| Sitat: |
Toronto. Et vitnesbyrd. Kristne aviser har i det siste skrevet flere reportasjer med fokus på den såkalte Toronto-bevegelsen. Jeg vil med dette gi mitt vitensbyrd om bølgen som kom over flere menigheter på 90-tallet. Jeg hadde et sterkt ønske om å kjenne Guds nærhet. Derfor var det med forventning jeg oppsøkte Kristkirken i Bergen flere ganger da Toronto- bølgen kom midt på 90-tallet. Særlig da det kom besøk fra Amerika, var det viktig å være til stede. Jeg husker forkynnelsen om hvordan vi måtte åpne oss og la Gud berøre våre hjerter og fylle oss med sin nærhet og kjærlighet. Den største faren var å stenge for Guds nærhet, ble det sagt. Vi hørte at dette var en suveren og kraftig inngripen fra Gud, og at den store vekkelsen, endetidsvekkelsen sto for døren. Vi måtte dessuten glemme alt vi hadde lært. For det Gud gjorde nå, var noe helt utradisjonelt. Profetiene var sterke, og handlet alltid om store ting. Brann stadion skulle fylles med søkende mennesker. Nattklubber og diskotek ville stenge, og skarer skulle omvende seg. For dette var ikke et blaff, men det siste store og mektige Gud skulle gjøre før Jesus kom. De som ville være med måtte hoppe på, for ”toget går nå” ble det sagt; ”Ikke stå igjen på perrongen!” I ettertid ser vi at det hele var ønsketenkning. Selv om jeg var åpen for alt dette nye, var det en spesiell side av forkynnelsen jeg reagerte på. Det ble nemlig sagt at vi ikke skulle be under møtene. Jeg kan i ettertid ikke huske hvem som sa det, men det ble poengtert at bønn kunne hindre det Gud ville gjøre i våre liv. Det var ikke et bønnemøte vi var kommet til, fikk vi vite, men et møte der vi skulle bare ta imot og være stille. Dette aksepterte jeg aldri. Da jeg gikk til forbønn og pastorer la sine hender på meg, ba jeg alltid, ”Herre, om dette er fra deg vil jeg ha det, om ikke ta det vekk fra meg!” Jeg viste at jeg var ulydig mot forkynnelsen, men tenkte at å be til Gud vil aldri kunne skade meg. I ettertid tror jeg at det var denne bønnen som gjorde at jeg ikke hadde de samme opplevelser som mange andre hadde. Det ga meg kanskje en beskyttelse? Også historien fra Bibelen om ny vin i gamle skinnsekker ble brukt om igjen og om igjen. Vi måtte liksom skjønne at Gud her brøt med alt han tidligere hadde gjort, og at de gamle tankene om hvordan han arbeidet ikke holdt nå. Møtene gikk frem med hyl og skrik. Mennesker løp rundt omkring, hylte som dyr og noen satt og klappet seg på lårene gjennom hele møtet. ”Hvorfor skjer ikke dette meg?”, tenkte jeg. ”Jeg ønsker jo denne berøring like sterkt som alle andre”. Men jeg lå på gulvet i timevis og intet skjedde. Var jeg ”negativ”? Kanskje Gud ikke elsket meg like mye? Jeg hørte vitnesbyrd om hvor glad man var blitt i Jesus, og noen ble liksom hentet til ham under syner og opplevde Jesu nærhet på en ny og sterk måte. Så kom Randy Clark til Kristkirken, og jeg tenkte ”Nå skal det skje!” Det var jo han som startet det hele, og om ikke han hadde med seg det jeg trengte, hadde vel ingen det. Clark kom og lokalet var fullt. Jeg hadde sikret meg plass langt fremme, og var raskt oppe da det hele startet. Han kom ikke personlig til meg, men en pastor i Kristkirken, Reidar Paulsen, ba for meg. Jeg kjente et press foran brystet, og la meg ned. Bønnen min var den samme som alltid: ”Om dette er fra deg Gud, vil jeg ha det, om ikke ta det vekk fra meg!” Jeg hørte lydene rundt omkring, og ventet på Guds nærvær. Men intet skjedde. Jeg lå sikkert en halv time på gulvet, og så hørte jeg plutselig en stemme som sa: ”Forlat dette sted, dette er IKKE fra meg!” Hva var dette? Var det Gud? Det føltes slik. Lydene og latteren rundt meg forandret karakter. Latteren virket ond og hånlig. Støyen var bare ubehagelig. Jeg begynte å kaldsvette og kjente det som om jeg var omringet av en voldsom ondskap. Jeg skjønte ikke dette. Ville Gud at jeg skulle gå? Til slutt reiste jeg meg og ville gå. Men pastoren stod ved siden av meg og holdt meg igjen. ”Du må la den hellige ånd få tid til å virke” sa han. Og jeg la meg ned igjen. Forvirret og usikker. Da kom den samme stemmen til meg og sa. ”Så du lyder mennesker mer enn du lyder Gud?” Da reiste jeg meg og sprang ut. Latteren i salen bak meg virket nesten demonisk da jeg forlot lokalet. På veg hjem tenkte jeg; Hva var det som hadde skjedd? Hadde Gud reddet meg fra en farlig forførelse, eller hadde djevelen lurt meg? Da jeg i ettertid snakket med tilhengere av bølgen, mente de at jeg hadde blitt fratatt velsignelsen, og at djevelen hadde lurt meg. Men hvordan kunne noen si at det var djevelen? For meg var det mer og mer tydelig at Gud hadde talt til meg, og det er min overbevisning fortsatt. Min lengsel var vel like sterk som andres, så min eneste forbrytelse var i så fall at jeg ba om Guds beskyttelse. Kunne det ha åpnet en vei for den onde? Meg bekjent står det ingen steder i bibelen at vi ikke skal be til Gud. Tvert imot står det mange steder at bønn kan beskytte oss. Jeg ønsket fortsatt å være åpen for Guds velsignelse, og gikk til Kristkirken da Marc duPont kom en tid etter. Det ble rapportert om at det dukket opp gull- tenner på møtene hans, og det måtte jeg selvsagt få med meg. Men da menigheten holdt hverandre på kinnet, tittet inn i munne på hverandre mens de ba, virket det bare tragisk. Påstanden om at det hadde dukket opp en gulltann i et møte, med pastorens påfølgende dementi av dette, ”Han hadde glemt at han hadde vert hos tannlegen ” understreket dette. Jeg syns det har vert for lite fokus på den skade Toronto-bølgen har gjort på Guds menighet. Hvor mange familier er splittet hvor mange menigheter er ødelagt, og hvor vanskelig er det å nå frem med evangeliet hos ufrelste når de ser hele menigheter på TV hoppe rundt som gale? Hvem vil være en del av det? Hva skjer med forkynnelsen av Guds ord, når egne erfaringer og opplevelser får så stor plass? Er det ikke tvilsomt at så mange reiser fortsatt til Toronto-møter uten motforestillinger? Trenger man å reise til spesielle møter, steder eller personer for å møte Gud? Har han ikke lovet å være midt i blant oss, om bare to eller tre er samlet i hans navn? Og formaner ikke Paulus til sømmelighet i møtene våre? Noe av det jeg så på møtene i Kristkirken kan ikke kalles annet enn seksuell aktivitet. Andre jeg vet om har også hatt opplevelser som ligner på mine under Toronto-møter. Men mange våger ikke å stå frem med det. Frykten for å stemples som ”negative, kritiske og dømmesyk” er for sterk. Men hva er negativt, og hva er positivt i en slik sammenheng? Slike subjektive begrep er dårlig egnet til å beskrive åndelige spørsmål. Hvorfor har ikke noen ledere stått frem og beklaget alle de falske og feilslåtte profetier? Og hvorfor var de så avvisende til kritiske spørsmål? Mange burde be mennesker om tilgivelse for ting som ble sagt. At man var overbevist om at noe er fra Gud, gir en ikke rett til å stemple andre mennesker som negative og lite åndelige. Gud har heldigvis bevart meg gjennom alt dette. For fremtiden vil jeg ikke ha annet enn Guds ord forkynt, rent og klart. Så slipper jeg å lure på hvem som er avsender. Jon Tore Lie Fyllingsdalen |