Apologetisk Forum

sjelesørgerrom

elin - 15-6-2004 kl 23:32

Hei
Jeg er en del i kontakt med avhoppere fra en trosmenighet på østlandet for tiden. De forteller om en sentral kvinne i menigheten som driver et sjelesørgerrom (som Åsa Waldau i Knutby). Her blir de visstnok oppfordret til både å fortelle om all kritikk i menigheten (angiveri), og her får de "guddommelige" råd om det meste. Har noen andre i dette forumet hørt om dette. På meg virker det som en slags avart av skriftemål, som i feil hender kan gi mye makt til en person som etterhvert vet alt om alle? Er dette vanlig? Noen som vet mer om hva dette er?

Kristnerd - 16-6-2004 kl 01:15

Vet absolutt ingenting om dette konkret.

Først av alt vil jeg si at sjelesorg og også mere konkret "vitnemål" er en viktig del av kristenlivet. Dette sier jeg i samsvar med Bibelordet om at vi skal bære hverandres byrder. Noen ganger er det også vanskelig å tru at Gud hører og tilgir, eller at man bekjenner en synd og stadig faller. Det å da fysisk ha en person å bekjenne for, og som kan hørbart si deg tilgivelsen, kan være en god hjelp.

I en tid, og en nasjon, hvor depresjon er en stadig vanligere sykdom så er også sjelesorgen veldig viktig. Den går noe inn i det psokologiske, men samholder dette med Bibelens menneskesyn og evangeliets frigjørende ord.

"Modum Bad", er kanskje det mest kjente senteret for sjelesorg i Norge. Sjelesorg er derimot noe jeg tror de aller fleste menigheter tilbyr. Enten ved pastoren selv, eller med egne diakoner med ansvar for sjelesorg. Forbønn går også inn i sjelesørger oppgaven, selv om forbønn også kan forgå totalt uten noen sjelesørgerisk samtale.

Det er en vanlig tanke rundt tjenester og oppgaver i Guds rike at alle kristne har en del felles ansvar. I tillegg til at man har hvert sitt kall og spesielle utrustning. ( Her inngår også nådegavene).

Det er f.eks. alle kristnes felles ansvar å forkynne evangeliet. Men noen har en spesiell utrustning til å bli pastor / forkynner m.m. Det er alles ansvar å delta i givertjenesten, men noen har ett særskilt kall...

Likedan er ansvaret for å være en medvandrer og bror noe som hører alle kristne til. Men en serskilt gave, utrustning og kall til sjelesorg og annet diakonalt arbeid er det også.

Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde fått hørt om at det gikk an å gå til sjelesorg og forbønn 5 år tidligere, så hadde jeg sluppet mye av den depresjon og angst jeg har gått igjennom.

Jeg ser på dette som en veldig viktig tjeneste og oppgave. Og om det ikke er definert med navn, så trur jeg det fåregår i enhver menighet.

Men: det er som du sier, også her feil man kan begå.
Sitat:

og her får de "guddommelige" råd om det meste. Har noen andre i dette forumet hørt om dette. På meg virker det som en slags avart av skriftemål, som i feil hender kan gi mye makt til en person som etterhvert vet alt om alle? Er dette vanlig? Noen som vet mer om hva dette er?


Jeg tror kombinasjonen av sjelesorg og "profetier", ( gudommelig råd ) er en usund kombinasjon. Her tror jeg man blander gaver og kall, og har feil mann/kvinne på feil sted. Dette blir en farlig kombinasjon som kan skade og ødelegge menneskesjeler.

Også psykopater må man være nøye på å ikke tilgi slike oppgaver. Desverre har det oppigjennom vært flere av dem. Og deres sykelige trang til å kontrolere og "hjelpe" folk gjør at man gjerne trekkes til slike oppgaver.

Du nevner dette med at en person "vet alt om alle". Her er det viktig å poengtere at en sjelesørger MÅ være underlagt alle de samme taushetsplikter som offentlig helseaparat, politi, helsesøter, lærere osv.
Det er direkte farlig, både for enkeltpersoners helse, og for menighetslivet om sjelesørgeren fungerer som en "nabokjerring", som vet alt om alle og sprer rykter her og der.

Desverre er det nok også i slike sammenhenger at man i mange kirkesamfunn den senere tid har fått avslørt sexuelle overgrep. I noen situasjoner er det derfor helt nødvendig at det til enhver tid er 2 sjelesørgere tilstede som en sikkerhet.

Det er også helt grunnleggende at sjelesorg skal være ett tilbud, men på ingen måte en tvang. Man må på alle områder unngå at sjelesorgen får karakter av en ukentlig skriftestol, og følelse av at man går der av gammel vane, av tvang, av loviskhet.

Helt kort om slik du beskriver dette "sjelesørgerrommet", så høres det ut som ett prakteksempel på feil bruk av sjelesorgen. Jeg vil anbefale alle som oplever slikt til å avbryte sin kontakt med vedkommende sjelesørger.