Luthersk samling.

Er nemlig mye av det samme som jeg selv har tenkt, og formulert i et skrift jeg inntil videre kun har vist til noen få bekjente for å høre komentarer. Skjønt, jeg har et noe annet utvalg av "grupper" jeg ønsker å samarbeide med.

Arnfinn Løyning, synodeformann i "Den evangeliske lutherske frikirke" synes også å være inne på samme tankegang, i sitt innlegg (på tirsdag som var, i "Dagen Magazinet") med tittel "Vi trenger en bredere luthersk bekjennelseskirke i Norge".

Skjønt helt enig var ikke Kjøde og Løyning. Og helt enig med dem begge er heller ikke jeg - Men selve ideen, at de som hevder seg å være luthersk i Norge, bør samtale om "hva nå?" den er vi enige om. Vi lever i en veldig, om du vil, spennende tid, eventuelt kritisk tid, for kristenheten i Norge. Mange av utfordringene går på tvers av kirkesamfunn og organisasjonstilhørighet. Noen av dem gjør at grupper som tidligere så likt på teologi, (men som var forskjellige i mål, f.eks. fokus på indremisjon kontra fokus på ytremisjon), ikke nødvendighvis ser likt på ting i dag. Det er viktig å få avklart forhold til hverandre, og hvem det er naturlig å samarbeide aktivt med.

I min gjenomlesning av "Dagen Magasinet" ser jeg at også Knut Alfsvåg førsteamanuensis v. Misjonshøgskolen Stavanger har innlegg med tittelen "En luthersk identitet i dag" som tar opp spørsmålene ovenfor. Så da har jeg fått selvsikkerhet nok til at mitt tema er "dagsaktuelt" nok til å la flere få vite mine tanker. (Skjønt, selv om temaet er dagsaktuelt er jeg muligens noe alene med hvordan jeg opplever/beskriver situasjonen.)

Vell, nedenfor følger alts min "versjon" av betrakningen på lutherdommen i Norge i dag. Og den tar da utganspunkt i at jeg i dag langt på vei identifiserer meg med NLM, og tenker noe høyt om NLM's framtid og eksistens.

_____________________

Luthersk samling. På tide å stå sammen? (En samling tanker fra en enkeltperson, et sted i NLM systemet. Tanker som ikke må tas som konklusjoner, mens om innspill og inspirasjon til nytenking hos andre der ute i NLM systemet).

Tiden vi lever i har en rekke utfordringer for kristenheten. KRL, statkirke, homofile og andre. For ikke å nevne minkende dugnadsånd, giverglede og økonomiske problemer.
Mange skriver avisinnlegg, mange sitter hjemme og sukker og lurer på hva det neste blir. Samtidig er ikke vår tid så spesiell som vi kanskje tror. Spørsmålene i dag er ikke så veldig andreledes enn de var den gangen de lutherske lekmannsorganisasjoner dukket opp en etter en. Teologisk og kulturelt har pendelen svinget både fram og tilbake i mellomtiden, og i kristenheten har det vært både vekkelser stagnasjon og frafall, opptil flere ganger av alle tre. Og nå er pendelen tilbake der den var når NLM, Indre sjø, Samemisjonen, og flere dukket opp en etter en. Slik jeg ser det er mange av temaene og problemene i dag akkurat de samme som den gang, men pendelen har gått noen hakk lengre ut. Tendensene er noen hakk større, alle som en.

Hva da med å titte litt tilbake til de tider.
NLM som den suverent største av Norges misjonsorganisasjoner har også endel indre debatt. Om enn ikke offisielt så ihvertfall på grasrotnivå. Om enn utenfor styrer og stell, så over kaffekoppen blant medlemmer i bibelgrupper eller på «kirkekaffen». Statkirkens utvikling utfordrer. Mange holder fast ved Hopes kirkesyn, andre lurer på om det ikke nå er på tide å melde seg ut. Andre går lengre og tenker at kanskje NLM bør starte forberedelsene til å en gang etablere kirkesamfunn.
Selv er jeg blant de siste. Mitt kirkemedlemskap har jeg i Frikirken, men menighetstilhørelsen min er for tiden til en forening i NLM. Og på mange måter vil jeg kalle meg selv en vassekte sambanditt. Men altså med et Frikirkelig kirkesyn.

Når det kommer til kirkesyn har jeg skjønt etter å lest noe kirkehistorie og hørt opptak av forelesninger med Wisløff at hverken det ene eller andre er spesielt luthersk. At man behold biskoper var ikke noe særlig u-luthersk. Men samtidig kan det ikke sies at det var noe veldig u-luthersk over å gå for en eldsteråd modell. Begge deler har vært akseptert uten at noen har trekt «Luther» navnet i tvil. Likevel drister jeg meg til å si at den variant av biskoppelig som er i den norske kirke aldri har vært luthersk. Dette hevder jeg på bakgrunn av læren om det allmenne presteskap, og det syns, (som jeg mener å ha fanget opp at Luther selv hadde), at en biskop aldri var læremessing over en prest. Biskopen er kun en prest i en annen administrativ og praktisk stilling, men fremdeles kun en prest. Mot dette syn har DNK syndet, og praktisert en katolsk bispepraksis. Når jeg nå tenker høyt og fritt vil jeg også hevde at denne «katolske kirkeordning» nå har blitt formalisert som virkelig katolsk som følge av Porvo erklæringen. Denne erklæring som gir biskoper fra den anglikanske kirke rett til tilstedeværelse ved bispevigsler i den norske kirke. Den anglikanske kirke har lagt hele sin stolthet i at de aldri brøt den «apostoliske suksesjon», og puttet dette som selve symbolet på enhet i kirken, tross alle indre uenigheter og variasjoner i praksis. Nå havner altså da gradvis en og en biskop og prest i DNK igjen under denne suksesjonen i fra Paven i rom. Som Luther protesterte mot på det sterkeste.

Dette nevner jeg for å få fram at det ikke er bare de etiske moralske utfordringer i Den Norske Kirke som gjør at man bør vurdere sitt medlemskap. Men kanskje bør man også vurdere det av hensyn til at man katoliseres. En etter en.

Andre grunner til å bryte med kirken finnes helt sikkert også. Så vet jeg selvfølgelig at mange tenker anderledes om dette enn meg. At NLM blir til et frikirkesamfunn ligger langt fram i tid, dersom det noensinne skjer. Og selv om jeg personlig gjerne kunne sett at noe slikt engang skjedde, så trur jeg det ikke er noe være eller ikke være. Hverken for NLM som sådan, eller for min tilstedeværelse i NLM. Men, man bør tørre å tenke tanken. Ja mer enn det, man bør tørre å vurdere og forestille seg hvordan en NLM-kirke rent praktisk kunne stå fram.

Det er ikke uten grunn at jeg nevnte Samemisjonen og Den indre sjømannsmisjon innledningsvis.
Rundt i NLM sine forsamlinger er det en hel rekke lokale variasjoner. Det finner du selvfølgelig også i Indre Sjø, men jeg antar, (uten å egentlig kjenne forholdene spesielt godt), at i møteform og forkynnelse og sangvalg så er Indre Sjø der i dag, hvor NLM som helhet var for en 10-15 år siden. Og hvor noen NLM forsamlinger er fremdeles.
Andre NLM forsamlinger har tittet mye til Normisjon, og kanskje også til pinsebevegelsen eller vineyard og Oase, og plukket sanger og møteformer.
Skal jeg ta utganspunkt i min egen NLM forsamling så er den plass midt i mellom disse «ytterpunkter». Riktignok brukes noen «Vineyardsanger», eller «sanger med opprinnelse i den karismatiske vekkelse», men man har klart med god bevissthet og ta de sanger som har et tydelig teologisk innhold, og uten de alt for lettvinte intetsigende repitisjonsmantra.
Her opplever jeg at mange i NLM er godt beviste, mens andre kanskje er veldig overmodne for å fornyes og gripe alt nesten uten kritisk sans i det hele.
Hva med Indre Sjø? Har de vært for restriktive? Har de stagnert og «gravd sin egen grav»?
Eller har de en sunnhet som er på vei ut av deler av NLM hvor moderniseringsiveren er som størst?

Jeg tror kanskje helst det siste. Også sanger bærer med seg et teologisk budskap. Og selv om sangene «vaskes» gjennom å først være innom f.eks. Normisjon, før «vi» i NLM tar dem inn i vårt reportoar, så bærer de preg av det kirkesamfunn de først ble skrevet i/til.
For en 10-20 år siden ble det også skrevet flere bøker, både på Luther og Lunde forlag om både Trosbevegelsen og Torontovekkelsen. Med saklige begrunnede innvendinger mot teologi og praksis. I dag brukes sangene fra disse i NLM forsamlinger.

Har NLM gått for langt i denne retning? Jeg tror ikke det. Men utfordringen er sterk. Og denne indre stridighet i NLM glemmes i møte med den store felles «fiende» statskirken.
Bøkene som er nevnt er for lengst utsolgt fra forlag og umulig å få tak i. Ikke foreligger det noen tanker om nye opplag eller reviderte utgaver heller så vidt jeg vet. Tvert i mot trykker ihvertfall Luther forlag bøker med innhold som er stikk i strid med de advarsler som tidligere lød.

Den gang de lutherske misjonsorganisasjoner dukket opp ble de en etter en etablert med en bestemt målgruppe. Kina misjonen først. Så kom ymse indremisjonsvarianter rettet mot f.eks. spesifikt fiskere eller samer og andre med bosted i nord.
Men både NLM, samemisjonen og den indre sjø sliter i dag med økonomien. Videre har vi en felles ytre «fiende», eller ihvertfall utfordring. Nemlig situasjonen statkirken og kulturelle samfunnsmessige utvikling generelt. Flere har i avisinnleggene pekt på den såkalte «Kalmargatelinjen», men kanskje uten å tenke så mye på det som lå til grunn for dette vedtaket. Nemlig en genuin samling av organisasjoner som så den samme utfordring og ønsket en samlet strategi for å møte den.
I dag skal vi sitte på hver vår tue. For samemisjonen og indre sjø kan det bli døden. Så små miniputter som de er i organisasjons landskapet.

Det ønsker jeg ikke at skal skje. For jeg tror disse to organisasjoner står for en forkynnelse og sunnhet som er nesten borte i Normisjon, (mer om dette nedenfor), sin iver etter modernisering, og som nevnt ovenfor er iferd bort i deler av NLM landskapet.

Tvert i mot vil jeg være så dristig, at jeg her og nå foreslår en fusjon mellom NLM, Indre sjø, samemisjonen og Imf. Hvorfor disse fire? Jo, fordi disse fire sammen, trur jeg, gjennom en gi og ta prosess kan finne tilbake til hva det faktisk vil si å være en luthersk lekmannsorganisasjon. Og at de sammen kan på ny definere hva luthernavnet inneholder. Et navn som i dag ikke sier særlig mye.

Men dette er selvfølgelig avhengig av at de to store her (NLM og Imf) her ikke overkjører indre sjø og samemisjonen.

Hva så med Normisjon? Helt kort vil jeg si at mitt inntrykk er at Normisjon har mistet gangsyn for at det kan være noe som heter vranglære dersom opphavet er karismatisk eller sprudlende nok. At en forsteinet statkirke konstruksjon kan forkynne etisk og moralsk vranglære er de nok våkne for. Men at det også er mulig å forkynne falskt om Den Hellige Ånd synes de å ha totalt glemt.
Konfesjonsbevistheten i Normisjon synes også å være særdeles dårlig. De opptrer mest som en noe utvannet pinsebevegelse, med en aldri så liten dose «innsprøytning» fra Toronto, som av en eller annen historisk grunn foretrekker barnedåp. (Det samme vil jeg dessverre si gjelder for store deler av Frikiken).

Derfor, for å si det rett fra levra, «hvis jeg kunne bestemme», så skulle NLM tydelig markert avstand i fra Normisjon. Og heller gjenvinne den sunne kritiske holding, samt lytte til konfesjonsbevistheten og grunntesene «nåden alene, ordet alene, Jesus alene» slik de fremdeles lyder i Indre sjø.

Hva da med etablering av kirkesamfunn?
Delk er et kirkesamfunn som ikke eksisterer i den del av landet jeg befinner meg. Derfor kjenner jeg dem kun fra utsiden. Men jeg har likevel et positivt inntrykk av dem. Kanskje flytter jeg en gang til et sted de har menighet slik at jeg kan melde overgang og oppleve dem fra innsiden.

Jeg vil dele med dere et tankeeksperiment, et luftslått som jeg strengt tatt vet aldri vil bli noen realitet. Men tillat deg selv for en liten stund å være med på tanken.

Se for deg Delk, med menigheter over hele landet, også i nord. Ut fra menighetene springer det et genuint indremisjons og vekkelsesarbeid, (basert på Imf i sør og vest, Indre sjø og samemisjonen i nord, NLM og kanskje til og med NLL i sør, NLM samt en rekke nyetableringer i øst og midt). Og med et stort og rikt ytre misjonsarbeid basert på NLM. På ytremisjon siden kunne man også fusjonere inn den lille organisasjonen «Kristen muslimmisjon», som kunne fortsatt som en egen virkegren nettopp med muslimer som målgruppe.
Felles har de alle den lutherske bekjennelse. Imf, NLM og Delk har alle det til felles at de driver utstrakt skolevirksomhet. Men enkelte deler av landet er utelatt og dekkes ikke. Delk er størst på barne og ungdomskoler, NLM har litt av dette, men hovedtyngde på videregående skoler, bibelskoler og høyskoler. Imf har litt av alt. Tilsier ikke samfunnsutviklingen som sådan at friskolearbeidet bør videreutvikles med en hel rekke nyetableringer rundt i landet? Hva om vi kunne stå sammen om dette? (Og mens vi ser på at MF mer og mer framstår som det TF var den gang MF ble etablert, uten mulighet til å stoppe det, så kunne vi utvide Fjellhaug til å bli hva MF en gang var). Og hva nord angår. Indre sjø og samemisjonen har rike tradisjoner her, i landsdelen hvor vi andre kun i beskjeden grad har noe arbeid. Om de i en fusjon kan fortsette som en virkegren for Nordkalotten, med misjonsarbeid også innover i Russland (Slik samemisjonen allerede driver). Indre sjø har allerede vurdert fusjon med Imf. Det har blitt avvist.

Men er en slik kjempefusjon mulig? De fleste vil si nei. Og jeg er enig, jeg har ikke helt troen på det selv heller. Selv om jeg så gjerne kunne ønsket det. MEN da er det likevel viktig at man kommer sammen, nettopp for å finne ut HVORFOR en slik kjempefusjon ikke kan skje.
Da vil man kartlegge ulikhetene, både i teologi og virkemåte. Da finner ut på hvilke områder man kan samarbeide. Og man får en felles front mot sekulariseringen av samfunnet og kirken.
For selv om en slik fusjon aldri kan bli en realitet, så trur jeg det er enormt viktig å få en fornyet «kalmargatelinje», og jeg selv håper man kan få den på genuint luthersk lekmanns basis.

Hvorfor kun på genuint luthersk lekmanns basis?
Fordi et for stort samarbeid med andre konfesjoner, eller eventuelt de «Ikke konfesjonelle» frimenigheter som stort sett kan kategoriseres som trosmenigheter med vranglære fra Kenneth Hagin som grunnmur, er farlig. Riktignok vil man kunne bekjempe utfordringer i samfunnet, men man vil samtidig bidra til en økt mangel på selvbevisthet, mangel på kjennskap til egen konfesjon, mangel på evne til sunn kristisk vurdering av lære, og mangel av syn for at det kan eksistere vranglære. Hvorfor? Fordi det reduserer vranglærebegrepet til kun å handle om etikk og moral. Et slikt samarbeide gjør at det ikke lengre er mulig å snakke om at noe er vranglære i forhold til Jesus, nåden, frelsen, åndsutrustning, manifestasjoner, opplevelser osv. Konfessia Augustana sparker i begge retninger, både mot katolikkene, og da særlig på etikk og moral, (mens den som kjent er mere diplomatisk og tam enn hva Luther selv var på andre punkter), men også mot «svermerne». Nå er jeg riktignok klar over at svermerne her er noe feilaktig brukt. At denne del av Konfessi Augustana bærer preg av å skulle gjøre keiseren til lags, og baserer seg på store deler av mangelfull kunnskap til de faktiske grupper den omtaler. Derfor er jeg også uenig i deler av konfessio Augustana nettopp i denne del. (og likevel våger jeg å kalle meg luthersk). Poenget mitt er derimot at vi også i dag må sparke til begge retninger. Både til det etiske og moralske, og som påpekt innledningsvis «katolske» i vår statkirke. Og til vår tids «svermere».
Og om et samlet luthersk lekfolk i denne sammenheng ender med å etablere et nytt kirkesamfunn, så er det slettes ikke meg i mot.

Så litt generelt rundt dette å danne frikirke.
I NLM synes hovedfrykten mot å etablere kirkesamfunn (da på egenhånd, uten samarbeid med andre) å være at ytremisjonen skal bli lidende. Frykten er ikke uten grunn. Frikirkens ytremisjon sliter med å mobilisere misjonsiver i menighetene. Det kan skje i en tenkt «NLM kirke» også. Men det trenger så absolutt ikke å skje.
Tvertimot kan en ny STOR, (for NLM er store, og sammen med andre blir vi mye mye større, vi kan risikere å bli ett av de største kirkesamfunn i Norge), frikirke bli fødestue for nyetablering av misjonsorganisasjoner. Slik statskirken en gang var.

Hvis NLM en gang i framtiden skal danne frikirke alene er det også mange mulige måter å gjøre dette. Nevner bare noen eksempler jeg har tenkt på, andre finnes helt sikkert.

1) Man kan fortsette som før, men med den endring at man på steder med liberale prester etablerer "valgmenigheter" innenfor kirken, med alternativt tilsyn. Dette er en modell kirkemøtet har pratet litt om, men har ikke hørt noe endelig vedtak. Danmark har en slik model. Kort sagt er en valgmenighet en menighet som folk søker til på tvers av de tradisjonelle soknegrensene. Grunnlaget for å starte valgmenighet kan være ønsket om annen vektlegging i forkynnelsen, annen møteform/liturgi m.m. Kanskje den mest aktuelle løsning i førsteomgang?

2) Den modell som Frelsesarmeen har valg.
Hvis jeg har forstått denne riktig så innebærer den at de som skal være ansatt som hyrder må være medlemmer i "kirkesamfunnet" Frelsesarmeen, samt at alle andre som ikke har annet kirkesamfunn kan være med hvis de vil. Mens alle andre som har et annet kirkesamfunn kan være med i "organisasjonen" Frelsesarmeen.
(Så vidt jeg har skjønt er dette tilsvarende organisasjons/kirke oppbygning som det Misjonsforbundet/Misjonskirken har.
Denne modellen synes jeg personlig er en dårlig kompromimodell som kan synes ønskelig på kort sikt, men på langsikt er forvirrende og vanskelig å håndtere. Og den skaper skille mellom «de som bare er forsamlingmedlemmer, og de som er kirkemedlemmer».

3) en annen modell er å la hver enkelt forsamling danne frie menigheter, slik som pinsebevegelsen er bygd opp. Og la NLM som sådan bli et "redusert" til et samarbeids organ for misjon, slik som PYM. Det er en enkel løsning, men da fjerner man seg også fra det som har vært vanlig å tenke i lutherske kretser, at man trenger et læretilsyn som står utenfor menighetene, for å kunne kontrollere forkynnelsen.

4) en siste modell er å kaste hele NLM slik det er i dag, og lage ny frikirke etter samme oppbygning som Frikirken, med eldsteråd, presputerier (kretser) og synode (landsmøte/"kirkemøte"), for så å la misjonsdelen bli en organisasjon "under" kirken (og ikke "over" ) Dette er den mest omfattende modellen, og vanskeligst å gjennomføre. Men personlig ser jeg den som en svært tjenlig modell, og en modell som har god Bibelsk dekning. Selv om heller ikke denne alene er noen garanti for en varig Bibelsk forkynnelse.

[Redigert den 12-1-2008 av Kristnerd]

Nordiske misjonsutfordringer

Noen sitater fra dagens utgave av "Dagen Magazinet" (kan ikke folk i den avisa finne på et bedre navn snart? jeg blir gal av å se de to logoene montert sammen med forskjellig font, min alergi mot asymetriske ting slår ut for fult )

"... den finske redaktøren og misjonslederen Leif Nummela ... ønsker seg et tettere samarbeid mellom de lutherske misjonsorganisasjonene i Norden. Han mener de har så mye felles arv og står overfor så mange av de samme problemstillingene at de har alt å vinne på å utvikle nærere relasjoner."

"Mikkel Vigilius er lærer ved Luthersk Missionsforenings Højskole i Hillerød og har tatt doktorgraden på vekkelsesbevegelser gjennom kirkehistorien. Han mener ... at den teologiske og åndelige enheten på tvers av de nordiske indremisjonsbevegelsene har vært langt sterkere historisk enn den er nå. Den teologiske bredden i de enkelte "

"Han nevner ... bevegelser som har tilhengere i de ulike nordiske indremisjonsorganisasjonene: OASE-bevegelsen, kirkevekstbevegelsen - med impulser fra ... Willow Creek og Saddleback Church ...

– Så har vi noen som forstår seg slik at de viderefører den gamle åndelige linjen i møte med Bibelens Gud og vil stå for et bibelsentrert evangelium. Dette er i fremtredende grad en gruppering for seg, og den er meget skeptisk til de andre, sier han.

...

han mener at bevelsene vil ha vanskelig for å formulere et klart åndelig grunnsyn og en kirkelig strategi som misjonsorganisasjonene vil kunne slutte seg til.

– Man kan ha en visjon om bibeltroskap, men når man skal konkludere med hva dette innebærer, blir resultatet ganske forskjellig. Det kan kanskje gå så lenge man holder seg til brede og positive formuleringer i overskriftsform. Men når man skal formulere hva man tar avstand fra, så opphører enigheten. Man kan si ja sammen, men ikke nei, hevder han."

"noen form for felles kirkelig strategi tror han er helt urealistisk."

Synd, men ser ikke bort i fra at han har rett.

[Redigert den 21-1-2008 av Kristnerd]

Glimt fra forholdene i Nord.

Ja, det bør jo være en fordel for konservative kristne å stå litt mer sammen i møte med statens seremonimester som sikkert ikke vil være fornøyd så lenge bibeltro kristne lager moralsk trøbbel for dem... Vi kristne må nok se det i øynene at det er blitt ganske få av oss til slutt.

Takk for info. Dette var nytt for meg

-

Visdomsord oktober 08

Selv forstår jeg ikke helt behovet for absolutt å måtte
være medlem et sted når alternativet er å kunne
vær fri som fuglen, eller som Jesus.

Enig, man må ikke være medlem noe som helst sted.
Når jeg likevel liker å være "medlem", så er det for å signalisere en tilhørighet, annerkjennelse og ansvar til/for en forsamling. - Det er den del av disippelskaren jeg for en periode skal vandre sammen med noe tettere enn jeg vandrer med de andre. Jeg annerkjenner at de har et sant kristent brødresamfunn, jeg ønsker å ta del i det de har, og tjene med mine gaver sammen med dem, for andre. Medlemskap for meg er en mere symbol greie, enn en "må" greie.

Men merker jeg har hatt ett litt enkelt syn på ting For i mitt hode var det å bli et kirkesamfunn, og gå fra "forsamlinger" til menigheter, noe som kunne gjøres ved en enkel liten gjensidig annerkjennelse om at det er på dette sted man samles, her har man "alle rettigheter", man døper, deler brødet, deler ordet, ber, synger osv. Og trenger ikke føle noe mindreverdighetskompleks fordi man "ikke er en kirke". - Jeg hadde tydelighvis ikke skjønt at man plutselig må oppfylle noe man kaller "kirkerett" (Hva er det? hva ligger i det begrepet? Det sier meg ingenting.) for å kunne skrive ned navnene på de døpte og følge dem opp (?) istedenfor at de skal inn i DNK'kirkeboken?

En annen ting som helt sikkert har med dette "kirkerett" begrepet å gjøre, og som jeg ser som en fordel, men ingen absolutt nødvendighet, er at den min del av nasjonalbudsjettet som tildeles trosamfunn skal kunne gå til det felleskap jeg faktisk deltar i, og ikke havne et vilkårlig annet sted når jeg står uten medlemskap noe sted. - Men la meg poengtere: det er en fordel, ingen nødvendighet. Og utvikling i samfunnet kan tyde på at dette er en fordel man bør la være å benytte seg av, for å sikre seg mot statlig religionspoliti(k).

EK-klesia

Sett ikke lit til mennesker! Jeremia 17,5 -->

Folket fikk svar jeg fikk blandt annet en forklaring på begrepet "kirkerettslig". Det gjaldt jus og registrereringer ja
Det tenkes ikke å etablere en frikirke i den form man gjerne tenker "frikirke". Dvs, formmessig og i alle praktiske spørsmål vil vist det meste være som før. Mulig med untak av at man (lenge før dette siste vedtaket) har en "strategiplan" som innebærer endring av kretsgrenser, og et råd om at en ny tid har nye utfordringer som nok kan gjøre det ønskelig med mere "forsamlinger" (framfor bare "foreninger") - (oi oi, dette stammespråket ) og noen flere lokalt ansatte framfor å bare basere seg på frivillighet.
"Trossamfunnet NLM" vil ligge utenpå/under dette, og være frivillig å melde seg inn i for de som personlig ønsker å ha denne "kirkerettslige tilhørighet". (De som har den et annet sted, eller ikke ser poenget i den, vil ikke oppleve noe press på å melde seg inn). Jeg trur det er en oppsumering av hva som tenkes Det virket da ikke så dumt likevel egentlig.

http://www.vl.no/meninger/nettgjest/article3866759.ece

Men selv så må jeg si at jeg ser mindre poeng i å ha en "kirkerettslig tilhørighet" til et eller annet sted, enn hva jeg tidligere gjorde. All den tid man ikke trenger å tilfredstille statlige retningslinjer og lover om trossamfunn for å være en kristen.

Sitat:

Opprinnelig postet av Kristnerd Jeg trur det er en oppsumering av hva som tenkes Det virket da ikke så dumt likevel egentlig.

Plikten til å bli katolsk i hodet

Fra avstansoverblikk til avstandtagen

Nettopp. Og dette forum har satt lyse på noe av problemet: rørsla,
Den (såkalte) karismatiske (og for den som ikke måtte vite det
inkluderer dette også trosrørsla). Problemet er at denne giften
infiltrerer ikke bar det katolske og lutherske, men det meste
av dagens kristenhet. Tiltrengt avstansoverblikk? Ja, men
ikke bare det. Også nødvendig avstandtagen. Ikke bar til
det katolske og den (ultra)liberale lutherdom som spretter
fram i dag, men kanskje først og fremst avstandtagen til
den gryende økumenikk som synes å mikse mye av dette
i en (u)salig antikristelig blanding. Er dette vikelig noe vi
trenger? Ja, om du vil være med i endetidnes såkalte enhet
er jeg redd det muligens kan være det. Et godt alternativ for
rett-troende synes å være ekte lutherske marginalsamlinger.
Vår bønn får være at de klarere å skygge unna ikke bare
paven i sin alminnelighet, men kanskje helst den
økumenske overtrosrørsla i særdeleshet.

Luthersk tro alene – det er det vi trenger.

----

Re: Luthersk samling