Her ... er skjedd et fall i de årene jeg har vært skribent,
altså fra 1. verdenskrig til idag (1946).
Den krets av skribenter jeg møtte i Norge som pur ung, ennu før
jeg var 20 -
Norges siste bohemer, var gjennomgående i 40..50 års alderen.
De var rikt begavede folk, rikere utrustet enn deres produksjon
gir uttrykk -- de var så forelsket i samvær og samtale,
enkelte var muntlige genier -- at det gikk ut over den uttrykks-
kunst som krever ensomhet ved skrivebordet. ...
Det er en ting ved dem som jeg ofte tenker takknemlig på:
vidden, rummeligheten i deres erkjennelse,
det åpent udogmatiske i deres tanke, mottagelighet og kritikk,
deres instinktive avsky for sektvesen som fornekter helheten,
for den analyse som dyrker seg selv og ikke tjener syntesen.
De hadde sterke sinn og sterkt humør og blev ikke hysterisk
irriterte over alle de motsetninger livskunsten skal forsone
og få kraft fra, over alle antinomier som tanken redelig skal
regne med -- hvis den ikke vil fornekte sin egen funksjon og
innlevere sitt bo til konkursbehandling.
De hadde sine meninger, men de mente ikke at andre meninger
nødvendigvis måtte være idioti;
de hadde selvsagt sine personlige reaksjoner på tilværelsens
hovedproblemer som møter alle mennesker og generasjoner.
Men de grep ikke til foraktsord mot dem som reagerte
annerledes.
Forakt var en vare de reserverte til fuskeren og ignoranten.
De var altså ikke panikkslagne hysterikere.
Omtrent alle var ateister eller agnostikere, men selv de
bevisste motstandere fant det nødvendig å vite noe om den
tro de angrep.
De kunde til og med være så generøse at de villig innrømmet
kristen tanke både dimensjoner og visse umistelige kvaliteter.
De kunne skjelne i den kristne åndsverden.
Om de ikke hadde beveget seg så langt ut over Norden i ånds-
livet, så hadde de en gang sittet fordypet i Kierkegaard og
Grundtvig, og lært grundig av disse to at kristen holdning
til og tydning av livet ikke utgjør noen ensrettet og spennings-
fri provins i åndslivet;
de hadde innsett at det dreiet seg om det mest gigantiske og
spenningsfylte byggverk i vesterlandsk kultur.
Kritikerne blant dem kunne vurdere religiøs diktning, ut fra
dens forutsetninger.
- En mann som Torsten Fogelquist kunne være en ypperlig
representant for denne innstillingen. Går vi enda en generasjon
tilbake, møter vi fenomenet Georg Brandes.
Han angrep kristendommen pasjonert og utrettelig gjennom et
langt liv. Men han visste noe om den,
han hadde i sine unge år vært overveldet av den hete troens
glød fra Kierkegaards geni.
Brandes kunne umulig ha skrevet sitt kritiske mesterverk
"Fem danske Digtere", uten begripelse av kristen ånd.
Idag synes det vedtatt at den farveblinde har størst kompetanse
til å skrive om farver --
dvs. om alt utenfor den sekt han tilhører.
Det forenkler oppgaven. Hva skal man med nyansert vurdering,
eller vurdering overhodet - når man kan hyle op om "reaksjon"
og - enda verre: "metafysikk!" -- og avferdige alt i
menneskeskildring, tanke og distinksjoner som man ikke
begriper, eller for sitt liv ikke vil begripe.
Det er rystende å se hvor forutsetningsløst, hvor intetanende
blindt og henrykt hovmodig det blir skrevet i nordiske aviser
og tidsskrifter, om alle fenomener i åndslivet som uttrykker
kristent menneskesyn og livstydning.
De siste tiders sekttilhengere her betrakter det som en
uforskammethet at kristen tro gjør seg kulturelt gjeldende
i kristne land: Slike foreteelser skal slåes ned.
Når det fortrinsvis gjøres av folk som ikke forstår noe av
hvad det hele dreier seg om, må fremgangsmåten nødvendigvis
bli skummel.
|
