I den kirken jeg vokste opp i, feide man gjennom Den stille uke i full fart, for så å la jubeltrompetene gjalle på påskedagen. Det ble aldri holdt
gudstjenste på langfredag. Vi feiret nattverd bare én gang i kvartalet, en kjedelig seremoni der høytidelige kirkeverter overvåket hvordan brett med
små beger og salte kjeksbite ble sendt rundt.
Katolikkene trodde ikke på oppstandelsen, ble jeg fortalt. Det forklarte hvorfor katolske piker bar kors "med den lille mannen på".
Høymessen feiret de med brennende lys og et slags kultisk ritual, et symbol på hvor opptatt de var av døden. Vi protestanter var annerledes. Vi sparte
våre beste klær, våre gledesstrålende salmer og det lille som var av kirkelig utsmykning til selve påsken.
Da jeg begynte å studere teologi og kirkehistorie, fant jeg ut at min kirke tok feil når det gjeødt katolikkene. De trodde like mye på påsken som
vi gjorde, og de hadde faktisk skrevet mange av de trosbekjennelsene som gir sterkest utrykk for denne troen. |
