.... en radikal omvendelse for presten.
Han blir senere en høyt elsket leserprest. . . .
Han talte kraftig imot brennevin og verdslig pynt, og forkynte
den sanne omvendelse.
Når så denne omvendte presten er på nippet til å bli avsatt
fra sitt embete, tar han imot lærdom fra en eldre prestebror.
Denne bekjenner at "vi har ikke forstått dette med frelse før.
Vi har delt folk i omvendte og uomvendte. Vi har siktet på de
sikre og de troende. Det gjaldt bare å se sine synder, angre,
bekjenne dem og fly til Kristus, så ble en gjenfødt ..."
Men dette var galt. Nå når han hadde innsett det, vil han ikke lenger
ha det så vondt som før for eksempel ved å gi nattverds-elementene
til alle konfirmantene "enda kanskje bare en tredel av dem var
sanne kristne".
Og prosten var så rørt over kapellanens halvveis tilbake-omvendelse
at han omfavnet ham og erklærte at han kunne ikke ha vært mer glad
i ham om det hadde vært hans eget blod og kjøtt.
Ingen kan være i tvil om at denne tilbakeomvendte kapellanen er
forfatterens åndelige, ektefødte barn.
Slik skal det være, forkynner Bo Giertz.
( . . . )
Giertz preker nokså likt Rosenius så lenge han taler om Kristus.
Men han sier omtrent det motsatte av vekkelsespredikanten, når han
taler om tilhøreren.
Giertz sier: Det er bare en port, dåpen, som fører inn i Guds rike.
Det er to gjenfødelsesmidler, sier Pontoppidan og viser til skriften.
Slik preket også Rosenius.
Dette får de alvorligste konsekvenser for forkynnelsen. Dersom en tror
at det bare er ett gjenfødelsesmiddel, og alle i en forsamling er døpte,
så kan jo ikke predikanten skjelne mellom de frelste og de andre.
Da er det jo ingen andre. Derfor blir det også galt å forutsette
personlig kristenliv hos den som vil gå til alters.
Det er nok å vite at de er døpt.
Den som synder grovt, skal påminnes om at han er en kristen!
. . .
Det er embetet som gir predikanten mandat og autoritet.
Derfor markerer han sin stand ved å gå i embetsdrakt
også om hverdagen.
De vakte må ikke skille seg ut fra verdslige mennesker, heller ikke
ved å avstå fra ting som i lutherdommen har vært kalt adiafora,
handlinger og ting som blir plassert mellom det gode og det gale.
Særlig er det framtredende at kultivert bruk av alkohol hører med
til god kristen vandel, i følge den Bo Giertzke modell og hans
utallige disipler.
Den som har hørt noen hundre presteprekener etter at denne boka
så å si ble kanonisert både ved bibelskoler og fakultet,
kan ikke være i tvil om at den har båret frukt.
Slik skal det være!
- Slik skal kristenarven berges og føres videre til nye slekter,
"arven fra Rosenius, Luther og apostlene."
Men når en leser Rosenius og Luther og ser hvordan de preket,
må en vel tro de ville ha sagt som det fortelles om gamle Grundtvig.
Han leste i avisene om yngre folk som kalte seg grundtvigianere,
men forfalsket hans egne tanker på det groveste.
Det skal ha falt ut av ham, vendt til kona:
"Vi kan takke Gud vi to gamle at vi ikke er grundtvigianere!"
Nei, Bo Giertz har bare fått med noen brokker av arven fra Luther
og Rosenius i boka Steingrunnen.
En må jo da spørre: Hvor stor skyld har denne prekenromanen for den
avkristningen som har foregått - med tiltakende drikk, dans og
seksuell umoral - i Norge disse tiårene?
Predikanter i tusentall - lekmenn og mer eller mindre geistlige -
har popularisert videre denne læren som er så ulik Luther,
Pontoppidan - og Bibelen!
|
