"Morderens dypeste dyriske instinkter spilte opp."
Er det ikke slike uttrykk som kommer i bruk, når det
gjelder de mest avskyelig grusomme gjerninger vår egen
art Mennesket har prestert?
Da skal 'Homo Sapiens' sammenlignes med dyrene.
Enda Gud har attestert at Han opplever ikke slike dypere
problemer hos de mer firbente :
Sitat:
"En okse kjenner sin eiermann,
og et asen sin herres krybbe.
( . . men) mitt folk forstår intet!"
Vi kjenner knapt nok heller til dyrearter som har for vane å
være grusomme mot sin egen art -
på slikt nivå som avisene ofte kan berette om menneskers
ugjerninger, eller som alle de store svimerkene i Historien
vitner om.
Så hvorfor alle disse innsnodde, usaklige anklager mot dyra
når Grøsselig Grusomhet skal betegnes med velfortjente
adjektiver?
We speak Gnuspeak?
Er det rett frem Evolusjonens ideologi som har fått felle
seg ut i språket, slik at enhver moralsk defekt må beskrives
som 'utilstrekkelig utvikling', og det er hele feilen?
Vi må bli bedre gjennom å komme løs fra en 'dyrisk fortid'?
'Bedre og bedre dag for dag' - - så Utviklingen vil komme til
å kurere synden, gitt noen millioner eller skandulliarder år?
Har ikke primatene gjort etiske fremskritt siden Ursuppen
ble øst opp, kanskje?
Hvis vi faktisk nedstammer fra falne Adam, da har vi tendensen
til all slags ugjerninger som en nedarvet belastning .
Men har vi spor av ape i stamtreet, kan den falne Adam
pakkes vekk som mytologisk.
Debugge og foredle oss vel...
Teoriene om den foredlende Utvikling har gjort det bekvemt
å la 'den såkalte ondskap' bare bunne i slikt som
'etterlevninger av dyriske agressive instinkter'.
Vi er altså bare ikke tilstrekkelig feilrettet i
Utviklingens laboratorium, det skal være hele saken.
Sistnevnte instans vet nok hvordan vi egentlig skal være,
men får bare ikke ordentlig til!
En bug-fix dukker nok opp - - "real soon now".
Løs teori, dype konsekvenser:
Men disse grunnleggende 'innsiktene' har nådd å klekke ut
mer subtile konsekvenser i vår sivilisasjon:
Søket etter medisin mot 'det såkalte onde' tar seg straks
direkte retning i kravet om 'mer utvikling' -
nemlig biologisk, sosial, kulturell .. religiøs sådan:
På alle fronter må vi bli 'bedre og bedre dag for dag'.
Og dette må bli plikt -- for denne rasen ser seg ikke
i stand til å vente i millioner år på sin forventede
utfrielse, slik artene før oss må ha gjort.
"Evolusjonens krone" oppførte Auschwitz:
Aldri har vel noen dyreart funnet det for 'godt' å
innrette utryddelsesleirer som Auschwitz, til inntekt
for å holde sin egen rase ren og pen.
Et slikt uhyggelig ondskapens monument ble heller ikke
oppført av noen antatt 'tilbakestående' kultur, men
av regjering og tidsriktige kretser i en nasjon som
kunne kalle seg en av verdens mest siviliserte og ledende,
ikke helt uten saklige grunner.
Desto tyngre skjebne-bestemt alvor måtte vel en slik
nasjon oppleve.. ettersom Gud var funnet fraværende,
måtte det bli den sterkeste nasjons rett å ta skjebnen og
Rasens videreutvikling i sine egne stålhanskede hender.
Ja, evolusjonistisk tankegang lå bak hele Auschwitz:
De uegnede raser måtte elimineres.
Med hastverk: Dette kan ikke betros til årmillioners
komitearbeid, heller...
det var behov for en ny super-rase, her og nå!
Vi aner det nære slektskapet mellom tankeverden og
'realpolitikk': evolusjonslæren klekker ut rasehygiene
som påkrevet pliktig ideologi, 'uunngåelig' under
det ateistiske livs barske realisme.
. . .
Just som i Førerens dager?
Utviklingen av tankegangen i Tyskland på Hitlers tid, setter et
søkelys på åndelige farer som i høy grad har vist seg fortsatt
spiredyktige, idet bibelske absolutt-ideer blir utfordret.
La oss se på den kirkelige siden av dramatikken:
De bibelske sannheter som ennå majoriteten av kirkesamfunn
var vant til å leve i, kom i knipe mot det kulturelle
fellesgods av vedtatt viten og vitenskapelighet, slik mer
sekulære organer kom på offensiven med å utforme det.
Hitler forkynte at hans (teistisk-evolusjonære) 'gud'
hadde utviklet en egen og overlegen rase.
Følgelig måtte det bli 'hellig plikt' å sørge for å
bevare renheten av denne blodslinjen, slik at disse former
stadig skulle kunne foredles i videre utvikling, uten
sjenerende tilbakeslag.
Tillot man blandede ekteskap mellom rasene, forkynner
Hitler i 'Min Kamp' - så ville det oppstå 'monstrøse
misfostre', om lag noe mellom ape og menneske,
i stedet for de rene 'avbilder av Herren'.
Bibelen klargjør derimot at vi alle er nært i slekt,
nedstammet fra familien Noah. Dermed finnes det
ingen 'ren rase' eller utvalgt 'herrefolk-rase'.
Denne konflikten mellom Bibelen og den ideologien
som folket ble foret med, førte med seg et påtrykk
mot kirkene: De måtte være villige til å omtolke
Bibelen etter statens gjeldende tanker. Ikke minst
måtte påkjenningen ramme forståelsen av 1. Mosebok.
Evangeliet according to 'der Führer'
Hitler ville ha en harmonisering av kirken med de
nye statsbærende ideene, og kristenheten måtte være
så god å tilpasse seg.
Enheten man forventet seg, kunne naturligvis ikke
leve sammen med gitte absolutte verdier.
Dermed fant man det passende å kreve 'toleranse'
til inntekt for det 'høyere målet', Enheten.
Om noen ville holde fast på Bibelske absolutter,
ble de anklaget for intoleranse og for å skape
splittelse. Da var det de som saboterte det
viktigere felles gode, nemlig harmoni innen den
religiøse sektor, og mellom Kirke og Stat.
Og siden Gud hadde innsatt 'evolusjonen' og stod
bak den, og utviklingens krone nemlig var den ariske
rase, måtte det 'åpenbart' være guds vilje at denne
ariske rasen måtte vernes og rendyrkes, hjelpes til
uoppblandet videre vekst.
Er "motstand nytteløs"?
Herfra var det kort vei til å stemple alle som trodde
på bibelens autoritet, som ulydige og samfunnsskadelige
elementer.
Mange kirkesamfunn føyde seg, så langt at de bl.a. fastsatte
forbud mot tjeneste av ikke-ariske personer i en rekke
kirkelige funksjoner.
Vi ser idag et lignende påtrykk som utøves mot troende,
også fra det religiøse lederskapet - om å bli mer
'tolerante' til fremme av 'enhet og fellesskap'.
På samme vis, skal det fortsatt være 'kirkens plikt'
å føye seg, så hun lettere skal virke akseptabel i lys
av alt det som er 'riktig politikk' i dagens sekulære
samfunn. Da nytter det jo ikke å være sta og holde fast
på noen absolutt norm og standard?
Den bibelske tro ble dengang stilt til latter som 'jødisk-artet
kristendom' -- å frigjøre seg fra denne, var "å følge Kristi
frigjørende eksempel".
Omtrent som den liberale sektor i vår tids kirkeliv
oppfatter seg selv som vandrere i 'Kristi etterfølgelse',
mens de skrifttro bare "dyrker ei bok".
"Partiet slutter opp om en positiv kristendom . . ."
I Nazi-tiden myntet man uttrykket 'Positiv kristendom', som
ble gitt anerkjennelse i Hitlers partiprogram fra 1925 av -
da termen i praksis stod for den vidåpne kompromiss-villighet.
Det minner sterkt om vår tids listige appeller om å ta avstand
fra "fundamentalisme" -
et ord som av opprinnelse entydig betegner bibeltro kristendom,
og som utgjorde en motstandslinje mot tros-oppløsende teologi.
Navnsatt etter en skriftserie som en rekke konservative teologer
samarbeidet om: The Fundamentals.
Hvordan vi blir 'upassende elementer':
I 30-årenes Tyskland tok det ikke lang tid å få svertet dem ut,
som noe usunt, 'ekstreme og upassende, provoserende' elementer -
de som visste 'på hvem de trodde' og holdt seg med bibelske
absolutte standarder.
I dag er fordømmelsen av en rettfrem forståelse av 1. Mosebok
komplett i det kirkelige system, opp til erkebispenes stoler -
da slike 'stagnerte' synspunkter ikke vil gi plass til en 'positiv' nok 'kristendom i moderne utvikling'.
Selv i miljøer som av gammel tillit oppfattes som 'konservative',
er det i dag vanskelig å komme frem med 1.Mosebok som en sann
historisk beretning, uten å bli møtt med emosjonelle angrep.
Mye av Hitler-rikets propaganda er på marsj igjen, i lett
modernisert utgave.
Ved roten ligger menneskets plikt til å ta skjebnen i egne
hender og redigere sin videreutvikling,
i skyggen av maktstaten som har tatt Guds plass.
. . . . .
= = = = = = = = = =
Vi har her hørt en fri bitvis gjendiktning etter
manus av Carl Wieland, tilknyttet 'Answers in Genesis'.
Dyr synder egentlig ikke. De jakter på mat, ja, men har ikke noen lover om det. De har ikke samvittighet. Mennesket har fått sin samvittighet av Gud.
De synder likevel. Hvorfor synder vi? På grunn av menneskets første synd. Før første synd, var det ingen som ville tenke på å lyve engang!
For de som mener samvittighet er opplært av foreldre og andre mennesker: Det var noen som forsket på menneske-stammer som ikke har vært i kontakt med
andre mennesker. Hva fann de ut? De folka hadde lover! "Du skal ikke lyve, ikke stjele, ikke ligge med andres koner" osv. Samvittighet har vi fått av
Gud. Den forteller oss hva som er rett.
Så hvis evolusjon er sann, vil vi slett ikke utvikle oss fra synd.
Og tidens guder ligner på forrige utviklingstrinn?
Praxis - 11-3-2006 kl 19:21
Sitat:
av TheCreationist
Dyr synder egentlig ikke.
eh nei ja, nettopp det ble også sagt av Gud og meg
helt innledningsvis, i sitat-boksen!
Da passer det jo fint å klemme innpå et
resymé av viktige hovedlinjer i foredraget:
Evolusjonen blir politikk og ideologi
De uklare tankene om 'Utviklingen', som aldri ble noe egnet
redskap i forskningen, fikk derimot 'utvikle' seg i folkedypet til et ideologisk brygg som
gir Staten instruks om hvordan den skal gripe inn,
beskjære og 'foredle' sin fe-besetning - nemlig 'Oss, Folket'.
Hitlers nazi-rike skjøt fart på det brennstoffet.
Et av de ledende land i vitenskap og kultur, blir på kort tid
regjert av hovmodige og gale kultiske svermere, som gjør kontant
militær politikk ut av teosofisk-okkult raselære og enkel
arvelighets-botanikk.
Siden evolusjonen likevel ikke vil kunne levere ønskede
resultater på noen millioner år, og "krisa er her nå",
blir det etikk og Statens plikt å iverksette prydgartner-
prosjektet på hele menneskeslekten, i Utviklingens fravær.
Ateistisk sett må bare menneskeheten plikte å ta hånd om
sin videre foredling: Er du ikke smart og tilpasningsdyktig
nok, plikter du å dø, og overlate 'jordens ressurser' til
herrefolket som har bedre bruk for dem.
Dette er jo ideologi vi har lys levende i funksjon blant oss
i dag, da 'jord-gudinnen' støtt og stadig hvisker politikerne
i ørene hvor lei hun er blitt av alle oss altfor mange, som
har altfor dårlig evne og vilje til all den 'omstilling'
som kreves. "Off with their heads!"
Så det blir nok ikke vårt siste bekjentskap med den ideologien!
Ideologien sjenerer seg hverken for å bli sterk statsmakt,
eller for å diktere kirkelivet hvordan det heretter plikter
å 'utvikle seg'. Det er jo den selv, bio- og urkraften, som
heretter utgjør etikken - - fastsetter plikten for oss alle.
Tyskland, som hadde lengst erfaring i å by Fyrstemakten på
gratis herredømme over tidenes mest statseide kirkeverk,
fikk først smake den nye kirkepolitikken ovenfra.
Produktet skulle hete 'Positiv kristendom' -
les: 'total kompromissvilje i alt kirkelig arbeid eller
bli knust'.
(Kina skal ha noe sterkt lignende, dertil et antall enda mer
lukkede land.)
En kultisk-despotisk fortolkning av Rom.13 etterlot ingen
tvil om at Føreren var innsatt av (Skjebne-)Gud, som trodde
begeistret på Utviklingen, sitt eget herlige volds-leketøy.
Den stats-autoritære tankegangen var vel innarbeidet, og
gjorde de kirkelige organer til flotte politiske redskaper
for moderne 'omstrukturering' og sinnsforvandling.
I endetiden, de jordiske maktrikers siste krampe, møter vi
diktatoren, maktmennesket i Dyrets bilde, som vil gjøre seg
selv til skjebnegud.
Hitler-riket må ha vært første fullt fungerende prototyp på
denne kommende antikrists regime.
Ideologien som styrer vår egen tid, er ikke fattig på nye,
'krise-drevne' og pliktfestede omveltningsplaner, som ikke
gir mye plass til parlamentært reelt folkestyre eller fri
adgang til opposisjon.
Som i Hitlers dager, skal det være lagt på makt-eliten å gripe en
siste sjanse til å håndstyre menneskehetens kurs, i nær
samforstand med Skjebne-gud, som bare har skiftet kjønn
siden forrige episode.
Følg med, dette kan bli spennende
-Gråspurv - 24-5-2006 kl 09:26
Sitat:
Opprinnelig postet av Praxis
Ateistisk sett må bare menneskeheten plikte å ta hånd om sin videre foredling: er du ikke smart og tilpasningsdyktig nok, plikter du å dø, og overlate
"jordens ressurser"til herrefolket som har bedre bruk for dem.
Jeg er helt enig i ironien din her, Praxis.
Det er jo dette som skjer i dagens Norge nå med tanke på innføring av bioteknologilov m.m. Den gravide får tilbud om, eller krav om å fjerne, d.v.s
drepe et barn som viser seg å ha avvik fra "normalen". Jeg velger å bruke ordet barn og ikke foster, fordi begrepet "bare et foster" har blitt brukt i
argumentasjon for abort. Hvis mor likevel ønsker å bære fram barnet, kan hun bli møtt med bebreidelse fra "samfunnet" fordi hun og barnet påfører
"samfunnet" og "helseuvesenet" ekstra belastninger.
Abortgrensen utvides, slik at levedyktige barn kan drepes. "Normale" barn som er født prematurt (for tidlig) ville ha fått all tenkelig hjelp for å
overleve, men uønskede individer skal drepes/renskes bort.
Samfunnet "skal" jo bestå bare av perfekte, ressurssterke mennesker.
Forskning på befruktede egg og evt bruk av celler og vev fra det befruktede egget for å redde et eldre søsken bidrar til det samme - en rendyrket
(arisk?) rase.
Kan Norge lenger et kalles et kristent land, når mange barn drepes hvert år?
