- Vårt ord kommer av det greske ángelos, budbærer. I vår bibeloversettelse er dette uttrykket en betegnelse for de person- lige, overjordiske
åndsvesenene som lever i et umiddelbart fellesskap med Gud og er tjenesteånder som utfører hans vilje til menneskers frelse, Heb 1:14. I Kol 1:16 sies
det klart at de er skapte vesener. Der sies det også klart at de er skapt ved Guds Sønn og til Sønnen, og de tilhører derfor den verden som er
gjenstand for hans åpenbaringsgjerning. De er åndelige vesener, Heb 1:14, usynlige, Kol 1:16 og ikke bundet av materielle begrensninger slik
menneskene er, Matt 22:30. 1Kor 15:40. De har en overmenneskelig makt, og derfor kalles de av og til «makter». Se makt.
Om englenes forhold til Gud sier Bibelen at de ser Gud, Matt 18:10, tilber ham, Sal 103:20f. Åp 5:11f, og at de er i fullkommen overensstemmelse med
Guds vilje, Matt 6:10.
Om englenes oppgaver sies det at de er «tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelsen», Heb 1:14. Derfor kalles
englene Guds sendebud (se ovenfor). De forkynner åpenbaringshistoriens store hendinger, Luk 1:26. Matt 1:20ff. Apg 1:10. Englene sendes ut for å
beskytte Guds barn, Sal 91:11. Luk 16:22. Apg 12:7. Men de utfører også Guds straffedommer over hans rikes fiender, Apg 12:23. Åp 8 og flere andre
steder. De følger også med i utviklingen av Guds frelsesverk på jorden med hellig glede, Luk 15:7, 10. Ef 3:10. 1Pet 1:12.
Alt det som er sagt hittil, gjelder de englene som ikke falt fra Gud. Det fant nemlig en gang sted et fall i engleverdenen, 2Pet 2:4. Se djevelen.
Disse falne englene kan ikke frelses, Heb 2:16. Englene skal ikke tilbes, Åp 19:10. Vi skal ikke påkalle dem eller vise dem guddommelig ære, men vi
skal takke Gud for det gode han viser oss gjennom dem.
En særstilling i forhold til de øvrige engler inntar «Herrens engel». Hans oppgave kan beskrives slik: Han er Guds selvåpenbaring og representerer Gud
i forhold til Guds folk og dets enkelte medlemmer. Bare én gang sies det at han opptrådte mot Israel, 2Sam 24:16. 1Krøn 21:16, men da som den som
hevnet seg på Israel på grunn av folkets synd, 2M 32:34. Han er et eksempel på kraft, Sal 12:8, godhet og visdom, 2Sam 14:20.
På mange steder gjøres det ingen forskjell mellom Herren og Herrens engel. I 1M 16:7ff sies det at Herrens engel talte med Hagar, og i 1M 16:13 sies
det at Herren talte med henne. 1M 21:14-21. 22:10-18. 31:11-13. 48:15f. 2M 3:1ff. etc. Selv hos profetene finnes det flere steder der Herrens engel
stilles sammen med Herren selv, Hos 12:4f: «I sin manndoms kraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen og vant.» På andre steder gjøres det
derimot et skille mellom Herren og Herrens engel. «Han skal sende sin engel foran deg,» 1M 24:7. 2M 33:1ff. 2Sam 24:16.
Bibeltolkerne har oppfattet GTs utsagn om Herrens engel på forskjellig vis. Noen mener at det er den engelen som Gud i hvert enkelt tilfelle bruker.
Andre mener at det er en og samme engel som Gud fra begynnelsen til slutt i GT åpenbarer seg gjennom for menneskene. En har da i første omgang tenkt
på Mikael. Andre igjen har ment at Herrens engel er Guds Sønn, den andre personen i guddommen. Denne tolkningen var den vanlige i den gamle kirken, og
til støtte for den påberopte en seg også 1Kor 10:4, der det sies at Guds Sønn var virksom i Israels historie også i gammeltestamentlig tid før han ble
menneske
|