Larss - 23-5-2004 kl 14:18
Et veldig interresant innlegg fra Dagen, som viser at DKM på ihvertfall enkelte områder har utviklet seg i en positiv retning:
"Grov desinformasjon om Smiths Venner
Etter flere år med usedvanlig «tett oppfølging» av hva vi til enhver tid gjør og tror lar Alf Gjøsund seg intervjue over tre sider i «HelgeDagen»
siste lørdag i februar. Der gir han uttrykk for at han gjerne vil komme i dialog med Smiths Venner. (Offisielt, Den Kristelige Menighet). Jeg har ikke
til hensikt å gå inn i en debatt, men vil så kort som mulig anmerke et par punkt i Gjøsunds intervju fordi det er grovt feilinformerende, og ellers
fortegner kraftig det vi står for, og som jeg etter en tids vurdering finner ikke kan stå uimotsagt.
Jeg hadde jo håpet at Dagen skulle kjenne oss så pass at de ikke gir svær spalteplass til den type grov desinformasjon som kom til uttrykk i
vedkommende intervju. Den Kristelige Menighet har vært en del av den norske kristne flora gjennom mer enn 100 år nå. Vi teller diverse tusen i Norge
og har dessuten alltid hatt og har fremdeles en klar røst når det gjelder Israel. Jeg er klar over at vår teologiske profil kan være provoserende, men
vi, som alle andre bør vel møtes med blanke våpen, og slik det står om en Jesu stridsmann: «med sannhet om sin lend»? Det var vel ikke for meget å
vente om Dagen etter hvert satte seg inn i hva vi lærer og tror, og at avisa opprettholdt en redaksjonell linje i overensstemmelse med det.
Forsoningen og kristenlivet
Når det gjelder forsoningen og Jesus som det uskyldige og rene lam som ble slaktet for oss, så er det for oss som for hele kristenheten for øvrig en
dyrebar sannhet. Vi ser ingen mulighet til med våre egne gjerninger å gjøre inntrykk på Gud eller gjøre oss fortjent til en slik nåde. Som mennesker
er vi i utgangspunktet innesluttet under beskrivelsen i Romerbrevets 3. kapittel.
Vi må fødes på ny av vann og ånd for å bli Guds barn. Derfor kan vi frimodig si til mennesker, uansett bakgrunn, at: «Hver den som påkaller Herrens
navn, skal bli frelst» Og: «Gud har kastet alle mine synder bak sin rygg.» Og: «Om dine synder har vært røde som skarlagen, skal de bli som den hvite
ull» Og: «Han utslettet skyldbrevet mot oss som var skrevet med bud og forskrifter idet han naglet det til korset» o.s.v.
Dette er Bibelens evige og klare ord, og som undertegnede har hørt helt siden jeg kom med i Den Kristelige Menighet. Vi kan fritt hjelpe mennesker,
uansett bakgrunn, i sin nød til å tro på dette, og til «å kaste seg i frelserens armer». Dette er en fantastisk sannhet!
For mennesker som skal leve kristenlivet, tror vi også på en vekst i Kristus etter forlikelsen, slik Skriften mangfoldig og tydelig vitner om. «For
ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.» Rom 5:10.
Man kan f.eks. lese videre i 6. kapittel i Romerbrevet hvordan den kristne får nåde til å sette kroppen sin inn som «et rettferdighetens våpen for
Gud». Vi skal vel heller ikke overse Peters inntrengende formaning i 1. kapittel i det andre brev? Disse formaninger var vel skrevet til enkle
mennesker, og mener vel det de sier? Gjennom hele NT fins advarsler og appeller om å holde fast på vår tro, så vi ikke faller ut av nåden som vi står
i. Fiendskap f. eks. kan føre oss til fall, slik at vi blir bitre og mister troen. Det er ikke på liksom Jesus i Fadervår sier: «Forlat oss vår skyld
som vi og forlater våre skyldnere». For å understreke alvoret taler Jesus også meget alvorlig om dette i lignelsen om den ubarmhjertige medtjener.
Om Jesus og synden
Et par ord om Jesus slik vi forstår Bibelen: 1. Han var unnfanget av Den Hellige Ånd. 2. Han var født av jomfru Maria. 3. Han var aldri syndig. 4. Han
har aldri syndet. 5. Han bar menneskehetens synd. Når det er snakk om synd, var det vår synd han bar og som vi tror han beseiret i sitt kjød, skilt
fra hans rene og hellige ånd. Dette er etter vår bibelforståelse et storverk som skal prises i evighet. Det er forskjell på å sprenge tunnel gjennom
et fjell og det å gå veien etterpå. Det sier noe om ham, og det sier noe om oss. Men vi tror ikke vi er kalt til å bli sittende på stedet hvil, men
til det som står i Ef. 2:8-10 «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at
ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i
dem.»
Vi tror på det som står i Hebr. 2:14. «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til
intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, ...» Er det ikke akkurat dette som gjør Jesus så stor? At han hvert øyeblikk på jord nedkjempet
menneskehetens synd i sitt eget kjød? Dette hadde han gjort avtale med Faderen om. Han tilintetgjorde synden, og han prøvde hva det vil si å bli
fristet, slik vi kan lese i vers 17 og 18: «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast
yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» At
dette kostet dyrt kan vi lese om i Hebr. 5:7-8 der det står : «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som
kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var sønn, lærte han lydighet av det han led.»
Vi må da spørre: Hva slags hjelp trenger den som blir fristet? –Det må vel, etter at vi er forsont, være at man får hjelp til å overvinne fristelsen
slik at man ikke faller i synden. Er ikke dette i samme ånd som i Rom. 6:1: «Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra!
Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?» Det er jo et veldig håp, dette at vi midt i at vi er mennesker i kjøtt og blod, kan
lære å leve etter Guds vilje og vokse i den. At vi på det ubevisste plan tjener syndens lov med vårt kjød, er en annen sak. Rom 7:15-25. Men Jesus har
jo gjort opp med synden, slik at vi likevel kan ha frimodighet til å vandre i hans fotspor. Hebr. 10:19-20. På en kortfattet måte har jeg prøvd å gi
leserne et inntrykk av hva vi tror på. Det er da opp til enhver å gjøre seg opp en mening om Gjøsunds fordømmelse av oss til å være ikke-kristne
mennesker.
Bøker om Smiths Venner?
Jeg har lyst å nevne noen teologer som har gått inn i vår lære på en fordomsfri og seriøs måte, og kan anbefale alle interesserte å lese Steinar Moes
bok: «Hva lærer Smiths Venner?» utgitt på Færder forlag 2002. Det er en grundig bok, og selv om vi ikke ville skrevet den slik selv, kan vi anbefale
den for dens ærlighet. Lokalt her på Stord har tidligere rektor ved nåværende Høgskolen Stord Haugesund, Elling Siqveland, skrevet et lite opplysende
hefte som kort og godt heter: «Smiths Venner». Dette betyr ikke at disse personer er enige med oss, men de har våget å være fordomsfrie i stedet for
polemiske. Dersom man er interessert i vår historie, kan vi anbefale bøkene av journalist og forfatter Kjell Arne Bratli. Han har etter nitid og
grundig research skrevet biografi om Johan Oscar Smith; «Seilas mot himmelens kyst», Elias Aslaksen; «En Herrens kriger» og Sigurd Bratlie; «En
Herrens tjener». Han har også skrevet en bok om hvordan vi tror og lever, «Korsets vei» og om vårt stevne- og misjonssenter Brunstad; «Paradis rett
forut».
Alle disse bøkene tar fra ulike vinklinger opp spørsmål vedrørende vår menighet. Det kan nok sårt trenges noen korrektiv til Gjøsunds «opplysninger».
På fanen skoleinfo/L-97 under www.brunstad.org får vi hver uke flere henvendelser med spørsmål fra skoleungdom. En ting som ikke sjelden går igjen, er uttrykk som :«vi har
funnet en del stoff som andre har skrevet om dere, men det virker som om mye er useriøst... » Det er helt sant. Ungdom forstår dette intuitivt.
Alf Gjøsund, du har nå gjennom flere år intenst drevet med noe som kan ligne verbal forfølgelse av vår menighet. Virksomheten lar seg neppe forene med
alminnelig folkeskikk. Gjennom din nettside og i andre anledninger har du hengt deg opp i alt mulig, og nesten alltid vinklet det negativt. Jeg har
vært overrasket over å se det vrengebilde du lager. At du ikke er enig i vår lære, er helt greit. At du mener den er falsk, respekterer vi, men du
gjør hele tiden det som er stikk motsatt av hva vi til konfirmasjonen lærte av Luthers forklaring: At vi skulle tale vel om vår neste, unnskylde ham
og ta alt opp i beste mening. Du tar alt opp i verste mening, og misforstår i en grad som kan ligne Peer Gynt da han ville være vitenskapsmann i
Egypt. Og du kjenner sitatet: «Når utgangspunktet er galest, er resultatet ofte originalest.» Det virker frekt å påstå at vi ikke tror på forsoningen!
Uten den faller all frelse bort! Dine «teologiske» betraktninger angående oss passer best i makulatoren.
Harald Almås
adunkt, stord"
(http://www.dagen.no/show_art.cgi?art=5877)
Denne Gjøsund som det refereres til er han som driver nettstedet www.forlosning.com som handler om SV\DKM, og som har skrevet boken "seier likevel" om SV\DKM.
Desinformasjon om Smiths Venner?
Alf - 8-12-2004 kl 11:26
Hei. Jeg fikk et tips av en kollega om denne siden. Det var mye interessant her. Da jeg så innlegget av Harald Almås slo det meg at jeg kunne lime
inn svaret mitt til ham her. Det kom ikke inn på Dagens nettsider på grunn av en teknisk feil, men stod som kronikk i papirutgaven. (Gjør oppmersom på
at det er til sammen fire innlegg i denne debatten.)
Svaret til Harald Almås:
Dialog med et trossamfunn som har isolert seg fra kristenheten er ingen enkel sak. Det viser kronikken av Smiths Venner-medlemmet Harald Almås i Dagen
18. mai. Han kritiserer uttalelser jeg har gitt i forbindelse med utgivelsen av boka Seier likevel (Lunde forlag), som beskriver min oppvekst og vei
ut av trossamfunnet. Almås mener jeg sprer grov desinformasjon om Smiths Venners teologi, og opplever dette som verbal forfølgelse, ut over normal
folkeskikk.
Typisk reaksjon
Jeg har respekt for Almås og hans kraftige reaksjon. Det er likevel nødvendig å påpeke at denne måten å reagere på er veldig typisk for lukkede
trossamfunn når de kritiseres. De konkrete argumentene hoppes over. I stedet tilbakevises kritikken med skarpe beskyldninger og med generelle
formuleringer fra Skriften som bevis på hva man står for. Jeg har for øvrig aldri sagt at Smiths Venner avviser formuleringer fra Skriften, men at de
tolker dem annerledes enn evangeliske trossamfunn.
Jeg vil også understreke at jeg en gang delte ståstedet til Harald Almås. Jeg har ment at Smiths Venner var de eneste som hadde det kristne
evangelium. Dette fikk jeg høre av lederne, og dette sier lederne fortsatt, noe jeg har dokumentert i Seier likevel.
Fra et slikt ståsted er det lett å avvise kritikk. Den må nødvendigvis være et angrep på sannheten. Dermed blir diskusjonen en åndskamp, med
kritikeren på feil side. De karakteristikker Smiths Venner har gitt av sine kritikere gjennom 100 år, bekrefter denne tolkningen.
Kjære Harald Almås. Jeg er ett av flere tusen mennesker som har forlatt Smiths Venner. Mange av oss har et behov for å gjennomgå den ideologien som
preget livet vårt så sterkt, og som isolerte oss slik fra omgivelsene. Når vi driver det som oppleves som kritikk av Smiths Venner, tar vi et oppgjør
med standpunkter vi selv en gang kunne gitt vårt liv for! Mange av oss opplever at dette oppgjøret er helt nødvendig for å komme videre etter et
smertefullt brudd. Er det virkelig nødvendig å tolke dette som forfølgelse av Smiths Venner?
Dessuten kan alle som vil lese boka Seier likevel og artiklene på www.forlosning.com, og selv vurdere om dette er forfølgelse. Faktum er at de fleste anmeldelser av boka Seier likevel har påpekt at den preges av
respekt og kjærlighet til Smiths Venner. Det går an å kombinere kritikk og kjærlighet, Almås. Det første kan til og med være en konsekvens av det
siste.
Forsoningen
Så til det Almås mener er desinformasjon om Smiths Venner. Jeg sa i intervjuet med Dagen at jeg aldri hadde hørt Bibelens forkynnelse om forsoningen i
Smiths Venner. Selv om Harald Almås verken er oppvokst i Smiths Venner, eller har tilhørt min menighet i Bergen, mener han det er frekt av meg å si
dette. Jeg har blant annet i Seier likevel gitt en begrunnet påstand om årsaken til at forsoningen ikke ble forkynt. Om Almås har tatt stilling til
den, vet jeg ikke. Han forholder seg i hvert fall ikke til den i sin kronikk.
Jeg tror Almås når han sier at han ser på forsoningen som « en dyrebar sannhet». Men ser vi nærmere etter i Almås sitt innlegg, gir han selv signaler
om at synet hans avviker fra en alminnelig kristen forståelse av forsoningen. Han siterer nemlig Heb 2,14 om at Jesus «ved døden skulle gjøre til
intet den som hadde dødens velde». Dette mener Almås beskriver at han «hvert øyeblikk på jord nedkjempet menneskehetens synd i sitt eget kjød». Vet du
hva evangeliske kristne mener om dette verset, Almås? Vi mener det handler om Jesu forsoningsdød på Golgata! Lærer vi da det samme om forsoningen?
Slik kunne vi fortsatt med vers etter vers. For evangeliske kristne handler Rom 8,3 om forsoningsverket – i likhet med 2Kor 5,21, Gal 3,13, Fil 2,8,
Kol 1,22, Heb 2, 9, Heb 12,2 og 1Pet 3,18. Disse, og mange, mange flere vers (til og med Kol 2, 14–15, som Almås bruker som eksempel på
forsoningsverket) knytter Smiths Venners ledere til teorien om at Jesus «nedkjempet synden i sitt eget kjød» (dette kan dokumenteres). Kan vi da ha
samme lære om forsoningen?
For ikke å snakke om begrepene. Evangeliske kristne mener vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus i forsoningsverket på Golgata. Smiths Venner
mener det skjedde ved at Jesus «nedkjempet synden i sitt eget kjød». Evangeliske kristne mener oppfyllelsen av Det gamle testamentes ofringer skjedde
i forsoningsverket på Golgata. Smiths Venner mener det skjedde da han «nedkjempet synden i sitt eget kjød». Evangeliske kristne mener Jesu blod ble
gitt da han ofret seg selv på Golgata. Smiths Venner mener det rant da han «nedkjempet synden i sitt eget kjød». Kan vi da mene det samme om
forsoningsverket? Ser Almås at det i det minste er behov for en oppklaring?
Kristent trossamfunn?
I sin artikkel bekrefter Almås langt på vei Smiths Venners syn på Jesus. Trossamfunnet lærer at Jesus opphørte å være Gud da han var på jorden, og i
stedet tok på seg det falne menneskets natur. Denne læren er vanskelig å harmonisere med det kristne syn på Kristus som sann Gud og sant menneske. Jeg
har ikke sagt at Smiths Venner ikke er et kristent trossamfunn, slik Almås hevder, men at dette er et vanskelig spørsmål å besvare. Deres lære om
Kristus er nemlig på siden av det kirken har kunnet akseptere. Det bekrefter dr. theol. Steinar Moe i den boka Almås henviser til. Han mener at «Den
kristelige menighet stiller seg på siden av en alminnelig kirkelig læreutvikling i kristologien», og finner en klar likhet med nestorianismen
(oldkirkelig retning som ble kjetterstemplet i 431.) Samtidig konkluderer Moe med at Smiths Venner er et kristent trossamfunn. Dette bygger han blant
annet på en tolkning av at Jesus i Smiths Venners tro hadde et nøytralt kjød. Denne tolkningen har jeg reist noen innvendinger mot i min anmeldelse av
hans bok (se www.forlosning.com).
Jeg klarer ikke å konkludere i dette spørsmålet. Jeg skulle ønske Smiths Venner selv kunne ta initiativ til å bringe klarhet i saken. Jeg tror nemlig
ikke at de første lederne egentlig ønsket å bli like læremessig isolert fra kristenheten som de ble sosialt.
Ikke dialog
Jeg vil avslutte med å si at tittelen på Dagen-intervjuet «Ønsker dialog med Smiths Venner» kunne misforståes. Jeg sa til Dagen at jeg håpet på dialog
mellom Smiths Venner og andre kristne. Selv om jeg personlig drømmer om andre tider enn dette, ser jeg klart at min funksjon i forhold til Smiths
Venner ikke har vært dialogpartnerens. Årsakene er nok flere. Det er ikke fritt for at følelsene blir sterke når bruddet med trossamfunnet betyr at en
mister sine venner. Dessuten var jeg oppflasket med et sterkt negativt bilde av andre kristne og deres lære. Det var sterkt å oppdage at bildet ikke
fortalte sannheten. Andre kristne lærte ikke at man kunne synde på nåden! De trodde på helliggjørelse! De var ikke mindre oppriktige enn Smiths Venner
var. Jeg ble rett og slett opprørt da jeg oppdaget hvor lettvint vi hadde vært i vår omgang med sannheten. Følelsen av å være lurt overskygget uten
tvil ønsket om forståelsesfull dialog. Like fullt vil jeg be om tilgivelse for de gangene jeg har gjort dialogen vanskelig. Jeg må absolutt ta min del
av skylden!
Om ikke jeg per i dag er den rette til å gå i dialog med Smiths Venner, håper jeg trossamfunnet likevel åpner for læresamtaler med andre kristne – med
det formål å finne fram til svarene. Jeg tror både Smiths Venner og andre kristne vil kunne tjene på dette. Smiths Venner er nemlig full av oppriktige
mennesker med et ærlig ønske om å tjene Gud. Tenk om vi kunne stå sammen med dem om å forkynne evangeliet for det norske folk!
Alf Gjøsund
- - -
Apropos nettstedet forlosning.com: Det har skiftet navn til Vestibylen.no.
[Edited on 8-12-2004 by Alf]