guten - 15-8-2006 kl 17:41
Ditt syn om Nådegavene?
jeg quoter en bekjent av meg som skrev noe fornuftig :
|| Guds nådegave (2 Tim 1,6-14)
Litt om 2. Timoteusbrev
2. Timoteusbrev er et av 3 ”pastoralbrev” eller hyrdebrev (1. og 2. Tim og Titus er skrevet til pastorer/hyrder). Kjennetegnet på disse
brevene er at de er skrevet av Paulus til enkelte menn (samme gjelder brevet til Filemon, men han er ikke pastor/hyrde). Siden de er hyrder, er
brevene også til menighetene som de er hyrder for (inneholder konkrete anvisninger til menighetene). De 3 brevene er beslektet, og de er skrevet mot
slutten av Paulus’ liv. 2. Tim er det siste av Paulus sine brev og det har en særskilt inderlig tone (ca. år 66/67). Hvis Timoteus har fulgt
anmodningen i 4,9 (Skynd deg å komme til meg snart!), så har han mest sannsynlig funnet Paulus død i Rom, der han har blitt drept under fangenskapet.
Brevet oppfordrer til standhaftighet og lidelsesmot.
Nådegaven (v. 6 og 7)
Paulus nevner i vers 6 nådegaven til Timoteus. Det virker som den har sluknet, som et bål der det ennå fins spredte glør. Kanskje er det nettopp
Paulus’ fangenskap som nå har gjort Timoteus motløs.
Vi møter kanskje også det samme i våre sammenhenger: ”Ta i bruk din nådegave!”, eller med stort alvor spørres det ”hva er din
nådegave?” Da føler man seg ofte fort som en dårlig kristen fordi man ikke helt finner eller ”bruker” sin nådegave. Jeg har møtt
mange som er nedtrykt på grunn av slike tanker.
Vi tenker: Vi er dårlige kristne. Ikke slik som de hengivne og åndsfylte. For du er jo ubrukelig når du ikke vet om din egen nådegave!
Merk det dette: Paulus utdyper sjelden nådegavene, men går direkte videre til evangeliets innhold! For å vekke nådegaven trengs:
v. 7: kraft – gitt i Den Hellige Ånd, som dyktiggjør til all god gjerning.
kjærlighet – som med tanke på andres og egen frelse overvinner alt
sindigheten – som i den personlige oppbyggelses interesse også overvinner alt. Alt dette skjer ved Guds Ånd. Ved gaven av en slik
ånd må all motløshet vike.
Hovedutfordringen (v. 8)
Den kommer i vers 8 (altså er ikke bruk av nådegaven hovedutfordringen). ”Skam deg ikke ved meg (Jesus)” og ”lid ondt sammen med meg
(Jesus)”. Dette er vår største utfordring, og ikke slik mange ser det i dag; om man får ”sving” på nådegavene. Om man møter motgang
for evangeliet, så skal en vite det at det er ”vår Herres vitnesbyrd”, og han skal selv hevde dets ære og ta vare på dens budbærere. Merk
her at apostelen ikke ser seg som keiserens fange (som han rent ytre sett er), men som Jesu egen fange. Gud tar vare på han i alle ting, også i
fengselet.
Joh 15,18: ”Om verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere.”
Derfor kommer oppfordringen, som også kommer til oss: skam deg ikke. For det er bare én virkelig skam: å svike sin Gud. Lid heller, ikke av egen
kraft, men i Guds kraft (altså skal vi ikke tro at vi selv tåler all motgangen, men vi skal få legge det for Jesu føtter slik at han skal ta på seg
vår lidelse, og på den måten blir Gud vår styrke).
Et hellig kall (v. 9 og 10)
”Frelst oss og kalt oss med et hellig kall.” Hellig – det betyr rent. Men det betyr også ubrytelig, for det er hellig. Hellig betyr
også skilt ut, han har kalt oss ut av verden, for at vi skal være annerledes, for at vi skal være hellige (utskilt). Det vil si at det ikke er vi som
skal gjøre vårt kristenliv rent og hellig, men det er Guds kall som gjør det rent (kanskje litt vanskelig forklare på så liten plass). Gud er den
eneste som er hellig, og skal vi kalle noe her på jorda for hellig, så må det være fordi Gud har gjort det hellig og sagt det er hellig. Derfor kan
jeg si at jeg har et hellig kall, hellig tjeneste osv. Dette er ordnet fra evighet av, etter Guds rådsslutning (v. 9). Til alle tider frelses
mennesker av Guds nåde, i kraft av Jesu frelsesverk, som nå er åpenbart av oss (dette gjelder også for jødene som levde før Jesus ble født, selv om
det kan høres merkelig ut).
Merk: her ligger kjernen til all kristentro (v. 10). Her ligger også det som tenner nådegaven. Døden er tilintetgjort. Evig liv er nå å få. Skal da
nådegaven ”virke”, så må vi til dette punktet. Det nytter ikke å prøve å ”mane” fram nådegaven. Nådegaven kommer av seg selv
når den får høre om menneskets gjennomsyndige natur, og får høre at Gud frelser det ugudelige (Rom 4,5). All annen forkynnelse enn dette med det for
øye å tenne nådegavene hos mennesker, vil ikke tenne ekte nådegaver etter Guds vilje. Merk deg dette, og tenk igjennom hva dette egentlig betyr, for
det er viktig å være klar over dette.
Satt til tjeneste (v. 11)
Ved dette (som vi har sett på overfor) er Paulus satt til tjeneste. Men nåden var der før nådegaven. Slik må det også være i et kristent liv. Men vi
blir så fort ferdig med nåden, og fokuserer med en gang på nådegaven. Da snur vi det hele på hodet, og vi tror at når nådegaven bare får komme i
funksjon, så skal nåden komme. Man jakter nådegavene, og noen på en slik måte at det kan synes som en besettelse (et ugunstig ord i denne
sammenhengen, men fant ikke bedre i farten). Det er sårt å møte slike. De bryr seg egentlig ikke om man er frelst, det er kanskje så selvfølgelig at
det kommer i bakgrunnen (slik taler ikke Bibelen, den ber oss være våkne nettopp på dette om vi er frelst). Til stadighet snakker de om nådegavene,
tjenesten, den rette ånd osv. De jager, men de jager etter småting. De bryr seg ikke om det viktige; er min sjel frelst?
Matt 7,22-24: Hva hjelper det med alle de store gaver. Jesus har selv sagt at disse ikke er nok (en garanti) for å komme inn i himmelen. Altså skal
heller ikke dette være sentrum i vår kristendom. Merk (v. 23): vi kan til og med gjøre urett i Jesu øyne ved å fokusere på denne måten. Derfor skal vi
være en slik en som hører og gjør etter det (v. 24), han blir lik en som bygde huset sitt på fjell. Nåden virker nådegavene (nåden får vi ved å høre
Guds ord). Det betyr: søk ikke nådegavene, men nåden, Jesu blod (2 Tim 2,1). Dette får nådegavene til å gro (uten at vi egentlig tenker på det).
Ta vare på deg selv (v. 12-14)
I forbindelse med din egen nådegave, skal du få tenke på to ting (som vil fremme nådegaven din):
1.) Vær bekymret for deg selv (din sjel). Er du frelst? Har du ting i orden med Gud?
2.) Vær bekymret for andre. Er de frelst? Har de fått høre om Jesu nåde?
Tenker du på disse to tingene, så vil du drives til Jesus/nåden, og da spirer nådegavene (av seg selv). Egentlig kan vi si at du kun trenger å tenke
på det første punktet, for det andre punktet følger da automatisk. Da blir det slik at den som har et tjenersinn vil begynne å tjene. Den som er
evangelist vil starte å evangelisere. Har du et bønnehjerte vil du få en trang til å be. Har du en gave til å være lærer vil du begynne å utforske
Bibelen og lærdommene, slik at sannheten blir klarere for deg. Det er ingen som trenger å si til deg at du har et tjenersinn eller bønnehjerte for at
du skal begynne med dette. Det kommer av seg selv, skapt ved nåden. Kanskje vil du etter hvert se din nådegave, eller kanskje ikke. Men om du ikke ser
din nådegave, så er ikke det heller det viktigste. Nådegaven er der om du vet om den eller ikke.
1 Tim 4,14-16: Forsøm ikke nådegaven står det. Lenger ned står det noe mer: ”Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det
gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.” Dette er det altså som vil bevare oss, gi akt på deg selv. Da blir det som det står i
(2 Tim) v. 12: Gud skal bevare meg og den skatt (frelsen) som er i meg. Jeg skal ikke gjøre det, men Gud som er mektig til alt, han skal gjøre det.
Jeg skal ta vare på læren og meg selv. Hvis jeg bare kan fokusere på dette, så har jeg det løfte i fra Gud at også andre skal bli frelst ved meg.
Merkelig at Paulus sier det på denne måten, og at han ikke sier at om bare nådegaven kan komme riktig i funksjon så vil mange bli frelst. Nei, slik
har ikke Gud ordnet det. Så får jeg på dette punkt også tro at Gud har rett. Da blir ikke skatten gravd ned, men brukes i eget liv og fordobles (Matt
25,14-30; Luk 19,11-27). Det viktigste blir altså å ta vare på seg selv og den fagre skatt (Jesu død og oppstandelse) som er betrodd oss (v. 14).||
kommentar?
ehasting - 15-8-2006 kl 23:07
Vår frelse igjennom Jesu blod, Guds nåde er den største nådegaven mennesker har fått. Jeg oppfatter det sånn at nådegavene i form av profettjeneste,
aposteltjeneste, helbredelsestjeneste og annet ikke eksisterer lengre. Siden disse var til var til for å få folk til tro, for å bevise Guds genuine
kraft, før vi mennesker fikk biblelen (Guds ord).
Det du sier med at frelsen og nåden forsvinner i jaget etter "den rette ånd", "den rette følelsen", "signs and wonders all over" er akuratt det samme
jeg har registrert, desverre med litt sorg...
Jeg diskuterte dette med noen.. og da jeg fortalte mitt syn.. fikk jeg en ganske krass kritikk tilbake som sa "hva er det du tror på egentlig.. tror
du ikke på noe du da?".
Jeg betviler ikke Guds kraft et sekund, men jeg lever i tro uten å ha sett, jeg tar imot Guds nådegave til mennesker hver dag. Tilgivelse og frelse
i Jesus Kristus... men likevel blir jeg sett på som en som "ikke tror".
Hvorfor i det heletatt var det nødvendig for Jesus å si "salig er de som ikke ser men tror"? Hvis vi skulle være omgitt med tegn og mirakeler i den
skala som vi er i idag? De tegn og mirakler som den ene menigheten påroper seg er Gud.. påroper katolikkene seg også, hinduister for den sakens
skyld også... Hadde det vært slik at mirakler og undere skulle ligne hverandre så ekstremt mye som de gjør idag.. da tror jeg faktisk Gud hadde gitt
oss en mer konkret advarsel på dette.. isteden blir vi advart om at falske profeter vil gjøre store tegn i Jesus navn...
Uansett. jeg betviler ikke Guds kraft.. hver dag jeg våkner blir jeg minnet på hvilken mektig Gud vi har, bare ved å se på skaperverket. Og hver gang
jeg synder blir jeg minnet på hvilken mektig Gud vi har, som har offret sin sønn for våre synder! Jeg tviler ikke på Gud ett sekund, men derimot
menneskene har jeg en litt større tvil til...
Men syns det var ett bra innlegg!!
[Redigert den 15-8-2006 av ehasting]