Pensacola - demonbesettelse i Trosbevegelsen
Dette fenomenet begynte den 18. juni 1995 i menigheten Assembly of God, Brownesville, Pensacola i Florida, USA.
Men for virkelig å starte med begynnelsen, må det nevnes at konturene av Pensacola-utviklingen egentlig ble indikert ennå tidligere. Etter at denne
menigheten hadde blitt førstesidenytt i de fleste kristne blader, påsto den kjente koreanske trosbevegelses pastor, Yonggi Cho, at han fire år
tidligere - altså i 1991 - hadde mottatt et syn fra Gud hvor han fikk se et kart over USA.
I synet ble det pekt på det lille stedet Pensacola i Florida, og at en vekkelse skulle begynne på dette stedet og spre seg over hele USA. Videre ble
det i synet sagt at denne vekkelsen skulle gå som en ild over hele verden og at Gud på denne måten ville forberede alle på sitt snare komme.
Associated Press -journalisten David Briggs skriver at på nåværende tidspunkt kommer det hver uke hundrevis av pastorer fra omtrent alle land på
kloden til Pensacola hver uke for å observere, bli salvet, og lære hvordan denne vekkelsen kan transporteres til andre menigheter.
Men hva skjedde denne dagen for fire år siden? Menighetens hovedpastor, John Kilpatrick, sto på talerstolen for å lede et møte. Han hadde nylig kommet
tilbake fra en reise til England, hvor han hadde mottatt en "anointing" eller salvelse fra en kjent leder innen Torontobevegelsen som da var på besøk
i London.
Mange karismatiske pastorer innen dette kristne miljøet kaller seg "the anointed," altså "den salvede", som er et navn på Kristus. Gjennom
kanaliseringsbønn, hvor alle som ber har kroppskontakt med hverandre, ble en åndskraft overført fra "den salvede" til alle som var i direkte eller
indirekte fysisk kontakt med ham.
På denne måten hadde pastor Kilpatrick med seg en spesiell åndsmakt som han senere kunne overføre til medlemmer i sin lokale menighet i Florida. På
seminaret i London som han deltok i, lærte han også betydningen av å etablere bønnegrupper i sin menighet.
Gruppene hadde navngitte tema-bannere som menighetens medlemmer skulle samles under, og gruppene ble organiserte med ledere og et rapporteringssystem.
Et hovedemne for bønnegruppene var å be om kraft.
Gruppene hadde begynt å fungere, og alt lå til rette for at den etterlengtede åndsoverføringen kunne finne sted.
Mens John Kilpatrick sto foran sin menighet hørte han plutselig en merkelig susing over sin høyre skulder. Han snudde seg, men så ikke noe. Med ett
ble beina hans presset utover, og han merket at en voldsom strøm eller vind som kom fra et sted bak ham, passerte mellom bena hans og ut i
forsamlingen.
Resultatet var kaotisk. Mennesker begynte å hyle og skrike. Noen hoppet opp og ned mens andre bare falt bakover og ble liggende og skjelve som om de
var i krampe. Snart lå det mennesker i store hauger rundt om i møtelokalet, og støynivået var ikke til å holde ut. Noen krabbet rundt på gulvet og
bjeffet og ulte som hunder eller ulver. Andre hadde latterkrampe, mens enkelte prøvde å klatre oppetter veggene i kirkesalen.
Pastoren selv kalte det senere for et fullkomment og vanvittig kaos, men han var overbevist om at det var Guds Hellige Ånd som fikk menighetens
medlemmer til å oppføre seg slik. "La oss be om at alle kirkesamfunn får oppleve Guds kaos," ble senere ett av hans standarduttrykk. Lurvelevenet
varte i mange timer, og enkelte av medlemmene kunne senere fortelle at de hadde sett syner hvor engler holdt hverandre i hendene og danset i ring.
Slik begynte det som etterhvert fikk navnet Pensecola-fornyelsen.
To måneder senere sto 19- årige Alison Ward på talerstolen for å gi et vitnesbyrd. Hun begynte uten forvarsel å skjelve voldsomt, og snart ble denne
skjelvingen et nytt symptom på åndskreftenes herjinger, og mange andre i menigheten fikk det samme utslaget. Noen måtte slutte å jobbe da skjelvingene
varte i uker og måneder.
Det ble rapportert at enkelte (inkludert pastoren selv) kunne sitte apatisk i mange timer uten å kunne tenke eller gjøre noe. Skjelvingene var meget
lik CP eller epileptiske anfall. Noen hadde så kraftige skjelvinger at hendene beveget seg fram og tilbake hele 10 cm 6-8 ganger i sekundet. Samtidig
ristet hodet så kraftig at det nesten ble umulig å snakke eller fokusere øynene.
Alle var overbeviste om at dette var et stort under forårsaket av Gud, og at det var Den Hellig Ånd som produserte symptomene og de fysiske
manifestasjonene. Så godt som all bibelsk forkynnelse opphørte i menigheten, og de fysiske og emosjonelle opplevelsene ble det sentrale for både
menighetens medlemmer og de mange tusen tilreisende.
John Kilpatrick skriver at ca. 1,6 millioner mennesker har besøkt menigheten fra 1995 til våren 1999. Mange av dem var med i bønnerekkene som mottok
kanaliseringen av åndskreftene, og kunne derfor ta med seg fenomenet hjem til sine egne menigheter.
Så spørs det, da - hvilken kristendom som i dag er relevant iht. Guds ord.
Og da spørs det videre, hvor kristne disse "kristne" egentlig er.
:•)
|
![[*]](images/xmbxproblue/default_icon.gif){kind=icon}
