De umåtelige mengder galskap og falsklære som i de senere år
har slått rot også i selve hovedstammene av kirkeligheten,
har ført til at så mange 'kirkeløse kristne' idag står utenfor -
slett ikke fordi de selv er falt fra i troen,
men de har helt enkelt ikke klart å finne noen forsamling
som ikke er dominert av pengebegjærlige, av 'åndelige'
psykopatiske maktmisbrukere, eller ramme falsklærere.
De er klar over at ingen perfekt forsamling er å finne,
men her er det snakk om miljøer der kirkelivet har råtnet
langt ut over akseptable rammer, men likevel gjør sterke
krav på å være autentisk, ja kanskje riktig åndsfylt.
De som har rømt eller er mobbet og frosset ut, kommer til
at Skriftens prinsipper ikke lenger tillater dem å ha med
slike miljøer å gjøre.
Mye av dette kom fra Toronto-rørelsens råtne frukt, men
ikke utelukkende derfra.
De utbrutte føler seg gjerne fryktelig ensomme og såret,
ikke å undres over -- og hva skal vi si til dem?
De kan ikke ha fellesskap med mørkets gjerninger, om de
aldri så mye lengter etter noe sunnere.
Det er virkelig ikke lett å finne et miljø som både er
sunt i sin lære, og viser kjærlighet til den enkelte.
Før kunne jeg nevne enkelte steder og anbefale dem som
gode og sunne. Men idag omveltes forholdene så raskt
at det ikke er forsvarlig å prøve slike 'spådommer'.
Jeg har ikke lenger noen forsamling jeg kan våge ta med
nyomvendte til.
Ikke er der mye for meg selv å møte opp til, heller.
Men det kan jeg si: Er du med sorg kirkeløs, da er du
i realiteten slett ikke 'alene' om det:
Så mange 'der ute' deler din lengsel etter trygt og
styrkende samfunn med noen du er ett i Ånden med.
Be vår Gud som ser det hele, å sende slike 'skjulte'
søsken i din vei. Gud ivrer etter å svare den bønnen!
Han har ikke noe behag i at du skal sitte ensom.
Videre må vi vente at ettersom den ytterste endetid
rykker fram, vil det være langt heldigere å ha sin
plass i helt private møtegrupper og møtes i hjemmene,
ikke så utsatt for 'storebror' og gudshatende
regjeringslyst. Det hjelper ikke akkurat å vente til
forholdene er blitt 'ille nok', før det oppleves
interessant nok å bli dypere kjent med andre troende
i distriktet? Enda om en 'navneretning' som heter
noe annet, idag gjør krav på å eie dem, og vil
oppbevare dem betryggende isolert bak sine murer.
Ta det ikke som selvsagt at du som initiativtaker
må fortsette som Åndelig leder, men kom sammen for
å søke fellesskapet, og gi akt på hvordan det så
utvikler seg. Vokt dere for stoltheten, gi ikke
djevelen gratis sjanser.
La ingen få overbevist deg om hvor galt det skal være
å møtes utenom de 'offisielle' kirkeverk og navne-
retninger. De tidlige kristne fant det som sin
naturligste møteform. Jesus har ikke sluttet å
være tilstede der to eller tre møtes i Hans navn.
Kan vi få brukt internett-fora til hjelp for å
finne hverandre, vi som søker ut av det okkuperte
menighetsliv?
|
