.. om en både hører og leser Bibelens ord, kan det hele
dog bli nytteløst.
Det står for eksempel: "Ordet som de hørte, ble dem til ingen nytte,
fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det"
(Hebr 4,2).
Ordet må "smelte sammen med".
Det er forutsetningen for at Guds ord skal bli til nytte.
Ellers kan det bli til skade, til dom.
Bibelens fortellinger og forestillinger må tilegnes på en slik måte
at det preger hele ens tanke- og følelsesverden.
En lar seg forsvarsløs erobre av Ordet når en "smelter sammen med"
det. Det er når en opplever det, en kommer til å tale til hverandre
med "salmer, sanger og åndelige viser",
dvs. med sitat og med hentydninger til bibelske hendinger.
Da blir Bibelens mening min mening.
Hvis jeg har "smeltet sammen med" Bibelens ord,
er det utenkelig å si eller tenke:
"Jakob, Judas, Paulus eller Peter mener slik eller slik om en sak,
men jeg mener nå at ..."
Nei, er vi først smeltet sammen, så er det utenkelig.
Det jeg kan og bør gjøre, er å granske hvordan ordet er å forstå,
vel å merke ut fra skriverens situasjon,
uavhengig av skiftende tiders teologiske motetenkning.
Salig er den som har sin lyst i Herrens lov
og grunner på hans lov dag og natt!
Vurderer en på den måten, er det fare for at svært mye bibellesning
er nytteløs:
Bibelen reduseres til å bli et granskingsobjekt,
som ikke får forme leserens egne tanker og meninger.
Ja, Skriften sier også at det kan være direkte risikabelt
å bli stilt overfor Bibelens budskap,
og det om en forstod ordet aldeles korrekt.
Jesus sier tydelig at de som hadde hørt hans forkynnelse, men nektet
å omvende seg, skal dømmes strengere på dommens dag,
enn folk fra Sodoma og Gomorra, som ikke hadde hatt en så god
anledning til å komme til sannhets erkjennelse.
Apostlene forkynte likedan:
"For det var bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens
vei, enn at de kjente den og så vendte seg bort fra det hellige bud
som var overgitt dem.
Det er gått dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender seg om
til sitt eget spy, den vaskede purka velter seg i søle"
(2.Pet 2).
Bibelen møter oss nemlig ikke som en visdomslære, en gnosis,
som bare skal forstås for å frelse.
Uavlatelig kommer Skriften til oss som et tilbud, en veiviser,
en utfordring.
De som går rettferdighetens vei, omtales slik:
"De har flyktet bort fra verdens urenhet
ved å ha lært vår Herre Jesus Kristus å kjenne."
Men for dem som "atter har latt seg fange av verden, er det siste
blitt verre enn det første".
Bibelen . . . opplyser folk om hvor farlig det er å leve i vantro
og synd, og den tilbyr en kraft som er sterk nok til å utfri
hvem som helst fra verdens og Satans lenker.
Men om noen får dette tilbudet og avviser det,
så fører det til at stakkaren sitter enda fastere fast i vantro
og synd enn han gjorde før.
Bibelordet er aldri virkningsløst.
Det utfører det det er sendt til.
Men den som nekter å ta imot tilbudet om frelse, blir forherdet.
Søren Kierkegaard bruker et glimrende bilde . . .
Bibelen, sier han, må en lese som "brevet fra den elskede".
|