Vi kan oppleve ordet ”vranglære” som et dramatisk ord som vi vegrer oss for å bruke i den kirkelige situasjonen og mot andre. Det er en sunn
reservasjon. Ordet bør ikke sitte løsere enn Bibelen gir grunnlag for. På den andre side har det også sin berettigelse når det brukes apostolisk.
Begrepet vranglære brukes ikke ofte i NT, men det brukes med stort alvor. Dette alvoret skjønner vi dersom apostelen har rett i at den sunne lære har
frelsende betydning; 1.Tim.1,3; 4,6ff, med vekt på v.16; 2.Tim.2-3. I 2.Pet.2,1 stilles det sammen med ord som falske profeter og falske lærere.
Begrepet ”den sunne lære” synes å være vranglærens motsetning hos Paulus; 1.Tim.1,10; 6,3; 2.Tim.4,3; Tit.1,9; 2,1. Lærens hensikt i bibelsk
forståelse er åndelig liv og helse.
Vranglæren virker det motsatte. Dens hovedproblem er at den lærer ulikt og usant om frelsen. Ikke all uenighet mellom kristne må klassifiseres som
vranglære. Mye faller inn under det som Paulus sier er å se og forstå stykkevis. Selv Paulus er noen ganger vanskelig å forstå, sier 2.Pet.3. Uenighet
eller uklarhet ut fra en felles holdning til Bibelen som Guds forpliktende ord kan vanskelig kalles vranglære og er ikke egnet til å splitte oss.
Vranglæren derimot splitter, slik CA VII lærer oss, fordi den skiller lag med sannheten i frelsespørsmålet. Vranglærens alvor er ikke primært at vi
sliter med å komme ut av det med hverandre under uenighet. Det kan være utfordrende nok. Vranglærens djupeste problem er likevel den evige
splittelsen. Dersom vi lærer ubibelsk om hvem Jesus er, om hva hans død og oppstandelse betyr, om trosveien til frelse eller om omvendelsen og det nye
livet, kan vranglærens konsekvens være den evige splittelse. Derfor må den tas på alvor.
Paulus advarer derfor med stort alvor menighetsledere mot at vranglæren vil gjøre sitt inntog og at hyrdenes viktigste oppgave da er å verne hjorden
mot ulvene; Ap.gj.20,28ff. Helt konkret skal vranglæreren holdes borte fra Guds hus. Vranglærens ytterste alvor er at den bryter fellesskapet med Gud
selv og dermed splitter Guds kirke. 2.Joh.9-11 tydeliggjør derfor at de som bryter med apostlenes ord og Kristi lære, ikke må ønskes velkommen i
”huset”. Paulus sier det samme til romerne når han ber menigheten om å holde seg unna dem som splitter og fører mennesker til fall med fremmed lære;
Rom.16,17ff. Han går så langt som å tilbakeføre slik lære til Satan. Derfor er det ikke underlig når Paulus kort oppsummerer menighetens holdning til
vranglæren på denne måten i Tit.3,10f: ”En vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg. Du kan være viss på at et
slikt menneske er kommet på avveier. Han synder og har felt dommen over seg selv.” |
)
bor i oslo jeg