merke seg at dødsstraff kun gjelder bevisste brudd på Guds hellige lov eller forbrytelser mot medmennesker. Forbrytelser
mot eiendom kvalifiserte ikke til dødsstraff.
Andre harde bestemmelser i moseloven dreier seg om behandlingen av israelittenes fiender (5Mos kap. 20, 10-18). Disse kan oppfattes som svært
barbariske for moderne mennesker, spesielt når det gjelder behandlingen av kanaanittene.
Imidlertid kan bestemmelsene om krigføring som israelittene fikk overlevert (5Mos kap. 20, 10-15), karakteriseres som relativt moderate etter denne
tidens standard. Når det gjelder de ekstra harde betemmelsene som gjelder kanaanittene (5Mos kap. 20, 16-18), hadde disse sin bakgrunn i kanaanittenes
grusomme og skikker - barneofringer, tempelprostitusjon og mye annet. Disse grusomme skikkene var i særlig grad smittsomme og farlige overfor
israelittenes nye nasjon. Straffebestemmelsene mot å delta i kanaanittenes avgudsdyrkelser (5Mos kap. 16, 21; kap. 17, 1-7) og bestemmelsene om
krigføringingen mot kanaanittene (5Mos kap. 20, 16-18) var harde, men likevel kan de karakteriseres som veloverveide og nødvendige. Det skulle
etterhvert vise seg at de ikke var strenge nok. Israel falt nemlig fra ikke mere enn ett århundre etter overtakelsen av Kanaan, og begynte å dyrke
kanaanittenes guder.
I datidens verden, ca. 12 århundrer f.kr., var barnedrap (infanticid) i form av utsettelse i villmarken og religiøse barneofringer et alminnelig
fenomen. Arkeologiske utgravinger fra gravsteder i nærheten av gamle hedenske templer viser at det ble praktisert rituelle barnedrap i
avgudsdyrkelsen. Og før israelittene tok over Kanaan (det lovede land), var barneofringer blant kanaanittene akseptert. Profetene som tjente den
gamle avgudene Molok, Ba’al og hans hustru Ashtoreth utførte barneofringer som en del av sin avgudsdyrkelse. Avgudsprofetene var offisielle
barnemordere. Menneskeverdet var på denne tiden blitt redusert til et bunn-nivå på nytt. Og dette skjedde ikke bare blant kanaanittene, men over hele
Midt-Østen og det fjerne Østen. Men israelittenes moselov gjorde menneskelivet verdifullt vha bestemmelser på en rekke områder, og var derfor langt
mere human og sofistikert enn det som var vanlig i gammeltestamentlig tid. Likevel var moseloven ikke mere enn et skyggebilde på det som skulle komme
senere i kristendommen.
Til tross for moselovens strenge bestemmelser om avgudsdyrkelsen, ble ikke nasjonen Israel trofast mot den lære som var blitt overlevert dem. Etter
noen generasjoner begynte de å glemme Guds bud og hva han hadde gjort for folket. Folk hadde det komfortabelt og ble mer og mer late, selvtilfredse og
fordervet. De ble tiltrukket av fiendenes guder og begynte å dyrke Ba’al og Astarte. De henga seg til fruktbarhetskulter, orgier, og tilba figurer av
tre og stein. De religiøse, sosiale og moralske forordningene brøt sammen, og folket begynte å ofre sine barn til avgudene. Israelittene ble også
plaget av aggressive inntrengere (filistrene), og var lengre ikke i stand til å forsvare seg. I Dommernes bok i Bibelen fortelles det om Guds
inngripen i Israels frafall. Gud ønsket sitt folk tilbake, og gjenreise sunn moral og menneskeverd.
Hva da med Guds straff over Kanaanittene? Kanananittene ble straffet hardt da israelittene inntok Kanaan. Mange mener at dette beviser at Bibelen
fremmer menneskeforakt, ikke menneskeverd.
Til det er å svare er at den straffen som da kanaanittene fikk av Gud, var ikke verre enn den straffen israelittene selv fikk gjennom moseloven
senere. Slik sett dømte Gud rettferdig: israelitter og kanaanitter ble dømt likt med samme målebeger. Det hører nemlig med til bibelhistorien at
israelittene til slutt falt helt fra den læren Moses gav dem. De begynte å tilbe avguder og delta i polyteismens utsvevelser og barneofringer, til
tross for profetenes advarsler og formaninger.
BETYDNINGEN AV INDIVIDUELL FRIHET
I 1. Samuels bok kap. 8 krever israelittene en konge over seg. Bare motvillig går Gud med på dette, og innvender at en konge kommer til å innskrenke
deres frihet og pålegge dem mange plikter. Igjen viser dette Bibelens forståelse av menneskeverdet: betydningen av frihet. Men israelittenes konger
begynte etterhvert å dyrke avgudene. Dette medførte til slutt at israelittene mistet sitt land, akkurat som Moseloven hadde forutsagt. De ble hærtatt
av babylonerne og ført i fangenskap. Da perserne beseiret babylonerne i år 539 f.kr. fikk israelittene vende tilbake. Templet, som ble ødelagt av
babylonerne, kunne de gjenreise. Men for ettertiden måtte de lide under invasjoner, kriger og fremmed herredømme i det landet Gud gav dem. Dette var
konsekvenser av deres forfedres frafall.
GREKERNE
Men hva med den greske sivilisasjonen? Mange i dagens vestlige land tror at oldtidens greske religioner og moral fremmet menneskeverdet, men det er
langt fra sannheten. Den greske sivilisasjonen vokste frem fra det sjuende århundre f.kr. - omtrent samtidig som Israels nasjon gikk i oppløsning.
Grekerne var langt fremme nå det gjaldt vitenskap, men moralsk sett var de underutviklede. Eller kanskje rettere sagt: Grekerne var preget av syndens
forfall, med tilhørende polyteisme, moralsk forfall og menneskeforakt. Det samme kan sies om romerne.
Det var f.eks. farlig å være barn i det antikke Hellas og Rom. Utsettelse av barn i villmarken var vanlig, slik at de kunne bli spist av ville dyr,
sulte ihjel eller bli plukket opp av fremmede som kunne bruke dem til et hvilket som helst formål. Ofte satte de ut jentebabyer, fordi kvinner ble
sett på som mindreverdige. Guttebabyene ble ansett som sin fars eiendom, og han kunne drepe dem om han så ønsket. Knapt halvparten av barna levde til
de ble 8 år, pga av den omfangsrike barnedrapstradisjonen (og sykdom og hungersnød). Denne tradisjonen ble utøvet delvis pga at man ville bevisst
avgrense antall etterkommere pga arveregler.
Kvinnenes og slavenes rettslige stilling var heller ikke mye å skryte av. Grekernes store filosofer, Platon og Aristoteles, fremmet et svært
nedverdigende kvinnesyn. Og de fremmet et samfunnsyn som bygde på rå undertrykkelse av slavene, som ikke hadde det rettsvernet som israelittenes
moselov hadde. Aristoteles mente at en kvinnes verdi lå et sted mellom en fri mann og en slave. Og en slave var så godt som rettsløs og verdiløs i
grekernes samfunn. Platon mente at hvis en mann levde et feigt liv, ville han bli reinkarnert som kvinne. Og en kvinne som levde et feigt liv ville
bli reinkarnert som en fugl. Grekerne, såvel som romerne, hadde et dessuten et svært nedlatende syn på kvinner, kropp og seksualitet. Noe slikt finner
vi ikke i Bibelen, verken i GT eller NT.
Menneskeheten hadde med andre ord nådd et nytt bunn-nivå i oldtiden, men kanskje ikke like dypt som var tilfelle på Noahs tid. Over hele oldtidens
verden hersket ondskapen og menneskeforakten, og ikke engang Israel klarte å styre unna dette. MEN: Midt i denne elendigheten reiser Gud opp profeter
som refser israelittene for å delta i dette, og varslet om straff over dem. Men profetene ga også menneskene et nytt håp gjennom profetiene om Messias
komme. Menneskeverdet skulle på nytt gjenreises, i følge profetene i Det Gamle Testamente. Deres skrifter vitner om en forståelse av moral og
menneskeverd som langt overgikk oldtidens standarder. Bibelen har et rikholdig materiale som viser dette.
I oldtidens Rom reddet de kristne en del av disse barna og oppfostret dem i den kristne tro. I tillegg var fosterdrap en helt vanlig praksis i
oldtiden, men dette forsvant i oldtidens kirke i likhet med infanticid og utsettelse. For Jesus sa «La de små barn komme til meg». Etterhvert som
kristendommen ble utbredt i romerriket, fikk barna juridisk beskyttelse. Keiser Konstantin og Keiser Justitian var blant de som innførte juridiske
reformer til beste for barn i henholdsvis fjerde og sjette århundre e.kr. I det syvende århundres kirkekonsil i Vaison ble avgitt løfter til gravide
kvinner om hjelp, og de gikk inn for adopsjon som alternativ til fosterdrap (abort). Historien viser dermed at kristendommen har vært barnas
forsvarer.
En av de mest seiglivete mytene i den antikristne propagandaen er at kristendommen er skyld i slaveriet. Sannheten er den at kristendommen har
avskaffet slaveriet.
Slaveriet har eksistert i alle tider - i hver fall så lenge det har blitt skrevet historie - og lenge før israels nasjon og kristendommen ble til.
Selv israelittene i gammeltestamentlig tid hadde regler for human behandling og frigivelse av slaver.
Siden kristendommen ble til for snart 2000 år siden, har menneskeverdet blitt løftet opp til et nivå som det aldri har vært på før. Halvparten av
befolkningen i det romerske imperiet var slaver. En slaves liv kunne tas av hans mester hvis mesteren fant det for godt. Blant romerne var det vanlig
å drepe husslavene når slaveholderen døde. Det var også vanlig å tilby en kvinnelig slave til en gjest for natten. Forholdene for oldtidens slaver var
avgrunndype.
I Bibelen er slaveriet tematisert i Paulus brev til Filemon. Slaven Onesimus hadde rømt fra sin eier Filemon og oppsøkt Paulus. Paulus sendte Onesimus
tilbake til Filemon og maner i brevet sitt til vennlighet overfor Onesimus, som nå er en bror til Filiemon i den kristne tro. Å sidestille slaver og
slaveholdere på denne måten var nok etter denne tids standarder helt absurd.
De første kristne var ikke ute etter å skape revulosjon - i hver fall ikke med voldelige midler. Det viktigste var å spre evangeliet. Dersom de første
kristne skulle bekjempe slaveriet som institusjon ville de begynt i feil ende. Men da evangeliet ble spredt, ble det sådd frø som litt etter litt
medførte at slaveritenkningen opphørte.
Slaveriets opphør skjedde ikke over natten, og det er sant at mange kristne har vært slaveholdere. Men slaveriet opphør møtte sitt endelikt gjennom
kristen påvirkning. I løpet av århundrene tok kristendommen avstand fra slaveriet, først i oldtidens verden og senere i det nittende århundre. I denne
sammenheng bør innsatsen til William Wilberforce nevnes spesielt.
Spanjolene og portugisene innførte slavehandelen i europa i middelalderen i samarbeid med muslimene. Evangeliske kristne, kjent under navnet
"Chapmansekten" mobiliserte til kamp mot dette. Etter 20 års arbeid fikk de gjennom en lov mot slavehandelen i det britiske parlamentet. Deretter
arbeidet Wilberforce videre med å fa frisatt slavene i de britiske territoriene. På sitt dødsleie i fikk Wilberforce beskjed om at tyve millioner pund
var blitt avsatt for å satt fri 700 000 slaver. Det fortelles at Wilberforce takket Gud for å ha fått vært med på dette arbeidet.
Saken er den at det kun er i de land der kristendommen har hatt stor innflytelse at slaveriet har blitt forbudt. I den senere tid, i takt med
avkristningen av de vestlige land, ser vi nå at slaveri og menneskehandel nå begynner å gro opp igjen. De utenlandske kvinnene som prostituerer seg i
Oslo er i realiteten slaver. Her i landet arbeider det utlendinger ute oppholdstillatelse på slavelignende vilkår. Hvis avkristningen fortsetter kan
vi nok forvente at slaveriet gradvis blir innført igjen
Det Gamle Testamente har også mange profetier om Messias - fredsfyrsten som skal være et «lys for folkene» (Jes. kap 42), i et kommende
verdensomspennende rike. I Jesajas bok kap. 53 står det skrevet at «Herrens lidende tjener» skulle straffes og lide døden for menneskenes synder.
Disse profetier om Jesus Kristus ble oppfylt flere hundre år etter at de ble skrevet. Han skal i følge profetiene i Det Gamle Testamente såvel som Det
Nye Testamente gjøre ende på alle verdensriker på jorden og opprette sitt fredsrike hvor «folk ikke lengre skal løfte sverd mot folk» (Mika kap. 4-5).
Disse profetiene er ennå ikke oppfylt, men de kristne tror fullt og fast på at dette skal skje.
Jesus helbredet syke og løste mange problemer som folk slet med. Og han forkynte sin lære. Den læren han forkynte, dreide seg for det meste om han
selv, og det kommende Guds rike.
Han forkynte «Jeg er livets brød» (Joh 6,35),
«Jeg er verdens lys» (Joh 8,12),
«Jeg er oppstandelsen og livet» (Joh 11,25-26),
«Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6),
«Den som har sett meg, har sett Gud» (Joh,9),
«Kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile» (Matt. 11,28),
Han forkynte at han er Messias og Guds Sønn (Markus 14,61-62),
at han skal komme tilbake til jorden, samle alle folkeslag og dømme dem (Matt. 25,31-46),
«jeg er i Faderen og Faderen i meg (Joh 10,38),
«Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58),
«Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene.» (Joh 10,11),
«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen» (Joh 15,1
Jesus er ikke kommet for å la seg tjene, men «for selv å tjene» og «gi sitt liv som løsepenge» (Matt. 20,28)
I Bergprekenen (Matt. kap. 5, 1-11) gir Jesus håp til fattige, sørgende, tålsomme, rettferdighetssøkende, barmhjerige og fredselskende. Forbannelser
ropes ut mot samtidens makthavere og privilegerte (ve-ropene i Lukas kap. 6, 24-26), men samtidig lærer han folk å elske sine fiender (kap. 6, 27-28).
Jesus lærer at alle de ti budene må etterleves, spesielt det 10. bud. Påklistret religiøsitet er verdiløs, gode gjerninger må komme innenfra. (Matt
kap. 5, 17-32; kap. 6, 1-6; kap. 6, 16-17).
Jesus lærer at man skal elske Gud og sin neste som seg selv (Matt. kap. 22, 34-39), som også innebærer å elske sine fiender (Matt. kap. 5, 43-45). Det
er galt å ta hevn, og det blir oppfordret til å tåle å bli behandlet urettferdig (Matt kap. 5, 38-48) og å tilgi (Matt 6,14; 18,21-22).
Jesus oppfordring folk til å avstå fra jag etter materiell rikdom (Matt. kap. 6, 19-24). Han oppfordrer til å avstå fra fordømmelser (Matt. kap. 7,
1-2), dog med en reservasjon om å være balansert (Matt. kap. 7, 6; kap. 18, 15-17).
to be contunued...
|
|
|
Kristnerd
Administrator
Innlegg: 2645
Registrert: 19-7-2003
Bosted: Rogaland
Brukeren er frakoblet
|
|
Hei og velkommen til forumet. Mange og gode poeng her. Har desverre ikke noe mere svar enn det til deg i denne omgang. Men trur du har rett i mye her
«Forstår du det du leser?» «Hvordan skal jeg kunne forstå,» sa han, «når ingen forklarer det for meg?»
\"Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål, og ikke mange med makt eller av fornem slekt.\"
|
|
|
Lionheart
Seniorveteran
Innlegg: 1041
Registrert: 25-1-2004
Bosted: Bergen, Norge
Brukeren er frakoblet
|
|
TUsen takk for denne artikkelen, eksfilosof! svært informativ og lærerik og ikke minst: trosstyrkende
Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
1Joh 4,10
|
|
|
k-mann
Veteran
Innlegg: 504
Registrert: 28-4-2004
Bosted: Stanghelle
Brukeren er frakoblet
Humør: Håpar ikkje det er Faderen , Sonen eller Anden de snakkar om... 
|
|
I det store og heile einig, men vil berre utfylle nokre punkt:
| Sitat: |
Rituelle barneofringer var ikke vanlig på Abrahams tid, men ble vanlig praksis noen århundrer senere. Mange undres over bibelfortellingen hvor Gud
påla Abraham å ofre sønnen Isak, som det var knyttet løfter til. (kap. 22) Guds befaling var imidlertid en siste trosprøve, og Gud sørget for at det
ble ofret en vær i stedet. Denne beretningen kan kanskje også sees i kontrast til de degenererte polyteistiske kultene som bedrev rituelle
barneofringer senere i historien. Der var menneskeverdet igjen redusert til intet.
|
Det kan tenkast at dette -- i tillegg til å vere ein «trusprøve» -- var Guds måte å setje strek over menneskeoffer (og barneoffer). Det fanst kulturar
der dette var vanleg, kanskje hadde Abraham opplevd dette sjølv, slik at han ikkje reagerte på same måte som eit moderne menneske ville gjort.
Enkelte religionar kravde at ein skulle ofre sin førstefødde, «gje han tilbake til gud[ane]». Det vi ser i situasjonen med «ofringa av Isak», er at
Gud tar tak i ein «normal» religiøs praksis, og avskaffar den, set strek over den.
| Sitat: |
Budet «Du skal holde hviledagen hellig» sikrer arbeidsfolk helt livsnødvendige muligheter for hvile og rekreasjon. (Noen mener derfor at det fjerde
bud om hviledagen hører med til kategorien av bud som regulerer samfunnslivet).
|
Rabbinsk lære om Sabbaten tar utgangspunkt i dekalogen, og seier at ein skal arbeide seks dagar, kvile -- og bruke tid på Gud -- den sjuande. Seks
dagar har Gud tillate (og befalt, 1Mos 1:28) mennesket å forma verda etter sin vilje, den sjaende skal verda gjevast tilbake til Gud. I kristen
tradisjon er dette vidareført spesielt av St. Benedict, som starta benediktinar-ordenen. Han hadde eit motto; ora et labora -- bøn og arbeid
-- som gjennomsyra hans veremåte. Arbeid vart sett på som positivt, noko det ikkje alltid er no, spesielt blant ungdom.
mvh
«På korset åpenbarer Jesus Gud for oss. Det
er en Gud som lider med oss, som går inn i vår
smerte. Han tar på seg smerten og forvandler
den.»
– Anselm Grün, Benediktinerabbed
|
|
|
|
![[*]](images/xmbxproblue/default_icon.gif){kind=icon}
