Apologetisk Forum

Carl Olof Rosenius

 Sider:  1  2    4

Bror - 6-2-2008 kl 00:16

Det kommer ikke an på noe mennskes vilje eller anstrengelser, men på Guds barmhjertighet, hvem som skal bli frelst. Gud utvelger hvem han vil! Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror på den enbårne Sønnens navn, og ikke dem som selv vil fortjene himmelen.

Dette er Guds evige utvelgelse. Han har utvalgt oss i Kristus, utelukkende i Kristus, alt før verdens grunnvoll ble lagt.

Den som ikke har klart for seg utvelgelsen, men strever, stamper imot og stanger hodet mot fjellveggen der det ikke finnes noen dør, kommer aldri igjennom. Til slutt, når han på det alvorligste jager etter rettferdighet, vil han tvert imot få høre dette avvisende svaret: "Ta det som er ditt - det du har fortjent -og gå bort!

Uansett hvor hardt det høres ut, så er det Skriftens tale: "Driv ut trellkvinnen og hennes sønn, for trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnens sønn. For alle som bygger på lovgjerninger er under forbannelse".

Utdrag av Husandaktsboka 5. februar: http://www.arven.net/

[Redigert den 5-2-2008 av Bror]

Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Rom 4:3.

Bror - 12-2-2008 kl 00:17

Først og fremst skal vi ha klart for oss at det løftet Abraham trodde, var egentlig evangeliet om Kristus. Ordene: "Abraham trodde Gud", i vår tekst, finner vi igjen i 1Mos 15:6. Der ser vi riktignok ikke med det samme noe mer enn løftet om Abrahams tallrike avkom.

Men det som samtidig også lå i dette løftet, det visste Abraham gjennom et løfte han hadde fått tidligere. I 1Mos 12:3 ser vi at Gud hadde forkynt ham at "i hans ætt (sv: i hans sæd) skulle alle slekter på jorden velsignes".

Det var egentlig det samme løftet om en Frelser våre første foreldre hørte forkynt på syndefallets dag. Det var løftet om kvinnens hellige ætt (sæd) som skulle knuse slangens hode. En forløser, født av en kvinne, som skulle tilintetgjøre syndens og djevelens gjerninger. Og det er dette løftet alle Guds barn, helt fra den rettferdige Abels tid, har trodd og blitt rettferdig på.

Det var dette løftet som blr gjenntatt til Abraham, gang på gang. Slik at selv om dette hovedpunktet, selve edelstenen i Guds løfter til Abraham, ikke ble nevnt konkret hver gang, så lå det alltid underforstått i løftene.

Dette er apostelens egen forklaring, slik at vi også ser det ut fra Gal 3. Og Kristus taler klart og tydelig om hva Abrahams øyne i tro var festet på, ja, noe han til og med med frydet seg over i sin tro. Herren sier: "Deres far, Abraham, frydet seg over å se min dag, og han så den og gledet seg".

For det andre, hvis apostelen her hadde villet si at det var selve troen, som en god gjerning fra mennekets side, som var blitt tilregnet Abraham til retttferdighet, så ville han med en slik antydning ha skåret over selve nerven i hele sin rettferdiggjørelseslære.

Hele hensikten hans på dette stedet er å vise at vi blir rettferdige uten noen fortjeneste eller verdighet fra vår side. Men utelukkende av Guds nåde og gjennom den forløsning som er skjedd i Kristus.

Det er på denne måten vi skal oppfatte ordene: "Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet". At troen gjorde at han ble rettferdig, skyldes bare innholdet i det løftet som ble tatt imot ved tro. Og innholdet var Kristus!

Utdrag av Husandaktsboka 11. februar: http://www.arven.net/

Husk på hviledagen så du holder den hellig. 2Mos 20:8.

Bror - 23-2-2008 kl 14:19

Gud legger særdeles stor vekt på at hviledagen blir holdt hellig. Det understreker han tydelig når han ikke bare pålegger oss at vi skal "holde hviledagen hellig", men innleder med at vi skal "huske på" den. En mindre viktig sak kan en gå direkte inn på, uten først å tenke noe videre over den. En sak som en først må tenke gjennom, må være av en viss betydning og omfang.

Det andre vi blir minnet om når vi leser: "Husk på", er at vi også på forhånd skal legge til rette våre nødvendige gjøremål slik at det blir mulig å holde hviledagen hellig, uten å bli forstyrret av alt annet.

Mange mister helligdagens velsignelese og sjelens hvile i Gud og hans ord, bare fordi de ikke på forhånd husket på
hviledagen så de unngikk den slags gjøremål og slike besøk som kunne hindre dem og deres familie fra å holde hviledagen hellig. Mange hindres av problemer som de selv kunne ha ryddet av veien hvis de hadde vært lydige mot Herrens ord: "Husk på hviledagen så du holder den hellig."

Men hva skal vi så gjøre for å helligholde hviledagen? Hvordan blir hviledagen holdt hellig, og hvordan blir den vanhelliget? Vår lærefader Luther utrykket dette kort og innholdsrikt slik: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter eller forsømmer forkynnelsen og Guds ord, men holder det hellig og gjerne hører og lærer det". Dette er i Det nye testamentets ånd det sabbbatsbudet krever. Vi skal først og fremst ha et sinn som elsker Guds ord. Da skal vi nok også i liv og gjerning holde hviledagen hellig.

De første ordene vi finner i Skriften om hvordan hviledagen ble innstiftet, er disse: "Så velsignet Gud den sjuende dagen oghelliget den".

Den sjuende dagen er altså en dag Gud har "velsignet". Og vi må også av hele vårt hjerte erkjenne at denne dagen også ble en velsignet dag framfor alle andre dager i uken. Det ble dagen da Gud på en særskildt måte vil møte menneskene og la sin velsignelse strømme over dem.

En velsiglelse av så høy, himmelsk og evig karakter at den strekker seg inn i, og slutter først i den evige frelsen. Bare de frelste skarene vil i all evighet lovprise den rett innfor Guds trone.

Videre heter det at Gud helliget den dagen. Den skulle være en hellig dag framfor alle dager, skildt ut som en dag menneskene bare skulle være opptatt med det hellige og himmelske.

Men det blir et forskrekkelig syn vi får se når vi lar tankene gå til hva denne dagen blir for de store, vantro menneskemassene. Den blir jo den største forbannelse og den mest vanhellige dag blandt alle våre dager.

Utdrag av Husandaktsboka 23. februar: http://www.arven.net/

Herrens ord varer til evig tid. 1Pet 1:25.

Bror - 10-3-2008 kl 00:45

At et pålitelig løfte har en slik vekt og betydning, det fatter vi svært godt når det går på rent menneskelige ting. Men når det dreier seg om himmelske ting, der Gud selv garanterer løftene, er vi så uforstandige at vi ikke alltid føler oss helt trygge.

Vi vil belyse dette ennå mer ved å sammenligne med et forhold vi alle kjenner svært godt: Selv om jeg ikke eier en eneste krone, er jeg fremdeles like fornøyd, bare jeg har et bestemt slags papir som vi kaller bankremisser (sjekker som en solig bank har utstedt), hvor det står noen ord som gjør oss helt trygge. Da vet vi at det beløpet som er nevnt på denne bankremissen kan vi heve når som helst.

Vår himmelske Konge har også utstedt "sjekker", som er et virkelig verdipapir, her på jord. Det er hans Ord. Å, måtte vi ha så mye forstand at vi stoler like fast på de ordene Gud har gitt oss i det store sjekkheftet, Bibelen, som vi stoler på en jordisk konges ord!

Det er jo også så stort, dette at Gud selv har gitt oss løftene. Ja, bare selve storheten i det er nok til at vi har vanskelig for å fatte det. Eller vet du om noe som kan være mer sikkert enn det Gud selv har lovet? Skulle vel Gud kunne svikte sine løfter?

Utdrag av Husandaktsboka 9. mars: http://www.arven.net/

Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, ut fra trellhuset. 2Mos 20:2.

Bror - 23-3-2008 kl 13:45

Dette er Herrens egen innledning til sin hellige lov, hvor han fortsetter med: Du skal ikke ha andre guder enn meg o.s.v.
Her lar Herren oss forstå hvem han er, han som taler. Og dermed også hvilken rett han har til å kunne påby, befale og dømme slik som han så gjør gjennom budene.

Jeg er Herren. I dette ligger: Jeg, Herren, er selve grunnen til den hellige lovens evige tyngde, og evig bindende gyldighet. Jeg er Herren, jeg er Jehova, den som er i all evighet, som består i egen kraft, urkilden til all skapningen og all makt.

La oss grunne litt på dette: Hvordan ble mennesket til - det som skal leve i lydighet mot denne loven? Hva er et menneske? Det er jo hans henders verk, det vesen han selv har skapt! Har han ikke da også all makt og rett til å pålegge mennesket det han selv vil, sette grenser for deres frihet og gi lover for dem?

Utdrag av Husandaktsboka 23. mars: http;//www.arven.net/


[Redigert den 23-3-2008 av Bror]

Siden døden kom ved et menneske, kom også oppstandelsen fra de døde ved et menneske. For slik som vi alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. 1Kor 15:21-22.

Bror - 4-4-2008 kl 00:03

Vi må ikke plukke istykker Kristi verk. Hans gjenopprettelses-verk var fullkomment. Han skulle uskadeliggjøre alle våre fiender: synden, djevelen, døden og fordømmelsen. Men så lenge vi lever her i livet, er alt dette usynlig og helt uforståelig for vår fornuft. For Gud har latt alt dette ondes ytre bilde fremdeles leve hos oss, for at vi skal øves i troen.

Når jeg er blitt et Guds barn, kan jeg fremdeles ikke se at synden er tatt bort. Jeg må ennå se og kjenne syndens liv og kraft i mitt kjød. Jeg vil da se meg som helt forkastet av Gud, hvis jeg ikke har den guddommelige overbevisningen som heter tro dypt grunnfestet i hjertet mitt. Den troen som er født gjennom budskapet om at Gud har fordømt synden i kjødet, slik at synden i Guds øyne ikke lenger er en synd som kan fordømme meg.

Utdrag av Husandaktsboka 3. april: http://www.arven.net/

At synden er tatt bort i Kristus er også anskueliggjort i forsoningsdagens syndebukk som symbolsk bar bort/ fjernet helt israelittenes misgjerninger, overtredelser og synder til et øde land. Derfor kan ikke synden fordømme den som er i Kristus.

Begge bukkene i forsoningsdagens profeti/liturgi utgjorde symbolsk ett og samme fullkomne offer. Både alle synders forlatelse og en stedfortredende rettferdighet tilsvarende lovens krav representert ved blodet fra den andre bukken som ble stenket på nådestolen/lokket over de ti bud for å imøtekomme disse. Både Jesu stedfortedende død og stedfortredende rettferdige liv er representert ved denne bukken. Rettferdighet og fred møtte hverandre i dette forbilledlige fullkomne offer representert ved begge disse lyteløse bukkene tilsammen.

For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for dere. Blodet soner (dekker over) fordi livet er i det. (3.Mos 17,11)

[Redigert den 4-4-2008 av Bror]

Herrens nåde er fra evighet....for dem som holder hans pakt, og for dem som husker hans bud, så de gjør etter dem. Sal 103:17,18.

Bror - 5-4-2008 kl 16:11

Herrens bud, med sine åndelige krav på det indre menneske, står alltid høyere enn det er mulig for ham å oppfylle. Han lever alltid med et åndens sukk: Å, om jeg bare kunne være bedre! Å, om jeg kunne være og gjøre slik som Herren vil!

Dette ønsket og sukket er liksom ånderettet og hjertesukket i det nye menneske. Og hva er dypest sett det nye menneke? Det er ganske enkelt Kristus i oss, Guds Ånd som bor i hjertet, eller at vi har fått del i guddommelig natur. Det er denne rene, hellige Ånd, som alltid kjemper mot kjødet, og gjør at selv når vi er mest skrøpelige, ja, til og med faller i synd, så kan vi likevel aldri bli værende i synden.

Vi må alltid huske hans bud, så vi gjør etter dem, nettopp når, og fordi, vi har fått vår fullkomne rettferdighet og fred i Kristus.

Jeg kan ikke være så mild, saktmodig, ydmyk, full av kjærlighet, ren og tålmodig som Guds bud krever, og jeg gjerne ville. Jeg kan ikke bekjenne Kristus, ikke ofre meg for min neste slik som jeg burde.

Men jeg kan ikke av den grunn bare kaste fra meg alt dette dyrebare. Jeg må fortsatt huske Herrens bud, og gjøre
etter dem. Og så fortsette å be Gud om mer og mer kraft til å leve slik.

Ja, alt dette er ganske visst alle troendes stadige erfaring. Det er deres nye natur, det er Åndens eget verk i dem. men vi må bare passe på et vi alltid er lyttende åpne og lydige overfor Ånden, så vi ikke på nytt sovner inn i selvsikkerhet.

Utdrag av Husandaktsboka 5. april: http://www.arven.net/

[Redigert den 5-4-2008 av Bror]

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder.....og dere skal finne hvile for sjelene deres. Mat 11:28-29.

Bror - 7-4-2008 kl 23:43

Her ser vi den søkenede, påkallende tørstende troen, som er selve den frelsende troen. Fordi den nå er rettet på Jesus, og, idet den har gitt opp alle sine egne forsøk, søker sin frelse bare i ham .

Men gjennom denne troen fødes før eller senere også en annen grad av tro; Den troen somhar funnet, en visshet, et svar. Slik at bruden nå kan si: Jeg har funnet ham som min sjel elsker. Han er min og jeg er hans.

Det skjer når dekket tas bort fra øynene mine, mitt sinn åpnes, og plutselig ser jeg på en gang det jeg aldri før kunne se; at alt er fullbrakt i Kristus. Det som jeg ennå gikk og ventet på. Får se at all min synd og urenhet, all min likegyldighet, min treghet og hardhet, - alt var dyrt nok sonet, betalt utslettet av ham. Ja, senket i havets dyp.

Får se at det var bare min vantro som hele tiden var skyld i at jeg hadde gått så ulykkelig. Men nå sier jeg: "Når en er død for alle, da er vi alle døde. Jeg er død og stått opp igjen i Kristus.

Ja, dette er troens fulle visshet. Og med den følger alltid fred, en salig fred, en Guds fred. En fred i samvittigheten fra syndene som gnaget - for de er tatt bort, forlatt alle sammen. Og vi har et tillitsfullt vennskap med Gud, som apostelen omtaler slik: "Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud og gjennom vår Herre Jesus Kristus.

Utdrag av Husandaktboka 7. april: http://www.arvem.net/

Alt det dere ber om i deres bønner, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere. Mark 11:24.

Bror - 17-4-2008 kl 15:50

Troens bønn bør ha både som utgangspunkt og siktpunkt vår mellommann, Kristus, som person, og hans gjerning. Troens bønn må hele tiden ha blikket rettet mot hans fullbrakte verk, hvor høyt Gud elsker sin Sønn, og alt det han har gjort og fullbrakt for oss. Og så holde akkurat det fram for Gud i bønnen. Det er dette som er å be i Jesus navn! Og Jesus sa: "Alt det dere ber Faderen om i mitt navn, skal han gi dere".

Når Moses ba, sa han: "Vær nådig overfor dette folks ondskap. Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel!"

Vi skal si: Kom i hu din tjener Jesus Kristus, din elskede Sønn, vår Herre og den som har stadfestet løftene. Og se for hans skyld i nåde mot vår ondskap! Se ikke på oss, men på din Sønn. Vi er fulle av skrøpelighet. I ham er, som du vet, vår verdighet. Fordi din elskede Sønn har tatt seg av oss, forløst og kjøpt oss, og dermed gjort oss til sine. Og fordi du elsker din Sønn og hans fullbrakte verk, ber vi: Vær oss nådig for hans skyld! Ikke for vår skyld, Herre. Nei, ikke for vår skyld, men for din Sønns skyld. For bare han er velbehagelig for deg. Vær nådig mot oss, og gjør med oss etter det du selv har sagt!

Utdrag av Husandaktsboka 17. april: http://www.arven.net/

Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Åp 2:4.

Bror - 24-4-2008 kl 16:39

Vi må erkjenne med Luther at "ettersom troen tiltar, avtar følelsene". Og vi må skille klart mellom følelsene og det som er den første kjærlighet.

Men hva er så egentlig den første kjærlighet? Her må vi alle sammem virkelig merke oss hvordan den fra først av oppstod, hva det var som vekket den opp, og hva den var avhengig av for å holdes levende.

Det var jo bare dette som skapte kjærligheten; at all min skyld ble forlatt. Det var dette som egentlig var kjærligheten: Syndenøden gjorde at Frelseren ble uunnværlig for meg. Og syndforlatelsen gjorde ar Frelseren ble herlig og dyrebar.

Dermed er det vesentlige sagt:At Frelseren er uunnværlig og dyrebar.

Utdrag av Husandaktsboka 24. april: http://www.arven.net/

Synden gir kjødet mang en fornøyelse, men det ville være urett å tie om dens lønn - for "syndens lønn er døden".

Bror - 8-5-2008 kl 00:27

Kristus døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv, men ham som døde og oppstod for dem. 2Kor 5:15.

Disse ordene sier oss for det første at vi har fått del i hele Kristi fortjeneste, hele det verk Kristus fullbyrdet ved sin død. Slik at hans egen død på Golgata for snart to tusen år siden er blitt vår egen så fullkomment som om vi selv hadde vært der og lidd døden vi fortjente.

For det andre at vi samtidig også er innvidd til en etterfølgelse av ham i en død som er lik hans død. Slik at så snart vi er blitt kristne, har fått del i fullbrakte verk og alle hans rikes skatter, er vi også straks innvidd til syndedøden.
 Forpliktet til straks å ta avskjed med vårt gamle syndige liv, vår tidligere tjeneste under urettferdigheten. Nå i en daglig korsfestelse av kjødet, mer og mer døde synden og leve Gudslivet. På samme måte som Kristus gjennom døden på korset tok avskjed med de syndene han hadde tatt på seg.

På samme måte som Kristus ga seg selv til Gud som et evig gjeldende soningsoffer, slik skal vi nå gi oss til Gud som et virkelig takkeoffer, hellig og velbehagelig for Gud. Alt sammen fordi Kristus er død for oss, og fordi vi tror på ham og er ikledd hans rettferdighet.

Utdrag av Husandaktsboka 7.mai: http://www.arven.net/

[Redigert den 8-5-2008 av Bror]

Slik er da loven blitt vår tuktemester til Kristus. Gal 3:24.

Bror - 9-5-2008 kl 23:52

Her ser vi nå målet med den synderkjennelsen loven virker, og hva som kjennetegner en rett synderkjennelse. Målet med selve synderkjennelsen var nemlig ikke at Gud skulle kunne forlate synden. For at det skulle skje har en annen mann måtte kjenne og angre synden så sterkt at svetten hans ble som blodsdråper.

Målet var heller ikke at gjennom den bitre erkjennelsen av synd skulle synden brennes ut og overvinnes. For det kan bare Ånden gjøre. Og dette får vi bare gjennom Ordet, når vi hører det forkyndt.

Riktignok er det sant at synderkjennelsen kan lære deg å avlegge en og annen ytre synd, og at lettsindighet og villskap kan roe seg ned og dempes. Men det egentlige fordervet stiger bare i samme grad inne i oss.

Nei det endelige målet var at du skulle drives til Kristus. At du ikke skulle finne noen ro og hvile noe annet sted enn i fristaden; Kristus.

Kjennetegnet på at du kjenner synden din rett, blir derfor at dette målet er nådd. Og det stadfestes når du ikke lenger har noe håp om å oppnå nåde gjennom noe som helst medvirkning fra din side, men bare søke nåden i Kristus og hans forsoningsdød.

Utdrag av Husandaktsboka 9.mai: http://www.arven.net/

Everaldo - 10-5-2008 kl 01:30

Sitat:

Nei det endelige målet var at du skulle drives til Kristus.


Dette gir god mening, Bror!

Jeg leser stadig mer på arven.net, og finner mye god, kristussentrert undervisning der. Alt er ikke like enkelt å få tak på, men det har lønt seg for meg å bruke tid på å prøve å forstå, jeg har etterhvert oppdaget mange gullkorn om Kristus i artiklene. Takk for at du har gjort meg oppmerksom på denne forkynnelsen som er så rik i Ånden.

I evangeliets husholdning er det Gud som velger oss, ikke oss som velger ham.

Bror - 10-5-2008 kl 14:11

Takk for hyggelig tilbakemelding Everaldo. Det heter seg at en delt velsignelse er en dobbel velsignelse. Eg opplever det også slik at ting får en større mening og velsignelse etterhvert, og at Herren hele tiden møter meg der eg er.

Eg finner også mye stoff til trøst og oppmuntring på veien på denne danske søsterlinken http://www.budskabet.net/

Har i dag med glede lest "En Gud som kan vælges, er en afgud", fra boken "Rettferdiggjort af tro" av Olav Valen-Sendstad.

http://www.budskabet.net/artikler/sendstad/en%20gud%20som%20...










[Redigert den 10-5-2008 av Bror]

Ombundet på føttene med den beredskap til kamp som fredens evangelium gir. Ef 6:15.

Bror - 17-5-2008 kl 15:29

Denne beredskapen består først og fremst i en indre villighet, en hjertens lyst og kjærlighet, som nettopp skapes av fredens evangelium. Her ligger hemmeligheten. Erfarne kristne kjenner til dette. Alle mulige formaninger, henstillinger, oppfordringer og oppmuntringer er fullstendig uten kraft til å gi oss en levende bekjennelse av evangeliet. Hvis vi ikke selv er blitt varme, opplivet og villige i ånden - nettopp av det samme evangeliet.

Hvis hjertet ennå er kaldt og dødt, finner en alltid en eller annen unnskyldning for at en er åndelig stum. Eller en forsøker å ta seg ordentlig sammen, men det blir likevel ikke noe av - hvis vi da ikke settes i bevegelse av andre i en eller annen kristelig aktivitet.

Men når mitt eget hjerte er blitt frelst og varmet opp gjennom nåden, når Herren har talt til meg, og overbevist meg om at jeg har hans vennskap og syndenes forlatelse,-.
Da får jeg en egen, indre drift. Da kan jeg ikke tie. Da går det med meg akkurat som men David som sier: "Jeg trodde, derfor talte jeg", og "når du trøster mitt hjerte, da løper jeg dine buds vei".

Ordet som oversettes både med beredskap og villighet antyder klart at en står beredt. Og at føttene er dekket, eller skodd, taler om at en ikke er så ømtålig for alt det skarpe en tråkker borti, og tyder på tålmodighet.

Derfor hører det spesielt med til vårt åndelige fottøy at vi ruster oss med en utholdende tålmodighet. At vi alvorlig er innstillt på at vi skal lide, og vil lide med Kristus. Som Peter sier: "Derfor, når Kristus har lidd for oss i kjødet, så skal også dere væpne dere med den samme tanken" - å ville lide for hans skyld.

Utdrag av Husandaktsboka 17.mai: http://www.arven.net/

[Redigert den 17-5-2008 av Bror]

Som en hyrde skal han fø sin hjord. Han skal samle lammene med sin arm og bære dem ved sitt bryst. Dem som har lam, skal han lede. Jes 40:11.

Bror - 24-5-2008 kl 14:19

Å, for en trøst når vi er nær ved å fortvile over vårt eget hjertes mørke. Når vi ser hvor kalde og ustadige vi er, og frykter for djevelens grusomme planer, list og pågåenhet. Ser det utrolige mangfold av forvirrende lærdomsvær. Og da kjenner oss uttrygge og redd vi skal rent fortvile og gå fortapt.

Og nå er det jo akkurat hyrdens ansvar at han skal ta vare på sauene. Han skal ikke vente at sauene selv skal kunne forsvare seg, selv skal vokte seg for ulven, selv skal seire over den. Nei, det er hyrden som skal gjøre alt dette. Og helt uten hensyn til om sauen fortjener det eller ikke. Det hører med til hyrdens kall.

Og husk nå på at Jesus selv sier: Jeg er den gode hyrden. Da vil han jo jeg skal regne ham for en god hyrde. Og vente av ham akkurat det jeg virkelig kan vente av en god hyrde. Hvem skulle jeg tro på, om ikke Herren selv?

Utdrag av Husandaktsboka 24.mai: http://www.arven.net/

[Redigert den 24-5-2008 av Bror]

Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere. Joh 6:53

Bror - 30-5-2008 kl 18:15

Ordet om Jesus er alltid den virkelig maten for vår sjel.

Ja, er det ikke det et underlig tegn; når det ikke er noe et menneske studerer, leser, hører og er opptatt med så mye som akkurat dette nådens ord om Kristus, - og likevel aldri kan bli utlært i dette, liksom aldri kan holde fast på det, huske det -? Andre ting jeg har lært for tretti, førti år siden, det har jeg ingen problemer med å huske. Men ikke dette som er kjærest for meg, og som jeg mest av alt daglig studerer -!

Vitner ikke dette om at min tro er blitt mer enn kunnskap, når den næring jeg får av dette forbrukes, som den maten jeg eter? Mens det derimot ikke er noe andre mennesker har så lite bruk for som dette ordet om forsoningen. For dem er det bare noe de en gang har lært. Nå vet de det, og vil derfor høre noe annet. Så kan de heller aldri skjønne seg på disse andre, svake og merkelige menneskene, som aldri blir mette av å høre om nåden. De oppfatter dem helst som litt sykelige mennesker, hvor det ikke foregår en utvikling. "De bare nøyer seg med det første stadiet. De bryr seg ikke om loven, formaningene og helliggjørelsen" m.m.,sier de.

Er det så noen som sår tvil hos deg om det kan være rett at hans kjød, hans forsoning, alltid må være din sjels føde. Da skal du trøstig minne deg selv om din Herres egne ord:"Mitt kjød er den rette maten".

Utdrag av Husandaktsboka 30. juli: http://www.arven.net/

Herre, jeg vet at mennesket selv ikke kan råde over sin vei. Og det står ikke i mannens makt hvordan han skal vandre og styre sin gang. Jer 10:23.

Bror - 7-6-2008 kl 16:54

Luthers treffende ord er disse: "Det er Guds store verk og kunst at han kan gjøre onde saker gode, når vi har ødelagt og misbrukt det han har gitt oss. Jeg har i sannhet ganske ofte gjort mye dåraktig og uviselig som jeg i ettertid selv virkelig har blitt forskrekket over. Og jeg kunne ikke se hvordan jeg skulle kunne få ordnet opp i slike saker som jeg i min dårskap hadde stelt til. Men så har Herren åpnet en vei ut av det som jeg hadde ødelagt, så alt sammen ble godt igjen.

Og slik fører alltid Gud sine hellige. De kan nok komme til å feile, og gjøre gale ting. Men det vil likevel bli en god løsning på alt for dem. Eller det vil i alle fall bli løst uten at noen påføres større skade. Gud er en allmektig skaper som kan gjøre alt ut av intet. Derfor kan han også utrette noe godt ut av det som er ondt."

Utdrag av Husandaktsboka 7. juni: http://www.arven.net/

Viking - 7-6-2008 kl 18:49

Sitat:
Opprinnelig postet av Bror
Luthers treffende ord er disse: "Det er Guds store verk og kunst at han kan gjøre onde saker gode, når vi har ødelagt og misbrukt det han har gitt oss. Jeg har i sannhet ganske ofte gjort mye dåraktig og uviselig som jeg i ettertid selv virkelig har blitt forskrekket over. Og jeg kunne ikke se hvordan jeg skulle kunne få ordnet opp i slike saker som jeg i min dårskap hadde stelt til. Men så har Herren åpnet en vei ut av det som jeg hadde ødelagt, så alt sammen ble godt igjen.

Og slik fører alltid Gud sine hellige. De kan nok komme til å feile, og gjøre gale ting. Men det vil likevel bli en god løsning på alt for dem. Eller det vil i alle fall bli løst uten at noen påføres større skade. Gud er en allmektig skaper som kan gjøre alt ut av intet. Derfor kan han også utrette noe godt ut av det som er ondt."

Utdrag av Husandaktsboka 7. juni: http://www.arven.net/


Nå er jeg bare et menneske, men jeg har lyst til å fortelle en liten artig erfaring jeg hadde. Jeg hadde rotet det litt til, men Gud hadde en utvei.

Jeg hadde en avtale med en håndverker som hadde lovet å komme "ganske snart", og endelig ringte han. Han hadde tid til å komme lørdag morgen og jeg var glad og takket for det.

Men plutselig kom jeg til å huske at lørdag var Sabbat, dette var helt i begynnelsen av den tiden der jeg gikk fra søndag til Sabbat. Jeg erget meg grønn, hva hadde jeg stellt i stand.

Jeg gikk inn på mitt kontor og knelte og bad til Gud om at Han måtte finne en utvei, jeg hadde rotet det til.

Tidlig lørdag morgen ringer mannen og sier at han må ta jobben over helgen p.g.a. at han hadde spist dårlig mat på en firmafest og satt nå på "potta", også medhjelperen hadde fått samme sjuke.

Tillfeldig? Nei, siden så har jeg fått flere tydelige bønnesvar. At det ligger velsignelse i å holde Guds bud er jeg overbevist om nå.;).

.

hvilken artig gud vi har . . . . .

Praxis - 7-6-2008 kl 23:15

Sitat:

jeg har lyst til å fortelle en liten artig erfaring jeg hadde.
Jeg hadde rotet det litt til, men Gud hadde en utvei. (...)
lørdag morgen ringer mannen .... og satt nå på "potta",
også medhjelperen hadde fått samme sjuke.



For ikke å nevne hvor flott vitnesbyrd den episoden måtte bli
overfor håndverkeren,
som kanskje hadde strevd før med å forstå hvordan de religiøse tenker.


Du er naturligvis beredt til å vitne frimodig også for ham,
om hvor velsignet det inntrufne er:


"Se hvilken herlig omsorgsfull gud jeg har,
han betenker seg ikke på å hekse sykdom på deg og kameraten din

bare for å befri MEG fra litt forlegne følelser

så viktig føler gud at ritualene og følelsene mine er,
og så høyt hedrer han min gullegode lydighetsvilje. "



Er det noen som spør seg om det bønnesvaret kom fra
samme Gud

som gav Paulus klar beskjed om den overtroiske
vektleggingen på 'dager og høytidsfeiringer'?


Det påminte meg mer om jehovas-vitners måte å bevisføre
sine dype læresannheter.
Sitat:

Én holder den ene dagen for å være viktigere enn den andre,
en annen mener at alle dager er like.
Men enhver skal være fullt overbevist om sitt syn.
(Rom 14)


hvordan kan dere da igjen vende tilbake til
disse svake og fattige grunnkreftene i verden?
Vil dere trelle under dem igjen?
Dere passer nøye på dager, måneder, høytider og år.
Jeg er redd for at alt mitt strev med dere har vært forgjeves!
(Gal 4)


Sitat:


Kom ikke mer med gagnløse gaver!
Offerrøken har jeg avsky for.
Nymåne og sabbat, lysing til stevner –
jeg tåler ikke ondskap og høytid sammen.
Jeg hater nymånedagene
og festene dere feirer.
De er blitt en byrde for meg,
og den er jeg trett av å bære.
Når dere brer hendene ut,
skjuler jeg øynene for dere;
hvor mye dere enn ber,
hører jeg dere ikke.
Hendene deres er fulle av blod.
Vask dere, gjør dere rene!
Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne!

Everaldo - 8-6-2008 kl 00:10

Sitat:

Se hvilken herlig omsorgsfull gud jeg har,
han betenker seg ikke på å hekse sykdom på deg og kameraten din


Samme tanke fikk jeg, Praxis :)

Viking - 8-6-2008 kl 00:14

Evangeliet hever deg ikke over loven
den frir deg fra lovens forbannelse.

Kom Kristus for å oppheve? Nei, for å oppfylle.

Viking - 8-6-2008 kl 00:18

Sitat:
Opprinnelig postet av Praxis
Sitat:

jeg har lyst til å fortelle en liten artig erfaring jeg hadde.
Jeg hadde rotet det litt til, men Gud hadde en utvei. (...)
lørdag morgen ringer mannen .... og satt nå på "potta",
også medhjelperen hadde fått samme sjuke.



For ikke å nevne hvor flott vitnesbyrd den episoden måtte bli
overfor håndverkeren,
som kanskje hadde strevd før med å forstå hvordan de religiøse tenker.


Du er naturligvis beredt til å vitne frimodig også for ham,
om hvor velsignet det inntrufne er:


"Se hvilken herlig omsorgsfull gud jeg har,
han betenker seg ikke på å hekse sykdom på deg og kameraten din

bare for å befri MEG fra litt forlegne følelser

så viktig føler gud at ritualene og følelsene mine er,
og så høyt hedrer han min gullegode lydighetsvilje. "



Er det noen som spør seg om det bønnesvaret kom fra
samme Gud

som gav Paulus klar beskjed om den overtroiske
vektleggingen på 'dager og høytidsfeiringer'?


Det påminte meg mer om jehovas-vitners måte å bevisføre
sine dype læresannheter.
Sitat:

Én holder den ene dagen for å være viktigere enn den andre,
en annen mener at alle dager er like.
Men enhver skal være fullt overbevist om sitt syn.
(Rom 14)


hvordan kan dere da igjen vende tilbake til
disse svake og fattige grunnkreftene i verden?
Vil dere trelle under dem igjen?
Dere passer nøye på dager, måneder, høytider og år.
Jeg er redd for at alt mitt strev med dere har vært forgjeves!
(Gal 4)


Sitat:


Kom ikke mer med gagnløse gaver!
Offerrøken har jeg avsky for.
Nymåne og sabbat, lysing til stevner –
jeg tåler ikke ondskap og høytid sammen.
Jeg hater nymånedagene
og festene dere feirer.
De er blitt en byrde for meg,
og den er jeg trett av å bære.
Når dere brer hendene ut,
skjuler jeg øynene for dere;
hvor mye dere enn ber,
hører jeg dere ikke.
Hendene deres er fulle av blod.
Vask dere, gjør dere rene!
Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne!



Jeg trenger egentlig ikke å si noe.

Jeg blir igrunnen ganske opprørt når jeg ser sånne "vise" mennesker som dere "vise tenner" når dere hører Guds Ord. For loven er Guds Ord og Sabbaten er helliget av Gud.

[Redigert den 8-6-2008 av Viking]

Rosenius om Guds bud og hviledagen.

Bror - 8-6-2008 kl 01:15

Siden denne "disputten" kom til syne her på Rosenius-tråden
bør vi vel la hans syn på saken komme fram. Dette vel vitende om at når det gjelder hviledagen, er det sannsynligvis søndagen han mener. Men argumentasjonen er likevel tankevekkende.

"Når andre, som samtidig vil være kristne, uhemmet tramper på Guds bud, misbruker hans store og hellige navn, eller vanhelliger den hviledagen han har innstiftet, da skal du være annerledes. Du skal frykte og elske din Gud så du ikke vil gjøre imot hans bud. Her taler vi om å gå ut fra verden. Derfor nevner vi ikke de syndene som selv blant moralsk bevisste verdens mennesker ansees som synd, som f.eks. ulydighet, sinne, hat, seksuell umoral, uærlighet m.m. Men når det gjelder slike ting som disse anser uskyldig, og forsvarer, så la det være din regel at du aldri lar skikker eller folkemening, men bare Guds ord, og Kristi og de helliges eksempel avgjøre om du skal dømme en handling som syndig eller uskyldig."

Utdrag av Husandaktsboka 10. januar: http://www.arven.net/

For en mer detaljert omtale av hviledagens betydning er andakten for 28. januar ganske omfattende og formidlet i evangeliets lys,

mener eg.





[Redigert den 8-6-2008 av Bror]

FRA PAULUS’ FØRSTE MISJONSREISE

Gnagar - 8-6-2008 kl 01:41

Sitat:
Opprinnelig postet av Praxis

Se hvilken herlig omsorgsfull gud jeg har,
han betenker seg ikke på å hekse sykdom på deg og kameraten din

Er det noen som spør seg om det bønnesvaret kom fra
samme Gud

som gav Paulus klar beskjed om den overtroiske
vektleggingen på 'dager og høytidsfeiringer'?

"Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros. 5 De kom til Salamis, hvor de forkynte Guds ord i jødenes synagoger. Også Johannes var med dem som medhjelper. 6 De dro tvers over øya helt til Pafos. Der støtte de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Barjesus. 7 Han holdt til hos guvernøren Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord. 8 Men Elymas – trollmannen, som navnet hans betyr – motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen. 9 Da ble Saulus, som også het Paulus, fylt av Den hellige ånd. Han så trollmannen rett inn i øynene 10 og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, en fiende av alt som er rett, skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete? 11 Se, nå legger Herren sin hånd på deg: Du skal være blind en tid og ikke se solen.» Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne leie ham.12 Da guvernøren så det som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til tro.”
(Apg 13,4-12)


-

wbrochs - 8-6-2008 kl 17:27

Sitat:
Opprinnelig postet av Viking
...........
Jeg blir igrunnen ganske opprørt når jeg ser sånne "vise" mennesker som dere "vise tenner" når dere hører Guds Ord. For loven er Guds Ord og Sabbaten er helliget av Gud.

[Redigert den 8-6-2008 av Viking]


Det er rett at loven er Guds Ord, men loven er læren om forsoningen i Jesus Kristus, han som er Guds Ord:
Åp 19,13: "Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord."
Joh 1,1 og 14: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. ... Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Jesus er det leget loven bare er en skygge av!:
Heb 10,1: "For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem."
Kol 217 "Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til."

Og, hva gjelder sabbaten, så er det hvilen i Jesu fullbrakte verk som er den sanne sabbatshvilen (se Heb 4).

Praxis - 8-6-2008 kl 18:25

Sitat:
av Gnagar
«Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, Se, nå legger Herren sin hånd på deg:
Du skal være blind en tid og ikke se solen.»


Du tar det for selvsagt at norske håndverkere akkurat er
djevelens sønner og fulle av all slags svik og ondskap?


dertil trollmenn og falske profeter..?

eller hva vil man fram til?
.

[Redigert den 8-6-2008 av Praxis]

Gnagar - 8-6-2008 kl 19:13

Sitat:
Opprinnelig postet av Praxis

Du tar det for selvsagt at norske håndverkere akkurat er
djevelens sønner og fulle av all slags svik og ondskap?

Generalisering er en uting.



Sitat:
Opprinnelig postet av Praxis

eller hva vil man fram til?

Prøvde å peke på mulig kilde for
bønnesvar – det var det du spurte om.


-

Viking - 8-6-2008 kl 19:29

Sitat:
Opprinnelig postet av wbrochs
Sitat:
Opprinnelig postet av Viking
...........
Jeg blir igrunnen ganske opprørt når jeg ser sånne "vise" mennesker som dere "vise tenner" når dere hører Guds Ord. For loven er Guds Ord og Sabbaten er helliget av Gud.

[Redigert den 8-6-2008 av Viking]


Det er rett at loven er Guds Ord, men loven er læren om forsoningen i Jesus Kristus, han som er Guds Ord:
Åp 19,13: "Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord."
Joh 1,1 og 14: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. ... Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Jesus er det leget loven bare er en skygge av!:
Heb 10,1: "For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem."
Kol 217 "Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til."

Og, hva gjelder sabbaten, så er det hvilen i Jesu fullbrakte verk som er den sanne sabbatshvilen (se Heb 4).


Jeg klarer ikke helt å se at vi mennesker er "fridd" fra loven, jeg forstår at vi er befridd for lovens forbannelse, men vi kan alldri stå over den.

For Yesuah sier selv direkte i Bibelen at Han er ikke kommet for å endre loven/budene, men for å oppfylle. Ikke en tøddel vil Han fjerne, langt mindre Sabbatsbudet. Men mennesket har fjernet det og erstattet det med et menneskebud.

Det er det ingen som helst tvil om.

Jeg vil gjerne se den mannen som mener han har fullmakt til å endre Guds bud!



[Redigert den 8-6-2008 av Viking]

wbrochs - 8-6-2008 kl 22:13

Sitat:
Opprinnelig postet av Viking

Jeg klarer ikke helt å se at vi mennesker er "fridd" fra loven, jeg forstår at vi er befridd for lovens forbannelse, men vi kan alldri stå over den.

Hvor skrev jeg at vi mennesker er fridd fra loven? Det var ikke det jeg sa. Jeg viser bare til at Når du ser hva loven i GT egentlig er vil du forstå at loven er Guds lære om forsoningen i Jesus Kristus - om menneskets vei til frelse. Bibelen, Guds ord, lærer oss klart og tydelig at det er Jesus Kristus som nå er vår lov, at han står over "loven" fordi loven handler om ham.
Sitat:

For Yesuah sier selv direkte i Bibelen at Han er ikke kommet for å endre loven/budene, men for å oppfylle. Ikke en tøddel vil Han fjerne, langt mindre Sabbatsbudet. Men mennesket har fjernet det og erstattet det med et menneskebud.

Her viser du til Jesu ord i Matt 5,17. Forstå da at uttrykket "loven og profetene" som Jesus bruker i Matt 5,17 ikke er om tibudsloven spesielt, men omfatter både mosebøkene, Salmene og hva som er skrevet om ham hos alle profetene.
Hvordan får du forresten Matt 5,17 teksten til å harmonere med Ef 2,14-16: "For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet."

I Jes 2,3 profeterer Gud gjennom profeten at det skal komme en lov som skal utgå fra Sion, fra Jerusalem, og at denne lov er identisk med Guds Ord: "Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.

Lærer ikke Bibelen at det er Jesus som er Guds ord og som bærer navnet "Guds Ord"?
Sitat:

Jeg vil gjerne se den mannen som mener han har fullmakt til å endre Guds bud!



[Redigert den 8-6-2008 av Viking]

Her er du helt på viddene, Viking. Hvis du tar deg tid til et grundig bibelstudium om Guds bud vil du se at Gud selv har satt Jesus Kristus inn i lovens sted. Guds bud omhandler Guds lære om forsoningen i Kristus Jesus. Du må prøve å komme litt lenger i din bibelforståelse og ikke tro at ordet bud nødvendigvis henviser til de ti bud:
Dette er Guds bud:
1.Joh 3,23 "Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss."

Hvem er så du som så hårdnakket står Guds bud imot og avviser hva Guds ord lærer er Hans bud?

Viking - 8-6-2008 kl 23:28

Jeg forstår så udmerket godt, dere bude høre mer på Bror. Han har mye å lære dere. Tror vi skal fortsette i en annen tråd med Loven og Budene, vi skal ikke ødelegge tråden til Bror.

Jeg ville med min kommentar til Brors innlegg vise at også en Viking kan bli hjulpet av Gud. Men Praxis tror at jeg ber til en annen gud og han har rett i det, jeg ber ikke til dnk og dkk guden(e).

Da jeg var i dnk fikk jeg aldri svar på mine bønner og velsignet var jeg heller ikke. Sykdom og fattigdom hjemsøkte hjemmet. Den dagen da jeg vendte meg bort fra dnk og søkte Herren fant jeg Ham i Bibelen og bønn. Da jeg forstod at det var meningen å holde Sabbaten og budene i tillegg til å tro på Yesuah vår frelser og Konge så ble jeg bønnhørt og rikelig velsignet.

Vi fortsetter i en annen tråd.

Ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som kommer av Jesu Kristi tro. Fil 3:9.

Bror - 13-6-2008 kl 21:35

Tenk deg at en konges tjener har ødelagt kongens eiendom. For denne sin store skyld blir han fengslet. I inderlig barmhjertighet og medlidenhet med denne sin ulykkelige tjeneren går kongens sønn hen og betaler alt denne tjeneren skylder. Og i tillegg soner han den fengselstraffen tjeneren ble dømt til. Når så kongen også samtykker i dette, -hvordan skulle da samme gjeld og straff noen gang på ny kunne kreves av denne tjeneren?

En har oppfylt loven for alle. Vil jeg da være kristen, tro og ære Sønnen på rett måte, så må jo mitt vitnesbyrd helt klart være: Jeg har fullkomment oppfyldt loven. Jeg er fullstendig skyldfri. ganske visst ikke i meg selv, ikke i egen person, men i min garantist, min stedfortreder Kristus.

For hvis jeg ikke trodde og bekjendte dette, ville det jo være som om jeg sa enten at han ikke riktig fullt ut hadde utført det oppdraget han hadde påtatt seg. Eller ogå at det ikke virkelig hadde skjedd for oss, men at det bare var noe han behvde for seg selv. Og hva slags bekjennelse ville dette være for en kristen?

Utdrag av Husandaktsboka 13. juni: http://www.arven.net/

[Redigert den 13-6-2008 av Bror]

Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Apg 16:30.

Bror - 26-6-2008 kl 20:07

Du spør: "Hvordan skal jeg få eie den nåden som er gitt oss i Kristus? Jeg vet jo at så høyt har Gud elsket verden at han sendte sin enbårne Sønn for å bli vår andre Adam. Til å stå i vårt sted innfor Gud, "en rettferdig for urettferdige". For i vårt sted å gjøre det vi skulle ha gjort, og lide det vi skulle ha lidd.

Fra evighet av har Gud besluttet, og åpenbart i sitt ord, at hans enbårne Sønn, vår mellommann, av bare nåde skulle legge hele frelses-skatten ferdig for oss gjennom sitt eget fullbrakte verk. Og skjenke oss den som en fri gave. Derfor skulle vi ikke behøve gjøre det minste for å fortjene eller bli verdige til å få den. Vi skulle bare motta den som en ufortjent gave.

Men fordi denne gaven blir delt ut gjennom ord og løfter, kunne den ikke mottas på annet vis enn ved troen.

Her bør det da legges godt merke til at den frelsende troen ikke er noe annet enn tro, enn å motta gaven på en måte som harmonerer med måten den blir gitt på. Den blir skjenket som en gave, og skal mottas som en gave. Blir gitt oss ved ord og skal mottas ved tro.

For oss er det bare å ta imot. Apostelen sier: "Derfor er det ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten". For grunnlaget var: "Av nåde er dere frelst, ved tro, ikke av dere selv. Det er Guds gave". Merk deg dette: "Det er Guds gave"! Husk: Det er en gave!

Dette er grunnen til at samtidig som Kristus forkynte Faderens evige råd til frelse: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn. den enbårne", så føyde han straks til den måten og midlet som var besluttet for at vi skulle få eie denne gaven. Han sa: "for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv".

Utdrag av Husandaktsboka 26.juni: http://www.arven.net/

Den fromme form for anstøt er at man gjerne vil ha syndenes forlatelse, men vil ikke vite av Kristi rettferdighet og lovoppfyllelse fordi man heller vil være under loven. Den som tar anstøt av evangeliet er blind og naken!

Derfor kan vi si at Gud pålegger oss ikke å gjøre noe for å bli frelst, men han sørger for ved sin Ånd selv for at vi gjør noe fordi vi er frelst. Derfor nytter det ikke om vi "dundrer løs" på mennesker med lov, moralprek og tomme formaninger og fortier eller forfalsker evangeliet. Mennesket må plantes i nådens jord og få rotfeste i evangeliet. Og da kommer frukten av seg selv.

[Redigert den 26-6-2008 av Bror]

Vi roser oss av håpet som vi har til den herlighet Gud skal gi oss. Rom 5:2.

Bror - 12-7-2008 kl 20:27

Vi ser også at når folket etter pinsedagen hørte Peters forkynnelse, kunne de som var kommet til troen også straks ete brødet med hverandre i fryd og glede. Og vi ser at de lovet Gud av et oppriktig hjerte.

Det samme leser vi om den etiopiske hoffmannen og fangevokteren i Filippi. Straks de var kommet til troen, kunne de begynne å fryde seg. De behøvde ikke først noen modning i nåden, eller se noe av de fruktene som skal følge troen. Den nåden de hadde hørt forkyndt at de eide i Kristus, gav dem straks et frelst og lykkelig hjerte.

Og et slikt hjerte som fryder seg i Gud, kan ingen ha uten å tro den nåden de allerede eier, og den herligheten de en gang skal få. For hvis vi ikke skulle tro denne sist nevnte, hva hjelp var det så i den første. Riktignok kunne vi gjennom Åndens frukter oppnå større visshet om vår tro var ekte.
Men selve troen og håpet må allerede på forhånd være født nettopp på løftet av det Gud hadde lovet; og da ikke bare syndenes forlatelse, men også det evige liv.

Så må da hver og en vokte seg vel for den farlige villfarelsen at et troende Guds barn ikke straks skulle være ferdig til å gå inn i himmelen, men først måtte oppnå en viss modning i nåden og Åndens frukter. For det er en falsk og særdeles farlig holdning!

Utdrag av Husandaktsboka 12.juli: http://www.arven.net/

Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Mark 16:16.

Bror - 24-7-2008 kl 17:09

Alt Kristus var, gjorde og hadde for oss, er i dåpen overflyttet på oss. For ved sine ord om dåpen har Kristus vist sin store nåde, og har nedlagt i og knyttet til dåpen hele frelsen og saligheten han kjøpte for oss. Derfor er det at så mange som blir døpt til Kristus, også med en gang blir ikledd alt dette som hører med til frelsen: Hele Kristus og all hans verdighet.

Men hva er det nå Kristus er? Først og fremst er Kristus fullkommen renhet og rettferdighet. Derfor er også vi fullkommen renhet og rettferdighet.- I oss selv? Nei, utelukkende i ham! For "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham".

Og Kristus er elsket og skjønn i Faderens øyne. I ham har Gud hele sitt velbehag. Kristus er Guds Sønn og himmelrikets arving. Derfor er vi Guds barn, arvinger og Kristi medarvinger.

Nå forstår vi hvordan det kunne skje at de skrøpelige disiplene kunne bli aldeles rene. Nå fatter vi dette budskapet: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus",-. Det betyr altså at uansett alt urent og skrøpelig som de ennå bærer på i sitt liv her på jord, så kan likevel ikke noe som helst av dette bli tilregnet dem til fordømmelse.

For akkurat derfor er de jo ikledd Kristus. For at de ikke lenger skal stå fram, bli sett og bli dømt etter hve de selv er, men etter hva Kristus er. Nå fatter vi også hvorfor det ble forutsagt gjennom profeten: "Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet".

Utdrag av Husandaktsboka 24.juli: http://www.arven.net/

[Redigert den 24-7-2008 av Bror]

mhusoy - 25-7-2008 kl 01:35

Hei, dette var interessant å lese Bror. Det er fint at du deler av denne visdommen med oss andre. :)

Min rettferdighet skal ikke sees eller kjennes hos meg. Den skal ikke finnes hos meg. Men skal helt og holdent bestå i at Kristus gikk til sin Far. Og det skal likevel være min rettferdighet.

Bror - 19-8-2008 kl 01:05

Her er nå hele bildet av en kristens liv innfor Gud. Vår rettferdighet innfor Gud består ikke i det som Ånden virker i oss, men bare i det som Kristus i egen person har utrettet for oss.

C.O.Rosenius





[Redigert den 19-8-2008 av Bror]

Så har vi da, lovet være Herrens navn! Ikke bare forlatelse for vår gamle skyld. Men også en evig rettferdighet over alle våre daglige fall og mangler.

Bror - 8-9-2008 kl 22:31

Vi skal derfor ha klart for oss at Kristus har tatt på seg hele vårt liv, og stilt seg som garantist for en evig nåde over alle fall og mangler hos oss. Dette er akkurat det som ligger i de ordene at "Kristus er blitt for oss...rettferdighet", 1Kor 1:30, "for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham", 2Kor 5:21. Og ved det er vi ikke bare skyldfrie, men også overfor Gud overmåte herlige og velbehagelige - altså i hans egen Sønns rettferdighet. For derved er alt vi mistet i syndefallet så fullkomment gjenopprettet at vår rettferdighet i Kristus er mye herligere enn den som Adam hadde før syndefallet.

Det er dette som gjør at de som er i Kristus er så velbehagelige for Gud. Og dette er det som gjør at vår rettferdighet og velbehag overfor Gud ikke kan rokkes eller forminskes gjennom våre synder.

For skulle Gud se på oss, og anse oss rettferdige og velbehagelige i hans øyne bare når vi selv levde i et ytre sett pent liv, da var det ikke sant alt det Kristus og hele Skriften sier om at vår rettferdighet består bare i ham, og at han gikk til sin Far. For da ville jo rettferdigheten - i alle fall delvis - bero på oss selv og at vi lyktes i å leve et hellig liv.

Men Paulus sier: "Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves", Gal 2:21.

Utdrag av "Menneskets fall og gjenopprettelse" , C.O.Rosenius, side 106.

http://www.arven.net/

På samme måte hjelper også Ånden oss i vår skrøpelighet. Rom 8:26.

Bror - 16-9-2008 kl 00:33

Men selv med dette lar han dem også skjønne at de ennå ikke er trygge for all fare. Derfor gir han dem ennå et løfte, som han ofte gjentok; at han skulle sende en annen talsmann til dem, sannhetens Ånd. Han skulle alltid bli hos dem, lede dem i sannheten og minne dem om alt det Jesus hadde sagt.

Dette må vi skrive dypt inn i hjertene våre; at vi slett ikke er overlatt til oss selv, til vår egen omsorg, eller at det skal være avhengig av vår egen styrke om vi skal få seier i kampene. Nei, da ville vi være fortapt. Men "Ånden selv hjelper oss i vår skrøpelighet".

I grunnteksten har ordet hjelper en dyp betydning. Det betyr egentlig "ta i med", altså ta i med noen en vil hjelpe, "legge hånden på verket" sammen med ham.

Ånden selv går inn i våre skrøpeligheter, vår hjelpeløse situasjon. Ikke for straks å ta bort vår skrøpelighet, men for å lede alt slik at hans kraft blir åpenbart i vår skrøpelighet. Så vi til slutt bare skal beundre og lovprise ham, hans visdom, hans trofasthet og makt.

Utdrag av Husandaktsboka 15. september: http://www.arven.net/

"Så høyt som himmelen er over jorden, så stor er hans nåde mot dem som frykter ham"

Bror - 1-10-2008 kl 00:12

Nå er himmelen så høyt over jorden at ikke en eneste av alle de ugjevnheter som finnes på jorden, vil være synlig på den avstanden. For oss her nede er det derimot selvsagt stor avstand mellom dalbunnen og de største fjelltoppene. Vi ser de store ugjevnhetene på jorden. Men vær sikker på at ingen fjelltopp når opp til himmelen, så den får laget noe ugjevnt der.

På samme måte er det med syndene og nåden. For oss tårner ofte syndene seg opp til store fjelltopper. Men Guds nåde er så stor over dem som himmelen er høyt over jorden. Slik at syndene våre ikke har mulighet for å lage den minste ujevnhet i nåden.

Og tenk: Skulle syndene kunne gjøre noen ujevnhet i nåden, slik at vi hadde Guds nåde når vi hadde gjort gode gjerninger, men ikke hadde samme nåden når vi hadde gjort noe som var galt. Da kom jo rettferdigheten virkelig av gjerninger. Og alt evangeliet lærer om forsoningen hadde vært falskt.

Utdrag av Husandaktsboka 30.september: http://www.arven.net/

NB!

Nytt nummer av bladet Arven, nr.3 september 2008 med temaet "Å skjelne rett mellom Lov og Evangelium", ligger nå på nettstedet.

Signe maten!

Det er den allmektige Guds egen rådslutning at den som vil bli frelst, kan bare bli det som en fattig, fortapt synder.

Bror - 13-10-2008 kl 22:10

Det vi fortjener ut fra vår egen virksomhet, og Guds nåde gjennom Kristus, er rake motsetninger. Har jeg mitt håp til noe jeg selv kan utrette, så kan jeg umulig samtidig ha satt mitt håp til Kristus. For da kretser ditt hjertes tanker bare omkring dine gjerninger og virksomhet, uansett om din forstand og munn sier noe annet.

Og da er du en "som holder seg til gjerninger". Av Gud får du da bare etter det du har fortjent, "som er ditt" (Matt 20:14).

Han får ikke lønnen regnet som nåde, men som noe han har fortjent.

Legg merke til dette: Den som arbeider får "lønn" - ikke nåde, men "lønn". Har han helt og holdent utrettet alt slik vingårdsmannen forlangte, får han den avtalte lønnen, og behøver ikke takke for den, som for noen nådegave. For det er jo bare det han selv har fortjent.

Og skulle han på den annen side ikke fullt ut ha gjort sin plikt, så blir han straffet. Han får ikke noen som helst nåde. Slik er loven. Den som holder seg til lovens vilkår, blir også dømt bare etter disse. Slik har vi også sett det forklart av vår Herre Kristus i lignelsen om arbeiderne i vingården.

Utdrag av Husandaktsboka 13. oktober: http://www.arven.net/

Du dåre! Det du sår får ikke liv uten at det dør...Men Gud gir det et legeme, slik han vil. 1Kor 15:36,38.

Bror - 22-10-2008 kl 17:13

Det er som om apostelen her ville si: Du dåre, hvorfor ser du det som både utrolig og umulig at Gud kan la våre oppløste og tilintetgjorde legemer stå opp av jorden igjen. Du anser det jo ikke et øyeblikk umulig, det du selv hvert år ser for øynene dine ; at Gud omskaper de døde frøkornene i jorden, så de blir levende og kommer opp av jorden i en ny og bare herligere drakt.

Hver vår ser du oppstandelsen med dine egne øyne. Du ser hvordan sæden om høsten pløyes ned i jorden. Den ligger der og smuldrer opp som bortkastet. Vinteren dekker den med et teppe av is og snø, og kalde vinterstormer feier over den veldige graven. Gjennom hele vinterens lange måneder og mørke er dette såkornet glemt av deg, som om det ikke lenger eksitrerte.

Men hva skjer? Jo, etter hvert bryter våren seglene. Solen får mer og mer makt, og med solens varme løser nå Skaperen liksvøpet og byr de døde å stå opp. Nå bryter det opp av jorden tusenvis av nye, levende og friske spirer som etter hvert blir grønne strå, og som etter hvert gir bonden mangedobbelt igjen av den sæden han sådde ut om høsten.

Utdrag av Husandaktsboka 22. oktober: http://www.arven.net/

Slik går det også til når rettferdighetens sol går opp i våre hjerter og viser oss igjen og igjen at Herren er vår rettferdighet.

Hvis hans barn forlater min lov....da vil jeg hjemsøke deres synd med riset...men min nåde vil jeg ikke ta fra ham. Sal 89:31-34.

Bror - 6-11-2008 kl 01:36

Hvordan skal vi forstå dette? Her finner vi noe merkelig. Her tales det om når barna synder, og Gud derfor hjemsøker dem med ris og plager. Og nå sies det at nåden likevel ikke skal tas fra ham! Hvem er da denne "ham"?

Det ser vi av sammenhengen. I vers 28 leser vi: "Jeg setter ham til min førstefødte". Det er altså den førstefødte det tales om her. Og det fortsetter med: "Til evig tid vil jeg holde min nåde fast overfor ham. Hans ætt skal jeg la vare evig, og hans trone så lenge som himmelens dager". Og så kommer den teksten vi har foran oss i dag: "Men hvis hans barn forlater min lov..."

Men her tales det jo om når Guds barn synder! Hvorfor knyttes da dette opp mot den nåden som var lovet i Sønnen?
Jo, fordi den nåden som er over barna, den har de bare i Sønnen. Pakten, eller kontrakten, som gir barna denne nåden har Gud opprettet med Sønnen, "den førstefødte".

Han er vår Herre og garantist, vår stedfortreder og forsvarer hos faderen. Han har "lagt ut" for oss. Han har betalt skylden og tilfredstilt rettferdighetskravet. Derfor skal nåden for hans skyld være urokkelig, selv når barna synder.

Men legg merke til at det står: Hans barn. Det er de som
"Gud har gitt ham", de som tror på Sønnen og ved troen er "forenet" med ham". Ved troen holder de seg tett inntil ham, som barnet til moren. For at de i hans rettferdighet kan ha sin fred, sin trøst og sin rettferdighet.

Utdrag av Husandaktsboka 5.november: http://www.arven.net/

Se, jeg gjør alle ting nye. Åp 21:5.

Bror - 10-11-2008 kl 18:02

Og alt dette nye ble ganske enkelt født i oss gjennom nåden, gjennom evangeliets løfte. Loven kunne ikke utrette dette. Apostelen spør: "Han som gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen forkynt?"

Nei, det er bare løftet som fødte dette nye i oss. Og det akkurat når vi hadde gitt opp oss selv og all vår egen innsats. Derfor kalles vi også med god grunn "løftets barn". Og bare disse er da Guds barn, sier apostelen.

Det er dette han over alt innprenter som bevis på at Gud er trofast ut fra sitt ord, selv om de vantro forkaster det. For Guds løfter gjelder bare de sanne israelitter, og ikke dem som bare "etter kjødet er Abrahams sæd".

Men "om noen er i Kristus, da er han en ny skapning". I det første kapitel i sitt evangelium sier Johannes det samme om Guds barn: "De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud."

Utdrag av Husandaktsboka 9.november: http://www.arven.net/

Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren. Gal 3:25.

Bror - 20-11-2008 kl 22:14

Dette er grunnen til at ingen synd blir tilregnet Guds barn. Som både David og Paulus også uttrykkelig vitner om: "Salig er det mennske som Gud ingen synd tilregner". Legg merke til at de sa ikke: Som det ikke finnes noen synd hos. Men: Som ikke blir tilregnet noen synd.

Men det er ikke nok med at vi er fri fra loven, og at ingen synd blir tilregnet oss. For i tillegg til dette blir vi tvert imot tilregnet en rettferdighet. En fullkommen og evig rettferdighet, som ikke finnes i oss; den rettferdighet Kristus kjøpte til oss med sitt blod.

Skriften vitner om dette: "Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror". Og: "Salig er det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger."

Derfor er vi i Guds øyne ikke bare fri fra all synd. Men også tvert imot fullkomment rettferdige, ja, er selve rettferdigheten, og hvert øyeblikk velbehagelige for Gud i Jesus Kristus, "den utvalgte". Så kan da Gud nå elske oss av hele sitt hjertes kjærlighet.

Og alt dette kommer av at vi er ikledd Kristus med alt han var og gjorde for oss, slik at Gud nå bare ser oss i sin elskede Sønn.

Utdrag av Husandaktsboka 20.november: http://www.arven.net/

Vi må ikke ta det som en selvfølge at alle kristne har fått dette klart for seg. Og det er bare ved Åndens åpenbarelse ved Ordet vi kan få dette åpenbart og bli bevart i troen på vår utvelgelse i Jesus alene. Det er mye from og religiøs forkynnelse på markedet, men ikke alt gir sann trøst og hvile.

mvh Bror

Når skal vi egentlig bli ferdig med denne ulykkelige dårskapen; å vente på frukt - før treet er plantet?

Bror - 30-11-2008 kl 23:46

Er vi blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Rom 6:5.

Mange taler om helliggjørelsen, men har en helt annen lære om den. De driver bare på med bud, leveregler og formaninger overfor menneskene, og tror det skal gjøre dem hellige. Uten hensyn til om disse først er forenet med Kristus, er døde fra loven og lever i troen.

Dette er en forførelse alle må vokte seg seg vel for. For den skaper bare "hvitkalkede graver", hyklere og aktivitetskristne. Og dette er fra før også nedlagt i alle menneskers natur. Vi tror vi selv er i stand til å gjøre Guds vilje, bare vi anstrenger oss nok.

Husk da på så lenge du lever at når apostelen ville lære oss om helliggjørelsen, så begynte han ikke bare med å gi oss bud og leveregler. Heller ikke med å tukte, formane eller å pådrive.

Nei, først skriver han altså om grunnvollen og vilkåret for all sann helliggjørelse; En inderlig forening med Kristus. Vi er "forenet", vi er "døde med Kristus". Vi er "begravet" og "stått opp igjen" med ham. Dette må først ha skjedd, sier han.

Utdrag av Husandaktsboka 28.november: http://www.arven.net/

Kristus er gått inn i himmelen for at han nå skal være for Guds åsyn for oss. Heb 9:24.

Djevelen sier: Du er ikke god nok! Gud sier: Du er ond!
Derfor ser Gud oss ikke eller bedømmer oss etter det vi er i oss selv, men etter det vi er i hans kjære og elskede Sønn.

[Redigert den 30-11-2008 av Bror]

Leslie - 5-12-2008 kl 15:07

Hei Bror.

Har du noen gang tenkt over at de bøkene som utgis med C.O.Rosenius som forfatter egentlig bare er løsrevne stykker fra det budskapet han gav fra seg i "Pietisten"? Han skrev jo ikke selv bøker, og da må det vel være viktig å vite om det som utgis i bøkene faktisk gjenspeiler helheten av det mannen forkynte. For hvis ikke vil det jo være både dårlig folkeskikk og i strid med åndsverksloven å driste seg til å utgi det med Rosenius som forfatter.

Etter det jeg kan forstå er det bare bøkene "Fader Vår" og "Romerbrevets budskap" som er gjengitt slik Rosenius ga det fra seg, altså med hans intensjoner om sammenheng og rekkefølge osv. En annen sak er at det selvfølgelig kan være utilstrekkelig oversatt.

Du siterer flittig fra Husandaktsboka. Jeg vil minne deg om at Rosenius etter det vi vet aldri hadde noen intensjoner om å skrive "betraktelser för varje dag i året". Boka er et lappverk satt sammen av velmenende brødre som etter hans død har tatt seg større frihet i "klipping og liming" enn sunt er for leserne. Og dette bør alle som leser bøkene være oppmerksom på slik at de, når de får lese skadelige, loviske andakter kan gå til den Svenske helhetlige gjengivelsen i "Samlade skrifter" og der få lese hva Rosenius EGENTLIG forkynte.

Det grelleste eksemplet jeg hittil har funnet er andakten for 2. Oktober. Her forkynnes det at den som ikke klarer å tilgi sin neste ikke har del i Jesu frelsesverk. Utfra det som skrives i andakten hjelper det ikke om han ØNSKER å tilgi, nei her serveres som daglig brød denne oktoberdagen at hvis du ikke KLARER å tilgi - til helvete med deg!

Men når en så går til den opprinnelige sammenhengen hvor budskapet forkynnes i sin helhet, får en i sum et annet budskap (kan leses i Fader Vår eller Samlade skrifter).
Det jeg vil fram til er at hans forkynnelse er utsatt for et hærverk som i noen tilfeller er direkte skadelig for folks åndelige helse. Og at de som blindt reklamerer for denne såkalte"Roseniuslitteraturen burde ta dette alvorlig inn over seg, samt gjøre flest mulig lesere oppmerksom på det. Hvis ikke kjører en jo en like hjernevaska stil som karismatikerne: VI HAR DET! Ikke kritiser noe hos oss, da er du av djevelen.

Med hilsen
Leslie.

Roseniuslitteraturen

Bror - 5-12-2008 kl 22:18

C.O.Rosenius ble født 3/2-1816 i Vesterbotn i Sverige. Han døde 24/2-1868, bare 52 år gammel. En markert vekkelsesbevegelse ble skapt ved hans forkynnelse over hele Skandinavia.

Rosenius skrev aldri bøker. Det meste av all hans forkynnelse kom ut gjennom bladet "Pietisten", som han begynte å gi ut i 1842. Fra dette bladet er så tekstene hentet til Husandaktsboka og de andre bøkerne som etter hvert kom ut.

Utdrag av Husandaktsboka side 1.

Som vi forlater våre skyldnere. Mat 6:12.

Blir din egen synd virkelig stor for deg, så blir andre menneskers ondskap ubetydelig. Blir Guds nåde virkelig dyrebar for deg, så kan du med letthet slippe alt annet.
Dette gjør at de svakeste og mest skrøpelige kristne, som går så nedtrykt over sine egne synder og svakheter, ganske lett består denne prøven og kan tilgi andre. Ja, jo svakere og skrøpelige de er i egne øyne, jo lettere har de for å tilgi andre.

Her ser du hemmeligheten med denne tilføyelsen i den femte bønnen.

Utdrag av Husandaktsboka 2.oktober: http://www.arven.net/

Leslie

Siden du har så sterke synspunkter vedrørende spredningen av den rosenianske nådeforkynnelse gjennom roseniuslitteraturen er det vel passende å spørre om du har tatt kontakt med Arven forlag om dette?

mvh Bror

Leslie - 6-12-2008 kl 02:04

Hærverket mot Roseniusforkynnelsen

Det er ikke spredningen av den Rosenianske nådeforkynnelsen jeg har noe i mot. Det er den ukritiske spredningen av HÆRVERKET mot Roseniusforkynnelsen jeg både har imot, og gjerne setter lys på og påtaler uansett hvor mange arrogante tilbakemeldinger jeg får som takk fra folk som enten ikke har evne eller vilje til å se alvorlig nok på de faktaopplysninger jeg bringer for dagen. Og som ikke er villig til å ta konsekvensen av dette i stor nok grad til at det kan hjelpe både dem selv og andre lesere.

Jeg har vært i kontakt med Arven forlag om dette, men som du sikkert vet og erfarer selv er stolthet, ærekjærhet for sin egen "hjertesak", og manglende evne til å lytte til andre en synd som henger svært hardt fast i det gamle religiøse kjødet. Det må være nesten like tungt å stri med som manglende evne til å tilgi, i hvertfall hvis en virkelig ser hvilken skade det påfører andre mennesker rundt seg. Men i dette forumet var det altså deg jeg skrev til, du som ukritisk reklamerer for ting du ikke har nok kjennskap til.

Når det står i innledningen til Husandaktsboka at "fra dette bladet er så tekstene hentet til Husandaktsboka.." kan en få inntrykk av at her får en lese det samme som Rosenius ga fra seg i Pietisten. Men det er jo ikke tilfellet, for det en får lese er bare løsrevne fragmenter av den opprinnelige sammenhengen det sto skrivd i. Dette er en forkastelig, og i noen tilfeller (f.eks 2.Oktober andakten) en direkte skadelig framgangsmåte. Og den gjennomsnittlige leser er ikke bevisst på hva som har foregått. Hva hjelper det om denne framgangsmåten svært vagt antydes i forordet, så lenge "klipp og lim metoden" resulterer i et annet budskap enn den helheten som forfatteren selv mente å gi fra seg?

Du kommer i ditt innlegg ovenfor med et lite utdrag fra den omtalte 2.Oktober andakten, og for den som leser hele Rosenius' utlegging av den 5. bønn i Fadervår blir ikke disse ordene noe som fratar syndere del i Jesu frelsesverk, selv om de for øyeblikket ikke er fri fra den synd som bitterhet og utilgivelse er.
Men slik det serveres i Husandaktsboka ser det unektelig ut som at hvis du ikke KLARER å tilgi har du ingen nytte av frelsen.

I den sammenheng som Rosenius forkynte det kan en bl.a lese:
"Den som vet med seg selv at der ikke er noe han mere ønsker enn å inderlig forlate sin bror, han har tilgitt i Ånden. Allikevel kjenner han kanskje ennå i sitt kjød likesom en torn eller et sår, spesiellt hvis det daglig angripes. Men han skal være klar over at dette er ikke det egentlige hatet."

Denne høyst nødvendige sjelesorgen og hjelpen er altså uteblitt når Husandaktsboka skal presentere emnet. Derfor vil jeg med bakgrunn i egen smertelig erfaring i å ligge under for den omtalte synd, frimodig advare om at Husandaktsboka er et skadelig makkverk som behandler Roseniusforkynnelsen på samme måte som Fanden leser bibelen. Det er nemlig han som river Guds ord ut av sin sammenheng, og får til et annet budskap!

"Erke- Rosenianere" tror jo at de (som Luther) er i kampen for den rene lære, der evangeliets sannhet om frelse for syndere i Kristus ALENE må bli stående om så jord og himmel brast. Men når så ubetydelige lille jeg kan påvise at en av deres kjæreste bøker grovt bryter med evangelisk tro og lære og ikke fortjener å kalles en del av Roseniuslitteraturen...ja, da kan jeg vel ikke regne med å bli verken hørt eller godt likt. Men det blåser jeg i.

Jeg får si som det står om Luther i innledningen til Store Galaterbrevskommentaren angående "kristen enhet og kjærlighet" som går på bekostning av evangeliet:
Sitat: "Han förbannar den "kärlek" som äventyrar det kristna budskapets renhet..."

Lykke til.

Leslie.

Herverk?

Bror - 6-12-2008 kl 03:24

Leslie

Først vil eg minne om at hverken Arven forlag eller eg personlig mener roseniuslitteraturen er "kanonisert".
Her vil altid være nyanser som vil oppfattes forskjellig.

Men det eg har erfart med Hogganviks oversettelser er at de nettopp ikke har den loviske slagside som du antyder. Han har faktisk gjort justeringer i den siste utgaven av Husandaktsboka for å få en enda klarere evangelisk utleggelse.

En annen ting er fruktene av den forkynnelsen som formidles i denne litteraturen. Mange er det som kan vitne om utfrielse fra lovsinn og loviskhet påført av annen religøs forkynnelse som ikke holdt mål.

Eg finner heller ikke en annen frelse forkynt i Romerbrevets budskap av Rosenius enn eg finner i Husandaktsboka.

Derfor må eg bare konkludere med at her er vi sakelig uenige. Og gleden og trøsten i budskapet om frelse i Jesus alene slik det er formidlet gjennom http://www.arven.net/ forminskes ikke av en kritisk røst. Eg gleder meg veldig til all slik lærestrid en gang for alle er over. Det er ikke ymse meninger om rett bruk av Rosenius som frelser, men det bibelske apostoliske evangelium. Og eg erfarer at Rosenius utmerker seg i å være i harmoni med dette.

mvh Bror

Leslie - 6-12-2008 kl 18:27

Ja. Hærverk.

Nei, å si med munnen at roseniuslitteraturen er "kanonisert" eller at den er viktigere enn bibelen er det vel ikke noen som får seg til å gjøre. Det høres for galt ut. Men likevel er det nok en kjennsgjerning at mange som for alvor får smaken på disse bøkene leser mye mer i disse enn i bibelen. Dette rettferdiggjøres gjerne med at disse bøkene inneholder så mye Guds ord. Men det er et farlig argument, for det gjør de fleste bøker som utgir seg for å ha kristent innhold, til og med søpla fra Kenneth Hagin og de andre falske profetene.

Jeg tror ikke at det er noen slagside hos vår felles bekjente i Mandal som er hovedproblemet i den saken jeg forgjeves prøver å belyse, (men den kan muligens være en årsak til at jeg ikke blir hørt). Det dreier seg mer om framgangsmåten hos de brødrene som i tiden etter Rosenius' død plukket forkynnelsen hans i småbiter og laget bøker ut av det. Antar det hadde vært mer rett å spre den helhetlige, sammenhengende forkynnelsen som Rosenius ga fra seg. Når utgangspunktet er en framgangsmåte som forandrer det opprinnelige budskapets helhet hjelper det lite om diverse oversettere i ettertid er aldri så evangeliske og foretar sine små justeringer.

Fruktene av forkynnelsen er vel og bra, jeg er selv en av dem som har fått hjelp (spesiellt av Romerbrevskommentaren) etter noen vonde år i de religiøse klubbene rundt omkring. Men fruktene rettferdiggjør ikke en påviselig feil framgangsmåte som spesiellt gir seg utslag i Husandaktsboka.
Til sammenligning kan nevnes 78-oversettelsen av Bibelen. Det er nok flere enn meg som ble født på ny av å lese i den. Likevel vil både jeg og andre som ser hvordan det opprinnelige budskapet her er blitt underslått og forandret la være å anbefale den, kanskje til og med advare mot den.
I bøkene som utgis å være av Rosenius er det ikke slik at innholdet forvrenges i vesentlig grad, nei hærverket skjer på en mye mer fundamental måte, ved at der (før vår tid) er blitt plukket ut et stykke her og et annet der fra det opprinnelige, og at dette så presenteres som en ny helhet. Dette videreføres i ettertid av samtlige utgivere og de er derfor med-ansvarlige i uretten som begås.

Jeg finner en annen frelse forkynt i husandakten 2. Oktober enn den som så herlig og grundig forkynnes i Romerbrevskommentaren. Et hvilket som helst menneske med øyne i hodet kan lese 2.Oktober andakten og se at der settes opp en betingelse for å forbli i frelsen, nemlig at en fullkomment tilgir sine medmennesker. En slik frelse som inneholder betingelser er loviskhet, og som bl.a Øyvind Andersen (og egne erfaringer) lærte oss er det disse "betingelsene" som gir folk en trelldoms ånd.
Mulig du ikke har funnet denne forskjellen Bror, men jeg har opplevd ting som har gjort meg desperat i dette aktuelle spørsmålet : Er det sant at der hos meg først må finnes frukt av frelsen (f.eks å kunne av hjerte tilgi onde mennesker som aldri slutter å ødelegge livet for meg og barna mine) før jeg kan tro at jeg fortsatt er blandt de frelste?

Vi kan begge finne mange avsnitt av Rosenius som overbeviser oss om noe annet. Frelsen er for totalt ugudelige virkelige syndere som aldri slutter å være virkelige syndere, med utbrudd og nederlag under ALL SLAGS virkelig synd. Men 2.oktober andakten er altså ikke enig i at Jesu frelsesverk er tilstrekkelig nok for bitre og utilgivende syndere, selv om de bekjenner og beklager sin synd og ønsker og ber om å bli fri fra den.


Når det i den omtalte nødssituasjon gikk opp for meg at denne loviske andakten i Husandaktsboka (såvel som resten av boka) faktisk ikke kan tilskrives Rosenius, men alle "klippe og lime guttene" som kom etter ham - ble det viktig for meg å gjøre flest mulig andre oppmerksomme på det hærverket som har foregått. Samt holde nåværende oversettere, utgivere og andre kolportører ansvarlig for å blindt videreføre hærverket og slik begå urett både mot Rosenius og hans lesere.

Jeg kan også anbefale alle lesere av husandaktsboka som kommer i sjelekval på grunn av loviske andakter at de med stor frimodighet og Jesu rike velsignelse river ut 2. oktober-andakten og tørker seg i baken med den. Så kan den komme til nytte..
Så kan en etterpå lese andre bøker for å finne ut hva Rosenius EGENTLIG forkynte, eller enda bedre: lese bibelen. Herren har altså bestemt at f.eks Romerbrevet skal være på ca 20 sider så en lett kan få med seg helheten på en og samme dag. Han har ikke bestemt at det skal være på 1275 sider slik at en bare blir sittende og lese i stedet for å leve.

Mvh
Leslie.

Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Rom 7:15.

Bror - 6-12-2008 kl 23:47

Den aller verste ondskakapen slangen plantet i vår natur, var innbildningen om at vi skulle kunne frelse og hjelpe oss selv.

Det ordet: "Dere skal bli slik som Gud" sank dypt ned. Det etterlot seg dype spor i vår natur; all slags selvsikkerhet, og spesielt denne mest skadelige innbildningen om at vi skal ha kraft til å stå imot det onde og gjøre det gode.
"Den frie viljen" i denne betydningen er en drøm som all selvsikkerhet så vel som fortvilelse kommer fra.

Kunne bare den som er vakt overbevises om at han ikke er i stand til å utrette noe, at den frie viljen har vi mistet, at han er solgt under synden. Da ville han snart få sin trøst i Kristus, gi opp sitt eget arbeid med å bli frelst, og kaste seg som en død for Jesu føtter; av bare nåde.

Men i steden heter det hele tiden: "Du har ennå ikke forsøkt på rett måte. Ikke anstrengt deg, våket, bedt og kjempet hart nok. I morgen må det kunne bli bedre". Slik går den ene dagen etter den andre. Og likevel er det det samme om og om igjen: "Du har ennå ikke forsøkt på rett måte, ikke vært alvorlig nok, ikke redd for synden. "I morgen skal det bli bedre" o.s.v.

Det er akkurat dem som er fridd ut fra Satans makt og satt over i Guds rike, og ved Sønnen er gjort virkelig fri, som klager mest og sukker over sin avmakt, når Herren overlater dem til seg selv i fristelsens time.

Paulus ber tre ganger om å bli fri "tornen i kjødet". Men forgjeves. Og nå lærte han denne hemmeligheten: Når jeg blir skrøpelig, da blir jeg sterk.

Utdrag av Husandaktsboka 6.desember: http://www.arven.net/

Leslie - 7-12-2008 kl 00:02

T I L F E L D I G V I S kom det her et utdrag fra en evangelisk andakt i husandaktsboka, og ikke det skadelige, loviske plukkverket som presenteres på andre datoer.

:)
Leslie

wbrochs - 7-12-2008 kl 01:25

Sitat:
Opprinnelig postet av Leslie
.........
Jeg finner en annen frelse forkynt i husandakten 2. Oktober enn den som så herlig og grundig forkynnes i Romerbrevskommentaren. Et hvilket som helst menneske med øyne i hodet kan lese 2.Oktober andakten og se at der settes opp en betingelse for å forbli i frelsen, nemlig at en fullkomment tilgir sine medmennesker. En slik frelse som inneholder betingelser er loviskhet, og som bl.a Øyvind Andersen (og egne erfaringer) lærte oss er det disse "betingelsene" som gir folk en trelldoms ånd.
.........
Mvh
Leslie.

Jeg er ikke sikker på at jeg forstår deg rett, Leslie, men jeg får inntrykk av at du mener frelser er så betingelsesløs at alle mennesker vil bli frelst uavhengig av livsførsel. Det skal ikke så dype bibelstudier til før vi oppdager at Guds ord setter betingelser for frelsen.

Den første betingelsen er at man må erkjenne at man er en fortapt synder som er i behov av Guds nåde i forsoningen. Jeg oppfatter at Husandaktsboka 2. oktober setter fokuset på nettopp det. Min erfaring stemmer med andakten for denne dagen, at først når jeg ser meg selv som en stor synder, blir jeg mer å sammenligne med dem du synes det er umulig å tilgi. Jo bedre jeg synes om meg selv, desto større problemer får jeg med å tilgi fordi dem jeg burde tilgi.

Når det er sagt har jeg aldri oppfattet Rosenius – heller ikke andakten av 2. okt – slik at han lærer at man må kunne tilgi absolutt alle betingelsesløst uavhengig av hva det gjelder. Jeg oppfatter ikke at det er slik Rosenius uttrykker seg i andakten av 2. okt.

En annen ting er at du kanskje legger en ganske annerledes forståelse i det å tilgi enn Rosenius om mange andre gjør. Å tilgi kan for noen bety å legge bort hat. For andre kan det bety at sann tilgivelse likestiller den tilgitte med dem jeg elsker aller mest. Så hvordan skal vi vite hva slags tilgivelse Gud krever? Og, lærer virkelig Guds ord og Rosenius at tilgivelsen må være fullstendig og åpne for hengiven kjærlighet?

Jeg tror vi må være våken for at ord og uttrykk som hentes fra Guds ord ofte har flere hovedbetydninger og betydningsnyanser. Tenk på Matt 5:48. Der sier Jesus: ”Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.” Skal det forstås slik at vi må være like fullkomne som Gud Faderen? Eller må ordet ”fullkommen” forstås annerledes?
Jeg tror ditt problem med Rosenius sin uttalelse 2. okt. har en parallell problemstilling med ”fullkommen” i dette verset.

Når Gud kunne frelse røveren på korset, så kan han sikkert også frelse meg og deg selv om vi ikke alltid makter å tilgi så fullkomment som du kanskje har oppfattet andakten 2. okt.

Leslie - 7-12-2008 kl 11:12

wbrochs

Ja, jeg mener at vi blir frelst uavhengig av livsførsel. Hvis ikke er vi fortapt hele gjengen - du også.
Men jeg mener ikke at ALLE blir frelst. De som fremdeles tror at de oppfyller betingelsene om dyp nok syndserkjennelse, riktig omvendelse og en velfungerende helliggjørelse er på vei til evig fortapelse fordi de ikke har nok med Guds Lam som ble slakta og kjøpte oss til Gud med sitt blod. På denne måten trår de Guds Sønns blod under fot og spotter nådens Ånd. Det er altså bare de som har nok med troen på Kristus Jesus som blir frelst.

Rom.5:10: "For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender skal vi så meget mer bli frelst ved HANS liv, etter at vi er blitt forlikt".

Jes. 43:24-25: "Du har ikke kjøpt kalmuskrydder til meg for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett. Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. JEG, JEG ER den som utsletter dine misgjerninger FOR MIN SKYLD, og dine synder kommer jeg ikke i hu".

Problemet med 2.Oktober andakten i husandaktsboka er at her brukes loven ikke lenger på lovlig vis. Loven skal bare gi oss en lukka munn og vise oss at vi er skyldig for Gud. Loven har ingen rett til å med sine betingelser (om f.eks at vi skal kunne tilgi vår neste) nekte oss frelsen i evangeliet, for nå er Guds rettferdighet åpenbaret UTEN loven..(Rom.3:21).
Dette kan som tidligere nevnt ikke tilskrives Rosenius, men "klippe og lime guttene" som etter hans død har funnet for godt å servere oss en lovisk andakt.

Siden tråden her handler om Rosenius og hans forkynnelse avrunder jeg med ettpar gullkorn fra ham:

"Hvor mye syndserkjennelse er det nødvendig å ha? Svar: Det er ikke mye. Bare akkurat nok til at du ikke kan leve uten Kristus".

"Til slutt må vi alle frelses like uforskyldt som røveren som kommer rett fra røverskogen".

For eventuellt spesiellt interresserte kan jeg sikkert finne kildehenvisninger ved å rote litt i bokhylla.
(Spesialmelding: Jonny! Hvis du leser dette: Ligg unna kakeboksen :duh: )

Leslie.

Andante - 8-12-2008 kl 01:49

Sitat:
Opprinnelig postet av Leslie
Etter det jeg kan forstå er det bare bøkene "Fader Vår" og "Romerbrevets budskap" som er gjengitt slik Rosenius ga det fra seg, altså med hans intensjoner om sammenheng og rekkefølge osv.


Her skjønner jeg at jeg vet for lite om Rosenius.
Ble disse bøkene utgitt mens han levde, slik at han kunne kontrollere redigeringen?
Sitat:
kan gå til den Svenske helhetlige gjengivelsen i "Samlade skrifter" og der få lese hva Rosenius EGENTLIG forkynte.


Hvordan er "Samlade skrifter" blitt til?

Leslie - 8-12-2008 kl 10:56

Andante.

Nei, ingen av bøkene ble utgitt mens Rosenius levde, så han hadde ikke noe ord med i laget i den forbindelse.

Samlade skrifter er også blitt til ved at noen svenske brødre henta stoffet fra bladet "Pietisten", men her er tatt med hele de stykkene han ga fra seg i bladet, slik at en får lese sammenhengende hva Rosenius forkynte om et emne på det aktuelle tidspunkt. I samlade skrifter har de så tatt f.eks et stykke fra 1851, deretter et stykke fra 1848, og så et fra 1854, men det er likevel bedre enn å rive ut et lite avsnitt midt inni en "preken" slik det er blitt gjort i husandaktsboka.

Jeg vil gjerne understreke at jeg (så langt eller kort jeg ser idag) tror Roseniusforkynnelsen er noe av det mest himmelgitte og beste for oss vi kan lese, og ingen forkynnelse har blitt til større hjelp for meg i hvertfall. Samtidig må vi kunne være åpne for å se på de faktiske forhold omkring hvordan hans forkynnelse er blitt behandlet. På den måten kan vi faktisk få enda mye mer ut av hans forkynnelse.

Mvh
Leslie.

Leslie - 8-12-2008 kl 11:25

Andante

Ser at jeg svarte utilstrekkelig på ditt første spørsmål. Når det gjelder bøkene "Fader Vår" og "Romerbrevets budskap" mener jeg at de er utgitt i sin helhet slik som Rosenius ga budskapet fra seg, selv om de ble utgitt etter hans død og han ikke kunne kontrollerer redigeringen. De stemmer overens med innholdet i samlade skrifter. Disse bøkenes emne og innhold har vel gjort at det ble for unaturlig å splitte opp helheten fra "Pietisten".

Videre tror jeg at de beste utgivelsene finnes hos Arven forlag. Hvis en skal begynne å se på hva Lunde forlag har gjort med Roseniusforkynnelsen kan en bare begynne å grine..

Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Rom 11:6.

Bror - 8-12-2008 kl 23:49

Og hør nå hva det er apostelen sier: "Er det av nåde, da er det ikke av gjerninger". Er det bare av nåde gjennom Kristus vi er rettferdige og rene for Gud,-. Da har det ikke noe som helst å gjøre med vår egen verdighet, ydmykhet, lydighet, kjærlighet, anger, bønn o.s.v.

Det er helt og holdent av nåde. Ja, så fullstendig av nåde at ingen av alle dine synder og fall på noen måte kan forringe det minste av Guds kjærlighet. Så sant det er av nåde, av ren nåde!

For da er det ikke av gjerninger, verken indre eller ytre gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Ellers var nåden ikke det den er; en helt ufortjent gave og overrekkelse. Og da ville jo hele nådebegrepet bli opphevet.

Nei, når det i Guds ord tales om nåde, da menes det en virkelig og ren nåde. Ikke en blanding av nåde og belønning, men en nåde som utelukker all vår fortjeneste.

Er det derimot "av gjerninger", noe vi har fortjent eller er verdige til, at Gud frelser og rettferdiggjør oss,-. Da er det ikke "av nåde". Da bør en heller ikke tale om at Gud frelser oss av bare nåde. "Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning". Det vil si at nåde og fortjeneste er så store motsetninger at hvis det er av gjerninger og fortjeneste Gud tar imot oss, da bør vi også erkjenne tjenestens verdi, og ikke fornekte den med å tale om nåde. For det er en dårlig fortjeneste, om det også må legges til noen nåde for å kunne belønne den.

Så skarpt er det apostelen taler her. Han vil ha sagt at en av tingene må det være. Enten av nåde, og da er det ikke snakk om fortjeneste. Nei, slett ingen fortjeneste. Eller også er det som fortjeneste. Men da er det ikke av nåde. Nei, slett ingen nåde. At noen er god mot en som fortjener det, som er verd kjærlighet, - det er da ingen nåde.

Det er ingen virkelig nåde, hvis den ikke er virkelig ufortjent. Det er det apostelen vil ha frem her.

Utdrag av Husandaktsboka 8.desember: http://www.arven.net/

[Redigert den 8-12-2008 av Bror]

Labar - 9-12-2008 kl 02:20

Jau, men nå er det Kristus som bringer denne
nåde og ikke Rosenius. Så betenk da i tide.

For hva har hverken han eller vi som vi
ikke har fått – nemlig av Kristus.

:question:

Andante - 9-12-2008 kl 21:52

Takk for hjelpen, Leslie!

Praxis - 10-12-2008 kl 00:01

Mer rosenius-duftende kritikk for tyngre teologer

her --->
.

Så sant Guds Ånd bor i dere. Rom 8:9.

Bror - 10-12-2008 kl 21:38

En kunne fristes til å spørre: Hvordan kan Den Uendelige bo i hjertene hos sine barn? Gud er jo dessuten tilstede over alt! Hva betyr da disse ordene; at Gud vil bo og vandre blandt sine troende?

Her kan vi med all grunn svare: Disse ordene skildrer det inderlige samfunnet mellom Gud og det gjenfødte menneske. Gud blir alltid i dem med sin nådes gjerning og sitt fortrolige samfunn. Kristus sier: "Jeg vil gå inn til ham og holde nattverd med ham og ham med meg".

Men et annet svar lyder slik: Den hemmeligheten er stor. Den går langt ut over vår forstand. Bare evighetens lys skal engang åpenbare dette fullt ut. Likevel er dette en sannhet, og en dyp og herlig sannhet. Guds Ånd bor, lever og virker i de troendes hjerter.

Dette er en hemmelighet og et underlig forhold. Det er vår erfaring gjennom fristelsens stormer og gode og onde tider i livet, som gjør så mangfoldige utslag i vårt utvortes menneske. Men i sjelens dyp finnes det likevel et sinn som alltid er hellig. Det er alltid det samme. Det sørger over det som er ondt og syndig, men fryder seg over alt som er godt og hellig.

Det sinnet er alltid det samme så lenge hjertet ikke helt er "falt ut av nåden" og mistet Kristus. Og dette er ikke noe annet enn virksomheten til den høye gjesten som bor i hjertet vårt. For uten Guds Ånd kan ikke noe som helst hellig røre seg i oss.

"Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Han skal veilede dere til hele sannheten. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere". Disse ordene lærer oss hva som er Talsmannenes egentlige oppgave på jorden; næmlig å gjøre Kristi verk og ord levende i menneskenes hjerter. Han skal vitne om Kristus og opprette hans rike, opplyse, kalle, samle, lede, helliggjøre og bevare menneskene i dette Kristi rike.

Utdrag av Husandaktsboka 10.desember: http://www.arven.net/

Hør, så skal deres sjel leve! Jes 55:3.

Bror - 14-12-2008 kl 16:49

Legg merke til hvordan profeten her stadfester hele Skrisftens store hovedlære; at det er gjennom troen vi blir rettferdiggjort for Gud!

Paulus sier: "Troen kommer av forkynnelsen", og Kristus: "Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere". Dere har ikke foretatt dere mer enn å høre det jeg har talt til dere. Mine ord har så født troen i hjertene deres. Og så er dere alt rene. Dette er det altså Kristus selv som sier, han som skal dømme på den siste dag.

Når da Skriften knytter hele vår frelse bare til dette korte ordet troen, vil vi samle all vår oppmerksomhet om akkurat dette: Hvordan kommer vi til troen? Og hva er
troen?

Hvert eneste vakt menneske som søker å bli frelst, møter til sist dette punktet som er det store problemet. Og hele hans frelse av henger jo av det svaret han får på dette spørsmålet.

Men hør da hva Herrens Ånd sier om dette: "Hør, så skal deres sjel leve!" Bare: hør! Troen kommer av å høre. Troen kommer ikke av seg selv. Det er alle vakte menneskers store feil, at de bare tenker og tenker, og bare fortsetter å tenke. Men hører ikke hva Gud sier.

Troen skapes ikke på denne måten. Heller ikke av bare å ønske og vente på Den Hellige Ånd. Og heller ikke ved å arbeide på sitt eget hjerte for å få det til å tro.

Nei, Kristus sier altså: "på grunn av det ord jeg har talt til dere". Stans nå opp og hør hva det er Gud sier! Ta Gud på ordet, og stol på at han ikke lyver! Det må se så ille ut som det vil med din Gudsfrykt eller mislykte omvendelse, og uansett hvor lite du føler i hjertet ditt. Kan du bare ta Gud på ordet, og med hjertets tro klynge deg til hans vitnesbyrd om Kriustus. Så har du også straks hele Frelseren og alt hans fullbrakte verk for deg.

Utdrag av Husandaktsboka 14.desember: http://www.arven.net/

[Redigert den 14-12-2008 av Bror]

Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt, og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Rom 9:33.

Bror - 22-12-2008 kl 23:27

Så skjult er livet med Gud, så mange er våre fall og vår skrøpelighet, så svak og ustadig vår tro, at vi ofte ikke vet om vi virkelig er frelst, selv om vi tror på Jesus.

Men da kommer den evige Far her og lover oss: Bygg i trygg forvisning på den steinen jeg har lagt i Sion. Den svikter aldri. Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

Å. måtte vi da virkelig merke oss og huske godt på disse ordene: Hver den - her er ikke ett eneste menneske unntatt-. Hver den som tror på ham, hver eneste en som har gitt opp all sin egen rettferdighet og alle egne forsøk på å frelse seg selv. Men i denne sin hjelpeløshet hører evengeliet om Kristus og får nåde til å slippe det inn.

Som altså draes til ham og knyttes til ham, slik alle slags syndere ble Guds folk og nye mennesker den tiden Kristus selv gikk omkring blant dem her på jorden. Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme,-. Kan ikke, får ikke bli gjort til skamme. Men skal få evig liv.

Dette er like så sikkert som at Gud er trofast og sannferdig, og ikke kan bedra sine barn.

Utdrag av Husandaktsboka 22.desember: http://www.arven.net/



[Redigert den 22-12-2008 av Bror]

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Rom 8:35.

Bror - 30-12-2008 kl 19:29

Her møter apostelen oss med det store spørsmålet som stadig bekymrer Guds barn: Hvordan skal jeg kunne bli bevart i Kristi kjærlighet?

Tidligere i kapitlet har apostelen styrket vår tro på den nåden vi står i, som trøst mot samvittighetens anklager og frykten for Guds vrede. Nå vender han seg mot bekymringene for de mange farene som vil ødelegge det åndelige livet. Han vil overbevise oss om at ingen ting som noen gang kan møte oss gjennom livet skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Og på samme måte som tidligere, ordlegger han sin trøst i den triumferende spørre-tonen:

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Selve spørsmålet uttrykker jo en sterk tro og frimodighet hos apostelen. Men bare det at dette spørsmålet tas opp, og at et så utførlig trøstens svar her blir gitt, taler sitt klare språk. Det er tydelig at bekymring nettopp omkring dette; om vi skal kunne bli skilt fra Kristi kjærlighet, pleier uroe de troende, så de virkelig trenger denne trøsten.

Vi må altså ikke tro apostelen skriver dette for å markere sin egen frimodighet i troen, uten noen som helst tanke på også å skulle trøste noen som trengte til en slik trøst.

For dette er helt klart en vel kjent bekymring hos alle sanne Guds barn. Ja, et markert kjennetegn på den sanne nåden i hjertet; at de frykter for at de ikke skal bli bevart i Kristi kjærlighet. Det er ikke nok for dem at de i øyeblikket har Guds ords trøst på at de lever i nåden. De er også opptatt med det å bli bevart i nåden til sin siste stund.

Men selve frykten er et godt tegn. For den viser at du ikke bare kjenner din svakhet og fiendens makt. Det betyr også at selve gaven da er blitt dyrebar og helt uunnværlig for deg.

Utdrag av Husandaktsboka 30.desember: http://www.arven.net/



[Redigert den 1-1-2009 av Bror]

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Heb 13:8.

Bror - 1-1-2009 kl 18:01

Husker jeg f.eks. hvordan han en gang viste meg at han hadde forlatt synden min helt uforskyldt? At jeg som totalt ugudelig ble gjort rettferdig av ham, av bare nåde, på grunn av hans eget fullbrakte verk? Ja, så gjør han nøyaktig det samme alle dager.

Har han noen gang trøstet oss når vi ikke var verd å bli trøstet, men heller hadde fortjent å bli straffet og forkastet? Ja, så vil han like så uforskyldt også trøste oss i dag.

Har det hendt at han en gang fridde oss ut ifra nød, fra synd og fristelser, når det ikke fantes kraft hos oss selv til å utfi oss? Så vet vi at han i sin tid, fremdeles både vil og kan gjøre det samme.

Vi kan kanskje vitne om om da vi selv var fullstendig på avveie, forvirret og oppgitt, som en fortapt sau. Men at han, den gode hyrden, søkte meg opp, lot sitt ord komme til meg på ny, og førte meg tilbake.

Og, husk! Da vet vi at han også alltid, i all framtid, vil gjøre det samme! For han er alltid den samme: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Han har så visst ikke ennå vist oss sin siste velgjerning! Det var han som "elsket oss først". Og slik som han hadde elsket sine egne som var i verden (fritt, uforskyldt og inderlig), slik elsket han dem også til det siste.

Utdrag av Husandaktsboka 1.januar: http://www.arven.net/

Så mange som tok imot ham, dem gav han retten å bli Guds barn, dem som tror på hans navn......de er født av Gud. Joh 1:12-13.

Bror - 4-1-2009 kl 17:19

En slik utleggelse av Skriften selv om hvem som er Guds barn, burde virkelig tenne alle troendes hjerter i glede og undring. Mens derimot de som i egen frimodighet og selvsikkerhet har tilegnet seg dette hellige navnet, burde våkne opp og bli redde.

Guds barn, i Skriftens betydning, er født av Gud. De er et underverk av Guds nåde. De er nye, åndelige skapninger på jorden, i seg selv et vitnesbyrd om at de har "fått del i guddommelig natur". Og det er nettopp dette den sanne levende troen virker.

At vi av bare nåde, ved troen, blir Guds barn og salig frelst, er så fullt av nåde og trøst, at vi burde gråte av glede. Men burde vi ikke da også forstå, og tenke grundig over, at her tales det om denne bestemte troen som vi fikk da vi ble født av Gud? Eller kan det tenkes at også en innbilt tro, som aldri har noen sammenheng med at vi ble født av Gud, like så godt kan frelse oss?

Der er liksom ingen grense for hvor mange som kan pynte seg med at den herlige tittelen at de er Guds barn. Mange som til og med mangler de mest selvsagte kjennetegn på den nye fødselen, trøster seg også med at de er sanne kristne.

La dere ikke forføre; Gud lar seg ikke spotte! Det skal til sist ikke bli spørsmål om hvor mye vi har i vår forstand oppe i hodet, eller av ord i vår munn. Men om vår kristendom har vært sann, om vi er blitt født av Gud. Å, det ville være forferdelig om jeg hadde hyklet meg fram gjennom livet med en selvlaget trøst, istedenfor en tro som var skapt av Gud.

Så er spørsmålet: Hvem andre enn Herren selv skulle du tro på i dette som avgjør ditt evige liv? Kristus er jo selve kjærligheten og miskunnheten. Det må jo være Kristus og hans apostler vi må lytte til.

Før vi i det hele tatt var skapt, ja, før verdens grunnvoll ble lagt, da vi verken hadde gjort godt eller ondt, utvalgte Gud oss i Kristus til barn og til å arve evig frelse og salighet.

Selvsagt er denne utvelgelsen det veldige tordensalg fra himmelen over alle gjerninger og hva vi kan fortjene med dem innfor Gud! Selvsagt burde dette tordenslaget få oss til å vokne opp fra vår evige innbildning om at Guds nåde skulle være avhengig av noe hos oss, av vår kristelighet og gode gjerninger. Han har jo utvalgt oss i Kristus allerede før verdens grunnvoll ble lagt! Da kommer vi nok litt for sent med all vår fortjeneste! Tenk: En evig nåde!

Utdrag av Husandaktsboka 3 og 4.januar: http://www.arven.net/

[Redigert den 4-1-2009 av Bror]

Når han (talsmannen) kommer, skal han overbevise verden....om synd, fordi de ikke tror på meg. Joh 16:8-9.

Bror - 18-1-2009 kl 17:53

Synden er tatt bort, misgjerningene er sonet, og den evige rettferdigheten er ført fram. Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser. Det finnes bare en synd som fordømmer verden: Fordi de ikke tror på meg!

Ser du hvordan Kristus fordømte dem som gjennom det strengeste liv søkte å bli hellige etter loven? Han avviste ikke at det var godt at de søkte å hjelpe de fattige, at de ikke var urettferdige, røvere eller drev hor, osv. Men på tross av alt dette fordømte han dem.

Ser vi ikke også hvordan Paulus gir sterke vitnesbyrd om mange av sine landsmenn, at de hadde nidkjærhet for Gud, at de jaget etter rettferdighet. Men sier han, de
fikk ikke rettferdighet. Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger.

For en underlig dom! De som var de beste, blir fordømt. Og de som var de verste, blir frelst. Den som sløste bort arven sin sammen med sjøger, får oppleve at gjøkalven slaktes til fest når han kommer hjem. Mens den som hadde tjent hjemme hos faren, og "aldri noensinne hadde overtrått hans bud", aldri fikk et kje!

Ser jeg ikke at her ligger det en stor hemmelighet? Skal det da aldri bli klart for meg hva som skjuler seg i forsoningen? Skal det aldri gå opp for meg hva som skjedde i Kristi død?

Utdrag av Husandaktsboka 18.januar: http://www.arven.net/

[Redigert den 18-1-2009 av Bror]

wbrochs - 26-1-2009 kl 00:56

Sitat:
Opprinnelig postet av Bror
Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder.... og dere skal finne hvile for sjelene deres. Mat 11:28-29.

Nå skal vi se litt på hva som skjer når dette livgivende budskapet treffer dem som virkelig trenger det. Vi snakker om disse ulykkelige, fattige, syke og bundne sjelene som er sunket sammen i fortvilelse over sine synder, og over sin mislykkede omvendelse.

Så møter dette salige budskapet deres hjertes øre, og de begynner å ane hva evangeliet egentlig innebærer og gir dem løfter om. De hører at alt det de i sin nød og kamp så fruktesløst har søkt hos seg selv; søkt å oppnå gjennom omvendelse, anger, bønn og kamp, - for lenge siden er kjøpt og oppnådd FOR DEM av et annet menneske. Og nå holdes fram og tilbys dem som uforskyldt og ufortjent nåde og gave, uten noen verdighet fra deres side. Ja, er lovet dem og stadfestet i et evig testamente.

Husandaktsboka 7. april:

http://www.arven.net/rosenius/husandakt/april1.htm#7

Mvh Bror


Hei bror!

Jeg deler din interesse for husandaktsboke, men synes likevel at de endeløse sitater fra den ikke egentlig hører hjemme i et forum for debatt. I ett debattfora som dette forventer jeg at vi kommer med våre egne tanker og meninger. Det må du også gjerne gjøre, men helst ikke i det alt vesentlige begrense det til å være sitater fra Rosenius. Kan du ikke heller uttrykke dine egne tankere og meninger, med dine egne ord? Jeg tror ærlig talt at de aller fleste har sluttet å lese denne tråden nettopp fordi den stort sett bare består av sitater fra en forfatter. Og det er uinteressant i et fora som dette.

Et debattfora er ikke rette fora for å stort sett bare sitere forfattere man liker. Beklager om dette gir deg sorg i hjertet, men jeg synes nå likevel at nok er nok!

La oss komme videre. Rosenius hadde ikke den endelige og hele og fulle sannhet. La oss heller søke sannheten bortenfor Roasenius.

Vær da klar over Rosenius blant annet hadde en forståelse av tibudsloven lik den norske kirke har i dag og som jeg vet du er uenig i. Av blant annet denne grunn vil jeg anbefale deg å komme litt videre i forhold til hva Rosenius stod for. Han var for eksempel ingen sabbatsshelligholder slik jeg vet du er.

[Redigert den 26-1-2009 av wbrochs]

Kristnerd - 26-1-2009 kl 01:42

Hei Wbrocks.
Jeg forstår ditt annliggende, men som moderator vil jeg likevel si det blir litt skivebom. Vi har tillatt brors "monolog" her, i visshet om at siteringen er godkjent av arven forlag (og ikke dermed i konflikt med opphavsrett), og har stor glede av at bror deler dette med oss.
Jeg er enig i at forumet sett under ett er et debattforum, men ser ikke at denne tråden til Bror ødelegger det. Jeg er også sikker på at Bror vil evne å svare på spørsmål ang. innholdet i andaktene han siterer. Det har han ihvertfall gjort ved endel anledninger tidligere. Og da blir det også litt debatt. Og jeg vil tro han også kan tenkes å svare på de tingene du spør om i ditt siste avsnitt.

Hans "monolog" er heller ingen ødeleggelse for din og andres mulighet til å debattere i andre tråder og opprette nye. Dersom Bror hadde "spamet" slike "monologer" i en hvilken som helst tråd når som helst, og gjerne hele tiden, skulle jeg sagt meg enig i at "det er uinteressant i et fora som dette." og at "nok er nok". Men nå er det IKKE TILFELLE,
og jeg vil derfor si meg uenig med deg, og tvert om oppforder Bror til å fortsette.

Som moderator vil jeg derfor istedenfor å anmode Bror om å slutte, enkelt si at dersom du finner det uinteresangt så er du fri til å ikke lese videre :) Vi har flere tusen andre tråder her inne :D ALT trenger ikke handle om debatt, selv om forumet som sådan er et debattforum. Det er ihvertfall min innstilling.

[Redigert den 26-1-2009 av Kristnerd]

Praxis - 26-1-2009 kl 02:23

Jeg støtter Kristnerd i prinsippet, (ytringsfrihet bør finne sted)
og deretter wbrochs i at det kan bli litt mye fra en eneste kilde.

Selve enstonigheten i kilde og dermed tendens, legger seg urovekkende nær
å utløse alarm for kultisk artede guru-forhold.

Forelesningsrekker er ikke så dumt, men jeg ville ikke holdt på så monotont
med en enkelt forkynner. Det må da virke tilstivnende, selv med sunnere
kilder enn Rosenius forever.

.. og glem ikke selve Kilden:
med Guds Ånds hjelp, er Skriften forståelig ; fisker og bonde presteverdige
og kan gjøre daglige fremskritt i å forstå Ordet.

Bror er vel ikke akkurat ferdig med å svare på kritikken som er reist
tidligere i denne tråden, heller.
Leslie ble derimot så urovekkende fort ferdig med å prøve å kalle oss
arme sjeler på forumet til bot og omvendelse.
Men vi må vel godta at han begrenser sine selvfornektende øvelser
til visse avgrensede perioder.
Amen.

wbrochs - 26-1-2009 kl 18:01

Sitat:
Opprinnelig postet av Kristnerd
Hei Wbrocks.
Jeg forstår ditt annliggende, men som moderator vil jeg likevel si det blir litt skivebom. ...................
[Redigert den 26-1-2009 av Kristnerd]


Det var nå bare min oppriktige mening i ytringsfrihetens navn.

Rosenius til glede og "besvær".

Bror - 26-1-2009 kl 18:59

Hjertelig takk for oppmuntring og støtte samt konstruktiv og velmenende kritikk. Dersom noen skulle være engstelig for at
min åndelige føde ikke også skulle være selve Ordet, er denne engstelse ubegrunnet.

Eg starter mine lesninger med noen ord til Far: "Eg er ingen god bibel-leser, men eg vet at Du taler til oss falne mennesker her. Tal til meg også"! Og som dere vet: Guds ord vender ikke tomt tilbake.

Når det gjelder Rosenius er det både min erfaring og mening at hans forkynnelse av Ordet om forsoningen er i harmoni med Skriften. Han forkynner ikke seg selv, men Kristus og han korsfestet i vårt sted. På samme måte formidler han Skriftens budskap om Jesu stedfortredende oppfyllelse av all lov. Og her mener eg mye av nåtidens forkynnelse er mangelfull og i opposisjon til Skriften.

Hva gjør en da? Jo, slik eg tenker finner eg det mer meningfylt "å tenne et lys enn og forbanne mørket". Det er mange eksempler på at i Roseniuslitteraturen kan en "lese seg frelst". Det er også bemerkelsesverdig at det er " de syndige og elendige" som finner trøst i dette Gud-gitte budskapet som er gjort tilgjengelig for søkende mennesker.

Dersom dere ser etter vil dere se at hvert innlegg fra Husandaktboka stemmer med postlagte dato. Og det kommer av at eg begynner dagen med å lese andakten over det bibelordet som er overskriften. Dette har eg gjort i mange år. Utdragene er det som gjør mest inntrykk ved denne dags lesning. Eg bruker en penn til å merke av avsnittet og om det er postet. Hvor mye dette fører til ensidighet er eg ikke bekymret for. Så kort fortalt er det et naturlig behov for å dele en velsignelse eller en formaning.

Eg bruker også en god del tid på å lese fra Olav Valen-Sendestad sine skrifter. I bilen ligger andaktsboka "Ved kilden" av Øivind Andersen med mulighet til en matbit midt i en travel arbeidsdag fra kunde til kunde som sisteleddskonsulent. Begge disse formidler i samme grad som Rosenius sann livsviktig evangelisk forkynnelse.

Norsk kristendom kjenner seg i stor, åndelig takknemlighetsgjeld til Sverige, for hva vi har fått gjennom Sveriges profet, Carl Olof Rosenius. Rosenius vil være kjær, og bety noe åndelig her i Norge, så lenge her overhodet finnes levende kristendom. (Olav Valen-Sendstad)

Siden noen etterspør mine egne meninger: Når det gjelder Rosenius er de sammenfallende med Olav-Valen Sendstad.

Så vil eg til slutt minne om at det er valgfrihet å lese diverse tråder også på dette forumet. Det er heller ikke svar og respondsplikt.

Inntrykkene fra dagens andakt i morges følger i neste innlegg.

Ta gjerne en telefon til Arven Forlag for "spenevarme" vitnesbyrd. Tlf: 38 26 21 44 - Mob: 918 70 466.

mvh bror


[Redigert den 26-1-2009 av Bror]

Hver av oss skal være til behag for sin neste, til hans beste, for det fører til oppbyggelse. For heller ikke Kristus levde til sitt eget behag. Rom 15:2-3.

Bror - 26-1-2009 kl 19:25

Kunne se og bedømme andres feil og uforstand, er ingen kunst. Det kan også frariseere og de vantro. Men å vise barmhjertighet, ydmykt og kjærlig "bære" de svakes skrøpeligheter, og bare være opptatt med det som kan oppbygge dem, det er en fin og høy kunst. Selv levende kristne, som selv hver dag har behov for andres barmhjertighet, lærer temmelig sent at de også selv bør vise samme barmhjertighet overfor svake brødre.

Men nettopp gjennom at vi selv har bruk for all mulig barmhjertighet. Og særlig hvis vi får se litt dypere inn i vår egen synd og falskhet, og likevel - på tross av all vår store synd - får se nåden overstrømme ennå mer, så vi rent smelter ned overfor Guds store nåde-. Da først begynner vi kanskje å motta noe av Kristi barmhjertige sinnelag. Begynner å lære noe av den høye visdoms omgang med skrøpelige brødre.

Men uansett, når du ser på vår Herre Kristi milde sinn, og selv lever utelukkende på barmhjertighet,- da må du aldri glemme at det er hans alvorlige vilje at du også skal vise den samme barmhjertighet mot alle andre.

Utdrag av Husandaktsboka 26.januar: http://www.arven.net/

[Redigert den 26-1-2009 av Bror]

wbrochs - 26-1-2009 kl 21:49

Sitat:
Opprinnelig postet av Bror
Hjertelig takk for oppmuntring og støtte samt konstruktiv og velmenende kritikk. Dersom noen skulle være engstelig for at
min åndelige føde ikke også skulle være selve Ordet, er denne engstelse ubegrunnet.
.......................
mvh bror

[Redigert den 26-1-2009 av Bror]

Jeg vil bare gjøre det klart at jeg ikke har noen ting imot Rosenius. Jeg er tvert imot av samme mening som deg, bror, hva gjelder det verdifulle evangeliske budskapet Rosenius ghar gitt oss. Det var også Rosenius sin litteratur som ble min øyenåpner for at evangeliet er for syndere.

Men etter bekjentskapet med Rosenius litteraturen har jeg følt behov for å vende tilbake til Bibelens skrifter for selvstudium. Dette har også ledet til at jeg har oppdaget at det var emner i skriften som Rosenius ikke forsto og som jeg derfor er helt avhengig av et åpent sinn og omfattende studier av Bibelen for å få mer lys over. For meg har det etter hvert blitt nødvendig med større avstand til noe av det Rosenius skriver for å kunne slippe noen av de tanker hans bøker formet i meg, for å kunne tilegne meg nye tanker ut ifra Bibelen. Det er denne erfaringen som gjør at jeg skrev mitt forrige innlegg som jeg gjorde.

Jeg husker tilbake når jeg som adventist var ivrig leser av adventistprofeten Ellen Whites bøker. Det var så mye lettere å forstå skriftsteder i Bibelen når jeg leste hennes utlegging av dem. Både bror og jeg vet hvor stor innflytelse Ellen White har på adventister som velger å forstå Bibelens budskap gjennom Ellen White. Det ender med at leseren blir fanget inn i et bedrag som det er vanskelig å komme fri fra. Nå vil jeg ikke sette noe likhetstegn mellom Ellen White og Rosenius. Nei på ingen måte! Men ved å lese Rosenius litteraturen for å forstå Bibelens budskap utsetter man seg for samme risiko for å få sine tanker formet etter hans tanker.

Rosenius er til stor velsignelse for søkende syndere, men når synderen gjennom Rosenius har funnet veien til Kristus og grepet troen på at evangeliet er for syndere, da er det min erfaring at Rosenius litteraturen bør få en mindre betydning som ens studiegrunnlag til fordel for Bibelen. Så kan vi som har oppdaget det glade budskapet slik Rosenius beskriver det fortsette å la andre få del i hans litteratur slik at også de kan få den viktige førstehjelpen som vi ha fått. Men når det er sagt finnes det ingen littaratur som bør ta plassen for Bibelen som ens studiegrunnlag.

Nå anbefaler jeg Rosenius til søkende mennesker og deler gjerne ut av den Rosenius litteraturen jeg har. Men deretter forsøker jeg å opprettholde kontakten og etter en tid lede dem til å søke videre i Bibelens budskap når de har fått den nødvendige innsikt som gir tro på at de selv kan være i stand til å forstå hva Bibelen sier. Det gir etter min erfaring et rikere kristenliv.

Førstehjelp og sistehjelp.

Bror - 26-1-2009 kl 23:15

Hei Willy

Så er vi da forhåpentligvis enige om at her finnes det god plass til et både og, og ikke bare et enten eller.

Noen vil bemerke at Rosenius bruker svært mye gjentagelser.
Men vi skal ikke så snart tilskrive disse gjentagelser hverken C.O.Rosenius`s menneskelige, eller hans samtids mulige tendenser. Her må vi være åpen for Åndens forsyn,ledelse og budskap.

F.eks, sier Luther at jo lenger han lever, jo mer erfarer han hvor vanskelig det er å fatte, og holde fast ved, denne store hovedlæren: Rettferdigheten i Jesus alene. Den samme erfaring tror eg ethvert menneske som lever med Gud i Kristus Jesus gjør. Vi må stadig ha dette budskapet gjentatt for våre hjertes ører. Det er denne skatten som etter min oppfatning må være både første og sistehjelp enten den blir formidlet gjennom det ene eller det andre ringe redskap.

Dette budskapet er like aktuelt i dag som da det ble formidlet gjennom Carl Olof Rosenius. Og det er frelsende bibelsk.

mvh Bror

wbrochs - 27-1-2009 kl 00:06

Sitat:
Opprinnelig postet av Bror
Hei Willy

Så er vi da forhåpentligvis enige om at her finnes det god plass til et både og, og ikke bare et enten eller.


mvh Bror


Det er det ikke vanskelig for meg å værer enig i.

Mvh
Willy

Når han (Talsmannen) kommer, skal han overbevise verden...om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen. Joh 16:8,10.

Bror - 1-2-2009 kl 02:32

Kristus talte jo nemlig disse ordene da han skulle gå til sin store lidelse, idet han tok avskjed med disiplene sine den siste kvelden før hans forsoningsdød. Da er det helt klart hva disse ordene betyr: jeg går til Faderen. Det vil si: Jeg går nå for å fullbyrde det store oppdraget som gjorde at jeg kom til verden. Nå går jeg for å utgyte mitt blod for verdens synder. Altså akkurat det samme som han sa samme kvelden, da han innstiftet nattverden: Mitt blod utgytes til syndenes forlatelse.

Det vil si: Jeg går nå, som den rette yppersteprest, med dette mitt blod, inn i den helligdommen som ikke er gjort med hender, inn i selve himmelen. Jeg går for å forsone alle mennesker med Gud, for å fullbyrde en "evig forløsning" fra synden og forbannelsen, en "evig rettferdighet" for alle mennesker. Ja, for evig å være for Guds åsyn i deres sted.

Kort sakt: Jeg går for å fullbyrde alt som ble lovet fra verden ble skapt: Knuse slangens hode, lege det syndefallet ødela, gennopprette den tapte arveretten og barnekåret hos Faderen. Jo, nå kan vi se sammenhengen i disse ordene:
om rettferdighet - fordi jeg går til Faderen.

Jeg - jeg - går til Faderen-! Det skal være hele verdens rettferdighet. At jeg utgyter mitt blod for verden, at jeg som yppersteprest går til Faderen med mitt eget blod, - det skal bli menneskenes nye og eneste rettferdighet som gjelder for Gud!

Men hva betyr så "rettferdighet"? Rettferdighet er jo egentlig det at hver eneste en av oss har gjort alt det som loven krever! En slik rettferdighet, sier altså Kristus, skal verden få ved at jeg går til Faderen. Og utelukkende på denne måten.

Utdrag av Husandaktsboka 31.januar: http://www.arven.net/

[Redigert den 10-2-2009 av Bror]

For at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skulle bære frukt for Gud. Rom 7:4.

Bror - 11-2-2009 kl 00:02

Tenk på dette: Når jeg vet at på tross av all den synd og fall jeg fremdeles plages med, så har jeg likevel en evig nåde og frihet fra lovens dom! Hvor kjære blir ikke da alle Guds bud!

For at vi skal bære frukt for Gud. Her støter vi på dette som fornuften dømmer som et kolossalt kjetteri. Luther sier over Gal 2:19 at "hvis fornuften fikk dømme, så hadde aldri en så stor en kjetter gått på denne jord, som den hellige Paulus. Han som lærer at vi må være døde fra loven for å kunne bære frukt for Gud".

Hele verden mener jo tvert imot at vi må være skikkelig bundet av loven, hvis vi skal bære frukt for Gud, gjøre gode gjerninger. De tror frigjørelse fra loven vil gjøre slutt på alt som heter helliggjørelse. Men her ser vi at Paulus lærer noe helt annet. Han sier at først når vi er døde fra loven, kan vi bære frukt for Gud.

Dette er et umåtelig viktig lærepunkt som alle kristne, og særlig de unge og uerfarne, bør legge meget godt merke til; dette at uansett hvor forkastelig det er for fornuften, er det likevel helt avgjørende at vi har dødd fra loven, for at det skal kunne bli en sann helliggjørelse. Vi må være frigjort i vår samvittighet fra lovens dom og herredømme, og leve i den frie nåden.

Dette skyldes at alt det gode som vi gjør mens loven fremdeles hersker i samvittigheten, det gjør vi egentlig ikke for Gud, men for oss selv. Det er bare egennyttens gjerninger, for å unngå straffen og dommen, eller for å oppnå lønn.

Og dette kan jo aldri være nådebarnets liv, eller behage Gud.

Utdrag av Husandaktsboka 10.februar: http://www.arven.net/

[Redigert den 10-2-2009 av Bror]

Honning - 13-2-2009 kl 01:35

Det er ingen som vel kan lese seg frelst, hvis man ikke lar den DHÅ får bearbeide en gjennom ordet,da kan vel lesingen like godt bli lite annet enn akkurat lesing...

En Davids-salme.

Herre, hør mine ord,
gi akt på mitt sukk!
Lytt til mitt rop om hjelp,
min konge og min Gud!
Herre, jeg ber til deg.
Om morgenen hører du min røst,
tidlig vender jeg meg til deg og venter.
Du er en Gud som ikke tåler ondskap;
ingen som er onde, får gjeste deg.
Ingen hovmodige kan tre fram for deg.
Du hater alle ugjerningsmenn,
og gjør ende på dem som taler løgn.
Herren har avsky for drapsmenn og svikere.
Men ved din store miskunn
kan jeg gå inn i ditt hus.
Jeg vender meg mot ditt hellige tempel
og bøyer meg ned i frykt for deg.
Herre, led meg i din rettferd
så mine fiender ikke når meg.
Gjør veien jevn for meg!
10 Det er ikke sannhet i deres munn,
de er helt igjennom fordervet.
Deres strupe er som en åpen grav,
de har falske ord på tungen.
11 Gud, la dem bøte for sin skyld,
la dem falle for sine onde planer!
Driv dem bort og spre dem!
For deres synd og skyld er stor,
de har vist trass mot deg.
12 Alle som tar sin tilflukt til deg,
skal alltid glede seg og juble.
Du verner dem, og de som elsker ditt navn,
skal fryde seg i deg.
13 For du, Herre, velsigner den rettferdige,
du dekker ham med nåde som med et skjold.





[Redigert den 13-2-2009 av Honning]

Gud har gjort sin viljes hemmelighet kjent for oss, etter sitt gode velbehag. Ef 1:9.

Bror - 15-2-2009 kl 13:41

Ordets evige dom sier at jeg i meg selv hvert eneste øyeblikk er like skyldig til fordømmelse. Men også at min stedfortreder hvert øyeblikk er like rettferdig. At jeg demed i Kristus hvert øyeblikk er like rettferdig og kjær for Gud. At hvis vi får rettferdighet ved gjerninger, da er altså Kristus død forgjeves.

Hvis jeg da skulle være mer rettferdig og kjær for Gud når jeg selv hadde levd litt frommere,- og mindre rettferdig når jeg hadde vært mindre from, da ville virkelig rettferdighet være å få gjennom gjerninger. Og "da er altså Kristus død forgjeves".

Måtte Gud i sin nåde bevare meg fra en slik gudsbespottelse!

Når jeg tenker at nå må vel Gud være trett av meg på grunn av alle syndene mine. nå kan han da ikke lenger ha meg kjær. Nei, han må være vred, og har forlatt meg på grunn av den eller den konkrete synden. Da bør jeg straks si til meg selv; Nei, dette er ikke det rette bildet av Gud, men et avskyelig avgudsbilde, et tankens spøkelse! For en Gud som vurderer ut fra min stakkars fromhet eller mangel på fromhet, og er nådeig eller ikke nådig mot meg ut fra dette, elsker av og til mer og av og til mindre,- en slik Gud finnes hverken i himmelen eller på jorden.

Utdrag av Husandaktsboka 15.februar: http://www.arven.net/

[Redigert den 15-2-2009 av Bror]
 Sider:  1  2    4