Apologetisk Forum - Forlate av Gud?

Forlate av Gud?

k-mann - 4-1-2005 kl 17:48

Då Jesus hang på krossen, ropte han ut ei klage, ei bøn til Gud, Matt 27:46:
"Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?"

Kva legg de i dette? Eg meiner at Jesus, som er Gudmennesket, levde akkurat som alle andre menneske - og at han dermed vart prøvd i alt, og er lik oss i alt, forutan synd, Hebr 4:15.

Kvifor? Eg trur at svaret ligg i det Gudmenneskelege, at Jesus som er sann Gud og sant menneske, tok opp i seg vår menneskelege natur, for å frelse den, lyfte den opp. Peder K. Solberg, redaktøren til det økumeniske tidsskriftet 'Over Alt';, skriv dette i nr. 4, 2004:

Sitat:

"En slik tro totalforvandler ikke bare den kristnes syn på verden. Om det er sant at Gud ble menneske, er verden ganske enkelt ikke den samme: Det skapte har i Jesus fått del i guddommelig natur. Gud sitter ikke bare i sin himmel og ser kjærlig og medlidende på sin falne skapning. Han identifiserer seg med den og forener seg med den! Han bærer dens synd og skyld på korset for der å "dra alle til seg" (Joh. 12,32), inn i det guddommelige fellesskapet."

Så, tilbake til Matt 27:46. I ein av mine studiebiblar; The Orthodox Study Bible (New Testament and Psalms), står dette som ein kommentar til verset:

Sitat:

"Jesus repeats a passage from Ps. 22, which corresponds exactly to the Crucifixion. Taken by itself, without any consideration of what follows, His cry of My God, My God, why have You forsaken Me? could be interpreted as an expression of despair. Since He appropriated our nature, Jesus experiences true separation from God in His humanity, knowing suffering and distress, and yet He does not despair. He speaks these words in the name of humanity, to put an end to the alienation of man from God. For as God He is never forsaken by the Father. With this cry humanity is accepted and saved."

Kjelder:

Over Alt, nr. 4 2004, side ??
Les her

Gillquist, Fr. P.E. (red.) (1993). The Orthodox Study Bible (New Testament and Psalms). St. Athanasius Orthodox Academy, side 77

Kva meiner folket?

GUDS FRED!

Arpa - 4-1-2005 kl 20:01

Sitat:

Originally posted by k-mann
Eg trur at (...) Jesus som er sann Gud og sant menneske, tok opp i seg vår menneskelege natur, for å frelse den, lyfte den opp.

Vet ikke om jeg har forstått eller fått med meg alt i innlegget ditt, k-mann, men det med at Jesus skulle ha tatt på seg vår menneskelige natur for å "løfte den opp" synes jeg høres litt merkelig ut. Synes nemlig å huske noe om at Skriften oppfordrer oss til å korsfeste "kjødet" (d.e. den onde natur). Dermed understrekes vel egenlig vår naturs forderv mer enn den løftes opp?

[Edited on 5-1-2005 by Arpa]

Langfredag

Bror - 4-1-2005 kl 20:50

Her er et emne som eg tror vi vil trenge evigheten på å "forstå" fullt ut. Men eg tror det er noe av det viktigste vi kan be Gud om lys over for å forstå "nok" til å bli trygg og glad over hvilken Gud vi har.
Vil derfor dele med dere en skildring som gir meg mye. Den er hentet fra boka "Å tro på Kristus" av Bo Gierts side 212-213. Det er en andaktsbok gitt ut på Sambandets Forlag 1992.

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?( Mark.15,34)

"Det ropet må ha brent seg inn i disiplenes minne. Derfor er det bevart i Bibelen i sin opprinnelige form, slik det gikk over Jesu lepper, på arameisk tungemål. I grunnen var det et sitat fra Salmenes bok. Den 22. salme begynner slik.
En from jøde kunne det meste av Salmenes bok utenat. Man hadde jo ikke salmebøker. Allerede som barn lærte man seg i synagogen å synge salmene. Man bruker dem i alle sabbatsfeiringer og i alle daglige andakter hjemme. Derfor kunne man dem så godt at det var nok å sitere ett eneste vers for å minne om hele innholdet i en salme. Det gjalt framfor alt de første versene.
Det må vi huske når vi lytter til Jesu rop på korset. Han var virkelig overgitt av Gud. Han bar på sitt hjerte all den synd og ondskap som aldri kan forenes med Gud. Mørket som senket seg ned over landet var bare et svakt bilde på det ytterste mørke, der ondskapen hører hjemme og der den til slutt må stenges inne; for evig skilt fra Gud. I dette mørke hang Jesus, alene. Han opplevde hva det vil si å bli helt skilt fra Gud, og alt det gode som Gud i denne verden omgir også dem med som fornekter ham. Ingen av oss kan riktig ane hva Frelseren led den gangen. Han var Guds sønn. Han kunne som Gud oppleve evigheten, i ett eneste øyeblikk. Og her var han nå skilt fra det gode, all den trøst, alt fellesskap med Gud som vi kan eie også i de største lidelser. Han var alene med ondskapen og mørket.
Likevel var denne bønnen ikke et rop av fortvilelse, ikke en anklsge mot Gud. Det var ikke et skuffet rop over at den hjelp han i det lengste hadde håpet på, var uteblitt. Det forstår man best om man leser salme 22 og ser hva den taler om. Først og fremst merker man at det er et plaget menneske som taler, et menneske i ytterste nød, en som minner veldig om den som Jesus opplever. Den som her taler blir spottet. Mennesker åpner munnen mot ham og sier full av forakt: Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han "har behag i ham!" Han er blitt til spott blandt mennesker, foraktet av folket. Han er omgitt av sine fiender. De har gjennomboret hans hender og hans føtter. De deler hans klær mellom seg. Hans kraft er tappet ut. Tungen henger fast ved ganen. Men midt i denne nød kan han likevel bekjenne at Gud er Gud.
"Du er den Hellige, den som troner på Israels lovsanger". Og Gud skal ikke forakte den undertryktes elendighet, står det. Han kommer til å gjøre noe som skal få virkning over den hele jord.
Vi hører altså ikke noe fortvilelsens rop fra en som har mistet troen. Samtidig som Jesus lar oss forstå at han virkelig var forlatt av Gud og smakte de ytterste og mest grufulle konsekvenser av vårt frafall fra Gud, viser han at han likevel gjør dette i lydighet mot Guds vilje, i tro på Gud. Derfor passer dette ordet så godt sammen med de andre Jrsu ord på korset. Når han sier: "Det er fullbrakt," mener han jo nettopp det verk som hans far hadde gitt ham å utføre. Den lov som vi hadde brutt skulle han holde til punkt og prikke. Til siste dråpe skulle han smake konsekvensene av alt vi hadde forsømt og feilet. Og når han sier: Far, i dine hender overgir jeg min ånd - også et salmesitat - bæres det av den samme lydighet og den samme tro. "Han ble lydig inntil døden", sier Paulus - "ja inntil døden på korset."
Så kan jeg da vite at jeg aldri trenger å bli overgitt av Gud, fordi du min Frelser og Forsoner, en gang var på Golgata, overgitt."

Mvh. Bror.

k-mann - 6-1-2005 kl 00:50

Sitat:

Originally posted by Arpa

Sitat:

Originally posted by k-mann
Eg trur at (...) Jesus som er sann Gud og sant menneske, tok opp i seg vår menneskelege natur, for å frelse den, lyfte den opp.

Det eg meiner, er at Jesus lækjer oss - og lyfter oss opp til eit liv i den guddommelege kommunionen. Vi får del i guddommeleg natur gjennom Kristus. Kristi oppdrag var ikkje å få oss til å føle oss som ein lort, men han kom for å frelse oss.

Peder K. Solberg, redaktør i det økumeniske tidsskriftet Over Alt skriv om kva trua på inkarnasjonen har å seie for oss:

Sitat:

GUDS FRED!

Arpa - 6-1-2005 kl 02:22

Sitat:

Originally posted by k-mann
Peder K. Solberg, redaktør i det økumeniske tidsskriftet Over Alt skriv om kva trua på inkarnasjonen har å seie for oss:

Sitat:

Det skapte har i Jesus fått del i guddommelig natur.

Over Alt, nr. 4 2004, s. 3

Eg ser at vi i Kristus har fått del i Den Hellige Ånd,
men kan ikke i finne noe belegg for at vi har del i guddommelig natur.
Skriftelig dokumentasjon mottas med takk

k-mann - 6-1-2005 kl 02:35

Sitat:

Originally posted by ArpaEg ser at vi i Kristus har fått del i Den Hellige Ånd,
men kan ikke i finne noe belegg for at vi har del i guddommelig natur.
Skriftelig dokumentasjon mottas med takk

2Pet 1:4:
"Dermed har han (Kristus) gjeve oss dei dyraste og største lovnader; ved dei skulle de få del i guddommeleg natur etter at de har sloppe bort frå oppløysinga i verda, den som kjem av lystene."

Fornøgd?

GUDS FRED!

Arpa - 6-1-2005 kl 03:12

ok.. sorry.. eg legger meg langflat

Arpa - 8-1-2005 kl 05:28

Sitat:

Originally posted by k-mann
Eg trur at (...) Jesus som er sann Gud og sant menneske, tok opp i seg vår menneskelege natur, for å frelse den, lyfte den opp.

Om du tillater det, k-mann, så vil jeg gjerne få stille deg et spørsmål.
Eg tror du har rett i det at Jesus "tok opp i seg vår menneskelege natur". Det var vel egentlig derfor han måtte dø. Men det du sier om at han tok på seg vår natur "for å frelse den, lyfte den opp" synes jeg som sagt høres en smule merkelig ut. Da Jesus måtte dø på korset så var det vel ikke akkurat vår medfødte menneskelige natur som seiret. Tvert imot så var det vel den som ble korsfestet. Og da Jesus stod opp igjen så var det vel heller den guddommelige nye natur - som du henviser til i 2 Pet. 1,4 - som seiret, og ikke den gamle. Blir det ikke derfor litt feil å snakke om frelse og oppløfting når det gjelder vår medfødte syndige natur?
En slik formulering er i alle fall ikke noe særlig bibelsk. Selv om den kanskje ikke er så galt ment som den er sagt.

[Edited on 8-1-2005 by Arpa]