Apologetisk Forum

Jan Bygstad feiltolker Luther?

Labar - 5-12-2008 kl 20:28

Kan kristne være ledet av Ånden?

Ja, sier Skriften. Blant annet i salme 32,8b:

”Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd.”

I en artikkel i DagenMagazinet i dag kan det nesten
se ut til at Bygstad tolker utsagn i luthersk bekjennelse
på en måte som benekter en slik direkte ledelse av Ånden:

”Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det?
Først og fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden,
slik at en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte:
Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt
indre. Denne åpenbarer Guds vilje”.

Til støtte for sin tolkning anfører han følgende:

”I de Schmalkaldiske artikler (1537), som er bekjennelsesskrift
for de fleste lutherske kirker i verden, formulerer Luther seg slik:
«Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde unntatt
gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde
stand overfor svermerne, som skryter av at de har fått Ånden
uten ordet og forut for det.”

Jeg stusser litt over dette. Kan det være rimelig å tolke utsagnet
om at Gud ikke gir noen sin Ånd unntatt gjennom sitt ord på en
måte som utelukker direkte ledelse av Ånden (?). Greit nok at vi
får Ånden ved gudsordet, men Skriftens utsagn er jo at når vi
først har fått Ånden kan den gi oss rettleiing inn i vårt indre
endatil på svarte natta (Salme 16,7). Vil nesten tro
Luther kjente til dette.

Vel, dette var bare noen tanker :)


Artikkelen gjengis nedenfor:
Sitat:
Hva er svermeri?


Begrepet «svermeri» ble i sin tid formet av Martin Luther i hans kamp mot ulike bevegelser på reformasjonens «venstrefløy». Som så ofte er kamptider i Guds rikes historie en tofrontskrig: På den ene side stod reformatorens kamp mot paven og den katolske kirkes gjerningsrettferdighet og senmiddelalderens mange avsporinger. På den annen side fikk han striden mot svermerne. Disse var kjennetegnet av at de i startfasen av reformasjonen mente seg å stå på Luthers side.

I Wittenberg tar Luthers venn Karlstadt over når han i 1521 sitter i skjul på Wartburg. Karlstadt drar i gang den såkalte «den radikale reformasjon». Dette førte til tumultuariske tilstander i byen, og gjorde at Luther følte seg tvunget til å vende tilbake vinteren 1522 for å gjenopprette ro og orden, og gi nødvendig veiledning i forvirringen som var oppstått. Under inspirasjon fra døperbevegelsen fra Sveits utvikler den radikale reformasjon seg videre, og slår blant annet ut i bondeopprøret i 1525.

Kjennetegn så svermeriet
Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det? Først og fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden, slik at en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte: Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre. Denne åpenbarer Guds vilje og er samtidig er vitnesbyrd om at en står i fortrolig samfunn med Gud. De som slik roser seg av direkte tilgang til Gud, opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer i kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap.

Reformatorene avviste konsekvent alle slike krav på å ha direkte tilgang til Gud. For Ånden er i følge Skriften bundet til det ytre Skriftens ord (Joh 6:63; Gal 3:1ff), og gis aldri uten eller uavhengig av dette ytre ord – lest eller forkynt. Det er ikke tilstrekkelig å kreve at slike «åpenbaringer» ikke må være i strid med Skriften. Nei, enhver åpenbaring, røst eller visjon som kommer fra den troendes eget hjerte, må prinsipielt forkastes.

I de Schmalkaldiske artikler (1537), som er bekjennelsesskrift for de fleste lutherske kirker i verden, formulerer Luther seg slik: «Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde stand overfor svermerne, som skryter av at de har fått Ånden uten ordet og forut for det. Deretter setter de seg til doms over Skriften og det ytre ord, tolker og vrir det som de vil .... Det er alt sammen den gamle Djevel og slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere og førte dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne meninger» (Schm.Art. III, III, 7). Et typisk uttrykk for svermeri i denne betydning av ordet, finner vi for eksempel i kvekerbevegelsen.

Dagens åndssituasjon og svermeriet
Går vi fra dette til dagens åndssituasjon, finner vi i store deler av den karismatiske bevegelse igjen meget av det Luther møtte blant samtidens svermere. Noen eksempler:

1. I kretser som står OASE nær, holdes «kurs i profetisk tale». Dette kan foregå som følger: En setter seg i ring med lukkete øyne, «åpner seg for Gud» og lytter til hans røst i det indre menneske. Det har så blitt sagt at «det første som faller ned i hodet på deg, er fra Gud; enten du ser en gul sykkel for ditt indre øye, eller hører ordet ÜpotetstappeÝ for ditt indre øre, er dette et Guds budskap til deg» (sitat fra kursholder). Denne slags sludder våger en å kalle «profetisk»!

2. En kan hyppig lese innlegg fra mennesker som deltar under karismatiske møter, der en vitner om et sterkt «gudsnærvær». En har en følelsesmessig opplevelse av at Gud er til stede. Det er en «ånd» i forsamlingen (som gjerne er skapt gjennom «lovsang», det vil si gjennom utstrakt bruk av suggestive musikalske virkemidler) som gjør at vurderingsevnen overfor det som forkynnes eller foregår i møtet, er satt på sidelinjen. «Gudsnærværet» garanterer for at alt er fra Gud. Det å stille spørsmålstegn, er å ha en «kritisk ånd» og å «stå Gud imot».

Til dette er å si at ingen følelsesmessig opplevelse – uansett hvor sterk den måtte være – borger for at noe er av Gud. Vi har et objektivt kriterium, læren etter Guds ord. Dette må enhver predikant og ethvert fenomen prøves på, 1Joh 4:1.

3. I forlengelsen av dette hører vi i dag om «soaking», «gjennomvæting». Ideen er å bli «gjennomtrukket» av Ånden, noe som skjer ved at en skal legge seg på gulvet og «være stille for Gud». Så skal Ånden komme dalende gjennom løse luften, fordi møtet er så mettet av «gudsnærvær» som en kan hensynke i. Dette er også svermeri: Å «være stille for Gud» betyr i bibelsk kristendom å være stille for Guds ord, dvs. med åpent øre og hjerte lyttet til og grunne på Ordet.

Subjektivisme
Et par andre viktige trekk ved svermeriet må her også nevnes: Subjektivismen – det vil si at øyne og ører er rettet mot det som foregår i eget hjerte – skaper «opplevelseskristendom» og opplevelsestrelldom. En av Norges fremste kjennere av karismatikken beskriver den slik: «Det er først og fremst opplevelsesfellesskapet som forener i forhold til dem som står utenfor. I så måte er det nærliggende å identifisere ÜbevegelsenÝ med en grasrotstrømning hvor opplevelseskristendom av spesifikt varemerke fungerer som identitetsmarkør» (Geir Lie, REFLEKS nr. 7-1 2008, s. 63).

I og med at opplevelsen spiller en så sentral rolle, blir jakten på følelsesmessige erfaringer regelmessig en viktig del av spiritualiteten. Dynamikken er da ofte slik at en søker stadig sterkere opplevelser som drar i retning av det ekstatiske. Det er her den såkalte «Toronto-velsignelsen» kommer inn, hvor en blir «slått av Ånden» og hensettes i ukontrollerte sinnstilstander for kortere eller lengre tid. Den store plassen suggestiv musikk inntar, trekker også i samme retning – mot det ekstatiske.

Åndelig edruelighet
Til dette er det å bemerke at bibelsk tro og gudsdyrkelse ikke er ekstatisk. Dette er i stedet noe som kjennetegner store deler av hedenskapet (jfr. f.eks. Ba`als-profetene på Karmel, 1 Kong 18). Når Herrens apostler formaner til edruelighet (se 1Tess 5:6ff; 2Tim 4:5; 1Pet 1:13; 4:7), taler de ikke bare for å advare mot drukkenskap, men formaner til åndelig nøkternhet. Åndelig edruelighet er avgjørende for å bli bevart mot all slags forførelse.

Der åndelig edruelighet blir borte, skapes det likegyldighet for læren, noe som dessverre må sies å være et fellestrekk ved meget av det en i dag ser innen karismatikken. Det er all grunn til å minne om de første kristnes forbilde: «De holdt trolig fast ved apostlenes lære - -» (Apg 2:42). Lærevernet har nemlig samme betydning for Kristi legeme som immunforsvaret har for kroppen vår.

Jan Bygstad


[Redigert den 5-12-2008 av Labar]

k-mann - 6-12-2008 kl 17:19

Eg ser ikkje noko problem med det Bygstad skriv. Dersom ein les Kristi lovnad om Heilagandens vegleiing, så ser ein at dette er til Kyrkja i sin heilskap, ikkje til den enkelte kristne. (Case in point: Alle dei forskjellige "openberringane" som motseiar kvarandre.)

Kristus sa: "Enno har eg mykje å seia dykk, men de kan ikkje bera det no. Men når han kjem, Sanningsanden, skal han leia dykk fram til heile sanninga. For han skal ikkje tala av sitt eige, men tala det han høyrer, og fortelja dykk det som skal koma." (Joh 16:12-13)

Labar - 7-12-2008 kl 03:07

Drevet av Ånden kom Simeon til tempelet. Han var ikke med i det offisielle
gudsfolks ledelse, men det var han og hans likesinnede som var det sanne
Israel. Drevet av Ånden kom de til Herren. Tok imot Herren. Og var de
som levde og ble ledet av Herren.

Kan det være noe å lære av dette?

Ja, jeg tror det. Tror mange ganger ikke situasjonen er så mye annerledes
i dag når det gjelder det offisielle og det litt mer perifere. Så at vi kan
komme til å få en slags gjentagelse av situasjonen ved Herrens
gjenkomst som det vi så ved han første komme holdes ikke
for usannsynelig. Trang er porten og smal veien.


Vel, det var den siden av saken. Men hvordan denne herr Bygstad
kan ta Luther til inntekt for sitt syn forstår jeg fortsatt ikke.

:question:

Kristnerd - 7-12-2008 kl 10:35

Sitat:
Opprinnelig postet av Labar
Kan kristne være ledet av Ånden?

Ja, sier Skriften. Blant annet i salme 32,8b:

”Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd.”

I en artikkel i DagenMagazinet i dag kan det nesten
se ut til at Bygstad tolker utsagn i luthersk bekjennelse
på en måte som benekter en slik direkte ledelse av Ånden:

”Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det?
Først og fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden,
slik at en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte:
Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt
indre. Denne åpenbarer Guds vilje”.

Til støtte for sin tolkning anfører han følgende:

”I de Schmalkaldiske artikler (1537), som er bekjennelsesskrift
for de fleste lutherske kirker i verden, formulerer Luther seg slik:
«Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde unntatt
gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde
stand overfor svermerne, som skryter av at de har fått Ånden
uten ordet og forut for det.”

Jeg stusser litt over dette. Kan det være rimelig å tolke utsagnet
om at Gud ikke gir noen sin Ånd unntatt gjennom sitt ord på en
måte som utelukker direkte ledelse av Ånden (?). Greit nok at vi
får Ånden ved gudsordet, men Skriftens utsagn er jo at når vi
først har fått Ånden kan den gi oss rettleiing inn i vårt indre
endatil på svarte natta (Salme 16,7). Vil nesten tro
Luther kjente til dette.

Vel, dette var bare noen tanker :)


Det er flere som tolker Luther til å benekte direkte ledelse av Ånden. (Har hørt dette fra Luther-kritikere flere ganger). Jeg vet ikke om dette er en riktig tolkning. Enig i at det kan se ut som om Bygstad tolker Luther slik, men vil legge godviljen til og si at jeg trur det er en dårlig formulering, der målet er å holde fast på "skriften alene". Og da ikke skriften som motsetning til Ånden, men at den ledelse som DHÅ gjør direkte til folk, (når han gjør det), ikke kan være i strid med Skriften. (Guds Ånd kan ikke opptre i strid med Guds ord). Ergo må Guds Ånds ledelse være av samme karakter og innhold som vi finner beskrevet i Guds Ord.

Blir fort tungegymnastikk å holde begrepene riktig. La meg forsøke med et eksempel: en persons subjektive opplevelse av en Åndsledelse (i en konkret situasjon) vil av ham bli beskrevet som "direkte fra Ånden", uten at han der og da satt med en Bibel, eller hørte en forkynnelse.

Men dersom det er en sann Åndsledelse av DHÅ, (og ikke en forførelse), vil innholdet i eppisoden samsvare med DHÅ gjerning beskrevet i Guds ord, og det budskap personen evnt. måtte få vil belyse/konkretisere/utfylle, men ikke motstride budskapet i Guds ord.

Om jeg gjør Bygstad og Luther rett når jeg trur det er dette de mener vet jeg ikke. Det er ihvertfall slik jeg oppfatter forholdet mellom Ånden og Ordet. All den tid DHÅ's "programerklæring" i NT er at han blandt annet skal "ta av mitt og forkynne det for dere", og både Åndens gaver og Åndes frukt er ganske så velldefinert i Bibelen. Dermed blir det riktig å forkaste Åndsytringer som er av en art, eller budskap, som ikke finnes i Bibelen.

Jeg vil si meg enig i hva Bygstad sier under deloverskriftene
Dagens åndssituasjon og svermeriet, Subjektivisme, Åndelig edruelighet Men er mulig jeg skiller meg litt fra ham i betingelse han legger opp under Kjennetegn på svermeriet

Dog litt overasket over at du stiller deg undrende til denne utleggelsen Labar, da den synes for meg ganske lik med hvordan jeg har oppfattet ditt syn på Åndsledelse tidligere. Mener du Bygstad har feil også i resten av artikkelen, eller var det innledningen du mente han var for utydelig (evnt. feil) ?

Labar - 7-12-2008 kl 17:20

Mye enig i det du sier om forholdet mellom Ånden og Ordet
Kristnerd. Har du tidligere oppfattet meg å ha synspunkter i den
retning tror jeg beint fram du kan ha oppfattet rett. Selv kan jeg
i farta ikke huske å ha sagt så mye om det, men det kan jo
muligens skyldes egen huskeevne :)

Skulle det være noe i den retning Bygstad mener i sitatet syns
jeg i så fall han formulerer seg på en måte som nesten ber om
å bli misforstått. Så langt jeg oppfatter han sier han seg enig i
sin egen tolkning av Luther: ingen direkte åpenbaring av
Guds vilje i eget indre.

Og ellers så var problemet at jeg mener Luther i sitatet som
ble gitt snakker om noe annet. Nemlig om kriterier for å få
Ånden (bli kristen), og ikke dens tiltale i eget indre etter
at den er mottatt.

[Redigert den 7-12-2008 av Labar]

Labar - 12-12-2008 kl 15:38

Jan Bygstad får respons i et debattinnlegg i DagenMagazinet i dag:
Sitat:

Svermeri og Luthersk ortodoksi


Jan Bygstad gir en utredning om svermeri i DagenMagazinet 05.12.08. Her sier han blant annet at om noen opplever Åndens direkte tale til hjertet utenom Ordet i Bibelen, er vedkommende en svermer. Ånden kan ikke løsrives fra Ordet etter luthersk lære ifølge JB.

Man må trolig og nødvendigvis skjelne her mellom hva som kommer fra et menneskehjerte og hva Ånden taler inn i, til eller gjennom et menneskehjerte. Og Bygstad ser ut til å gjøre det, men gir likevel inntrykk av å være på en vei med grøft på bare den ene siden.

Når 1. Kor 13 taler om at kunnskaps ord og profetisk tale skal få en ende, så betyr vel ikke dette at Bibelen Guds Ord skal få en ende? Når Jesus møtte den samaritanske kvinne og avslørte for henne ting som han bare kunne vite ved Åndens opplysning, så sto vel ikke dette i Bibelen at hun hadde hatt fem menn?

Den samme Ånd som viste seg over Jesus som en due og som viste seg over disiplene på pinsedag i form av ildtunger, denne Ånd er den samme i dag og ifølge Joel virksom gjennom drømmer og syner med åbenbaringer som ikke står direkte i Bibelen. Men, er de fra Gud og Den Hellige Ånd, så er åpenbaringene heller aldri på tvers av Guds Ord i Bibelen. Hvis Luther lærer noe annet så kan vel ikke Luther sies å være i tråd med Guds Ord?

Luther er ikke uten feil og lyte fordi om han har tatt et vektig oppgjør med pavekirken. Likevel må vi vokte oss for lettvint å feie Luther til side. Vi må følge hans råd om Skriften alene, og da må vi også prøve Luthers egne ord på Bibelen. Hvis Luther binder opp Ånden på en slik måte at Ånden ikke kan bevege seg utenfor Bibelens lukkede permer så kan den vel heller ikke kalle på og påvirke ufrelste bønnebarn og menneskehjerter som ikke leser Bibelen til daglig? Men slike vitnesbyrd har vi mange av, også troverdige sådanne.

Og hva med Hans Nielsen Hauge? Var han ingen lutheraner? Han opplevde Åndens komme over seg mens han gikk på åkeren og pløyde syngende på en salme og snakket siden ofte og mye om Åndens minnelser og lydighet mot Åndens tale, utenom direkte Bibelvers og tekster. Var Hauge en svermer?

Luther kan komme i skade for å bli for mye ortodoks, slik også hans læresveiner, og grøfter har vi til begge sider, både som død bokstavtrelldom og ritualvesen på den ene side og som åndelig svermeri på den andre side. JB peker på mange viktige faremomenter. Men, skal vi bli ensidige, slå oss på vårt bryst og glemme farene knyttet til den døde ortodoksi som dør hvis Ånden blir «glemt» eller bevisst utestengt av tankens og fornuftens akademia eller av andre båsmakere?

Skal vi følge Bibelen eller skal Luther gå foran Bibelen selv om han kommer på tvers i enkelte skjæringer? Det tror jeg ikke Bygstad mener, derfor må det være viktig og riktig at lyset fra Bibelen selv får lov til å slippe til. Bare da kan man oppnå Bibelsk enhet, enighet og tro.

Jeg kan ikke se at bibelstedene JB viser til som sier at Ånden er i Ordet samtidig sier at Ånden ikke kan opptre på en annerledes måte enn gjennom Ordene i Bibelen. Det kan Ånden gjøre uten å komme i noen konflikt med Ordene eller Ordet i Bibelen som er Jesus. Om ikke behøvde Jesus ikke ha sendt Ånden. Han kunne «bare» gitt oss bokstavene i Bibelens to permer. Men de kom først senere.

Hva med de som levde i de første årene etter Jesu himmelfart? Kunne Ånden meddele seg til dem? Og på hvilken måte? På hvilken måte har mennesker av Ånden blitt inspirert til å skrive Bibelen? Bygstad reiser kanskje flere spørsmål enn svar i denne sammenheng.

Oddvar Berge
NORIEL Vardevakt

Labar - 18-12-2008 kl 06:35

Oddvar Berge får svar i et debattinnlegg i DagenMagazinet i dag:
Sitat:

Jesus og svermeri


Jeg støter meg på et utsagn av Oddvar Berge i DagenMagazinet 12. des. der han skriver om svermeri og luthersk ortodoksi. Han sier: «Når Jesus møtte den samaritanske kvinne og avslørte for henne ting som han bare kunne vite ved Åndens opplysning, så sto vel ikke dette i Bibelen at hun hadde hatt fem menn?»

Til dette er å si: Jesus Kristus var, er og blir sann Gud og sant menneske. Han var under sitt jordeliv Gud, allmektig og allvitende. Derfor kunne han tale slik han gjorde til den samaritanske kvinnen. For øvrig vil jeg minne om Hebr. 1.1:

«Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen.»

Randi Johansen
Laupstad

Labar - 18-12-2008 kl 06:49

Jan Bygstad får respons i en svarkronikk i DagenMagazinet i dag.
Synspunktene som fremmes her ser ut til å ligge på linje med det
jeg ga et forsøk på å få fram i mitt første innlegg i denne tråden.
Sitat:

Prøv alt - ikke forkast alt!


Del I av II
Jeg har stor respekt for Jan Bygstad som teolog. Hans gode kommentarer i Prekenhåndboka er vel verd å lese. Han gjør vel i å minne oss om hvor viktig det er å holde fast ved apostlenes lære i en tid som vår med så mye læreforvirring og åndsåpenbaringer. Men selv en skriftlærd kan ta feil - også i dag. Hans innlegg i DagenMagazinet 5.12 om svermeri bør derfor ikke stå uimotsagt. Det kan skremme troens folk fra å ta i mot alt det Ånden ønsker å vise oss, si oss og gi oss.

Ånden taler utenom Ordet, men aldri i mot det
Jeg forstår godt Bygstads syn, for jeg hadde presis samme oppfatning da jeg gikk ut av Menighetsfakultetet for snart 40 år siden. For meg var tungetale, syner og åpenbaringer bare svermeri. Men siden 1972 har jeg fått leve i Åndens rike liv, og jeg lengter stadig etter å få erfare mer. Jeg har smakt at Herren er god, og det har gitt mersmak.

Ånden virker alltid gjennom Ordet, men Ånden er ikke bundet til det ytre Skriftens ord, slik Bygstad hevder ved å henvise til Joh 6,63 og Gal 3,1 ff.

I Joh 6,63 sier Jesus at hans ord er Ånd og liv, ingenting om at Ånden bare virker gjennom det skrevne ordet. Tvert i mot lover jo Jesus: «Mine får hører min røst.» Joh 10,27.

Gal 3,1ff kan heller ikke brukes som belegg for at Ånden er bundet til det skrevne ord. Der taler Paulus om at vi blir født av Ånden og får Ånden ved å høre og tro, altså av nåde i motsetning til lovgjerninger.

Den Hellige Ånd er en levende person som tar bolig i våre hjerter når vi blir frelst. Han er ikke målløs. Han kan selvsagt meddele seg til oss. Dette er jo den nye pakts velsignelse, slik Peter forkynte pinsedag: «I de siste dager skal det skje, sier Gud: Jeg vil utøse min Ånd over alle mennesker. Sønner og døtre hos dere skal tale profetiske ord, de unge menn skal ha syner, de gamle blant dere skal ha drømmer....» Apg 2,17.

Tror Bygstad dette bare skjer ved å lese eller høre det skrevne ord? Det vil føre altfor langt å vise det, men Apostlenes gjerninger er et eneste langt vitnesbyrd om at Ånden virker utenom ordet. La meg bare nevne at Ånden ledet evangelisten Filip til å dra til den øde Gazastripen. Da han kom dit, kom den etiopiske hoffmannen kjørende. Videre ble Filip ledet til å holde seg nært til vognen, og han «skyndte seg dit». Vi vet hva resultatet ble. Takket være Åndens presise ledelse ble hoffmannen frelst og brakte evangeliet med seg til Etiopia. Rett person på rett plass i den rette tid med de rette ord kan gi fantastiske resultater. Les Apg 8.

Åndens ledelse
Ånden ledet Ananias, en helt vanlig disippel, til å gå til «Den rette gaten» i Damaskus for å lede Paulus til tro. Siden hører vi ikke mer om Ananias, men hans lydighet mot Åndens ledelse fikk enorm betydning.

Paulus ble ledet av Ånden til å forkynne evangeliet i Europa. Det skjedde heller ikke ved å lese det skrevne ord. Ånden talte direkte, og han har ikke sluttet med det. Det finnes ikke et eneste bibelord som kan underbygge det!

Selv har jeg utallige ganger opplevd Åndens ledelse på underfullt vis. En gang fikk jeg reddet liv ved å være lydig. Den ledelsen fikk jeg ikke ved å studere det skrevne ord. Men Ånden talte sterkt i mitt indre og minnet meg om øyeblikkelig å besøke en mann. Få minutter senere ville det vært for sent.

Jeg tror at Paulus i 1 Kor 14, 26 beskriver en normal gudstjeneste. Han sier: «Hva så brødre? Når dere kommer sammen, har den ene en salme, en annen en lære, èn har åpenbaring, èn har tungetale, en annen har tydning.» Åpenbaring (profeti), tungetale og tydning er eksempler på at Ånden virker utenom Ordet. Våre menigheter er ikke ubibelske , men dessverre ofte underbibelske i så måte.

På en gudstjeneste jeg ledet, kom en dame fram og sa at hun hadde fått et bilde til èn person i forsamlingen: Hun hadde sett en mann som la ut på sjøen i en båt. Videre så hun at båten holdt på å gå ned. Men så kom det en stor hånd ned fra himmelen, løftet båten opp og førte den til land. Så sa hun: «Herren sier til deg: For jeg vet hvilke tanker jeg har med deg, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi deg fremtid og håp.»

Senere fikk jeg vite at i den forsamlingen satt en mann som hadde bestemt seg for å ta livet sitt ved å reise ut på sjøen og gå ned med båten. Det ble det ikke noe av takket være en Åndens åpenbaring utenom det skrevne ord.

Hvis ikke folk får erfare et møte med Jesus når de samles til våre gudstjenester og møter, er det egentlig noe fundamentalt galt. Erfaringen av Guds nærvær skaper forvandling. Det er egentlig hele Bibelen et vitnesbyrd om. Tenk på alle de bibelske personene som fikk livet dramatisk forvandlet fordi de fikk et møte med Gud.

Hva med bekjennelsesskriftene?
Bygstad henviser til De Schmalkaldiske artikler der Luther formulerer seg slik: «Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det forutgående, ytre ord.»

For det første må disse sterke advarslene mot svermeriet forstås på bakgrunn av den åndelige utvikling som hadde skjedd med Karlstad, Luthers venn.

For det andre har verken Den norske kirke eller Den evangelisk lutherske frikirke disse artiklene som sitt bekjennelsesgrunnlag. Jeg vet ikke hvordan det er i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn.

For det tredje vil jeg spørre om det ikke er den grunnleggende åndsmeddelelse til frelse det tales om her. Dette stemmer med Confessio Augustana art 5: «For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen ...»

Gjennom nådemidlene gis Ånden til tro og frelse. Men dermed er det åpnet for nye åndsåpenbaringer. Det er interessant hva professor Edmund Schlink, en av de ledende lutherske dogmatikere på kontinentet, sier: «Med henblikk på Åndens virke i dåpen, er det av avgjørende betydning å ta på alvor at Den Hellige Ånd, til forskjell fra dette at Guds Sønn ble menneske èn gang, stadig vil komme på nytt. Som ved pinsehendelsen kommer Ånden også ved dåpen ikke en gang for alle, men første gang, for at han alltid videre skal være forventet og kunne gi nye gaver.» (Die Lehre von der Taufe, s.56)

Dr. Agne Norlander har vist i sin lutherstudier at Luther nok var mer «karismatiker» enn det vi lutheranere har trodd. Luther sier: «Når Den Hellige Ånd kommer og begynner å tale i ditt hjerte, så gjør ham den ære og la dine egne tanker ligge. Vær stille og lytt til ham som vet bedre enn du. Og merk deg hva han sier og skriv det ned, så skal du oppleve underlige ting.»

Oddvar Søvik
områdeleder i Normisjon Agder

Oddvar Søvik – selve mannen :):



[Redigert den 18-12-2008 av Labar]

Labar - 19-12-2008 kl 06:37

Del II av Oddvar Søviks svar til Jan Bygstad:
Sitat:

Prøv alt – ikke forkast alt


Del II av II
Bygstad har en rekke kritiske kommentarer til dagens åndssituasjon. Jeg mener også det er bibelsk sunt og rett å (etter) prøve åndsåpenbaringer og holde fast på det gode. 1 Tess 5,19-21. Men Bygstad ikke bare prøver alt, han forkaster alt. Da står han i fare for å slokke Ånden ved å forakte profetiske ord. Det er den sammenhengen disse ordene står i.

1. Profetisk gave
Jeg har flere ganger undervist om den profetiske gave, og i mindre grupper har jeg så utfordret deltakerne til å lytte til Ånden. Jeg har da bedt en person melde seg frivillig og så skal de andre be om å få ord og bilder til «oppbyggelse, formaning og trøs», 1 Kor 14,3.

Det er, ikke minst for deltakerne, en stor overraskelse hvor presist Ånden da kan tale inn i et menneskes situasjon. Dette er et eksempel på hva Paulus sier i 1 Kor 14, 31: «Dere kan alle tale profetisk.»

Faren er selvsagt til stede for at det er mennesketanker som kommer opp, derfor må det prøves på om det er i samsvar med Guds ord, om det virker Åndens frukt, om Jesus blir forherliget og om det kan stadfestes av to eller tre andre.

Noen ganger kan Ånden bruke underlige bilder. Etter at jeg hadde undervist om nådegavene et sted, utfordret jeg forsamlingen til å lytte til om Ånden hadde noe å si til noen. Da var det en som fikk et bilde: Han så en rakett med en lang, lang lunte som brant veldig langsomt. Men til slutt gikk raketten av og det ble et vidunderlig fyrverkeri. Flere i forsamlingen begynte å le. Men jeg stoppet dem og sa: Hvis dette var fra Guds Ånd, så vil den det gjelder forstå det. Etter møtet kom en dame og sa det var henne det gjaldt. Hun visste hun hadde så mye å gi, men hun våget ikke slippe Gud til i sitt liv. Men nå var hun klar.

Å kalle dette for «sludder» ville jeg aldri våge.

2. Gudsnærvær
Bygstad karikerer og kritiserer dem som taler om et sterkt «gudsnærvær» i møtene. Jo, jeg tror også at noen ganger kan man piske opp en følelsesmessig stemning ved endeløs lovsang, sterk musikk osv. Men noen ganger «faller» Guds Ånd over forsamlingen enda til før taleren har begynt. Jeg var på et slikt møte for en tid siden. Folk vitnet, profeterte, kom med budskap, ba, ba om forbønn og ble bedt for. Det var lovsang og tilbedelse, både organisert og spontant, og lovsang i Ånden. Alt gikk stille og rolig for seg. Det var som om en usynlig møteleder ledet det hele, og det var jo det det var!

Dette kan skje der møtet er forberedt i bønn, der Guds folk lever i lyset og der man forventer at Guds nærvær kan manifestere seg. Det føles, og det er ikke noe galt i det.

3. Soaking
Bygstad har heller ikke mye til overs for «soaking». Å være stille for Herren er for ham å «lytte til og grunne på Ordet». Men hvor mye gjør Guds folk det i dag? En undersøkelse for en tid siden viste at prester bruker gjennomsnittlig syv minutter per dag til stillhet og bønn. Å disiplinere seg til å være stille en halv time eller mer, gir Herren mulighet til å tale til oss både gjennom ord fra Bibelen som han minner oss om, og ved Åndens direkte tale. Det gir også en ny opplevelse av å være elsket.

Jeg tror Gud lengter mye mer etter vårt nærvær enn vi etter hans. Det er ingen betingelse at man ligger på golvet, jeg foretrekker en god hvilestol og så tenker jeg at jeg får sitte på Guds fang. Men hvis det hjelper noen å hvile i Guds kjærlighet ved å legge seg på golvet, så Gud velsigne dem!

Opplevelseskristendom
Hvorfor advarer Bygstad mot å oppleve noe med Herren når Bibelen er full av beretninger om opplevelser og vitnesbyrd om gudslengsel? Tenk på vitnesbyrdene til Korahs barn: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg min Gud.» Sal 42,2. I Sal 84.3 er lengselen enda sterkere uttrykt: «Min sjel lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens tempelgårder.»

Hvem var disse Korah-sangerne? Jo, det var de som tjente Gud med lovsang i templet natt og dag. Likevel lengtet de etter mer, for de hadde smakt at Herren er god!

Eller tenk på Paulus. Etter et langt, rikt liv som apostel, ønsker han bare èn ting: Å kjenne Kristus og kraften av hans oppstandelse. Mot dette blekner alt annet. Og så sier han: «Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager frem mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus.» Les Fil 3,7-16.

Peter Halldorf sier det slik: «Det hører med til Guds natur at det ikke er mulig å nå et punkt der man har fått nok - det hører også til kjærlighetens natur. Man kan alltid få mer enn man har smakt i hvert gitt øyeblikk. - Man er tilfreds samtidig som man lengter. Slik er kjærlighetens paradoks. Lengselen er jo bare et tegn på at man har funnet det man lengter etter.» (Drikk dypt av Ånden, s.50)

Jo, bedre vi lærer Jesus å kjenne, jo mer blir vi preget av ham og jo mer vil våre liv bli til hans ære. Dette er ikke opplevelsestrelldom, det er en ufattelig rikdom.

Åndelig edruelighet
Til slutt advarer Bygstad mot ekstase. Det er her «Torontovelsignelsen» kommer inn, sier han. Ekstase er noe som kjennetegner hedenskapet. – Dette er sterke ord!

Jeg har selv en del kristiske spørsmål til en del av de formene Torontobevegelsen har brakt med seg. Men spørsmålet må være: «Hva er frukten av det som oppleves?» Er det bare en berusende følelse eller er det varig frukt? Får man en større kjærlighet til Jesus, en ny glede i Ordet, et fornyet bønneliv, sterkere trang til å vitne om Jesus, osv. Det kan tusener vitne om.

Både Peter og Paulus, som formaner til åndelig edruelighet, hadde ekstatiske opplevelser: Vi husker at Peter kom «i henrykkelse» da han var på taket og ba. Apg 8,10. Han fikk se et bilde av rene og urene dyr og en røst talte til ham - utenom det skrevne ord. Dette førte til at Peter fikk frimodighet til å gå til hedningene med evangeliet.

Paulus vitner selv om sine opplevelser i 2 Kor 12: «Jeg vet om et menneske i Kristus som for 14 år siden ble rykket opp i den tredje himmel» – i Paradis, og der fikk han høre usigelige ord.

Jeg har møtt noen få mennesker som kan fortelle om lignende ekstatiske opplevelser. Det er hellige øyeblikk som de nesten ikke har våget å dele, og det er ren nåde når man får oppleve det.

Gud har mer å gi! Jesu løfte gjelder fortsatt: «Den som tørster, la han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer (eg: floder) av levende vann.» Joh 7,37 ff.

Det kan erfares, både av den som drikker og av dem som erfarer overfloden i våre liv. Joh 10,10.

Oddvar Søvik
områdeleder i Normisjon Agder


[Redigert den 20-12-2008 av Labar]

Labar - 20-12-2008 kl 02:33

En aldri så liten minioppsummering.

Så langt jeg kan forstå har vi så langt i tråden sett hvordan lutheraneren
Bygstad feiltolker Luther og hvordan en leder i Normisjonen har problemer
med å ta avstand fra det som tradisjonelt har gått under betegnelsen «soaking».

Kan vi lære noe av dette?

Ja, det tror jeg. Og det er noe jeg, om jeg ikke husker feil, har nevnt tidligere.
At vi ikke bør sette vår lit til mennesker. Det er nemlig en oppfordring tatt direkte
ut av Skriften – og nå også forhåpentligvis belyst av nåtidens virkelighet.

God bless!

Viking - 20-12-2008 kl 11:22

Den tredje himmel? Eneste plassen jeg kan finne en beskrivelse på hva det er, er hos Enoch:
Sitat:

Of the assumption of Enoch to the third heaven.

AND those men took me thence, and led me up on to the third heaven, and placed me there; and I looked downwards, and san the produce of these places, such as has never been known for goodness.

2 And I saw all the sweet-flowering trees and beheld their fruits, which were sweet-smelling, and all the foods borne by them bubbling with fragrant exhalation.

3 And in the midst of the trees that of life, in that place whereon the Lord rests, when he goes up into paradise; and this tree is of ineffable goodness and fragrance, and adorned more than every existing thing; and on all sides it is in form gold-looking and vermilion and fire-like and covers all, and it has produce from all fruits.

4 Its root is in the garden at the earth's end.

5 And paradise is between corruptibility and incorruptibility.

6 And two springs come out which send forth honey and milk, and their springs send forth oil and wine, and they separate into four parts, and go round with quiet course, and go down into the PARADISE OF EDEN, between corruptibility and in corruptibility.

7 And thence they go forth along the earth, and have a revolution to their circle even as other elements.

8 And here there is no unfruitful tree, and every place is blessed.

9 And there are three hundred angels very bright, who keep the garden, and with incessant sweet singing and never-silent voices serve the Lord throughout all days and hours.

10 And I said: 'How very sweet is this place,' and those men said to me:

THIS place, O Enoch, is prepared for the righteous, who endure all manner of offence from those that exasperate their souls, who avert their eyes from iniquity, and make righteous judgement, and give bread to the hungering, and cover the naked with clothing, and raise up the fallen, and help injured orphans, and who walk without fault before the face of the Lord, and serve him alone, and for them is prepared this place for eternal inheritance.




[Redigert den 20-12-2008 av Viking]

Kristnerd - 21-12-2008 kl 01:43

Sitat:

3. Soaking
Bygstad har heller ikke mye til overs for «soaking». Å være stille for Herren er for ham å «lytte til og grunne på Ordet». Men hvor mye gjør Guds folk det i dag? En undersøkelse for en tid siden viste at prester bruker gjennomsnittlig syv minutter per dag til stillhet og bønn. Å disiplinere seg til å være stille en halv time eller mer, gir Herren mulighet til å tale til oss både gjennom ord fra Bibelen som han minner oss om, og ved Åndens direkte tale. Det gir også en ny opplevelse av å være elsket.

Jeg tror Gud lengter mye mer etter vårt nærvær enn vi etter hans. Det er ingen betingelse at man ligger på golvet, jeg foretrekker en god hvilestol og så tenker jeg at jeg får sitte på Guds fang. Men hvis det hjelper noen å hvile i Guds kjærlighet ved å legge seg på golvet, så Gud velsigne dem!


Med andre ord: Fordi folk har sluttet «lytte til og grunne på Ordet», så skal vi IKKE starte med det (det ville jo vært ille), nei vi skal bruke det at vi har sluttet dette som en grunn til å finne på noe helt nytt.

I karismatikkens navn bør vi kanskje lytte til profetene i Bibelen ihvertfall, og den mest positive av disse "Je - sa - ja" hadde en tendens til å kritisere alt det nye folk fant på, og be dem komme tilbake til det de hadde sluttet med.
(Så jeg er nok mest enig med Bygstad hva Soaking angår.)

[Redigert den 21-12-2008 av Kristnerd]

Bibelleser - 22-12-2008 kl 01:44

Virkelig godt innlegg fra Oddvar Søvik! Kan bare si 'ja og ammen!' til det han skriver!

Selv om Bibelen har fått en særstilling i forhold til alle andre kristne skrifter, så blir det feil å si at Guds Ånd IKKE KAN meddele noe som helst utenfor de 66 skriftene som er samlet til det vi kaller Bibelen.

Og som Søvik sier:
'Apostlenes gjerninger er et eneste langt vitnesbyrd om at Ånden virker utenom ordet.'

Labar - 30-12-2008 kl 06:20

Det er flere som reagerer på Bygstad. Denne kronikken
kom i går, men da fikk jeg ikke logget inn i avisa.
Poster den derfor i dag.
Sitat:

Den Hellige Ånd og vi


Del 1 av 2
Det er med sorg i sinnet jeg har fulgt med i diskusjonen om oss karismatikere, som mener å være fylt og ledet av Den Hellige Ånd, men som av mange blir karakterisert som svermere. Som legmann føler jeg det ikke som en belastning for meg personlig, å bli satt i bås med drømmere, men heller som en beklagelse over at trossøsken omtaler hverandre så ufint som vi ofte er vitne til.

Før jeg går inn på selve saken, vil jeg ganske kort gi en beskrivelse av min kristne bakgrunn: Jeg er født i Vestre Jakobselv, vokst opp i et læstadiansk miljø, de Førstefødte, som regnes for å være de mest radikale innen bevegelsen. Jeg er medlem i Statskirken, ble en kristen i et pinselokale, ble noen år senere åndsdøpt, og jeg ber i tunger. Min bestemor, en trofast læstadianer, lærte oss barn å be, og jeg er selv med og ber og salver de som ønsker det, sammen med kristne venner.

Jeg har bedt for demonbesatte, også sammen med vekkelsesfolket på Madagaskar. Jeg har sett Guds direkte inngripen til helbredelse innen familien, og nå for et-par år siden, da jeg selv ble fullstendig helbredet av en dødelig leversykdom, ved at noen av mine venner og kolleger ba for meg, derfor mener jeg å ha en viss bakgrunn til å si litt om svermeriet hos oss karismatikere.

Luther og Oase
I artikkelen til Jan Bygstad i dette bladet av 5. desember leser vi om Luthers kamp mot svermere, slik vi kjenner til fra apostlenes tid, men også Hans Nielsen Hauge, Læstadius, Barrat og andre har stridt med lignende problemer. Dette er ikke ukjente fenomener innen kristendommen, og det finnes slike tendenser også i dag, slik Bygstad skriver.

Derfor vil jeg la dette ligge, men heller dra frem noe han sier om karismatikere og OASE-folk, som han kanskje ikke har samme dekning for, og jeg siterer fra hans artikkel: «Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre. Denne åpenbarer Guds vilje og er samtidig et vitnesbyrd om at en står i fortrolig samfunn med Gud. De som slik roser seg av direkte tilgang til Gud, opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer i kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap.»

Denne påstanden er ikke riktig. Min erfaring er at intet av det som skjer i vårt indre, der vi kan konstatere Guds røst, er uavhengig av Guds ord. Bibelen har en helt avgjørende plass i alle sammenheng når det gjelder bønn og påkallelse om hjelp og veiledning.

Reformatorene og Skriften
Så skriver Bygstad videre: «Reformatorene avviste konsekvent alle slike krav på å ha direkte tilgang til Gud. For Ånden er i følge Skriften bundet til det ytre Skriftens ord, og gis aldri uten eller uavhengig av det ytre ord – lest eller forkynt. Det er ikke tilstrekkelig å kreve at slike «åpenbaringer» ikke må være i strid med Skriften. Nei, enhver åpenbaring, røst eller visjon som kommer fra den troendes eget hjerte, må prinsipielt forkastes. .... Dermed kan vi holde stand overfor svermerne, som skryter om at de har fått Ånden uten ordet og forut for det. ...Det er alt sammen den gamle Djevel og slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere og førte dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne meninger.»

Jeg forstår Bygstad dit hen at enhver åpenbaring, røst eller visjon, som vi erfarer i vårt hjerte, må avvises som Djevelens verk. Han påstår at reformatorene mente det samme, men gjorde de det egentlig?

Hauge og Læstadius
Som en kommentar til dette, vil jeg begynne med å sitere noe fra boken «Tro og lydighet» av Andreas Aarflot, som forteller om Hans Nielsen Hauges erfaringer om følelser og åpenbaringer, slik han beskriver det selv: (Verdens Daarlighet, 1796): «...thi saasnart en haver af den gudommelige Glæde i sin Aand, da bliver en saa overmaade glad ... Den Gud som haver skabt det reene Hierte og givet den nye viise Aand i mig, har ikke allene befriet (mig) fra meget ondt, men og ført mig til ubeskrivelig meget godt, thi ingen Tunge kan udsige den Glæde, som er i de Helliges Siele ... syntes jeg ei kunde aabenhiertig udsige de guddomelige Aabenbarelser og Følelser, af frygt for, det ei kunde forstaaes, eller som Kristus siger, kaste for Svin og nedtrædes.»

Hauges åndelige opplevelser etter at han leste «Taulers omvendelseshistorie», går ut på det samme, når det gjelder åpenbaringer og følelser. Men på den annen side understreker Hauge også at dette er bare en av flere sider ved et levende kristenliv, og viser til at Ordet er den grunn alt bygger på.

Lars Levi Læstadius uttrykker det omtrent på samme måte, ifølge Per Boreman i boken «Læstadianismen»: «Den kænnbara førsoningen med Gud hører til den stora hemeligheten, hvilken alla rætta Christna fått erfara och kænna. Och æven Luther har fått erfara dessa nådemærken (nådetegn), då den levande tron tændes, hvarigenom dørren till himmelen øpnades før honom, och just i detta øgonblick kænde han sig wara frelst ifrån døden och djefwulens våld. Men nuwarande ækta Lutheraner antaga icke dessa «sensationae internae», hwilka de anse før swærmeri. Luther kalla dessa «indre kænslor» också «det høgsta bewis på Guds Andas nådewerkningar.»»

Det som her er sagt av både Hauge og Læstadius, er noe vi vet er i henhold til Skriften, og noe mange av oss har erfart i vårt kristenliv. For å klargjøre nærmere hva jeg mener, vil jeg dra frem noe jeg selv har opplevd, noe som har vært med og beriket mitt liv i Jesus mer enn noe annet.

Direkte svar fra emmisær
Jeg hadde arbeidet i kommunen i et-par år etter utdannelsen da jeg begynte å føle at jeg ikke var kommet på rette hylle i livet. Siden jeg ikke hadde vært en kristen så lenge, spurte jeg noen venner om det var riktig av meg å be Gud om et direkte svar på noe jeg gikk og grunnet på. Noen av dem svarte at det er synd å friste Herren, men jeg la likevel ikke vekk tanken. Etter en tid med bibelstudium, fant jeg frem til historien om Abraham som prutet med Herren om Lot og hans familie. Historien om Gideon og ulldottene gikk ut på det samme. Herren tok ikke deres frimodighet ille opp. Dessuten fant jeg et ord fra Malakia, der det står: «prøv meg», og det gjorde jeg i bønn til Ham.

En tid senere fikk jeg direkte svar ved at en ukjent dansk emissær, som talte i et lite bedehus, plutselig kom og la sine hender på mitt hode og profeterte mens vi ba sammen etter talen. Vi hadde ikke sett hverandre før, og det jeg fikk oppleve der og da, åpnet mine indre øyne på en måte som er vanskelig å forklare. Han profeterte og sa at Herren ville sende meg langt av sted, men jeg behøvde ikke frykte. Under bønnen opplevde jeg at Den Hellige Ånd overveldet meg, og der fikk jeg også evnen til å be i tunger. Jeg fikk en ny sang inne i meg, og jeg fikk dessuten en sterk trang til å studere Guds ord, og det har preget min hverdag siden.

Henry Pedersen
Vikedal

Labar - 30-12-2008 kl 06:48

Del 2 av artikkelen ”Den Hellige Ånd og vi”.
En del å tenke over her også ja. Selv bet jeg
meg spesielt merke i et avsnitt fra avslutningen:


"Varsomhet i omtale av kristne
Til slutt vil jeg ganske kort minne oss alle, og spesielt oss som står på talerstolen, som skriver i avisen og på annen måte er med og påvirker mennesker, om å vise varsomhet når vi snakker om medkristne, for de er Guds barn og har Den Hellige Ånd boende i sitt hjerte. Er vi ikke følsomme nok her, kan vi risikere å bedrøve Den hellige Ånd, ved det vi sier og/eller måten vi uttrykker oss på. Og dette gjelder spesielt når vi snakker om mennesker og kristne grupper vi ikke kjenner personlig."


Artikkelen i sin helhet:
Sitat:

Den Hellige Ånd og vi


Del 2 av 2

Demonutdrivelse på Madagaskar
Mange år etter at dette hendte, sto jeg og snakket med en innfødt mann på østkysten av Madagaskar, etter at han var blitt kvitt sine demoner ved at vi, tre norske og en gassisk hushjelp, la våre hender på hodet hans og ba for ham. Det var en opplevelse og en erfaring som satte dype spor i oss alle. Da mintes jeg den danske emissæren, som formidlet budskapet fra Herren til meg om min fremtid.

Men historien om denne hendelsen har dessverre en negativ side, som jeg helst vil glemme, men i denne sammenheng har den kanskje en mening. Da hendelsen på Østkysten ble kjent, ble jeg ens æren kontaktet av en av kollegene, en professor i teologi, som advarte meg bestemt om at slikt ikke måtte forekomme uten at der var en prest til stede, noe vi selvsagt hadde gjort da vi ba for den demonbesatte, men der var ingen prest tilgjengelig.

Da jeg spurte hva han egentlig mente, sa han at det ikke er vanlig i vår kirke å opptre som svermere, og spesielt når der ikke er en prest til stede. Da jeg forsiktig forsøkte å antyde at vi har jo fått klar beskjed i Skriften om å gjøre det; «- - på de syke skal dere legge deres hender, og de skal bli helbredet», reiste han seg og gikk sin vei.

Oldkirken og Ånden
Denne hendelsen gjorde meg nysgjerrig etter å vite hvor denne ubibelske doktrinen stammer fra, og siden da har min hovedinteresse vært å gå gjennom det våre kirkeferde i oldtiden mente om den saken. I denne sammenheng vil jeg hente frem noe som Professor Oskar Skarsaune sier i boken `In the Shadow of the Temple` på side 339, fritt oversatt fra engelsk: «Sammenlignet med den karismatiske entusiasmen i det første århundre med det andre og tredje århundres vektlegging av kirkelig struktur og organisasjon, har mange fagteologer kommet til den konklusjon at den åndelige glød fra den første generasjonen var kjølnet og etter hvert blitt erstattet med noe annet.»

Og han sier videre: «Med hensyn til Ånden vil dette si at istedenfor en spontan (nåde-)gavepraksis, utviklet det seg et organisert embetsverk, istedenfor hele menighetens deltakelse under gudstjenesten, utviklet det seg en fast liturgi utøvet av et profesjonelt presteskap, mens ønsket og opplevelsen av tegn og under forsvant.»

Jeg vil også skyte inn her at når vi studerer den berømte dialogen mellom Justin Matyr og jøden Tryfo, finner vi svært lite, om noe i det hele tatt, av karismatisk ånd i teksten. Denne samtalen fant sted så tidlig som omkring det første århundreskifte, dvs. ikke lenge etter at apostlene var gått bort.

Under mitt 13-årige opphold på Madagaskar, fikk jeg god kontakt med vekkelsesbevegelsen der nede, også Neni Lava, den ferme og bestemte damen, som var stifteren av bevegelsen. Den gang var det ytterst få av våre prester som følte seg hjemme sammen med dem, og spesielt når de var samlet til bønnemøter og lovsang, der det også forekom dans med håndklapping, og enkelte ganger også demonutdrivelse, noe de betraktet som en naturlig del av menighetslivet.

Tungetale og «rørelse»
Tungetale og nådegaver i funksjon er derfor ikke bare et pinsevennfenomen.

For min egen del har dette å be i tunger vært en velsignelse, og jeg vet om andre statskirkefolk som gjør det, men som mange snakker om i negative vendinger.

I boken `Læstadianismen` forteller Per Borman om den første tiden etter at vekkelsen var kommet i gang på Nordkalotten, skjedde det mirakler og tungetale under `rørelsen`, slik vi leser om fra pinsedagen på apostlenes tid. Det hendte også at de falt over ende på gulvet. Denne form for `rørelse` er fremmed i mange kristne sammenhenger, men der er ingen grunn for noen til å rynke på nesen av den grunn.

Når mennesker kommer i syndenød, slik de gjorde det den gang, som nå, kunne de ofte oppføre seg annerledes, men hvem av oss er satt til dommer for dem og deres måte å oppføre seg på. «Å være stille for Herren», som en modell for tilbedelse og bønn, som Bygstad er inne på, utelukker på ingen måte verken høylydt gråt, slik det forkommer under `rørelse` hos Læstadianerne, eller lovsang og dans hos karismatikerne og mange andre, ikke minst i Afrika og Asia.

Jeg vet ikke om Bygstad taler i tunger, men da jeg fikk nådegaven, fikk jeg en inderlig trang til å studere Bibelen, og den har vart hele tiden siden. Den ensidige fremstillingen av karismatikernes opplevelseskristendom, som han kaller den, er derfor ikke riktig. Ordet er en naturlig del for frelse og åndelig vekst, men Ordet alene frelser ingen. Det er når Den Hellige Ånd får slippe til, og gjøre Ordet hellig og levende, da skjer det en forandring med hele personligheten, også følelseslivet.

Erfaring og teori
Stanley Jones har gitt ut en bok som er blitt oversatt til norsk under tittelen: «Den Hellige Ånd og vi». Her siterer han Mathew Arnold, som sier: Jesus tok alltid sitt utgangspunkt i erfaringen, aldri i teorien. De skriftlærde studerte skriften og Jesus oppfordret folket til å lytte til dem, men han ga dem ikke store sjansen til å nå himmelen.

Dette bekrefter at Ordet alene ikke er nok for frelsen, men det må levendegjøres ved Den Hellige Ånd, og da først skjer underet. Da skjer det noe med det indre mennesket, som i enkelte sammenhenger får det til å oppføre seg annerledes, eller som om de er «fulle av søt vin», slik vi leser det i Ap.gj. 2,13.

Den gamle haugianeren, Johannes Roligheten i Sauherad, oppførte seg ikke som en karismatiker, der han med en alvorlig mine kunne tale Guds ord i timevis, men det vil på ingen måte si at ikke Den Hellige Ånd var over ham og inspirerte ham.

Måten Bygstad uttrykker seg på, synes for meg som om han ikke gir Den Hellige Ånd den plass i budskapet som Skriften gjør. Både følelser, visjoner og mirakler, mener han, må prinsipielt forkastes. Dette mener han reformatorene mente. I den sammenheng vil jeg igjen minne om Luthers utsagn, ifølge Borman, der han peker på at de indre følelser (indre kænslor) er det sterkeste (høgsta) bevis på Den Hellige Ånds aktive nærvær.

Varsomhet i omtale av kristne
Til slutt vil jeg ganske kort minne oss alle, og spesielt oss som står på talerstolen, som skriver i avisen og på annen måte er med og påvirker mennesker, om å vise varsomhet når vi snakker om medkristne, for de er Guds barn og har Den Hellige Ånd boende i sitt hjerte. Er vi ikke følsomme nok her, kan vi risikere å bedrøve Den hellige Ånd, ved det vi sier og/eller måten vi uttrykker oss på. Og dette gjelder spesielt når vi snakker om mennesker og kristne grupper vi ikke kjenner personlig.

Den første og den viktigste frukt av Den Hellige Ånd, er kjærligheten, og det er den som skal prege våre liv, i alle sammenhenger. Samtidig skal vi har i minnet det Paulus sier i Rom.14, 10: «Men du, hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor ringeakter du din bror? Vi skal jo alle stilles frem for Guds domstol.»

Henry Pedersen
Vikedal

Labar - 8-1-2009 kl 08:36

Noen sannhetsord om den såkalte
karismatiske rørsle sakset fra
DagenMagazinet 08. 01. 09.:
Sitat:

Lov og evangelium og karismatikk


Vi skylder Jan Bygstad stor takk for hans utholdende veiledning i DagenMagazinet angående luthersk teologi.

For min del har jeg iakttatt den såkalte «karismatiske bevegelses» inntreden på norsk kirkemark fra 70-tallet og fram til i dag. Og jeg vil bare kort si: Hadde det kun blitt fokusert på tjenesten og nådegavene, slik som for eksempel Paulus sier: «Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk» og så videre (1. Kor. 14:1), da skulle jeg ikke sagt noe. Dette trenger vi virkelig å høre!

Men den såkalte «karismatiske bevegelse» kom med en ubibelsk grunnholdning til lov og evangelium. Det var en så alvorlig avsporing i forhold til Skriften, at flere lutherske organisasjoner sa klart nei til denne åndsbevegelsen. Og det burde vi fortsatt gjøre!

Faren ved denne villfarelsen er jo i sin ytterste konsekvens at tilhørerne hindres i å få se inn i det frelsende evangeliet om Jesus som stedfortrederen. I stedet blir hovedfokus satt på en menneskelig bestemmelse med bønn om guddommelig kraft til å forvandles!

«Når du har omvendt deg, kan ikke du gjøre mer, da overtar Gud» (Aril Edvardsen, sitat fra en tale.) Man er altså ikke helt fortapt, men har en fri vilje både til å omvende seg, søke Gud, tro og så videre. Å bli frelst blir altså et samarbeidsprosjekt.

Det er nemlig en nøye sammenheng mellom lovens og evangeliets virkning. Disse to lærdommene må ikke blandes sammen angående innhold, men virke side om side i forkynnelsen.

Ellers føres tilhørerne vill. Luther sier: «Hvis den ene (loven) går til grunne, så går den andre med. Men når den ene prekes rett, så bringer den den andre med seg.» Kort sagt: Får ikke loven gjøre sin dødende gjerning (Gal. 2:19), dør heller ikke den falske tro vi av naturen har på at vi nok skal klare dette ved Guds kraft. Og når Bibelens lære om syndefordervet svekkes, blir det heller intet hovedfokus på evangeliet om Jesu stedfortredergjerning. Og blir evangeliets ord en selvfølgelighet for hjertet, da begynner det å bli kjedelig alt sammen. Dette lider vi under også i bedehusene våre. Hvor går så vegen?

Jo, noen tar i bruk den karismatisk-inspirerte lovsangsteknikken. Og så er der plutselig ikke så kjedelig lenger. Vi så helt ekstreme utslag av dette på TV fra Lakeland. En såkalt lovsangsstrofe kunne synges igjen og igjen i opptil 45 minutter med stor suggererende effekt. Folk lå og skalv, svaiet, ravet rundt og så videre. Dette opplevde de ikke som kjedelig. Men det er en alvorlig hake ved det: Det er ikke kristendom! Det er falske åndelige stimulanser.

Dette har Olav Valen-Sendstad advart mot for lenge siden i boka: «Drømmen om den frie vilje.» Han sier: «Den som sammenblander lov og evangelium, sammenblander synd og nåde, og det er den verste blindhet som kan forekomme i et menneskes liv. Og hva mer er: Den som sammenblander lov og evangelium, så det ikke blir forskjell, han blander dag og natt så alt blir skumring, og kunstig lys blir nødvendig, men han sammenblander også liv og død, så alt blir halvdødt, og falske åndelige stimulanser blir nødvendige.»

Helt annerledes blir det når samvittigheten blir truffet av Guds lys i loven og man må si med Jesaia: «Ve meg! Jeg er fortapt!» Da får Guds utsendte serafer det travelt også i dag med å formidle evangeliets ord om syndernes forlatelse fra sonofferalteret, Golgata (Jes. 6:5-7).

Og da lærer Gud synderen hva sann lovsang er: «Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.» (Salme 40:4)

Ja, måtte dette skje!

Oddvar Dahl
forkynner, Nærbø