Apologetisk Forum

Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse....

Santabahadur - 2-2-2008 kl 02:38

Dette er hentet fra 2.Tess 2:11. Den som er en ikketroende er vel dømt i utgangspunktet. Hvem er det da Gud sender kraftig villfarelse?
Kan det være slik at den lovløse forsøker å stjele gudslivet til den troende? Finnes det da håp for denne? Motarbeider vi Gud ved å forsøke å irettesette slike?

Ånden – vår fører

Gnagar - 2-2-2008 kl 03:21

Vår oppgave er følge Herren. Blir du ledet / drevet til
å irettesette så gjør du det. Hvis ikke så lar du vær.
Det handler om å være ledet – av Ånden.

-

Mine kjære, tro ikke enhver ånd

Praxis - 2-2-2008 kl 15:12

Sitat:

Det handler om å være ledet – av Ånden.


Fremfor alt er det av kriterisk betydning å oppdage
hva for slags ånd det er som banker på og vil noe.

Santabahadur - 2-2-2008 kl 15:18

Var jeg veldig utydelig her i begynnelsen? Spurte ikke om Åndens ledelse...

Søk alltid Hans åsyn

Praxis - 2-2-2008 kl 15:32

Du spurte om du risikerte å motarbeide Gud?

.. ved siden av det angitte emnet, 'kraftig villfarelse'.
.

Gnagar - 2-2-2008 kl 21:06

Sitat:
Opprinnelig postet av Santabahadur
Var jeg veldig utydelig her i begynnelsen?

Litt.
Sitat:
Opprinnelig postet av Santabahadur
Spurte ikke om Åndens ledelse...

Nei, men det burde du kanskje.




-

Santabahadur - 2-2-2008 kl 23:36

Etter reglene må jeg vel da starte en ny streng?

Gnagar - 3-2-2008 kl 00:53

Ikke om du velger å starte med Herren.

Kristnerd - 3-2-2008 kl 01:38

Du trenger ikke starte ny streng for å forklare/utdype hva du tenkte på ;)
Forøvrig, jeg trur ikke man motarbeider Guds vilje dersom man irettesetter/veileder noen. Uanset hva. Med den forutsetning at det man veileder dem fra faktisk var feil, og det man veileder dem til faktisk er riktig.
Og enste måten å være nogenlunde sikker på det er å selv leve nært til Gud og hans ord.

Santabahadur - 3-2-2008 kl 23:26

Ok.. Som nyfrelst på slutten av 80-tallet ble også jeg tvangsforet med undervisning av Benny Hinn, Kennet Hagin, Morris Cerullo, Kathrin Kulman, Ulf Ekman osv. Min påstand er at jeg ble fulstendig ført vill. Jeg ble lært å leve sjelisk og ikke i tro til Gud.
Heldigvis fikk jeg gå alene med Guds Ord til folk i India. Jeg hørte meg selv forkynne feil, og ikke i henhold til Ordet. Jeg hadde ikke en grunnleggende kjerlighet til sannheten, men var egoistisk. Tror idag det var nære på at Gud også skulle sende meg kraftig villfarelse og tro på de tillærte løgnene. Jeg måtte omvende meg fra dette og grundig studere skriftene, -noe jeg fortsetter med. Det jeg forsøkte å spørre om er hvor går grensen for når håpet er ute. Når er det vi synder mot Den Hellige Ånd, og forherdelsen et faktum?

Kristnerd - 3-2-2008 kl 23:44

Sitat:

Det jeg forsøkte å spørre om er hvor går grensen for når håpet er ute. Når er det vi synder mot Den Hellige Ånd, og forherdelsen et faktum?


Det trur jeg faktisk det er umulig å gi et kategorisk svar på. Da det er et spørsmål som omhandler den enkeltes hjerte. Det er kun Gud som kan granske "nyrer og hjerter", vi mennesker er hensatt til å "se på det ytre".

Som "almenpraktiserende" leger, for hverandre, kan vi gi "helseråd" og peke på "symptomer" som antyder at noe er galt. Men HVOR GALT det er med den enkelte, og om det finnes en vei tilbake, det vet bare Gud. Han er "kirurgen" vi alltid må henvise til. Vi er og blir stakkarslige "almenpraktikere" uten tilgang på røntgen og vevsanalyse. Vi skal advare mot villfarelse, veilede og undervise. Og i dette altid altid altid henvise til "spesialisten". Den endelige diagnosen er og blir hans oppgave.

Det kan virke noe lettvint det jeg her skriver, men det er eneste måten jeg klarer å komme til rette med at "lignelsen om den bortkomne sønn" og at Heb 6:4-6 begge to skal være sannheter, gyldige samtidig (og uten å være motsetninger). Advarselen i Heb.6 er reell, og vi skal ikke vike fra å forkynne den. Men dommen i Heb.6 tilhører kun Gud. Den skal ikke vi felle, men paralelt med advarslene forkynne om faren som gleder seg umåtelig stort over enhver som vender hjem.

(Lignelsen om den borkomne sønn antas kjent. Forøvrig Heb 6 : "4 For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd,
5 og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,
6 og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott.")

Gnagar - 4-2-2008 kl 00:01

Sitat:
Opprinnelig postet av Kristnerd
Det kan virke noe lettvint det jeg her skriver

Svaret du gav syns jeg var bra – det bifalles.

-

Praxis - 4-2-2008 kl 00:26

Sitat:
av Santabahadur
Ok.. Som nyfrelst på slutten av 80-tallet ...


Interessant beretning.
Sitat:

hvor går grensen for når håpet er ute.
Når er det vi synder mot Den Hellige Ånd, og forherdelsen et faktum?


Når er det vi trenger å vite akkurat hvor 'grensen går'?

:wow:

Santabahadur - 4-2-2008 kl 01:18

Takk Kristnerd! Forøvrig ser jeg at noen sliter med min personlige tilnerming til emnet.

Kristnerd - 4-2-2008 kl 02:04

Sitat:
Opprinnelig postet av Santabahadur
Takk Kristnerd! Forøvrig ser jeg at noen sliter med min personlige tilnerming til emnet.


Sitat:
Opprinnelig postet av Praxis
Sitat:
av Santabahadur

hvor går grensen for når håpet er ute.
Når er det vi synder mot Den Hellige Ånd, og forherdelsen et faktum?


Når er det vi trenger å vite akkurat hvor 'grensen går'?

:wow:


Praxis får korigere om jeg tar feil, men trur poenget var av typen "hvorfor skal vi teste grensen?". Logikken kan være at eneste måten å finne ut hvor grensen egentlig er, er å teste inntil du har krysset den. Først da er det mulig å vite hvor den er, men da er det også umulig å krysse den tilbake.

Omvendt "testing" blir da, søke seg lengst mulig bort fra denne grensen, altså inn til Gud. Da blir det som Praxis sier ganske uinteresangt hvor grensen egentlig går. Vi skal uanset ikke oppholde oss i nærheten av den. (Det holder å vite at den finnes et sted "der ute".)

Og det er det da en viss logikk i :)

[Redigert den 4-2-2008 av Kristnerd]

Santabahadur - 4-2-2008 kl 23:22

Nå er det ikke slik at jeg selv forsøker å nerme meg denne grensen, men mener at mange av dem jeg besøker til tider i forskjellige samfunn er på begge sider. Også på mitt hjemsted ser jeg at Toronto blessing, hysteriske aktiviteter og sjelevandring osv. begynner å bli en del av den aksepterte virkeligheten i husgrupper og i menighetene.
Det er ikke enkelt å forkynne de enkle sannheter lenger, men man ønsker da virkelig å hjelpe dem man kan.

Kristnerd - 5-2-2008 kl 03:48

Joda ;) jeg forstår ditt annliggende. Men det utelukker jo ikke at det er ett poeng i den andre vinklingen også ;)