Rådløsheten i skolesystemet knytter seg til en enda dypere krise
i samfunnet: Vi mister hele vår identitet.
Barn og eldre blir sanket opp og isolert fra oppgaver og virke
i samfunnet ellers, slik det aldri er skjedd før.
Ingen snakker engang til dem.
Slik barna og de eldre blir holdt utenfor, får vi et samfunn
uten fortid og fremtid, bare en kunstig og avklipt evig nåtid.
"Samfunn" er blitt et passe ironisk navn på den måten vi omgås
med hverandre. Vi sitter sveiset fast i rollegittere, annet
samkvem skjer ikke.
Og er ikke folk blitt ensomme og deprimerte, bare av den grunn?
Skolen har en hovedrolle i tragedien, vi isoleres stadig mer
i hver vår tilviste lille rolle.
Vi blir fremmede for hverandre, forvaltet av et allmektig apparat.
Det utvikles et kaste-system, et sorteringssamfunn komplett med
en arme av tapere, utstøtte og hjemløse.
Men for de produktive tiltak i vår tid, har ikke skolene noen
medvirkning. Skaper vel klasser i sosialvitenskap statsmenn,
eller språklinjene diktere?
Skolene lærer oss egentlig bare å lystre ordre og la oss sortere.
Lærerne kan være samvittighetsfulle og arbeide hardt, men selve
systemet er psykopatisk og har sin egen gjennomtrumfende virkemåte
og logikk som aldri viker. Skoleklokken dundrer, og den unge som
skisserte på et dikt må pakke sammen og melde seg på angitt celle
der han skal få lære om apenes og menneskenes felles avstamning.
Men denne typen skoleverk ble møtt endog med væpnet motstand da
den ble satt i verk fra 1850-tallet av, og militære styrker
i Massachusetts US hentet ungene og marsjerte dem av gårde
til 'støperiet'.
|