Abelard
Medlem
Innlegg: 116
Registrert: 25-12-2004
Brukeren er frakoblet
|
|
Kirkesyn
Jeg kliipper ut følgende til debatt fra foredrag i foreningen "For Bibel og Bekjennelse":
Når man legger vekt på Ordet alene, vil kirken som konkret mottaker gli bort fra den åndelige horisonten. Ordet kan spres ut, og det mottas av den
enkelte i hjertet. Det vil si ved en usynlig og individuell prosess. Derfor har lavkirkeligheten vansker med å komme lenger i sin ekklesiologi enn til
å se kirken som mennesker med samme troens bekjennelse og med samme moralske forpliktelse. Foreningskirkeligheten ligger like for hånden. Man makter
ikke å oppfange den bibelske kirketanke, der kirken er Guds folk, og som sådan et synlig fellesskap av mennesker om nådens midler, konkret og lokalt
til stede og erkjennbart nettopp som Kristi legeme i verden.
...
Lavkirkeligheten har gjennom de siste generasjoner fulgt en roseniansk linje i sin forkynnelse av evangeliet med så å si all vekt lagt på den
forensiske rettferdiggjørelse. Det altavgjørende er vår stilling overfor Gud ved troen på Kristi verk, hvis fortjeneste tilregnes oss i den
rettferdiggjørende domsakt. Det interessante her er del momentane og absolutte ved selve gudsrelasjonen. Man er enten under nåden eller dommen, og man
er det i det aktuelle nå, for den forensiske domsakt er en øyeblikkshandling og som sådan foregripende eskatologien. Dette perspektiv på vårt forhold
til Gud er avgjort bibelsk. Det finnes et enten-eller, det er i dag vi må velge og ikke i morgen.
Men dette perspektiv på troslivet må ikke bli enerådende - som det ofte er blitt i lavkirkelige rosenianske miljøer - da mister man det kristne
vandringsperspektiv. Og da mister man også spørsmålet om hvordan jeg skal støttes og bæres i denne vandring, slik at jeg kan vokse i hellighet og nå
det evige liv. Det momentane, individualistiske og åndeliggjorte ved den lavkirkelige kristendomsform, gjør at kirkeordning blir et adiaforon i
absolutt forstand, for egentlig er kirken som sådan et sekundært tema. Har du hørt og trodd, så har du spist. Du trenger intet fellesskap for
å høre eller lese i Bibelen, du kan tro din lesning, og du har - helt for deg selv - fellesskap med Jesus. Men her foretar man en drastisk
reduksjon av det bibelske. For i Skriften er det faktisk en kirke, konkret nærværende i lokalmiljøet, og i sin verdensvide helhet gjennom apostolatet.
Kilde: FBB
|
|
|
Kristnerd
Administrator
Innlegg: 2645
Registrert: 19-7-2003
Bosted: Rogaland
Brukeren er frakoblet
|
|
Kommer rett fra forelesning med bevis for mattematiske teoremers gyldighet. Og med dette i bakhodet så kan jeg ikke se at utsagnet "Ordet kan spres
ut, og det mottas av den enkelte i hjertet. Det vil si ved en usynlig og individuell prosess" på noen som helst er ekvivalent med, eller medfører at
"Derfor har lavkirkeligheten vansker med å komme lenger i sin ekklesiologi enn til å se kirken som mennesker med samme troens bekjennelse og med samme
moralske forpliktelse. Foreningskirkeligheten ligger like for hånden."
Derimot mener jeg at det i alle lavkirkelige grupper jeg har hatt befaring med klart og tydelig læres, og praktiseres at "kirken er Guds folk, og som
sådan et synlig fellesskap av mennesker om nådens midler, konkret og lokalt til stede og erkjennbart nettopp som Kristi legeme i verden."
I henhold til påstanden "da mister man det kristne vandringsperspektiv. Og da mister man også spørsmålet om hvordan jeg skal støttes og bæres i denne
vandring, slik at jeg kan vokse i hellighet og nå det evige liv. " vil jeg absolutt protestere. I alle dager fra Hauge til nå har det vert fokus på å
leve ut troen i fellskap, små eller store. Tilhørigheten til en gruppe, med gjensidig oppbyggelse, bæring av hverandres byrder, bekjennelse, bønn og
takk, og alt det andre som hører kristenlivet til, og ett kristent felleskap til. At ordet derimot blir løftet ned fra talerstolen, og inn i samtalen
i den enkle bibelgruppen, eller over kaffekoppen, "der to eller tre er samlet i mitt ord", ser jeg ikke som noe negativt. Heller tvert i mot. Det er
derfor gledelig, vil jeg si, at det også i "høykirkelige omgivelser" legges tilrette for Bibelgrupper ol.
At du som kristen kan ha felleskap med Jesus alene i "ditt lønnkammer", er også Bibelsk. Men det er på ingen måte motstridende til at man også skal
søke til felleskapet.
Her tror jeg rett og slett foredragsforfatteren er blitt forblindet av sitt eget syn, og ikke fått med seg hverken de historiske fakta om
bedehusfelleskapene som "det store felleskap" med møter en eller flere ganger i uken, samt Bibelgrupper og husfelleskap (gjensidige møter hjemme hos
hverandre). Ei heller virker det som om artikkelforfatteren har tatt seg noen turer ut i det lavkirkelige landskap nå i det siste. For slik er det
også i dag.
Men at "forenings" strukturen, og fokuset på at du likevel selv er fri, og at det å unnlate å møte ikke gjør deg til en frafallen. (Umiddelbart.) gjør
nok at oppslutningen her minsker av samme årsak som at foreninger generelt, (interesse organisasjoner generelt) minsker i oppslutning. En større fokus
på felleskapets goder, som hjelp på vandringen og til gjensidig oppbyggelse kunne nok noen ganger egne seg. Men det vil være feil å si at ett slikt
fokus noen gang har vert borte fra lavkirkeligheten.
Lenge var det på bedehusene man samlett seg og hvor felleskapet virkelig var tilstede, da kirken kun var preken på søndags formidag og intet mere. I
protest mot den stadig mere liberale forkynnelsen i "høykirkelige" DNK, har flere bedehusfelleskap og byforsamlinger i den senere tid definert seg
selv som menigheter, og dermed er også nattverd og dåp tatt inn i felleskapet selv i en større grad enn før. (Da det har vert vanlig fra DNK å kreve
at dåp og nattverd skal forrettes av en ordinert prest innen den norske kirke. Men akkurat det ser jeg ikke noe Bibelsk grunnlag for å hevde. Slik jeg
ser det er det å gjenomføre dåp, eller nattverd noe som helt uproblematisk kan ilegges det "generelle prestedømme", hvor enhver kristen person inngår.
Dersom noen spør meg om jeg vil døpe ham/henne, vil jeg i første omgang spørre hvorfor vedkommende ikke ønsker at en prest gjør det. Da dette er en
fungerende ordning, som det i utganspunktet ikke er noe galt med. Men dersom vedkommende har en årsak jeg vil påstå er god, ser jeg ikke noen grunn
til at jeg for min egen del skal unngå å døpe vedkommende. Da det at dåpen er tilagt en ordinert prest's embede mere er en menneskelig ordning, enn
ett Guds påbud.)
Litt avsporing på slutten der, men da fikk jeg nå med en liten brådd mot høykirkeligheten også.
Hva jeg derimot personlig setter pris på ved høykirkeligheten er, at når man er sliten og ikke finner ord. Da kan man søke til et kirkerom og bare
sitte å mota, lytte til budskapet og salmene. Uten å måtte føle press om å respondere der og da. Meditasjon er noe som hører til andre religioner, jeg
liker ikke å bruke den slags ord om ting i kristendommen da det skaper forvirring om hva man mener. Men det er vanskelig å sette annet ord på det
også. Det å kun være stille for Gud, lytte, og kjenne. Personlig har liturgien som brukes i såkalte "thomasmesser" vert noe jeg har følt godt for min
tro i slike stunder av livet. Og en del slikt har jeg selv savnet i "foreningskristendommen". Men så er vel tildels dette en av årsakene til at
hverken NLM eller normisjon så langt har definert seg selv som egne kirkesamfunn, og løsrevet seg fra DNK. DNK har noen funksjoner det er vanskelig å
erstatte.
Så ble det da ett litt tenkende og grublende innlegg fra meg denne gangen 
På generelt grunnlag vet jeg forøvrig ikke hvorvidt FBB er den beste røst å lytte til, da de selv lytter mye til katolske grupperinger.
«Forstår du det du leser?» «Hvordan skal jeg kunne forstå,» sa han, «når ingen forklarer det for meg?»
\"Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål, og ikke mange med makt eller av fornem slekt.\"
|
|
|
|
![[*]](images/xmbxproblue/default_icon.gif){kind=icon}
