Apologetisk Forum

Lestadianere

Kristnerd - 9-4-2007 kl 02:49

Ble sittende å lese litt om lestadinaere i kveld, her er noen av artiklene jeg kom over.

Det synes som at det er endel "mærkelig" lære og praksis både rundt dåp, læremyndighet/kirkesyn, og "lov og rett" innen de forskjellige retningene, selv om lestadianismen som helhet synes å ha blitt mere åpen de siste år. (Etter innhold i noen av artiklene å dømme). Så spørs det om man går fra loviskhet til liberalisme og relativisme, eller om man kan klare å finne en sunn evangelisk linje hvor loven for lyde klart til sitt bruk, men hvor evangeliet og Jesus alene står for frelsen.

Av de mange retningene som har blitt etter flere splittelser synes det å være lyngen greine som ligger nærmest luthersk bedehuskultur slik "vi søringer" kjenner den. Men bildet er ikke helt tydelig. En av artiklene sier at "yngen-læstadianerne ønsker å distansere seg fra "for megen bønn-, basar-, og gitarkristendom" (Kasbo 1997: 9)" Noe som i ytre trekk skiller dem markant fra f.eks. NLM. Mens nettopp den "liberale" fraksjon (etter skille i Lyngen grenen, på 1990 tallet) er den som mest (særlig ungdommer i Tromsø) har søkt felleskap med NLM, ut i fra det jeg har lest i kveld. Det kan synes noe paradoksalt at det er disse "liberale" som finner åpenhet for samarbeid med NLM, da skillet mellom liberale og konservative lyngen-lestadianere gikk på teologi eksempelhvis hvorvidt de 7 skapelsesdager er bokstavelige, og spørsmål om etikk, eksempelvis åpenhet for gjengifte for "den uskyldige part". Hvis man definerer disse to tema som grunnlag for skille mellom "liberal og konservativ", finnes nok begge typer i NLM, men blandt lederskap mener jeg å ha opplevd at flertallet i NLM sådan er konservative. (Merk at også de "liberale" i denne betydning må ses som konservative sammenlignet med hva man vanlighvis tenker på som liberalteologi og liberal kristenetikk).

http://www.josafat.no/Tema_i_fokus/2004/Artiklar/Sanvik_Ove_... Generell og lettfattelig innføring.

http://no.wikipedia.org/wiki/Læstadianerne Kortfattet, stikkordspreget.

http://troms.kulturnett.no/laestadius/Default.htm
litt om hvordan lestadianisnmen fremstår utad i dag.

http://www.lorenzk.com/norsk/2006/der-religionen-skiller-byg... Personlige betraktinger om lestadianismen/lokalsamfunn etc.

http://www.love.is/roald/lestad01.htm Lang og fyldig.

Det som synes å være likt på tvers av splittelsene er at man er restriktive i sangvalg, (enten Landstads salmebok, eller egen utgitt for den retningen), og at det leses en preken fra Lestadius før forkynneren holder sin egen preken. I Lyngen retningen leser de en Luther preken istedenfor en av lLestadius.

http://www.hf.ntnu.no/din/andreassen.html Om Lestadiansismen i USA og lestadiansk misjonsvirksomhet. Jeg ber dere spesielt merke lederstrukturen som går på at presteskapet i USA måtte ha en "bekreftelse" av modermenigheten(e) på nordkalotten, og senere noe motsatt konsekvens. At ledere i USA også ble "lappmarkens eldste".
Videre merker jeg meg at de fleste menigheter/kirkesamfunn som dannes som følge av lestadiansk spredning ikke tar kke "lestadius" navnet, men kaller seg noe i retninge "apostolisk lutherske...", uten at jeg har skjønt om dette kan knyttes til noe lærepunkt, (er det slik at det foreligger lære om noe i retning apostolisk suksesjon, gjenopprettet apostelmbete etc?... Vet ikke, jeg bare stusser på navnevalget. )

Av de mer spesielle artiklene jeg fant er denne http://www.hf.ntnu.no/din/torjer.html som primært omhandler lestadianeres syn på sexualitet, har også svært interesange opplysninger om bevegelsens såkalte "rørelse" som inneholder fenomener som minner på helt andre grupper. Nemlig Trosbevegelsen og Toronto. (Se tredje avsnitt etter ingressen). Videre omtales "Korpela-bevegelsen" (nord-svensk retning) som kom i kjølvannet av deler av Lestaduis vekkelsen. Her forekom både profetier og visjoner, og underlige ubibelske lærepunkter i hopetall. Artikkelforfatteren understreker at Korpela-bevegelsen ikke er representativ for læstadianismen, men at den er et eksempel på hvilke spenninger vekkelsen rommer. Jeg vil legge til at de ting som denne artikkelen skriver om Korpela bevegelsen ikke nevnes i noen av de andre artiklene om lestadianske greiner representert i Norge. (Jeg antar den er like representativ for lestadianisemn, som Knutby er for pinsebevegelsen. Altså ikke representativ som sådan. Men likevel interesange ekstremtifeller som er verd å ha kjennskap til.)
Jeg slenger med et lite tankekors også: er ikke mange kristne ungdommer i dag bittelitt i retning av å være "Korpelaner ligth" da de gjerne skal "ligge ved sida av den man begjærte uten å falle for fristelsen" før man kommer til at "I den siste fasen skal man ikke lenger unngå synden". (Det jeg mener er at den almennreligiøse statskirke etikken rundt sex, og rådene som gis til ungdommen, synes å være tildels sammenfallende med
tankemåte / argumentasjon til korpelaner-bevegelsen, uten sammenligning forøvrig.) Dette siste var bare en spontan tanke som slo meg mens jeg leste, og er forøvrig en avsporing fra Lestadanere som trådens tema.

Kristnerd - 9-4-2007 kl 02:51

Legger til at jeg før i kveld var blank på kunnskap om lestadius og bevegelsen. Artiklene ovenfor som jeg har lest igjennom i dag er derfor alt grunnlag jeg har så langt for å vurdere bevegelsen.

Kan man ane en paralell til katolsk pavelære?

Kristnerd - 9-4-2007 kl 04:18

Fra den ovenfor linkede http://www.love.is/roald/lestad01.htm siterer jeg følgende fra avsnittet om den første splittelsen:
Sitat:

Fjelldal hadde betydelige lederevner, men fordi han tidlig flyttet til Sverige kom han ikke med i den norske ledelsen. Blant samene på svensk side ble han kalt Meri-Pietari (”Hav-Peder”;) og var en av Raattamaas nærmeste medarbeidere. Raattamaa ønsket at Fjelldal skulle ledsage den svenske predikanten Jonas Purnu (1829-1902) til Amerika, men han ba seg fritatt fordi han så lett ble sjøsyk. Purnu ble for øvrig den som overtok ledelsen i de vest-svenske forsamlinger etter Raattamaas død. Han bodde i Gällivare og var kjent som en streng lovpredikant som ofte brukte det samme skarpe og satiriske bildespråk som Læstadius. Det var i hans tid som leder at den første splittelsen fant sted. De såkalte vest-læstadianske forsamlingene sluttet stort sett opp omkring Purnu som hadde Peder Olsen Fjelldal som sin fremste talsmann. Sentralt i den vest-læstadianske retning sto tanken om Moderforsamlingen som symbol for den øverste organisatoriske ledelse for vekkelsens utbredelse. Teologisk ble man påvirket av Purnus lovstrenge linje, og denne grenen av læstadianismen, de såkalte førstefødte, har derfor ofte blitt benevnt som den mest ”loviske” retning som fremmet et ubetinget krav om å representere den eneste sanne kristne forsamlingen slik at anerkjennelsen av lederskapet i Lappmarkens forsamling var nødvendig for å bli ansett som en rett kristen.

De øst-læstadianske forsamlingene – den største gruppen – sluttet på sin side opp om den mer evangelisk orienterte predikanten Johan Sirkanmaa (1838-1912). Han hadde i 1895 vært en av meglerne i striden omkring det læstadianske forsamlingshuset i Vadsø som førte til at predikanten Oluf Koskamo forlot byen. Sirkanmaa ble av Raattamaa sendt til Vadsø for å få i stand forsoning mellom Koskamo og den fraksjonen som ble ledet av Karl Huru (1840-1905) og Ananias Brune (1853-1942). Sirkanmaa fikk i stand et møte med representanter fra hver fraksjon som skulle granske stridsspørsmålene om bedehusreglene og læren om den førstefødte menighet. Man ble enige om husreglene, men striden blusset opp da Koskamo under tilslutning fra Sirkanmaa hevdet at Peter var menighetens klippe og at denne klippen nå var kommet til den svenske Lappmarken slik at alle lokale forsamlinger skulle underordne seg de beslutninger som ble tatt av Lappmarkens utsendte predikanter. Huru og Brune og de øvrige i bedehusstyret forlot forhandlingene og stengte bedehuset mens Koskamo samlet sine tilhengere og bygde et nytt forsamlingshus. Like etter bruddet kom Antin Pieti til Vadsø. Både han og den finske presten Aatu Laitinen (1853-1923) som hadde vært med på sende Sirkanmaa til Vadsø, var enige om stengningen. Det kan synes noe underlig, ettersom stengningen var et resultat av uenigheten om forståelsen av dogmet om den førstefødte menighet. Den striden som fulgte etter Raattamaas død, må dermed å ha vært under full utvikling allerede i 1895.

Mine uthevelser. Kan man ane en paralell til katolsk pavelære?

Kristnerd - 9-4-2007 kl 05:14

Om lyngen retningen:
Sitat:

Etter splittelsen mellom de øst- og vest-læstadianske retningene i 1901, ble den førstnevnte fraksjonen noen få år senere delt i den såkalte gammellæstadianske retningen med Aatu Laitinen og August Lundberg (1863-1930) [til venstre på bildet] som sentrale ledere og de nyvakte under ledelse av brødrene Fredrik Paksuniemi (1840-1921) og Pietari Hanhivaara (1833-1926). Også Lyngen-predikanten Erik Johnsen (1842/4-1941) [til høyre på bildet] fulgte i utgangspunktet den gammellæstadianske fraksjonen, men under hans ledelse utviklet Lyngen-retningen seg i stor grad uavhengig av denne fraksjonen som fikk et sterkt finsk lederskap. Johnsen ble dermed leder for en søregen norsk læstadiansk retning med et lokalt forankret lederskap. Blant de viktige ledere har vært Johan Guttormsen (1857-1918) fra Rasteby, Nils Mikkelsen (1874-1961) fra Kvænangen og Karl Lunde (1892-1975) fra Storfjord. Det som i særlig grad preget Erik Johnsens syn, var hans vekt på en ren luthersk lære basert på bekjennelsesskriftenes autoritet (særlig Konkordieboken) og hans forståelse av de kirkelige ordninger (særlig embetet og sakramentene). Mellom Erik Johnsen og Peder Olsen Fjelldal oppsto der sterke motsetninger og etter århundreskiftet kom det til åpen strid om bl.a. menighetsforståelsen og synet på dåpen. I synet på dåpen fulgte Johnsen det eldre strenge lutherske synet på dåpens nødvendighet, mens de førstefødte (i likhet med gammellæstadianerne) la større vekt på at det udøpte barnet allerede tilhører Gud og at dåpen dermed mer er å forstå som en pakt mellom Gud og mennesket, og ikke et vilkår for frelse. Det er vanskelig å fastsette et bestemt årstall for bruddet mellom Lyngen-retningen og de førstefødte, men med en viss grunn kan en si at etter 1908 forelå der et klart brudd. Erik Johnsen og August Lundberg fortsatte imidlertid samarbeidet, men også der kom det til brudd i 1925.


Komentar: Lyngen retningen tok altså en luthersk dreining, med et svært konservativt luthersk dåpssyn. (Mer luthersk enn Luther selv? jmf. lille kateksime). Mens "de førstefødte" har et noe mere metodistisk lignende dåpssyn (min antagelse ut ifra det ovenfor stående. Metodistnavnet er ikke nevnt på noen av gruppene i artikkelen).

Kristnerd - 9-4-2007 kl 06:10

Forøvrig har jeg ikke helt fått tak på hva denne "rørelsen" er. Beskrivelse i artikkelen på http://www.love.is/roald/lestad01.htm synes å gå i retning av det man i luthersk lekmanns/bedehus kontekts kaller "syndenød" eller "kall til frelse". Og slettes ikke noe hysterisk anfall med spesielle manifestasjoner (slik den ble beskrevet i en annen artikkel)
Sitat:

Ved møtets avslutning forekommer det ofte "rørelse" ved at personer føler seg personlig berørt av forkynnelsens innhold. Da kommer en som oftest frem til predikantene eller en oppsøker andre i forsamlingen for å bekjenne sine synder og motta ordet om syndenes forlatelse fra en annen troende. Rørelsen er først og fremst et uttrykk for sorg over egen synd, ofte ledsaget av gråt, samt en sterk indre glede over å ha mottatt tilgivelse for sine synder.
(Det sisterte står under Læstadianske retninger -> Førstefødte-retningen)