Til dere andre som diskuterer treenigheten vil jeg si at i vår verden finnes der et begrep som omtales med tid.
Når faderen, sønnen og den hellige ånd er ett, betyr ikke dette samtidig, fordi det her gjelder en samfunnsutvikling i/hos Abrahams ætt, og det hele
er billedlig forklart.
Faren er symbolsk, og viser til ættens aller tidligste tid, og viser bare til hvem som er opphavet til sønnen - Abraham og hans ætt - dette er
Kristus, Gal.3.16
Faderen er det samme som Gud, d.v.s. den totale Kristusskikkelsen som først utgir seg som Gud, men gir avkall og tar tjenerskikkelsen på seg.
Fil.2.5-7
Men sønnen som egentlig er en ny utvikling av den samme ætten, kalles ikke Jesus i første omgang, fordi det her også vil foregå en utvikling kalt
Menneskesønnen, som skal komme i sin Fars herlighet* med sine engler, Matt.16.27. (*Som Gud, uten å opphøye seg - uten å kalle seg for Gud.)
Han skal overgis i menneskers hender, forklarer Jesus om seg selv, Matt.17.22 fordi han visste hva som skulle skje med ham. Vi kjenner hans navn, ikke
fordi han alt har kommet, men fordi han forut var kjent før verdens grunnvoll ble lagt, 1.Pet.1.20, og som verset også klargjør for oss åpenbares han
kun ved tidens ende. Så er jo også verdens grunnvoll Jesus Kristus selv, 1.Kor.3.11.
Når Menneskesønnen dør oppstår først Kristus, fordi han er det nye mennesket, det himmelske, han er ikke av denne verden. Dette regnes som
førstegrøden. Jak1.18: Etter sin vilje har han født oss ved sannhetens ord, for at vi skal være førstegrøden av hans skapninger.
Så forklaringen er enkel, faren er den første ættens utvikling, Sønnen (Menneskesønnen) den neste, og til
sist Jesu Kristus som er Den Hellige Ånd som betyr en ny verden, i tid er de forskjellige, men de tilhører samme ætt - en utvikling over tid. Dette
kalles Skapelsen, først forgjengelighet, så uforgjengelighet (dødelighet/udødelighet) Rom.8.20-22
Derfor om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. 2.Kor.5.17 |