Kriterier for sannhet
Jens Thoresen (JT) svarer i DagenMagazinet (DM) 7. okt. på min kronikk om «Det karismatiske problem». Han kaller seg lutheraner, noe det imidlertid er
vanskelig å få øye på når en ser hans måte å argumentere på. I min kronikk i DM peker jeg på den teologiske systemsvikt som ligger til grunn for svært
mye av karismatikken, nemlig at en gjør en subjektiv/følelsesmessig opplevelse både til tolkningsprinsipp for sentrale deler av bibelmaterialet og til
grunnlag for kristent liv og tjeneste. I stedet for å imøtegå de betenkeligheter som reises ut fra Guds ord på saklig grunnlag, prøver han å vise at
bevegelser som har et teologisk fundament ‡ la second blessing må ha noe viktig fra Gud, noe som luthersk tro og kirkeliv ikke har sett og følgelig
mangler. Kronargumentet for dette er at disse bevegelsene opplever vekst og har mange hengitte kristne.
Resultater som argument
Argumentasjonen er karakteristisk for mange karismatikere: Det har fulgt så og så store vekkelser med en eller annen predikant, – følgelig må det være
fra Gud. Her må det for det første sies at tall og statistikk er verdiløse som teologiske argumenter. Dersom så virkelig var tilfelle, burde jo alle i
stedet melde seg inn i den romersk-katolske kirke, en kirke som i antall langt overgår samtlige protestantiske kirkesamfunn.
Og vil en ha tegn og under og store samlinger hvor slikt forekommer, kan en jo reise til Lourdes i Frankrike, hvor Bernadettes kilde dokumentert skal
ha gitt legedom til tusener, og hvor millioner samles hvert år. Men dette gjør vi ikke, fordi vi på Guds ords grunn avviser at åpenbaringer av jomfru
Maria er fra Gud. Vi lar m.a.o. et teologisk kriterium hindre oss fra å blendes av store skarer. Skriften alene skal være dommer i alle åndelige
spørsmål.
For det andre vitner det å argumentere med antall og oppslutning om at en tenker «herlighetsteologisk». Begrepet «herlighetsteologi» står i motsetning
til «korsteologi», og ble formulert av Martin Luther i Heidelbergdisputasen i 1518. Her sier Luther følgende: «Ikke den kalles med rette en teolog,
som vil kjenne Guds usynlige vesen ut fra hans gjerninger i det skapte, men den er en rett teolog som kjenner det som er synlig av Gud likesom sett
bakfra i lidelse og kors.»
Å se Gud «bakfra»
Carl Fr. Wisløff skriver i en artikkel om dette: «To bibelsteder ligger til grunn for disse merkelige vendingene. Det ene er 2Mos 33:18ff. Moses ber
Herren om at han skal være med når Moses nå skal føre Israel opp til Kanaans land. Dette lover Herren. Men så går Moses videre og siger: La meg da få
se din herlighet! Til dette sier Herren «Nei». Moses får lov til å stå i en kløft i klippen, og mens Herrens herlighet går forbi, dekker Herren ham
med sin hånd, hvorpå han tar hånden bort så Moses får se ham ÜbakfraÝ.
Å se Gud «bakfra» vil si å se ham skjult på en måte som er helt forskjellig fra Herrens himmelske herlighet. «Korsteologen» – den sanne teolog – ser
Gud i korset; det vil si i Golgatas gru og nød, lidelse og gudsforlatthet. Hvem skulle tenke at Gud åpenbarer sig i dette? Men nettopp det gjør han,
og det har hans apostel så slående vist i 1Kor 1:18ff. Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt.
Gud har skjult sin visdom under tilsynelatende dårskap, slik at en hvilken som helst viktigper kan gjøre sig morsom på bekostning at Guds ord. Sin
allmakt har han skjult under tilsynelatende svakhet – hvor er den allmektige Guds kjærlighet i denne verden av undertrykkelse, urett og nød? Og slik
har han også skjult sin kjærlighet under tilsynelatende hårdhet; se hvordan Guds Sønn roper på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt mig
–.»
Deretter siterer han Luther: «For at det skulle være plass for troen, er det nødvendig at det som skal tros, må være skjult». Men ingen ting kan bli
gjemt mer effektivt enn om man skjuler det under noe som er helt motsatt av det som man ser, sanser og erfarer. Når Gud gjør levende, så gjør han det
ved å døde, når han rettferdiggjør, gjør han det ved å sette oss på anklagebenken, når han fører oss til himmelen, gjør han det ved å føre oss til
helvete.»
Det naturlige menneskes religiøsitet
Så langt Wisløff. Det farlige i denne sammenheng er at det er det naturlige menneskes religiøsitet som vil se Gud i fremgang og i det som er stort og
herlig. Dette ytrer seg nettopp i trangen til å se i stedet for å tro på det som ikke kan sees. Men i fallets verden har Gud valgt å åpenbare seg
gjennom det som er lite, svakt og ubetydelig, og som ikke imponerer noen. For: «Det som er stort i menneskers øyne, er vederstyggelig for Gud» (Luk
16:13). Derfor er et rett forkynt evangelium alltid anstøtelig (1Kor 1:23), – det oppleves aldri som «relevant» av det falne menneske. Å prøve å lage
en kristendom som er «relevant» slik det ser ut til at JT ønsker, dvs. som imøtekommer det moderne menneskes følte behov, medfører en tilpasning av
troen som kompromitterer den.
Dernest argumenterer JT med at en i de ulike karismatiske sammenhenger finner «mer brann», iver og hengivelse enn i lutherske sammenhenger. Hvordan
vet han nå det? Problemet er dessuten at argumenter som handler om hva som foregår i den enkeltes hjerter, bygger på sviktende premisser: En
forutsetter at bare man er tilstrekkelig brennende i trosengasjementet, garanterer det for sannhetsinnholdet. Hva skal en da si om fanatiske muslimer
eller hengitte buddhister, som villig gir livet for det de tror på? Subjektiv oppriktighet eller engasjement har null verdi som sannhetskriterium. For
Skriften alene skal være dommer i alle åndelige spørsmål.
Å få meir av Gud
Det siste argumentet JT har å slå i bordet med, og som gjentas flere ganger i artikkelen, er at «at den som strekkjer seg etter meir frå Gud, får meir
av Gud». Følgelig borger dette for et stadig større mål av åndelige gaver. Dette er i beste fall en halv sannhet, i verste fall direkte feilaktig.
Påstanden er – slik den står – dypt lovisk, og rammes av Paulus` undervisning i Galaterbrevet.
Her er det på ny grunn til å minne om hva som står skrevet: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for
øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? ... Når
Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?» (Gal 3:1-5).
Ånden kommer ikke gjennom å streve med seg selv, men ved å lytte til et klart og rett forkynt evangelium. Den typen streben som JT taler om, er intet
annet enn de lovgjerninger som apostelen her avviser. Slik avslører JT en lovisk tenkemåte som er vanlig i mange karismatiske sammenhenger.
Til slutt: Å «få meir av Gud» kan et kristent menneske ikke (så sant han virkelig eier troens liv), for i Jesus har han allerede alt (Ef 1:3; 2Pet
1:3). Setningen «Gud har mer å gi» er en grunnleggende fornektelse av denne evangeliske hovedsannhet.
Jan Bygstad |
