«SOLA SCRIPTURA»

"Sola Scriptura" (skriften alene) er et prinsipp som nok var nødvendig for å skrelle bort tradisjoner inne DKK som læren om at man kunne kjøpe seg tilgivelse med penger (avlatshandelen), helgendyrkelse og annet.

Så det var nok greit at man valgte å bruke den Bibelske kanon alene som autoritet for liv og lære. Men det er jo også interessant at "sola scriptura" ikke er å finne i "scriptura", da.

Selv mener jeg at man kan, og bør bruke hele kirkehistorien for lærdom, og da særlig fram til Konstantin og "giftemålet" med staten. Jeg ser den Bibelske kanon som "essensen" og den mest autoritære delen av kirkehistorien - idet den inneholder verker av de vitner som levde NÆRMEST Jesus i tid og dermed var de første og mest kvalifiserte bærere av åpenbaringen og vitnesbyrdet.

I spørsmål om hvordan man skal tolke apostlene har det, i allefall for meg vært en stor hjelp å lese verker av de etterfølgende generasjoner av apostler og fedre. Ved å studere disse, blir det enda tydeligere hva som var "apostlenes lære" og "Jesu lære".
Dessuten blir det lettere å avsløre heresier som har en tendens til å dukke opp igjen og igjen og igjen og igjen...

Dei laga seg altså eit prinsipp for å fjerne det dei ikkje likte, for å lage seg ei tru i sitt eige bilete?

Dei sa "Skrifta åleine" samstundes som dei fjerna dei bibelske bøkene dei ikkje likte. Ja, ja...

Sitat:

Opprinnelig postet av k-mann Dei laga seg altså eit prinsipp for å fjerne det dei ikkje likte, for å lage seg ei tru i sitt eige bilete? Dei sa "Skrifta åleine" samstundes som dei fjerna dei bibelske bøkene dei ikkje likte. Ja, ja...

Man må alltid, i større eller mindre grad benytte tokningsprinsipper når man studerer en tekst.

Dersom man skal studere spesielle, mindre sentrale temaer som den kanoniske teksten kanskje sier lite om, mener jeg at man er pålagt å bruke all tilgjengelig tekstmateriale som omhandler vedkommende tema.

Et slikt tema er "hvilke skrifter er gyldige?". For GT har vi mottatt hele den jødiske pakka, så den er grei, men for NT er dette et svært relevant spørsmål, siden egentlig ingen av bøkene i NT ble skrevet for å inngå i en framtidig kanon. Det var brever, utlegninger og historiebeskrivelser som primært var addressert til konkrete menigheter eller personer. Man kan vel ikke forvente at disse verkene i seg selv skulle bære noe vitnesbyrd om hvorvidt de skulle være i en kanon eller ikke.

Nei, disse er i ettertid plukket opp og underlagt de samme krav til tekstkritikk som hvilke som helst andre historiske dokumenter, der man "veier" deres gyldighet etter antall og kvalitet på kopier, alder (eldre veier mer), nærhet til kilden (Jesus), og ikke minst skriftets samtidige validitet - altså hvor anerkjent vedkommende skrift var blant andre skrifter (dette er forøvrig nøyaktig samme prinsipp som Google har patentert - altså man vekter websidens relevans etter hvor mange linker (som også vektes etter kvalitet) som peker på den aktuelle web-siden - et prinispp som er nærmest umulig å jukse med).

Så, jeg mener det er med rette at den kanon vi har idag (og som forøvrig er mer eller mindre identisk med den som ble brukt rundt 200), skal regnes som mest tungtveiende for liv og lære.

Jeg mener at denne kanon inneholder alt som trengs, men det må ikke utelukke at man også kan, og til tider bør bruke andre dokumenter dersom man skal undersøke ting som er perifere i kanonen.

Man kan selvfølgelig si at de 27 bøkene vi har er inspirert, men det ville da være merkelig om inspirasjonen falt fra 100% til 0% etter det siste skriftet var skrevet. Jeg vil nå heller si at inspirasjonen holdt seg rimelig høyt, iallefall så lenge forfølgelsene pågikk. Skal man benytte all tekst som ble produsert i denne perioden, kan man utvide NT med iallefall 10-gangen. Det kan jo tenkes at et og annet skriv blant disse også er inspirert, da.

Jeg kan som eksempel nevne at jeg i lang tid hadde store problemer med en lære innen karismatisk retning, der man overtolket noen av Paulus sine brever på en slik måte at evangelietekstene var sekundære og ikke autorative for oss hedninger idag. Det ble liksom laaaange seminarer der man drillet seg langt ned i orddefinisjoner og hoppet fram og tilbake mellom noen utvalgte bøker innen kanonen.

Jeg opplevde hele greia som kunstig og konklusjonene som helt feil. Derfor tillot jeg meg å lese de apostoliske fedrene (som altså ikke var i kanon - noe man kunne man lese av fjeset på dem som forfektet "ny lære" idet jeg fortalte dem at jeg "flørtet" med utenombibelske skrifter).

Saken var at dette gav meg innsikt i hvordan de første kristne tolket Paulus, nemlig at apostlenes lære faktisk er den samme som Jesu lære - det var ingen nye "hemmeligheter" som ingen har forstått før nå idag.

Derfor kunne jeg med god samvittighet plukke fram evangeliene igjen og finne harmoni mellom disse og apostlenes lære.

Jeg vil påstå at vranglæren i dette eksemplet hadde vært umulig dersom man ikke hadde tviholdt på "skriften alene". Derfor, i en slik sammenheng mener jeg "sola scriptura" er tull og tøys og vitner mer om et religiøst maktapparat enn om beskyttese mot vranglære.



[Redigert den 30-9-2007 av slappfisk]

På samme måte som enkelte protestantiske ledere - bare at disse henviser til "sola scriptura" når de gjør de samme tingene og henviser til "sola gratia" når de skal forsvare det de har gjort. Bortsett fra dette, er vel ikke forskjellen så stor, tenker jeg.

Jeg vil nå heller si den motsier seg selv, idet den er et ekstrakt og en syntese av et mye større verk og den trekker selv ikke opp grensene for hva som er "godkjent" og hva som ikke er godkjent.
Hele dette ansvaret har vi lagt i hendene på de mennesker som kompilerte "Guds Ord". Er ikke det skummelt, da?

hadde djevelen advokat?

Vel, døm selv.

ApGj 17:18

Paulus var ikke blant disiplene som fulgte Jesus, nei. Men han møtte Ham på veien til Damaskus, og ble omvendt. Deretter tilbragte han noe slikt som 14 år før han kom ut i tjeneste. Man må anta at Paulus i denne tiden fikk bra kjennskap til det budskapet han gikk ut med. Noe fikk han jo også som direkte åpenbaring.

Det ser man utfra apostlenes gjerninger og sine brever til menighetene.

Man ser det også utfra andre utenombibelsek tekster, men jeg vet ikke om jeg tør å linke til disse i denne tråden, da.

Apostlenes etterfølgere fortsatte jo å skrive til hverandre og til menighetene. Det er klart disse brevene ble lest, ellers hadde de jo ikke trengt å skrive dem.

Videre var det apologeter som adresserte vranglærer som etterhvert dukket opp. Slike skrifter hadde jo allmen interesse for alle menigheter.

Når man leser fedrene ser man at de siterer jesus og apostlene, men også hverandre. Dette betyr jo at det pågikk en skriftlig kommunikasjon melllom menighetene.

Mange av disse skriftene benyttes også idag dersom man trenger et større innblikk i hva de første kristne faktisk trodde og praktiserte - se forøvrig en post tidligere opp i tråden angående dette.

Sitat:

Opprinnelig postet av slappfisk Sitat: Opprinnelig postet av LabarAt man i de aller første menighetene skulle ha brukt ”flere av de apostoliske fedrene og kirkefedrene” synes for meg noe tvilsomt. Går nesten ut fra at du forstår hvorfor. - Apostlenes etterfølgere fortsatte jo å skrive til hverandre og til menighetene. Det er klart disse brevene ble lest, ellers hadde de jo ikke trengt å skrive dem. Videre var det apologeter som adresserte vranglærer som etterhvert dukket opp. Slike skrifter hadde jo allmen interesse for alle menigheter. Når man leser fedrene ser man at de siterer jesus og apostlene, men også hverandre. Dette betyr jo at det pågikk en skriftlig kommunikasjon melllom menighetene. Mange av disse skriftene benyttes også idag dersom man trenger et større innblikk i hva de første kristne faktisk trodde og praktiserte - se forøvrig en post tidligere opp i tråden angående dette.

Godt observert.
Men trekk ingen forhastede slutninger, da.

Jeg vil si gjennom to ting:

1) Man får selvfølgelig tilgang til apostlenes lære ved å lese apostlenes skrifter i NT.

2) Man får ytterligere, og til tider nødvendig innsikt i apostlenes lære ved også å studere det miljøet som ovennevnte skrifter ble skrevet i og bevart i, men ikke minst tolket i.

Jeg ser ikke at vi har noe som helst bevis for at NT-skriftetne er "gitt av Gud" som en komplett pakke. Derfor må man etter min mening forstå disse utfra de miljø de oppsto i, dvs de troendes samfunn, kristi legeme, kirken, fedrene.

Dersom man ikke gjør dette, blir det som man avsier seg all kontakt med sine foreldre og sitter tilbake med et lite utvalg av deres dagbøker som man forsøker bruke som bruksanvisning for å "komme til himmelen". Det er ikke slik en familie fungerer, og det er heller ikke slik kristi legeme fungerer - man kan ikke skille læren fra den organismen som er bærer av åpenbaringen bak læren. Her har man etter min mening "sola scriptura" og forøvrig store deler av protestantismen i et nøtteskall. Dette er også noe av årsaken til det læremessige kaoset som alltid har preget oss.

Det å forsøke å skille ut essensen av læren samtidig som man avstår fra legemet forøvrig - det være seg at man ikke anerkjenner samtidens troende, eller at man ikke anerkjenner tidligere tiders troende, er en stor synd i Guds øyne og en tragedie jeg ikke tror vi har riktig forstått rekkevidden av.

Derfor oppfordrer jeg alle troende til å lese de første fedrene med tanke på å finne ut hvordan kirken forstod "apostlenes lære". Deretter kan man finne ut hvilke av dagens kristne samfunn som ligner mest på dette.

Det er her tredje stedet på rad jeg kommer til et nettsted hvor de diskuterer "sola scriptura" !

Men hadde de første kristne levd etter skriften alene da hadde vel kristendommen blitt lagt under jødedommen? Eller?

Sitat:

Opprinnelig postet av Rudie Det er her tredje stedet på rad jeg kommer til et nettsted hvor de diskuterer "sola scriptura" !