Kristen-narsissister følger med strømmen
Høvdingenes tid er forbi
Høvdingenes tid er forbi, blir det sagt. På mange måter er dette sant. For hvem makter i vår tid å trekke uvanlig store skarer til kirke og
bedehus ved sin åndsfylte, tankeklare og kompromissløse forkynnelse?
Hvem makter å prege de samme miljøer eller samfunnsarenaen med sitt ekstraordinære og djerve lederskap? Det er ytterst få, om noen. Det er mange
årsaker til dette. Alt handler ikke om åndskraft. Samfunnet har endret seg. Betydningen av ordet ledelse er heller ikke den samme som før. Om
fyrtårnene eller de ruvende skikkelser er færre, er bredden i nådegavehusholdningen fortsatt tilstede. La oss i hvert fall håpe det. For Guds
menighets skyld.
Et annerledes lederskap fester grepet
Mens høvdingene gradvis fordufter, fester representanter for en annen type lederskap grepet. Disse er på en måte høvdingenes motstykke og er kristne
ledere med sterke narsissistiske trekk. Jeg velger i denne sammenheng å kalle dem kristen-narsissistene, en kristen variant av en personlighetstype
oppkalt etter den unge Narcissus i antikkens Hellas. Narcissus var sykelig betatt av egen skjønnhet og fortreffelighet. Han beundret seg selv og sitt
utseende så høyt at han kunne ligge i timevis å se på sitt eget speilbilde i vannet. Da han en dag forsøkte å kysse speilbildet, druknet han. Han
kunne ikke svømme. Han ble seg selv nok, og dette ble hans endelikt.
Kristen-narsissismens kjennetegn
Hva kjennetegner kristen-narsissistene? De er bekjennende kristne, men er påfallende lik narsissister med andre livssynstilknytninger. Kristentroen
makter ikke helt å overstyre deres narsissistiske personlighetstrekk. For kristen-narsissistene er Guds folk ikke et annerledes folk, en utfordrende
motkultur i samfunnet, men et folk som stort sett følger strømmen. Kristen-narsissistene kan være bastante og tydelige på noen områder, men først og
fremst der hvor de forventer stor tilslutning.
Som Narcissus elsker kristen-narsissistene seg selv mer enn noe annet. De er en gruppe blant kristenfrontens kjendiser som ofte nyter godt av medienes
fokus. Dette er ikke bare medienes skyld. Disse personene har mye av det som skal til for å bli vår tids idoler. De er svært markedsorienterte og
politisk korrekte. De bruker tid og krefter på å søke bekreftelse på og å styrke egen popularitet. De overdriver og skryter hemningsløst av eget
arbeid, egen kompetanse og sine mange relasjoner. Det er ingen grenser for hvor flotte, attraktive og uunnværlige de er. De kan ofte være svært
beregnende, ja på grensen til det manipulative eller kyniske. For uten et godt image faller egen glede og mening i grus. Oppmerksomhet, oppmerksomhet
og oppmerksomhet er deres livs mantra!
Medierelasjonen
Kristen-narsissistene er ofte sitt eget PR-byrå. De er dyktige. De er av og til så dyktige i sin grenseløse selvpromotering at verken headhuntere,
potensielle arbeidsgivere, medier eller andre er i stand til å avsløre drivkraften i deres relasjon til omverdenen. De ringer avisene for å be om
mediedekning av seg selv og sine virksomheter, eller de ber andre om å gjøre det. Noen ganger framstår de som idealistiske ildsjeler med
beundringsverdig omsorg for dem som sliter. Går man dem nærmere etter i sømmene, forstår man at idealismen står i selvrealiseringens eller
egenforherligelsens tjeneste. Vedlikehold av idealiserte selvbilder står i fokus. En vellykket fasade betyr mer enn å framstå som et sant menneske med
styrker og svakheter.
Verdimessige værhaner
I noen tilfeller framstår kristen-narsissistene som verdimessige værhaner eller kameleoner. Brått og uventet kan de skifte teologiske standpunkter.
Dette skjer når det er opportunt å gjøre det, f.eks. når en jobbmulighet dukker opp, foran et karrieresprang eller når egen popularitet står i fare.
Eller kanskje de vakler fram og tilbake fordi de vil gjøre så mange som mulig til lags. Før eller siden faller de ned på et av skalaens ytterpunkter;
som regel på popularitetens solside. Det er selvsagt ikke ukristelig å skifte ståsted dersom man innser at man har tatt feil, men er det ikke grunn
til å løfte øyenbrynene når tidspunktet for snuoperasjonen blir påfallende, eller når helomvendingen skjer uten en overbevisende begrunnelse? Slike
personer får enten leve i fred av mediene, eller kanskje de blir løftet fram av de samme medier ved hjelp av bred og rosende omtale eller ved gode
illustrasjoner på deres grenseløse raushet. Det totale fravær av kritiske motspørsmål er ofte slående.
Evige frilansere
Noen kristen-narsissister er evige frilansere. De er redde for å ta ansvar. De frykter for å bli muret inne av definerte organisasjonsstrukturer, som
krever et minimum av forpliktelse, lojalitet og samhandling. De vil være frie. Blir de først en del av en struktur, forsøker de enten å ignorere
spillereglene, endre dem, eller ved å rømme unna der det er mulig. De velger fight eller flight. De ønsker å bli sett og omfavnet, men vil nødig bli
utfordret. Kritikk blir avvist som f.eks. sjalusi eller uforstand. Deres liv er en enestående signingsferd. De løper fra foredrag til foredrag,
konsert til konsert, boklansering til boklansering, medieoppslag til medieoppslag, osv. De skygger unna ubehageliger og konflikter som krever
personlig forsakelse og offer. De må for all del ikke oppfattes som ukule. Det er alltid enklest å være gratispassasjer eller å ri på stemningsbølger.
Orale personligheter og mangetydig budskap
Selv om kristen-narsisistene kan være tause og ydmyke der det er strategisk klokt, er de som oftest ekstremt orale. De tar ordet ofte og lenge og
mener å ha innsikt i det meste. Alle andre har alltid noe å lære av dem. Snakketøyet og formuleringene er i orden. Men de flotte vendingene er
vanskelige å analysere. For i morgen er taktikken annerledes. Nye floskler kan ha erstattet de gamle. Framtoningen er utpreget postmodernistisk. De
kan være glatte som ål og vanskelige å få tak på. Engasjement og karismatisk utstråling overskygger innholdsmessig substans og kontinuitet. Følger man
dem nøye over tid, får man behov for stille spørsmål ved deres integritet. Hvem er disse menneskene egentlig? Hva står de for? Man vet aldri hvor man
har dem, eller er det kanskje nettopp det man vet?
Indre beredskap nødvendig
Kristen-narsissistene tar stor plass. De lar andre stå i kulden av den skygge de selv kaster. Mens de selv dyrkes som guruer, idoler, fagfolk og
besserwissere, blir kanskje de største «kanonene»(for hvem personlig oppmerksomhet er mindre viktig) sjelden kontaktet eller oversett. Mediene
utstyrer enkelte kristen-narsissister med gratis oppmerksomhet som kan være verdt hundretusener av kroner i markedsføringsmålestokk, og noen av dem er
da også svært velstående. Hvor finner vi disse menneskene? Du finner dem på ulike arenaer. En behøver ikke å være mer konkret enn det. Poenget er
heller ikke å henge ut navngitte enkeltpersoner, men å utvikle en indre beredskap til møter med slike mennesker. For de fleste av oss vil før eller
siden møte dem og deres motto: «Vi skal vokse, de skal avta».
Gamle høvdinger og moderne kristen-narsissister
En må gjerne jamre seg over høvdingetiden. Enkelte høvdinger trengte også et publikum som gav næring til deres store ego. De kunne misbruke sin
framskutte posisjon. Likevel var de fleste av dem vesensforskjellige fra dagens kristen-narsissister. De våget f.eks. å utfordre folkeopinionen ved å
fronte upopulære standpunkter, selv om antall tema kunne være begrenset. De lot seg ikke, som dagens kristen-narsissister, styre av kulhetens tyranni,
meningenes diktatur eller populismens markedskrefter. De tålte betydelige personlige belastninger for sannhetens og evangeliets skyld. En moderne
kristen-narsissist ville ikke tålt det samme om det ikke samtidig var mulig å innkassere personlige gevinster. Når alt dette er sagt, må vi ikke
glemme at dagens mediesamfunn er mer gjennomsiktig og i seg selv markedsorientert enn det som var tilfelle en generasjon eller to tilbake.
Manipulativt lederskap
Vi lever i en tid hvor mange er kritisk til, ja hypersensitiv overfor, sterke ledere. Dette er ofte svært berettiget. Det finnes mange eksempler på
maktmisbruk. Men gjennomskuer man på tilsvarende måte kristen-narsissistenes listige framtoning? Disse lederne kan i utgangspunket virke veldig
tiltalende. De kan framstå som både demokratiske, folkelige og kule. Men forstår massene og mediene at de fungerer som livsviktige forsyningslinjer i
den selvdyrkende narsissists manipulative tjeneste? La oss håpe at kristenheten evner å avsløre denne type ledere, for de tilbyr ingen hjelp til å «ta
hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». I stedet for fokus på kristentroens kilde og sentrum, snur de oppmerksomheten på seg selv, eller
rettere sagt: på seg selv alene. Derfor er de slett ikke forbilder for tenåringer som bruker timer foran speilet hver eneste dag og som sliter med
tro, selvbilde og mellommenneskelige relasjoner.
Kontekstualisering og kristen etterfølgelse
Det er blitt sagt at kirkens største utfordring i tiden framover er det kristne budskapets kontekstualisering. Det er mye sant i dette. Er man ikke i
stand til å relatere det uforanderlige evangelium til utfordringene i de foranderlige samfunnskontekster, kan det bære galt av sted. Når det er sagt,
har nok den kristne kirke, særlig i vesten, en kanskje enda større oppgave. Denne går på lederes og lekfolks evne til å identifisere hva som er rett
lære ut fra Bibelen, og ikke minst viljen til å stå for den på ulike arenaer. Koste hva det koste vil. Forfulgte kristne i andre land er villige til å
«miste seg selv» (rett forstått), ta sitt kors opp og følge Ham. For de vet at saltet kan lett miste sin kraft og at en fort kan stå i fare for å
snakke usant om livet, om seg selv og hva som er tilværelsens dypeste mening.
Hans Aage Gravaas
|
