Ytringsfriheten står ikke høyt i kurs i vårt land.
Propaganda fra myndighetene sier at konfidensialitet er
fortreffelig, og presset er stort for å få borgerne til
å holde munn.
To saker ført mot Norge for EMD slo fast at man har rett til
offentlig å karakterisere en leges virksomhet nedsettende,
og at det er lov å sitere fra offentlige dokumenter
også når dokumentene kan være avslørende for myndighetenes
misligheter.
Det er omtrent så langt som vi ved EMDs hjelp er kommet med
norsk ytringsfrihet.
Troskyldighet
Det andre som mangler i Norge er skepsis overfor makthavere,
og en forståelse av hva samfunnsmakt og byråkratisme
fører med seg.
Man tror myndighetenes instrumenter, de offentlig ansatte,
automatisk utdeler velferd og service,
og vet vantro ikke hva man skal gjøre når så ikke er tilfelle.
En borger som berøves sine rettigheter prøver seg kanskje i
pressen, overfor forvaltningen og politikerne,
men kommer liten vei.
Respektfullt går han så til rettsapparatet.
Norge har jo definert seg som en rettsstat, og jussen skal
tjene alminnelige menneskers alminnelige liv.
Det han i praksis ofte opplever, er annerledes.
Det er kanskje ingen overdrivelse å illustrere vårt rettsapparat
gjennom noen uttalelser fra juristhold:
Sitat: |
– Bergen er ikke bundet av Menneskerettighetskonvensjonen, for
det er Norge og ikke Bergen som har undertegnet den
(Bergen kommunes advokat mot tidligere barnehjemsbarn som
vil ha erstatning.)
– Vi kan ikke gå ut sånn mot politiet eller påtalemakten,
vi omgås jo disse menneskene -
(uttalt av forsvareren til en uskyldig tiltalt mann da et
av mannens vitner kunne vise at en etterforskers rapport
om vitneavhøret var usann.)
|
|