Læstadianisme

Her er en interresant artikkel om Læstadianerne som er en gruppe innen DNK som sikkert mange har undret seg over hva er:





Nordnorsk læstadianisme
Av Roald E. Kristiansen

Presten og vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius' fremste ønske var å vekke folket til en levende kristen tro. Fra hans eget åndelige gjennombrudd i 1844 frem til hans død i 1861, arbeidet han utrettelig for å virkeliggjøre sitt mål. Sammen med seg hadde han mange medarbeidere. Den viktigste av dem var Johan (Juhani) Raattamaa (1811-1899). Han virket som kateket og lærer, og ble den sentrale leder for vekkelsen etter Læstadius. Han er blitt beskrevet som læstadianernes "uinnvidde biskop" fordi han var dyktig til å oppmuntre, legge til rette og lede vekkelsesarbeidet. Hans lederposisjon var ubestridt, og så lenge han levde holdt han i stor grad vekkelsesbevegelsen samlet. Riktignok utviklet det seg allerede mens Raattamaa levde et visst skille mellom de læstadiansk troende i Nord-Finland og den østlige delen av Nord-Sverige på den ene siden, og den vestlige delen av Nord-Sverige på den andre siden. De to gruppene fikk tilnavnet østlæstadianere og vestlæstadianere, og man sier ofte at den første har en mer åpen og evangelisk form, men den andre er mer innadrettet og etisk streng ("lovisk".

Etter århundreskiftet (1900) kom det frem nye spenninger innen vekkelsen som etter hvert førte til splittelser i bevegelsen, ikke minst på grunn av uenighet om hvordan vekkelsen skulle ledes og hvem som skulle stå i ledelsen. Ofte fulgte de troendes flokk sine lokale predikanter og deres oppfatninger i spørsmål om rett lære. Til grunn for splittelsene finner vi derfor såvel uenighet om organisasjon og lærespørsmål, som personlige motsetninger mellom vekkelsens ledere. Det er ikke lett å gi noen enkel oversikt over de ulike splittelsene og deres bakgrunn. I Norge kan man likevel med en viss forenkling si at vi har tre hovedgreiner innenfor læstadianismen:

* De førstefødte som har sitt tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten
* Lyngen-retningen med tyngdepunkt i Nord-Troms (på 1990-tallet ble Lyngen-retningen delt i to)
* Alta-retningen med tyngdepunkt i Vest-Finnmark.

Totalt regnes det med at 300-400.000 personer hører til innenfor den læstadianske bevegelsen.

Førstefødte-retningen
De "førstefødte" har bakgrunn i det læstadianske miljøet i Nord-Sverige og det var først og fremst flyttsamer fra området omkring Jukkasjärvi som på slutten av 1850-tallet tok med seg den læstadianske kristendom når de kom til sine sommerbeiter i Sør-Troms og Ofoten. Etter Raattamaas død fikk den læstadianske vekkelsen et mer kollektivt lederskap bestående av Lappmarkens predikanter. En av de fremste predikanter i den første tiden var Jonas Purnu. Selv om utbredelsen av læstadianismen hadde ført til at bevegelsens tyngdepunkt i større grad var blitt flyttet over til finske områder, mente lederne i Lappmarksforsamlingene at Purnu var blitt personlig innvidd av Raattamaa til å ha en overordnet stilling som vekkelsens øverste organisatoriske leder. Når Lappmarkens predikanter kom sammen til drøftinger i Gällivare, skulle denne forsamlingen ha et organisatorisk ansvar for vekkelsens totale arbeid, og ble derfor kalt Moderforsamlingen. Ikke alle var enige i dette synet på organiseringen av arbeidet, og flere predikanter brøt med tanken om den såkalte Moderforsamlingen. I Ofotenregionen fulgte man imidlertid predikanten Peder Olsen Fjelldal som godtok Moderforsamlingens organisatoriske lederskap. I dag har førstefødte-forsamlingene sitt tyngdepunkt i Ofoten (Narvik) og Lofoten, men det er også forsamlinger i Finnmark, Troms og Nordland, samt i Nord-Trøndelag (Malm), Oslo, Bergen og Porsgrunn. Utenfor Norge finner man forsamlinger i Sverige, Finland, Danmark, England, USA og Canada. I Amerika har de førstefødte etablert seg som et selvstendig kirkesamfunn, The Old Apostolic Lutheran Church.

Tanken om Moderforsamlingen spiller fortsatt en viktig rolle for de førstefødte. Julesamlingene som holdes hvert år i Gällivare er svært viktige. Der drøftes utsendelse av predikanter til ulike forsamlinger, og læremessige eller praktiske spørsmål som dukker opp i forsamlingsarbeidet blir drøftet. Mange besøkende kommer for å delta på møtene i julehelgen og stevnet kan samle flere tusen personer. En del praktiske spørsmål, som f.eks. hvilke personer som skal sendes ut til de enkelte forsamlinger, kan av Moderforsamlingen delegeres til avgjørelser på lokalt nivå. Forsamlingene i Ofoten og Lofoten er av Moderforsamlingen delegert et nasjonalt ansvar for arbeidet i "vest", dvs. i Norge, Danmark og England, og ved nyttårssamlingene i Narvik som følger umiddelbart etter julesamlingen i Gällivare, settes det opp reiseruter for de predikantene som i løpet av det kommende år skal besøke distriktenes forsamlinger.

Et forsamlingsmøte blant de førstefødte består av en veksling mellom bønn, salmesang og preken. Som regel er det to prekener: en opplest preken skrevet av Læstadius for den søndagen i kirkeåret man er kommet til, og en fri preken holdt av en av forsamlingens predikanter basert på en tekst fra Bibelen. Læstadius' prekener i tre bind er nylig utgitt på moderne norsk språk (Narvik 1984-1993). Predikanten kan være ganske fri i hva som blir tatt opp i prekenen, men som regel er det bibelteksten som blir utlagt og forklart. Predikanten kan imidlertid ta opp aktuelle saker som berører forsamlingen og komme med praktiske råd tilpasset den lokale situasjon. Prekenen skal ikke være en tale forberedt på forhånd, men skal holdes spontant ut fra vissheten om at det er Gud selv som gir predikanten de ord som forsamlingen trenger til å høre. Under forsamlingssangen brukes Landstads salmebok (revidert utgave), uten ledsagelse av instrumenter som f.eks. orgel. Ved møtets avslutning forekommer det ofte "rørelse" ved at personer føler seg personlig berørt av forkynnelsens innhold. Da kommer en som oftest frem til predikantene eller en oppsøker andre i forsamlingen for å bekjenne sine synder og motta ordet om syndenes forlatelse fra en annen troende. Rørelsen er først og fremst et uttrykk for sorg over egen synd, ofte ledsaget av gråt, samt en sterk indre glede over å ha mottatt tilgivelse for sine synder.

Etter møtet samles man vanligvis i et tilstøtende rom for å spise sammen. Ofte avsluttes denne uformelle delen med sang (fra en egen sangbok med salmer og sanger for barn og ungdom) og samtale om åndelige spørsmål, som f.eks. om hvordan man skal forstå og tolke et avsnitt fra Bibelen. Alle oppmuntres til å delta i samtalen og gjennom synspunkter fra de enkelte deltagerne, forsøker man å finne frem til svar som kan være riktige og nyttige for ens eget og forsamlingens trosliv.

De luthersk-læstadianske retninger
Omkring århundreskiftet (1900) oppsto det uenighet mellom den samiske predikanten Erik Johnsen (1842-1941) fra Manndalen i Kåfjord og de førstefødtes predikanter. Erik Johnsen virket som predikant allerede fra slutten av 1860-årene, og frem til ca. 1900 sto han i nær kontakt med Raattamaa og forsamlingen i Karesuando. Etter hvert fikk han imidlertid et annet syn på enkelte lærespørsmål, bl.a. i synet på dåpens forhold til frelsen og på Moderforsamlingens autoritet. For Erik Johnsen og hans tilhengere førte granskningen av Bibelen og de lutherske skrifter til at man fremhevet dåpens absolutte nødvendighet for frelsen. Dette gjorde at han brøt med de førstefødte og under hans ledelse utviklet den læstadianske vekkelsen i Nord-Troms et mye tettere forhold til Den norske kirke. Det resulterte i at lyngenretningen kom til å legge mindre vekt på læstadiansk læretradisjon og betonte i stedet sin forankring i den lutherske teologi. Retningens eget navn har derfor vært "Den luthersk-læstadianske menighet" og de lutherske bekjennelsesskrifter har fått en særlig betydning i denne tradisjonen. Særlig har Konkordieboken en viktig stilling som læremessig grunnlag for Lyngenlæstadianismen. Boken inneholder de viktigste læredokumenter fra reformasjontiden og er i sin helhet bekjennelsesskrift for Den svenske kirke. Bare enkelte deler av boken gjelder som bekjennelsesskrift for Den norske kirke.

En mulig grunn til Lyngenlæstadianernes nære samarbeid med Den norske kirke, kan ha vært ønsket om å demme opp for dannelsen av frikirker i distriktet. På slutten av 1800-tallet var bl.a. baptistene særlig aktive i Troms, og Erik Johnsens syn på dåpens nødvendighet har antagelig tatt farge av kampen mot frikirkene. Hjemmedåp og nød-dåp har derfor vært vanlig blant Lyngenlæstadianerne, mens for de andre læstadianske retningene har man i mindre grad betont dåpen og heller fokusert på omvendelsens nødvendighet idet en har regnet med en særskilt nådens ordning for mindreårige barn.

Forsamlingsmøtene for Lyngenlæstadianerne er i form ganske lik andre læstadianske retningers møter. En viktig forskjell er imidlertid at man som regel ikke leser en preken av Læstadius, men heller av Luther. Dette skjer før predikanten holder sin egen frie preken over en bibeltekst. I det hele tatt er Luthers skrifter viktigere enn Læstadius' skrifter for Lyngen-læstadianerne. Et annet særtrekk er at den såkalte "rørelsen" i møtene er blitt langt mindre vanlig innenfor Lyngenretningen enn i de andre læstadianske forsamlingene. Årsaken er frykt for at rørelsen skal bli en form for "gjerningsrettferdighet". Som lutheranere ønsker en å betone at frelsen kommer ved troen av nåden alene, ikke gjennom menneskeverk.

Hovedområdet for retningen er Lyngen og Nord-Troms, men man har mindre forsamlinger også i Finnmark og i Sør-Troms. Det viktigste samlingsstedet for Lyngenretningen er i Skibotn der et forsamlingshus ble bygd i 1895. Det har blitt utvidet flere ganger siden og ble også vigslet til kirkelig bruk i 1931. I eldre tid var Skibotn et viktig sted fordi det var en stor markedsplass, og fortsatt holdes der stevner som kan samle et tusentalls mennesker. Ved slike stevner samles også predikantrådet, dvs. de mest sentrale predikanter innen bevegelsen. Da settes det opp reiseruter for de steder predikantene skal besøke i løpet av det kommende halvåret. Når reisepredikantene kommer til disse forsamlingene, holdes det gjerne større stevner som kan samle flere hundre mennesker til bønn, salmesang og forkynnelse. Ved de offentlige møtene bruker man Landstads gamle (ureviderte) salmebok. Ved mer uformelle sammenkomster benyttes ofte en sangbok som forsamlingene selv har utarbeidet. Den kalles Vekter-ropet og inneholder også åndelige sanger skrevet av nordnorske, finske og svenske læstadianere. Det finnes også en rekke utgivelser av predikantenes taler, og Erik Johnsens prekener har en særlig posisjon innenfor Lyngenretningen.

På begynnelsen av 1990-tallet oppsto det uoverensstemmelser innen Lyngenretningen. Uenigheten gjaldt dels teologiske spørsmål (f.eks. i synet på Bibelens skapelsesberetning) og dels etiske normer (f.eks. synet på skilsmisse og gjengifte). Det var også intern strid i synet på autoritet og lederskap. Uenigheten førte til at bevegelsen ble splittet opp. Begge grupperingene benevner seg selv som luthersk-læstadianske, men man holder sine møter i adskilte forsamlinger. Det er blitt gjort mange forsøk på forsoning mellom partene, et arbeid som fortsatt pågår.

Den såkalte "liberale" fløy av Lyngen-retningen utgir bladet Under vandringen. Den mest konservative grupperingen som står sterkest i indre deler av Lyngen (f.eks. i Birtavarre) har utgitt sin egen sangbok, Det gamle vekterrop. De har også stått for en rekke nyutgivelser av eldre utgaver av Luthers egne skrifter.

Alta-retningen (de "småførstefødte"
Med bakgrunn i uenighet i synet på samarbeid og organisering av de læstadianske forsamlinger i Amerika, oppsto det på 1930-tallet en diskusjon som førte til en splittelse på et møte i Oulu (Uleåborg) i Finland (1934). Et mindretall ble utstøtt og fikk av sin motpart tilnavnet "de småførstefødte". De som sto bak utstøtelsen ble kalt "gammellæstadianere". I Norge fikk den første gruppen størst tilslutning og har i dag sin viktigste forsamling i Alta. Allerede fra slutten av 1800-tallet hadde en del læstadianske predikanter stilt seg kritisk til oppbygingen av en hierarkisk struktur for de læstadianske forsamlinger med organisatorisk forankring i Moderforsamlingen i Nord-Sverige. Under Alta-predikanten og ishavsskipperen Petter Postis ledelse (d.1918), forkastet man både de førstefødtes lære om Moderforsamlingen og Erik Johnsens syn på dåpen. Senere fikk predikantene Karl Huru (Vadsø) og Ananias Brune (Vadsø/Hammerfest) stor betydning for forsamlingenes virke, og læstadianerne i Alta har derfor ofte blitt kalt for "Huru-Brune-fraksjonen". I likhet med mange andre kristne i forsamlingen, var Petter Posti innvandrer fra Finland (kven). Forsamlingens nære forbindelse med Finland og Tornedalen førte til et nært forhold til den østlæstadianske tradisjon (gammellæstadianismen), og særlig beholdt man god kontakt med de læstadianske forsamlingene i Tornedalen på både svensk og finsk side. Etter ekskluderingen av de "småførstefødte" i 1934, har læstadianerne i Alta-området stått som den viktigste representanten for den øst-læstadianske gren av læstadianismen.

Tyngdepunktet for de "småførstefødte" er fortsatt i Vest-Finnmark, men man har også utsendelser av predikanter til Sør-Troms og Øst-Finnmark. Forsamlingen har siden 1930 hatt sitt eget organ, Sions blad. De var også først ute med en egen læstadiansk salmebokutgivelse, Aandelig Sangbok i 1914. Denne er kommet i flere opplag med revisjoner, senest i 1988 (Åndelig Sangbok) og 1990.

Andre læstadianske grupper
Like etter århundreskiftet (1900) oppsto det i Nord-Finland en fornyelsesvekkelse. De hevdet at vekkelsen holdt på å drukne i allmennreligiøsitet og pekte på behovet for en strengere linje i de opprinnelige idealene fra Læstadius' tid. Denne gruppen ble kalt for de nyvakte og betonte nødvendigheten av egen opplevd anger og bot for å unngå og bli en "nådetyv". Spesielt for de nyvakte er en fastere organisasjon enn det som er vanlig blant læstadianere, samt en større grad av interesse for misjonsvirksomhet. Retningen har vært en selvstendig gren av læstadianismen siden 1907 og finnes i Norge særlig i Øst-Finnmark. Den har imidlertid ikke særlig mange tilhengere, og mange steder har man et nært samarbeid med andre læstadianske retninger (f.eks. i Vadsø med Lyngen-retningen og på Bugøynes med de førstefødte).

En annen retning som man finner i Sør-Troms, er de såkalte lundbergianerne. Bakgrunnen for denne gruppen er virksomheten til predikanten Tomas Paave, en flyttsame fra Pajala som ble bosatt på Evenes. Han tok ikke noen entydig stilling til de førstefødtes syn på Modermenigheten og beholdt dermed god kontakt med Erik Johnsen. Etter Paaves død i 1912 fikk imidlertid hans forsamling mest kontakt med gammellæstadianerne, og gjennom kontakten med den svenske predikant August Lundberg, som særlig besøkte forsamlingen på Fjelldal i Sør-Troms, fikk de et øst-læstadiansk preg. Det er hovedsakelig Alta-retningen som i dag står i forbindelse med de som hører til den lundbergske tradisjon.

Særtrekk i læstadiansk kristendomsforståelse
Den læstadianske bevegelsen er forankret i en luthersk kristendomsforståelse og teologi. Mennesket betraktes som en fordervet synder som trenger Guds tilgivende nåde gjennom troen på Kristus. Slik har forkynnelsen av lov og nåde stor betydning. Lojalitet mot luthersk lære har vært fremtredende, spesielt i Lyngenretningen. På mange måter har bevegelsen fungert som en nidkjær vokter av viktige lutherske idealer. Dette har gjort vekkelsen til en konservativ bevegelse som ofte protesterer mot nye bibeloversettelser, gudstjenesteordninger og salmebøker. Det gamle og velprøvde er best i seg selv.

Troskapen mot Luthers og Læstadius' skrifter er sterk. Dette har ført til en konservering av kulturelle ytringer som var dominerende på Læstadius' tid. Livsstilen har tradisjonelt vært utpreget puritansk. Årsaken er blant annet at vekkelsen bredte seg i en befolkning som var meget fattig, men som fant sin verdighet ved at Læstadius gjorde nøysomhet til en sentral kristen dyd. Dette nøysomhetsidealet har imidlertid over tid ført til at mange læstadianere har blitt forholdsvis velstående.

Kristendomsforståelsen hos læstadianerne er typisk pietistisk i sin vektlegging av den kristne erfaringens betydning. Gjennom forkynnelsen av loven utløses en gjennomgripende erkjennelse av å være en synder, en som har forbrutt seg mot Guds vilje. Deretter forkynnes evangeliets løfter om Guds nådige tilgivelse for synderen. Dette utløser en erfaring som innebærer en indre glede fordi en får del i nåden gjennom troen. Noen "billig nåde" tilbys ikke fra læstadianernes predikanter. Læstadius beskrev mennesker som kalte seg kristne uten først å ha erfart en gjennomgripende erkjennelse av synd, for "nådetyver", dvs. som "stjeler" nåden og dermed tror seg å ha noe de egentlig ikke har fått. På den bakgrunn oppleves utfrielsen ekstra sterkt når først nåden bryter gjennom.

Oppgjøret med synden (boten) har fått sin spesielle utforming i læstadianismen gjennom skriftemål og "rørelse". Frelse formidles ved først å bekjenne sin synd. Deretter følger tilsigelsen av syndenes forlatelse fra en medkristen: "tro at dine synder er deg forlatt i kraft av Jesu forsoningsverk". Erfaringen av å ha fått sine synder tilgitt ble særlig i vekkelsens første tid så intens at en sterk uro bredte seg i forsamlingen når de troende bekjente sine synder for hverandre og fikk tilgivelse. På grunn av den nære forbindelse i luthersk teologi mellom syndstilgivelse og nattverd, førte vekkelsen til at antall nattverdgjester økte sterkt.

Læstadianerne har vært trofaste mot statskirken og ikke ønsket å etablere seg som en frikirke. Med sin sterke lojalitet mot Luther og luthersk tro, har de ansett seg som hjemmehørende i de lutherske kirkene på Nordkalotten. Deres stilling til ikke-lutheranere er som regel avvisende, men også forholdet til kirkelige organisasjoner og prester er ofte problematisk. Prestene er ofte beskrevet som lite åndelige, mens de på sin side har beskyldt læstadianerne for å være eksklusive og egenrådige. Problemet i forhold til en statsstyrt kirke, og medlemskap i denne, løser læstadianerne ved å forstå seg som et åndelig samfunn innenfor rammen av den statlige kirkens ytre organisasjon. De ser på seg selv som folkekirkens "indre kjerne" og som en trofast "rest" av troende. Vektleggingen av syndsbekjennelse og absolusjon (tilgivelse og syndenes forlatelse) har betydning på den måten at den understreker bevegelsens ønske om å være en menighet av sanne troende. Den fungerer derfor som en kirke innenfor kirken. Den læstadianske bevegelse opererer i stor grad uavhengig av den etablerte kirke og har et eget lederskap basert på personlige egenskaper, lederevner og livsførsel

http://troms.kulturnett.no/laestadius/