Josef av Arimatea
«Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og bad om å
få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde
hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort» (Matt. 27,57–60). Se også Mark. 15,42,46; Luk. 23,50–53; Joh.
19,38–41.
Med disse ordene forsvinner Josef av Arimatea ut av Bibelen. Hvem var egentlig denne mannen?
Dette glassmaleriet i en kirke i Bath, England, skildrer Josef av Arimatea som ankommer England og møter kong Arviragus. Med i følget er flere
kvinnerI gamle manuskripter blir Josef av Arimatea kalt en «Decurio», som er betegnelsen for et viktig, romersk embete, vanligvis i forbindelse med
gruvedrift. Josef hadde ansvaret for romerske gruveinteresser (tinngruver) i England — gruveinspektør om du vil. I denne egenskap er det sannsynlig at
han tilbrakte deler av året borte fra Palestina. Den gangen var det ikke bare å sette seg i et fly som på noen få timer er framme ved
bestemmelsesstedet.
Josef var en rik mann som hadde egne skip og drev selvstendig handel med tinn og andre varer. Gamle britiske krøniker forteller at Josef eide noen
tinngruver i Cornwall i England. Han var også medlem av det jødiske Sanhedrin, og var dessuten medlem av en viktig gruppe innenfor Sanhedrin: De
eldstes råd. Josef av Arimatea var derfor en respektert og innflytelsesrik person.
En rekke gamle tradisjoner, samt den jødiske Talmud, bekrefter at Josef av Arimatea var en nær slektning av Jesus. Josef var en yngre bror av Marias
far, og var derfor Marias onkel — og dermed Jesu grandonkel. Dette bekreftes av bl.a. Harlein-manuskriptene i British Museum, som også forteller at
Josef hadde en datter, Anna.
Dette slektskapsforholdet forklarer også hvorfor Pilatus så enkelt gikk med på å overlate Jesu legeme til Josef. Jesus ble henrettet som «forbryter»,
og ifølge romersk lov var det bare nære slektninger som kunne gjøre krav på legemet til en henrettet forbryter. Dette måtte skje innen en time etter
henrettelsen. Hvis ingen gjorde krav på legemet, ville det bli kastet i en anonym fellesgrav for misdedere. Det var dette jødene ønsket. De ville at
minnet om Jesus skulle utslettes fullstendig.
Josef som misjonær til England
Etter steiningen av Stefanus, satte Herodes og jødene i gang en voldsom forfølgelse av de kristne. Jakob, Johannes' bror ble halshogd og Peter kastet
i fengsel (Ap. Gj. 12,2–4). Tradisjonen forteller at det jødiske Sanhedrin i år 35 forviste fra Judea både Josef av Arimatea og flere andre av Jesu
etterfølgere og satte dem i en båt uten årer og seil ved kysten av Cæsarea. De drev med vind og strøm, og kom uskadd til Kyrene i Nord-Afrika. Her
fikk de tak i årer og seil, og fortsatte reisen langs den vanlige ruten til de fønikiske handelsskipene. Dette var en rute Josef kjente godt — han
hadde selv seilt den mange ganger. Til slutt kom de til Marseille i Frankrike, der de gikk i land.
Kirkehistorikeren kardinal Caesar Baronius (1538–1609) identifiserer i sitt verk «Ecclesiastical Annals», det følge som sammen med Josef av Arimatea
kom til Marseille i Frankrike. Det var de to Betania-søstrene Marta og Maria, deres tjenestepike Marcella, deres bror Lasarus (som Jesus hadde vakt
opp fra de døde), Eutropius, Salome, Cleon, Saturninus, Maria Magdalena, Maxim (el. Maximin, den blindfødte som Jesus ga synet tilbake), Martial,
Trophimus (Restituus), og etter all sannsynlighet Maria, Jesu mor. Også apostelen Filip skal ha vært en av flyktningene på denne reisen.
Dette glassmaleriet i Johanneskirken i Glastonbury, England, skildrer Josef av ArimateaI sin «Historia» (ca. år 600 e.Kr.), forteller erkebiskop
Isidorius av Sevilla at apostelen Filip for det meste virket i Gallia, det nåværende Frankrike. Dette blir også bekreftet av kardinal Baronius,
erkebiskop Ussher og mange andre.
Vel framme i Marseille, spredte ryktene seg snart over kanalen om at Josef og hans følge var kommet. Josef var godt kjent fra før mens han var
gruveinpektør i England. En delegasjon druidebiskoper utsendt av prins Arviragus, som var sønn av silurkongen Cunobelinus, kom til Marseille for å
anmode Josef om å komme over til Siluria i England (det nåværende Wales) for å forkynne budskapet om Jesus og hans offer. Kong Cunobelinus
(Shakespeares Cymbeline) var fetter av den berømte britiske krigeren og silurkongen Caràdoc (Caractacus), som hadde utmerket seg i sin kamp mot
romerne.
Apostelen Filip ordinerte Josef og sendte ham og gruppen hans over til England. Kongehuset i Siluria (Wales) var de første til å ta imot budskapet, og
kong Arviragus skjenket Josef og gruppen hans 12 «hides» med landområde (ca. 7700 mål) samt øya Avàlon nær Glastonbury (Ynys Avàlon) skattefritt «til
evig tid». Her ble den første kristne kirkebygning i Europa reist. Dette var i årene 36–39 e.Kr.
I denne kisten ble Domesday-bøkene oppbevartDa hertug Wilhelm av Normandie (Wilhelm Erobreren) beseiret England i 1066, var noe av det første han
gjorde, å kreve opp skatt. Han lot derfor sine menn omhyggelig nedtegne all privat eiendom i England, og hva slags skatt eierne vanligvis hadde betalt
på sine eiendommer gjennom tidene. Dette arbeidet ble fullført i år 1085. Denne katalogen over eiendommer og skatteforhold kalles «The Domesday Book»,
og av denne går det fram at kirken i Glastonbury eide 12 «hides» med land som aldri hadde betalt skatt. Fortellingen bekreftes dermed av et offisielt
britisk regjeringsdokument.
En av Domesday-bøkeneI sin historie om frankerne (ca. 544–595 e.Kr.) skriver Gregor av Tours at Josef av Arimatea var den første som forkynte det
kristne budskap i England. Også erkebiskop Haleca av Zaragossa og andre tidlige kirkehistorikere er alle samstemmige i dette. Det samme gjelder
«Chronicon of Pseudo Dexter». Benediktinermunken og kirkehistorikeren H.P. Cressy (1605–74), som selv hadde tilbrakt mange år i Glastonbury, slutter
seg til dette synet. Også kirkefedrene Hilarius av Pottiers, Hieronymus, Arnobius den yngre, Krysostom, Eusebius, Sabellius og andre er samstemmige i
at England var det første kongedømme som mottok det kristne budskap. Historikeren Gildas skrev (ca. 520 e.Kr.) at «Josef introduserte kristendommen
til England i det siste året av Tiberius' regjeringstid». Dette blir år 37. Kristendommen ble offisielt proklamert som statsreligion ved et edikt kong
Lucius lot utstede ved riksmøtet i Winchester i år 135. Maelgwynn av Llandaff skrev i år 450 at Josef av Arimatea, «den ærverdige decurion», i likhet
med sine elleve medarbeidere, døde og ble begravet på Avàlon ved Glastonbury.
Apostelen Paulus
«Men nå, når jeg ikke lenger har virkerom i disse traktene, og da jeg alt i mange år har lengtet etter å komme til dere, håper jeg å få se dere på
gjennomreisen når jeg drar til Spania, og få følge av dere på reisen videre, når jeg først har fått glede meg en tid over samværet med dere» (Rom
15,23.24).
«Når jeg har fullført dette og lagt denne frukt trygt i deres hender, vil jeg dra veien om dere til Spania» (Rom 15,28).
Paulus forteller ikke om han virkelig dro til Spania, slik han hadde til hensikt. Men det går klart fram av disse versene at det var Spania som var
det egentlige målet. «. . .på gjennomreisen når jeg drar til Spania», «. . .dra veien om dere til Spania.» Det er bekreftet av mange tidlige
kirkehistorikere at Paulus virkelig tok turen til Spania og forkynte Ordet der. Deretter skal han ha dratt til Gallia (Frankrike), og videre en tur
til England. Dette er bekreftet av bl.a. kirkehistorikeren Theodoretus, Klemens av Rom, dikteren Venantius Fortunatus m.fl. Også Ludovicus Capellus
(d. 1658), i sitt verk om apostlene, bekrefter at Paulus forkynte Ordet i England: «Jeg kjenner knapt noen skribent, fra kirkefedrene og ned, som ikke
fastholder at Paulus, etter å ha blitt sluppet fri, forkynte i alle land i Vest-Europa, England innbefattet.» Biskop Burgess slo fast at «. . .når det
gjelder Paulus' reise til England, har vi så klare beviser for dette som vi kan forlange.»
I Johanneskirken i Glastonbury, England, står sarkofagen til Josef av ArimateaApostelgjerningene omfatter Paulus' virksomhet fram til hans første
fangenskap i Rom. Etter at han ble sluppet fri og til han ble fengslet på nytt og henrettet, gikk det fem til seks år som vi ikke kjenner noe til. Det
er lite trolig at Paulus tok det med ro og hvilte under denne tiden. Det samsvarer ikke med hans nidkjærhet, energiske karakter og ansvarsbevissthet.
Det er høyst trolig at det var i denne tiden han besøkte Spania og England.
I Archko-samlingen i Konstantinopel finnes et 29. kapittel til Apostelgjerningene (Sonnini-manuskriptet). Her fortelles det at Paulus dro til Spania,
og deretter til England:
«Og Paulus, full av Kristi velsignelser og rik i Ånden, forlot Rom, fast bestemt på å dra til Spania, for han hadde i lengre tid tenkt på å dra dit.
Han var også bestemt på å dra derfra videre til England [Brittania]. For han hadde hørt i Fønikia at noen av Israels barn, under det assyriske
fangenskapet, hadde unnsloppet sjøveien til 'øyene langt borte', slik profetene hadde fortalt, og som romerne kalte Brittania. Og Herren befalte at
Evangeliet skulle forkynnes langt borte til hedningene, og til de fortapte får av Israels hus. Og ingen hindret Paulus, for han vitnet med kraft for
Tribunalet og for folket, og han tok med seg noen av brødrene som var sammen med ham i Rom og gikk ombord i et skip i Ostium. De hadde god vind, og
kom til havn i Spania. Og det samlet seg mye folk fra byer og landsbyer og fra fjellområdene, for de hadde hørt om apostelens omvendelse, og om de
store mirakler han hadde gjort. Og Paulus prekte med kraft i Spania, og store skarer trodde og ble omvendt, for de forsto at han var en apostel sendt
fra Gud.
Byen Glastonbury i Wales, England, er rik på tradisjoner om Josef av Arimatea. Området så unektelig annerledes ut på Josefs tidOg de dro videre fra
Spania, og Paulus og hans ledsagere fant et skip i Armorica som skulle til England, så de dro dit. Etter å ha passert sørkysten, kom de til en havn
som het Raphinus. Da det nå ryktes at apostelen var kommet til dem, samlet store skarer av innbyggerne seg for å møte ham, og han ble møtt med
vennlighet og gikk inn østporten til deres by og ble innkvartert i huset til en hebreer, en fra hans eget land.
Og om morgenen sto han på Lud-høyden [Ludgate Hill og Broadway, der St. Pauls-katedralen i London ligger i dag], og folket kom inn porten og samlet
seg på Broadway. Og han forkynte Kristus til dem, og mange trodde Ordet og Jesu Vitnesbyrd. . . .
Og det hadde seg slik at noen av druidene kom til Paulus privat og viste ham ved sine ritualer og seremonier at de nedstammet fra de israelitter som
unnslapp fangenskapet i Egypt, og apostelen trodde dette og ga dem fredskysset. Og Paulus bodde der i tre måneder, og stadfestet troen og forkynte
stadig Kristus. Deretter forlot Paulus og hans brødre Raphinus og seilte til Atium i Gallia.» (v. 1–15. Uthevelser tilføyd.)
Paulus og menigheten i Rom
I år 36 e.Kr. overga kong Brân (Brennus), «Den velsignede», tronen og det siluriske kongedømme til sin sønn Caràdoc (Caractacus), for selv å bli
erkedruid ved kollegiet i Siluria, det nåværende Wales. Caràdoc ble senere tatt til fange ved list og ført til Rom (ca. år 51) sammen med sine to
døtre og sønnen Linus. Også Brân kom dit som gissel eller kausjon for sin sønn, et opphold som varte i syv år. Dette blir beskrevet i en annen
artikkel i innsyn (2-07).
Da Caràdoc besteg silurtronen i år 36, hadde han tre sønner, Cyllin, Cynon og Lleyn (Linus) samt to døtre: Eurgain og Gladys (Claudia). Både Linus og
søsteren Gladys er nevnt i Bibelen, som vi skal se.
Gladys ble adoptert av den romerske keiser Claudius, og tok da familienavnet Claudia.
Da Gladys (Claudia) var ca. 17 år gammel giftet hun seg med den unge og velhavende romerske senator Rufus Pudens Pudentius, som hun var blitt kjent
med da han av den romerske general Aulus Plautius var blitt stasjonert som «Prætor Castrorum» ved Regnum, det nåværende Chichester. I museet i
Chichester finnes et interessant monument, «Chichester-steinen», med en innskrift fra romertiden som forteller om Rufus' opphold der.
Den romerske keiser Tiberius ClaudiusDa Claudia giftet seg med Rufus Pudens skrev den romerske dikteren Martial et dikt, som begynner slik: «Claudia!
De blåøyde briters rose! Hjertevinneren! Hvordan er du blitt en latiner?»
I midten av femtiårene etter Kristus finner vi hele den siluriske kongefamilie i Rom, der de oppholdt seg i «Palatium Britannicum». Dette palasset ble
senere kalt «Hospitum Apolostorum» (apostel-hjemmet), og enda senere «St. Pudentiana» etter Claudia Pudentiana, en datter av Claudia og Rufus. Dette
hjemmet ble Roms første kristne kirke. Det er sterke tradisjoner som forteller at både apostelene Paulus og Peter bodde i dette hjemmet til Claudia
Rufina og Rufus Pudens på den tid de oppholdt seg i Rom.
Det er fra denne familien Paulus overbringer en hilsen til Timoteus: «Skynd deg å komme før vinteren! — Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle
brødrene hilser deg» (2 Tim 4,21). Etter at Caràdocs far Brân ble satt fri (ca. år 58), vendte han tilbake til England sammen med tre andre personer
som også var omvendt til kristendommen: Ilid, en jødekristen, Cyndaf og Arwystli, som etter all sannsynlighet er identisk med Bibelens Aristobulus,
som Paulus hilser i Rom. 16,10. Tradisjonen og gamle skrifter forteller at Aristobulus forkynte evangeliet i England gjennom flere år.
Tradisjon uten hold?
Noen vil nok hevde at tradisjonene om Josef av Arimatea, Linus og Claudia, Paulus etc. bare er tradisjoner uten historisk belegg. Det finnes
imidlertid rikelig med gamle manuskripter, verker av kirkefedre, kirkehistorikere og andre som går god for disse beretningene. Moderne «politisk
korrekte» historikere burde behandle disse tradisjonene med respekt i stedet for å stemple dem som oppspinn og fri fantasi. Det er et uomgjengelig
faktum at det kristne budskap kom til England svært tidlig i den kristne menighets historie — uansett hvem som brakte det dit. Vel kan tradisjon og
historie i tidens løp bli omspunnet med fantasifulle detaljer, men de generelle linjene er likevel der. En tradisjon og en legende oppstår ikke
spontant. Bak disse står som regel en virkelig hendelse, og det er denne man kan kjenne igjen bak det hele. Dette gjelder f.eks. de flere hundre
syndflodlegendene man finner over hele jorden. Detaljene kan være forskjellige, men den underliggende beretning som går igjen i alle disse legendene,
er at jorden ble rammet av en vannflom, som bare en håndfull mennesker reddet seg fra ved å bygge en båt.
Det er populært i vår tid å tvile på det meste, spesielt ting som har med Bibelen å gjøre. Samtidig som gamle kristne tradisjoner av den «lærde»
fløyen blir vraket som fantasiprodukter, blir regelrette eventyr som f.eks. utviklingslæren og annet opphøyd som ubestridte sannheter. Alt snus på
hodet i denne vanartede tid. Lys blir til mørke og mørke til lys.
Kilder:
Sonnini-manuskriptet: Acts 29
R.W. Morgan: St. Paul in Britain
E.R. Capt: Stonehenge and Druidism
E.R. Capt: The Traditions of Glastonbury
S. Emry: Paul & Joseph of Arimathea
A. Gray: The Origin and Early History of Christianity in Britain
B.L. Comparet: Nicodemus and Joseph of Arimathea
F. Haberman: Tracing Our White Ancestors
L.A. Waddell: Origin of The Phoenician, Britons, Scots & Anglo-Saxons
E.O. Gordon: Prehistoric London
John North: Stonehenge
P.B. Ellis: The Druids
H.M. Chadwick: The Origin of the English Nation
John Beddoe: The Races of Britain
John Nimmo: Identity of the Religions Called Druidical and Hebrew
L.G.A. Roberts: Druidism in Britain
Isabel Hill Elder: Celt, Druid and Culdee
|
