Emigrant - 6-12-2005 kl 05:58
På slutten av 1990-tallet skrev jeg to artikler om adventistene for bladet Humanist. Den første het "Adventistene: Dommedagesbevegelsen Gud glemte".
Den andre: "Ellen White--Adventistenes ukjente profet." Artiklene er kopiert inn nedenfor.
De har et noe kåserende preg, og jeg beklager at enkelte ord og vendinger kan virke noe respektløse. Jeg tilbrakte forøvrig ti svært interessante år
innenfor adventistsamfunnet på 1970-tallet, og bærer ikke bevegelsen noe nag. Ingen ting, verken før eller senere, har hatt en slik betydning for min
utvikling som menneske enn de årene jeg var adventist.
Adventistene:
Dommedagsbevegelsen som Gud glemte
av Åge Rendalen
Syvendedags-adventistene kom fra USA til Norge på slutten av 1870-tallet for å fortelle at verdens ende var nær forestående, kanskje bare fem til ti
år unna. Jesus skulle komme tilbake til jorda for hente de frelste til himmelen og brenne opp alle andre i et kosmiske sankthansbål. For å redde seg
unna katastrofen, måtte alle søke tilflukt hos adventistene, som hadde fått overlevert Guds siste nådebudskap til menneskeheten.
Ifølge adventistene hadde nedtellingen til dommedag begynt i 1755, da Lisboa ble rammet av et sterkt jordskjelv. Både dette jordskjelvet og en
skogbrann som mørkla store deler av New England i USA den 19. mai i 1780, var visstnok forutsagt i Åpenbaringens bok, kapittel 6, vers 12--to vers før
Jesu gjenkomst. Men selve endens tid hadde begynt den 22. oktober 1844, da Jesus hadde slått opp dørene til tinghuset i himmelen for å gå gjennom
listen over alle som gjennom tidene hadde påberopt seg kristennavnet, for å finne ut hvem av dem som hadde levd godt nok til å bli frelst. Da
adventistene kom til Norge, hadde guddommen sittet bøyd over sine himmelske protokoller i nesten 40 år, og det sa seg selv at med hans
arbeidskapasitet, kunne det ikke være lenge før uværet ville brake løs.
Denne endetidsforventningen var så levende og ekte at menighetens ungdom i generasjoner gikk og engstet seg for at verdens ende skulle komme før de
fikk giftet seg, og de ivrigste telte på knappene om det hadde noe for seg å ta en langvarig utdannelse. Men det viste seg vanskelig å smitte folk
flest med den samme angst og forventning som de selv led av. I tiår etter tiår prøvde adventistene å selge sin apokalyptikk til det norske folk, men
med lite hell. Det ble med noen smågrupper her og der. Etter over 100 års virksomhet i Norge, har ikke adventistsamfunnet mer enn drøyt 4000
medlemmer, og av dem er neppe mer enn to tredjedeler aktive. Veksten har for lengst stoppet opp. Ytterst få slutter seg til bevegelsen utenfra, og de
har problemer med å få egne barn til å gå inn i menigheten som voksne.
Grunnen til at adventismen aldri ble noen suksess i Norge--eller i resten av den industrialiserte verden, for den saks skyld--har imidlertid lite med
menighetens til tider nokså svermeriske dommedagsforkynnelse å gjøre. Den viktigste årsaken til fiaskoen er ganske enkelt at adventistenes budskap
alltid har vært for sekterisk til å appellere til det store publikum. Prisen man betaler for å gå inn i en sekterisk bevegelse er som regel å måtte
tre ut av det større sosiale fellesskap, både ved at man selv melder seg ut og ved at man blir utelukket. De fleste mennesker synes naturlig nok at
dette er en altfor høy pris å betale for medlemskap i en lavt ansett bevegelse. Adventistene har til fulle fått erfare dette, men det har gjort lite
inntrykk på dem, annet enn å bekrefte deres antakelse om at folk flest ikke er villig til å ofre noe for sannheten.
Dette sosiale «utenforskap» er ikke bare den pris man betaler for sekterismen, men det er også langt på vei sekterismens forutsetning. Det er
vanskelig å opprettholde et sekterisk livssyn hvis man skal ha sosial omgang med «vanlige» mennesker. Det sekteriske budskap er som regel basert på
en annen logikk enn den som folk flest forholder seg til, og dette gjør det ofte pinlig vanskelig å forsvare sine særheter. Dernest er det vanskelig
å opprettholde en sekts innebygde fordømmelse av utenforstående hvis man pleier sosial omgang med disse. Det som særpreger sekttenkningen--og
fundamentalismen, som den springer ut av--er at man deler inn verden i en liten gruppe venner og en stor, nesten allmektig skokk av fiender som man
aldri kan føle seg trygg for. Faren ved å fraternisere med fienden, er man risikerer at hele fiendebildet forvitrer og dermed setter bevegelsens
eksistens i fare.
For adventistene har det sosiale utenforskap langt på vei ligget innebygget i deres teologi. Siden alle andre kristne menigheter holder søndag, og
dermed påstås å leve i opprør mot Guds lov, har adventistene verken villet eller kunne ha noe fellesskap med dem. (Fremdeles mener de at ingen kan
bli godtatt av Gud hvis de nekter å godta at lørdag er hviledag, etter å ha fått de bibelske «bevisene» fremlagt.) Men primært har
sabbatshelligholdelsen vært et problem i forhold til samfunnet forøvrig. Før i tiden, da lørdag var allmenn arbeidsdag, ble adventistene ofte drevet
ut av det vanlige arbeidsmarkedet og over i selvstendig virksomhet. Typisk nok finnes det nesten ingen industriarbeidere innenfor menigheten. I dag
er det først og fremst ungdommen som får belastningene ved sabbatshelligholdelsen i og med at de ikke kan delta i idretts- og kulturarrangement på
lørdagen. De blir som regel stående utenfor alle organiserte fritidsaktiviteter.
I Nord-Norge volder sabbatshelligholdelsen fremdeles problemer for menigheten.
Ifølge offisiell lære begynner sabbaten ved solnedgang fredag og varer til solnedgang på lørdag. I mørketiden bruker man tidspunktet for siste
solnedgang før sola forsvinner helt som utgangspunkt for sabbatshelligholdelsen, noe som betyr at medlemmene i praksis bare får lov å arbeide et par
timer på fredag formiddag før de må ta helg. Det sier seg selv at det ikke er lett å rekruttere nye medlemmer under slike forhold og mange
adventister i nord har faktisk gjort opprør mot denne meningsløse praksis og holder sabbat fra klokka seks fredag til seks lørdag, omtrent som i
Israel.
En annen viktig grunn til adventistenes utenforskap er maten. Adventistene kan nemlig ikke spise samme mat som folk flest. Av frykt for pinlige
situasjoner hvor de må si nei takk til velmenende mennesker som serverer forbudte matvarer, viker de fleste unna sosial omgang med ikke-adventister.
I utgangspunktet kan de ikke spise svinekjøtt eller noen av de andre matslagene som er forbudt ifølge moseloven. De ivrigste adventistene spiser ikke
kjøtt i det hele tatt. Dessuten kan de ikke drikke kaffe eller te, for ikke å snakke om rødvin, og tobakk er selvsagt bannlyst. Overalt i verden er
maten en så vesentlig del av det sosiale fellesskap at de som ikke spiser sammen, forblir fremmede for hverandre.
I tillegg til mattabuene, er adventistene belemret med en rigid og kulturfiendtlig 1800-tallspietisme, som de ikke kan gjøre noe med siden deres
profet, Ellen White (1827-1915) kausjonerte for den med sin gudgitte autoritet. Hvis de skal være tro mot hennes skrifter, kan de ikke lese romaner
(hun fordømte til og med Aesobs fabler), gå i teater, opera eller på kino. (De kan imidlertid se på fjernsyn siden Ellen White ikke levde lenge nok
til å forby det.) Og de kan ikke spille kort, danse eller bruke smykker. Undersøkelser fra USA har vist at disse livsstilskravene er en viktig årsak
til at omtrent halvparten av ungdommen forlater menigheten før de blir voksne. Mange adventister beklager dypt at de må betale en så høy pris for å
opprettholde disse forbudene, men å avskaffe dem ville være å undergrave troen på Ellen White.
Mye av utenforskapet skyldes selvsagt også den gamle intoleransen i det norske samfunn. De som før i tiden tenkte på å bli adventist, måtte finne
seg i å bli brennmerket i de lokalsamfunn de bodde i. Å bli med i en «sekt» vakte helt fram til for et par tiår siden allmenn forskrekkelse, selv
blant ikke-troende. Spesielt sterk var reaksjonen fra et intolerant bedehusfolk, som alltid har hatt tendens til å mene at Gud selvsagt forventer at
en synder må være lutheraner for å bli frelst av nåde. Å bli adventist i tidligere generasjoner var langt på vei sammenlignbart med det å stå fram
som homofil eller Jehovas Vitne i vår tid. I dag er ikke den sosiale belastningen på noen måte den samme som den var, men det har i liten grad gagnet
menigheten rent rekrutteringsmessig.
Adventistenes kollektive psyke er sterkt preget av deres sosiale «utenforskap.» Man ser det for eksempel i deres sterke stammetilhørighet. De
gifter seg ikke med «utenforstående» (adventistenes prester har ikke lov til å vie blandede par). De har fremdeles lite samkvem med andre og de
bosetter seg helst på steder hvor det bor trosfeller fra før. De trekker gjerne sine barn ut av den offentlige skolen og sender dem til et nettverk
av menighetsskoler. Istedenfor å se på skole og samfunn som en mulighet for å utbre sin tro, søker de tilflukt og trygghet blant sine egne.
Adventistene har en utpreget defensiv innstilling til livet. Verden styres av Den onde, og det er bare unntaksvis at sannheten seirer. Derfor
gjelder det å ha så lite å gjøre med «verden» som mulig.
Men samtidig som de dyrker sitt skjebnefellesskap, drømmer de også på husmenns vis om å bli akseptert og anerkjent av storsamfunnet og da helst av
«borgerskapet», som adventistene tidlig kom i kontakt med da de begynte å bygge kommersielt drevne helseinsititusjoner i forrige århundre. Rundt
århundreskiftet hadde for eksempel adventisten og cornflakes-oppfinneren John Harvey Kellogg (nådeløst utlevert i spillefilmen Road to Wellville)
siden 1870-tallet drevet Battle Creek Sanitarium fram til å bli en av verdens største helseinstitusjoner. Her møtte adventistene USAs overklasse,
anført av berømtheter som Andrew Carnegie og Henry Ford og de solte seg i glansen fra disse menneskene. En rekke helseinsitusjoner modellert etter
Kelloggs sanatorium ble etablert i de fleste land adventistene slo seg ned i. I Danmark fikk man allerede på 1880-tallet Skodsborg Badesanatorium og
i Norge, Kurbadet i Akersgaten. Senere kom det til en rekke andre; mest kjent i Norge er kanskje Skogli Badesanatorium på Lillehammer.
Gjennom disse institusjonene håpet adventistene å høste anerkjennelse blant folk utenfor bevegelsen. Det lå imidlertid i kortene at det først og
fremst var borgerskapet som hadde råd til å benytte seg av adventistenes helsetilbud, og de utgjorde en særdeles lite lovende misjonsmark. I kraft av
sin status og sin utdannelse var de ikke interessert i å øde sin anseelse på et sekterisk engasjement. Adventistenes beundring for «pene mennesker»
var imidlertid så sterk at de aldri skjønte dette. De døpte rørleggere og snekre, men de drømte om byråsjefer og diplomater. Når det er konsert i en
adventkirke, er det fortrinnsvis klassisk musikk på programmet. Ludvig Karlsen og hans frelste lasaroner ville ikke følt seg hjemme hos adventistene.
I de siste tjue år har adventistene prøvd å ta sitt helsebudskap ut av institusjonene og bruke det i sin evangelisering. Håpet var at de kunne bruke
sin kostholdskompetanse til å nå mennesker som ikke lenger kom til religiøse møter. På denne tiden ble det publisert undersøkelser fra USA og senere
fra Norge, som viste at adventistene i gjennomsnitt levde fire til seks år lenger enn gjennomsnittsbefolkningen. En rekke røykeavveningskampanjer og
vegetariske matlagingskurs ble avholdt rundt om i hele landet av leger, kostholdseksperter og predikanter, men uttellingen var nokså mager. Folk var
motivert for å slutte å røyke, men ikke for å kutte ut teater og rødvin og gå i kirken på lørdag. Adventistmen er simpelt hen for rigid og asketisk
til å appellere til moderne mennesker. I den industrialiserte verden er og blir det en bevegelse for spesielt interesserte.
Adventistene arvet sin interesse for kosthold og helse fra Sylvester Graham (1794-1851), en presbyteriansk predikant og helsereformator som agiterte
for vegetarisme, totalavhold og grovt brød. Rundt ham vokste det frem en asketisk reformbevegelse som Ellen White omfavnet i 1863. Etter å ha
behandlet en dødssyk sønn med kalde omslag etter en oppskrift i et helsereformblad, fikk hun noen måneder senere et syn om helse og kosthold fra Gud.
Da hun fikk skrevet det ned, viste det seg å være den grahamske helsereform i apokalyptisk innpakning. Helt siden den gang har mat, på godt og vondt,
vært en del av adventistenes religion.
Adventistene har et urealistisk syn på verdien av Ellen Whites helseteorier. For det første kjenner de færreste til at hun lånte smitt og smule fra
Grahams disipler. Det finnes ikke et eneste originalt helsetips i hennes bindsterke skrifter, og mye er ren omskriving og plagiat av de bøkene som
hun i smug brukte som kilder. Dernest er de ikke klar over at en rekke pinligheter er blitt redigert ut av hennes trykte helseskrifter, som for
eksempel hennes tro på frenologien, hennes påstand om at parykker og onani kunne føre til sinnsykdom og tedrikking til moralsk løsaktighet og at
kvinner som snørte inn sine midjer med korsetter, risikerte å føde døtre med «hvepsemidjer». Historikeren Ronald Numbers avslørte dette og mye annet
i sin bok Prophetess of Health i 1976. Som takk for arbeidet fikk han sparken som professor i medisinens historie ved adventistenes universitet i
Loma Linda i California, og boken hans ble bannlyst. Slik har det som regel gått med akademikere innen menigheten, når de har begynt å interessere
seg for bevegelsens historie.
Å være akademiker i en fundamentalistisk bevegelse er ikke lett. Utgangspunktet for enhver type fundamentalisme er at de hellige skrifter er
uangripelige og at det per definisjon ikke kan finnes reelle feil i dem. Adventistene har gjort det ekstra vanskelig for seg selv ved å opphøye Ellen
Whites enorme bokproduksjon på nærmere 100 bøker til inspirert skrift, på linje med bibelen. Samtidig krever de at predikantene, som skal forvalte
disse skriftene, må ha en offentlig godkjent universitetsutdannelse i teologi (fra egne høyskoler og universiteter). Det skal ikke mye fantasi til å
skjønne at det må bli problematisk for en opplyst adventistpredikant å skulle forholde seg korrekt både til moderne akademiske idealer og til Ellen
Whites allhånde fasitsvar.
Da ledelsen for adventistsamfunnet i USA i årene etter andre verdenskrig gikk til det dristige skritt å forlange at kommende predikanter skulle
studere teologi på universitetsnivå, la de grunnlaget for mange av de ideologiske problemene de i dag står overfor. Tanken bak denne satsingen var å
heve predikantenes faglige status slik at de kunne forkynne sitt budskap med større slagkraft blant det ettertraktede borgerskapet. I en periode gikk
dette eksperimentet tilsynelatende godt, og i USA lyktes adventistene lagt på vei å kvitte seg med det forhatte sektstemplet på 1950-tallet, i stor
grad takket være innsatsen til en håndfull taleføre akademikere som klarte å skape et positivt bilde av bevegelsen. Men utover på 1960- og
1970-tallet begynte problemene å tårne seg opp. På 1960-tallet ble flere ledende teologer i USA fjernet fra sine stillinger på grunn av at de
forkastet menighetens fundamentalistiske bibelsyn. Men bråket begynte for alvor da akademikerne tok til å interessere seg for menighetens historie og
ikke minst dens profet, Ellen White. Her i Skandinavia mistet svensken Ingemar Lindén sin lærerstilling etter at hans doktoravhandling ved
Uppsala-universitet (Biblicism Apocalyptic Utopi, 1971) dokumenterte at Ellen White hadde dekket over det faktum at hun i flere år etter 1844 hadde
påberopt seg guddommelig autoritet for å hevde at ingen lenger kunne bli frelst. Lindéns forskning førte til at flere begynte å interessere seg for
liknende problemstillinger, og i løpet av 1970-tallet ble det avslørt at Ellen White systematisk hadde brukt andre religiøse forfattere som kilde for
sine mange bøker, ja til og med for noen av sine syner. Graverende enkeltepisoder ble også avdekket. I ett tilfelle ble det for eksempel dokumentert
at hun hadde tilbakedatert en historisk begivenhet i sin dagbok slik at hun kunne markedsføre den som profeti. Hennes personlige liv ble også lagt
under lupen og resultatet var langt fra oppbyggelig. Hun som preket vegetarisme og forsakelse for sine trosfeller, viste seg å ha spist kjøtt og fisk
og forbudte ting som østers helt inn i alderdommen. Og hennes moralistiske råd om familieoppdragelse og ekteskap, fikk en noe hul klang etter at
hennes eget, langt fra prektige, familieliv kom for en dag.
Disse avsløringene rystet adventistsamfunnet. Ellen White er nemlig selve bevegelsens ryggrad. Hun har en liknende stilling innenfor
adventistsamfunnet som paven har i Den katolske kirke. Hun er ufeilbar når hun uttaler seg om hva som står i bibelen. Ingen som arbeider for
adventistsamfunnet kan forkaste hennes bibelfortolkninger uten å miste jobben. Adventismen er i bunn og grunn Ellen Whites autoriserte fortolkning av
kristendommen. Hvis hennes autoritet forsvant, ville den tradisjonelle adventisme klappe sammen som et korthus fordi mye av den er bygd på en lesning
av bibelen som selv mange adventister har problemer med å forsvare. Lederne for menigheten er pinlig klar over dette, og alle forsøk på å redusere
hennes innflytelse møtes derfor med fortielse, trusler og utstøtelse.
På begynnelsen av 1980-tallet var adventistene inne i en svært vanskelig periode, både i USA og Europa. I tillegg til alle avsløringene om Ellen
Whites litterære piratvirksomhet, kom oppstyret i USA rundt avskjedigelsen av Desmond Ford, en populær forkynner og teolog som gjennom hele
1970-tallet hadde prøvd å selge den lutherske frelseslære til adventistene. Fords popularitet vakte stor bekymring blant menighetens ledelse, og
bekymringen gikk etter hvert over til bestyrtelse da han i 1979 åpent erkjente at adventistenes lære om 1844 ikke kunne forsvares fra bibelen, samme
hvor mye Ellen White påsto det motsatte. Verre kunne det ikke blitt. Ford rammet på denne måten både troen på Ellen White og dogmet om 1844, som
tradisjonell adventisme er bygd på. I 1980 ble teologer og ledere fra hele verden kalt sammen til en konferanse i USA for å ta stilling til Fords
utfordring. Her fikk lederne det som de ville: Ford fikk sparken, tilsynelatende med støtte fra hans kolleger. Noe valg hadde de ikke. Tradisjonell
adventisme klarer seg ikke uten Ellen White og 1844.
Egentlig er dogmet om 1844 ytterst pinlig for adventistene. Det tar utgangspunkt i legpredikanten William Miller, som på 1830-tallet begynte å reise
rundt på østkysten av USA og forkynne at dommedag ville komme i «det jødiske året 1843». Dette bygde han på fantasifulle profetiske regnestykker fra
Det gamle testamente. Titusner av mennesker lot seg rive med av hans forkynnelse, men det hele endte selvsagt i latterliggjørelse og fortvilelse da
dommedag ikke kom. En utslitt Miller ga opp og innrømte at han hadde tatt feil. Men en sterkttroende gruppe nektet å gi opp. De reviderte de
profetiske utregningene og kom til at Miller bare hadde regnet litt feil. Jesus skulle komme igjen den 22. oktober 1844. I siste liten klarte de til
og med å få Millers støtte. Men det gikk som det måtte. Fiaskoen var fullkommen. Fremdeles var det imidlertid noen som nektet å gi opp. Støttet av
den unge profetinnen Ellen Harmon (senere White) klarte de å forvandle sitt livs ydmykelse til religiøst dogme.
Det som egentlig hadde skjedd i 1844, ifølge grunnleggerne for adventistsamfunnet, var nemlig at Gud hadde satt verden på prøve for å se hvem som
virkelig ønsket at Jesus skulle komme tilbake. Guddommen hadde bevisst skjult for Miller og tilhengerne hans at dette bare dreide seg om en
generalprøve. Av den grunn ble Gud mektig vred da alle amerikanske kirkesamfunn forkastet Miller som en uansvarlig fantast, og derfor forkastet Gud
alle kristne kirkesamfunn, selv de som befant seg i verdensdeler hvor Millers navn var helt ukjent. Fra nå av var det denne little flokken på noen få
hundre innbitte karismatikere i New England, som representerte den kristne menighet på jorden. Guds plan var at oppriktige kristne skulle forlate
sine falne kirkesamfunn og slutte seg til denne «levningen av Guds folk». Sammen skulle de så forkynne at Jesus snart kom igjen, og at det denne
gangen ikke kom til å dreie seg om en generalprøve. Nå var det alvor.
Selv om adventistene vedkjenner seg William Miller og sine grunnleggeres deltakelse i hans dommedagsvekkelse, prøver de samtidig å holde en viss
avstand til ham. De er omhyggelige med å poengtere at Miller var baptist og at adventistsamfunnet offisielt ble organisert i 1863 og at adventistene
aldri har hatt noe med tidfesting av dommedag å gjøre. Dette siste er ikke riktig, selv om de fleste adventister tror det. James White, som senere
giftet seg med profetinnen, skrev for eksempel i 1845 at verdens ende ville komme «før den tiende dag i den sjuende måned 1845». Hiram Edson og
Joseph Bates, to av hans medarbeidere, argumenterte til fordel for dommedag i henholdsvis 1849 og 1851. Først i 1851 ga de opp forsøkene på å regne
ut datoen for Jesu gjenkomst.
Mange års forsøk på å rettferdiggjøre fiaskoen i 1844 har ført til et dogmekompleks som adventistene ikke helt vet hva de skal gjøre med, men som de
vet at de ikke klarer seg uten. For dét det dreier seg om er bevegelsens eksistensberettigelse og egenart. Hvis de skulle overlate William Miller og
hans mer eller mindre fanatiske drabanter til historiens dom, ville de samtidig måtte si farvel til sin messianske selvforståelse. Adventistene ser
nemlig ikke på seg selv som ett kirkesamfunn blant mange andre, men som Guds egen menigheten på jorden, den eneste religiøse bevegelse som guddommen
vedkjenner seg og som er hans utvalgte redskap til å frelse verden før dommedag. Det adventistene frykter mest av alt er å bli en del av den kristne
kirke, «å bli som alle andre», som de uttrykker det selv.
Krisen på begynnelsen av 1980-tallet fikk ingen umiddelbare konsekvenser for adventistsamfunnet. Medlemstapet var ubetydelig. I USA og Europa
mistet bevegelsen kanskje et par hundre predikanter og noen tusen medlemmer. Men krisen satte spor etter seg i adventistenes psyke. Mye av deres
gamle skråsikkerhet og glød ser ut til å være borte. Man får inntrykk av at de nå sympatiserer med sin sak der hvor de før kjempet for den. Dypt inne
i sjelen vet de at det hefter uavklarte problemer ved Ellen White og dogmet om 1844, og dette har i praksis ført til at de har begynt å distansere seg
noe fra de mest sekteriske elementer av sin tro for istedet å vektlegge felleskristne temaer. Dette har imidlertid ført til mye gnelder på
menighetens høyrefløy. Gjennom hele åtti- og nittitallet har en høyrøstet minoritet anklaget spesielt lederne for å ha forrådt de gamle sekteriske
sannheter og solgt seg til erkefienden, som i tradisjonell adventistisk demonologi er paven og Den katolske kirke.
I adventismens hjemland, USA, vil det antakelig vokse fram flere adventistgrupperinger på siden av den offisielle--noen mer konservative og noen
langt mer liberale enn hovedstrømmen. I Norge vil dét neppe skje; til det er menigheten for svak og for lite ideologisk engasjert. Utfordringen for
norske adventister vil nok først og fremst bestå i å holde liv i bevegelsen. Men adventistene har klart å lage teologi av fiasko før og vil kanskje
klare det igjen.
Humanist, jan/feb 1998
ELLEN G. WHITE: ADVENTISTENES UKJENTE PROFET
av Åge Rendalen
Da Ellen G. White døde i 1915, ofret New York Times en tolv centimeters enspaltet nekrolog på henne. Dét var sju centimeter mer enn eiendomsmegleren
Beverely Ward fikk, to spalter til venstre for henne på nekrologsiden. Men tatt i betraktning av at Ellen G. White hadde vært Vårherres spesielle
sendebud i nesten åtte tiår, må de sju ekstra centimetrene ha vært noe skuffende, både for guddommen og hans utvalgte flokk, syvende-dags
adventistene.
Selv om adventistene i alle år har markedsført Ellen G. White som Herrens siste profet til menneskeheten, er hun like ukjent utenfor menighetens
rekker i dag som da hun døde sommeren 1915. Ellen White
snakket kun kanaans språk, og bedehusets verden var den eneste hun var opptatt av. Hun støttet kampen mot slaveriet, men engasjerte seg ikke selv, og
var lite opptatt av de svartes kår etter Borgerkrigen. Hun syntes det var i orden at Frelsesarmeen tok seg av samfunnets elendige, men syntes ikke at
det var noen oppgave for adventistene. Fagforeningenes arbeid for å forbedre levekårene hadde hun ingen sans for, og anmodet sine tilhengere om ikke
å gå inn i den slags organisasjoner. Troen på en snarlig dommedag gjorde at hun ikke så noe poeng i å arbeide for å reformere samfunnet. Slik dømte
hun både seg selv og sin menighet til et anonymt liv på bedehuset.
Som bedehusprofet var hun imidlertid en stor suksess. Som “søster White” fikk hun en posisjon blant adventistene som bare kan sammenliknes med den
paven har i Den romersk-katolske kirke. Av de amerikanske 1900-tallsprofetene er det bare mormonernes Joseph Smith som post mortem kan telle sine
disipler i like mange millioner som Ellen G. White. Hun har for lengst passert ti millioner nålevende tilhengere, samlet innenfor syvende-dags
adventistenes rekker.
Myten slår sprekker
Fram til for tjue år siden kunne man lett få det inntrykk at adventistmenigheten var Ellen G. Whites offisielle fanklubb. Artikler, studiehefter og
bøker var fulle av Ellen White-sitater. Et ord fra henne var den gang nok til å avgjøre et hvilket som helst moralsk eller teologisk spørsmål. Det
ble tatt for gitt at alt hun hadde skrevet kom fra himmelen, og adventistene brukte hennes bøker som oppslagsverk for å finne ut hva de skulle mene og
hvordan de skulle leve. Siden hennes ord overstyrte enhver konklusjon den enkelte adventist måtte komme fram til, var det både bortkastet tid og
sosialt risikabelt å trekke veksler på egen forstand og egne moralske verdier. Selv om hennes moralistiske pengefinger kunne være vanskelig å forholde
seg til, opplevde adventistene det som betryggende å vite at de i hennes bøker hadde den siste, oppgraderte versjon av Guds sannhet.
Det kom derfor som noe av et sjokk da forskere innenfor menigheten på 1970- og 1980-tallet påviste at mye av det som i over hundre år hadde gått for å
være guddommelig visdom ofte ikke var annet enn plagiat som var blitt hvitvasket ved hjelp av omskrivninger og annen redaksjonell fingerferdighet fra
profetinnens side. Verst av alt, det dreide seg ikke om enkelte glipp, men om systematisk utnyttelse av andres ord som råmateriale for egne
åpenbaringer. Disse avsløringene rystet menigheten, men de førte ikke til noe åpent oppgjør med troen på Ellen White.
Menighetens ledere gjorde det de kunne for å avdramatisere og fortie skandalen og forsøkte etter fattig evne å late som om alt var som før. Men etter
hvert som ryktene nådde kirkebenkene, og flere og flere ble kjent med hva saken gikk ut på, bredte det seg en depressiv stemning innenfor bevegelsen,
særlig etter at det gikk opp for folk at det var lite hjelp å få fra menighetens teologer og talsmenn. Istedenfor å gjendrive plagiatanklagene,
prøvde de å bagatellisere dem ved å hevde at hennes litterære lån ikke var noe problem siden det var Gud som hadde vist henne hva hun skulle kopiere.
Dette var helt opplagt ikke det svar menighetsmedlemmene hadde håpet på, og selv om de aller fleste valgte å fortrenge fakta og holde fast ved henne,
ble det stadig tydligere utover 1980- og 1990-tallet at hennes autoritet var blitt alvorlig svekket.
Når man leser adventistenes studiehefter og tidskriftartikler i dag, blir man slått av hvor anonym Ellen White er blitt. Prosenten av Ellen
White-sitater har gått dramatisk ned. Man ser også hvordan adventistene i hele den vestlige verden i dag er blitt langt mer pluralistiske i sine
livsstilsvalg. Svært mange bryter i dag helt åpent med hennes bedehusforbud mot kaffe, te og alkohol, og knapt noen tar hennes fordømmelse av
romanlesning, film, og teater alvorlig. Hennes fasitsvar fungerer ikke lenger som en demning mot det 20. og 21. århundres kultur. Men selv om
adventistene ikke hyller henne på samme måte som før, er det fremdeles hennes verdisyn og standpunkter som dominerer all debatt innenfor
menigheten—over 75 år etter hennes død. På papiret er hun fremdeles adventistenes profet, Guds siste sendebud til en fortapt menneskehet.
Syk pike
Hun ble født Ellen Harmon i Maine i USA i 1827. Hennes normale barndom endte brådt i tolvårsalderen da en jente hun kom i klammeri med, klabbet til
henne i ansiktet med en diger sten. I flere uker svevde hun etter eget utsagn mellom liv og død. Hun kom seg til hektene igjen og levde et langt og
aktivt liv—hun døde 87 år gammel. I hennes skrifter og bøker ga hun inntrykk av at hennes ansikt nærmest var blitt knust og at hun ble vansiret for
livet, men det er lite som tyder på at skaden var så alvorlig som hun ville ha det til. Fotografier av Ellen White viser at hun ikke var noen
skjønnhet, men de forteller ikke om noen katastrofal ansiktsskade. Hun må imidlertid ha oppdaget at sykdom og svakhet var en effektiv måte å
tiltrekke seg sympati og oppmerksomhet på, for gjennom hele sin lange karriere fremstilte hun seg som et menneske som sto på gravens rand og kun ble
holdt i live av Guds kraft. Spesielt når hun sto overfor problematiske situasjoner i familien og menigheten, insinuerte hun ofte at hennes utsatte
liv sto i fare hvis hun ikke fikk gjennomslag for sin vilje—en vilje som forlengst var blitt synonym med guddommens vilje.
Enkelte har for øvrig spekulert på om hennes syner skyldtes en form for epilepsi forårsaket av stenen hun fikk i hodet, men selv eksperter som har
kritisk distanse til henne, er langt fra overbevist om dette. Det som er klart er at hun i mange år henfalt til en transliknende tilstand, og at hun
tolket dette som gudommelig inngripen i sitt liv.
Dommedagen som ikke kom
Ikke lenge etter denne ulykken, ble hun og familien bergtatt av William Millers dommedagsforkynnelse. Miller var noe av en teologisk hjemmebrenner,
som hadde kommet til den konklusjon at verdens ende sto for døren. I 1843 skulle Jesus komme tilbake til Jorden for å redde sine utvalgte fra den død
og fordervelse som den himmelske hevner skulle regne ned over alle dem som ikke hadde respekt for Millers regnestykker.
Millers forkynnelse skapte stor oppstand i New England-statene. De etablerte kirkesamfunn gjorde sitt beste for å stoppe hans innflytelse, men det
førte bare til at retorikken fra millerittenes side ble stadig mer høylydt. I 1843 gikk Miller og hans predikanter til frontalangrep på de etablerte
kirkesamfunn. De var blitt et apokalyptisk “Babylon”, og de sanne troende måtte se å komme seg ut av dette rottereiret før helvete brøt løs. Men
helvete brøt ikke løs i 1843, til millerittenes fortvilelse. Istedet ble mange av dem—anslagsvis 50.000--utstødt fra de kirkesamfunn som de så
høylydt hadde fordømt. Blant disse var Ellen Harmon og hennes familie i Portland, Maine.
Entusiasmen for Millers budskap avtok forståelig nok etter at dommedag uteble. Den harde kjerne av tilhengere prøvde å redde stumpene av både
verdighet og troverdighet ved å sette to nye datoer, men da den siste av dem--22. oktober 1844—opprant uten den varslede temperaturforandring, hadde
selv Miller fått nok. I et skrift utgitt i 1845 bekjente han for verden at han hadde tatt feil. I dette skriftet gikk han dessuten til angrep på en
liten gruppe av sine gamle tilhengere, som fremdeles kjempet for den tapte sak. Det var uærlig av dem å nekte å innrømme at de hadde tatt feil,
skrev han, og han tok avstand fra alle forsøk på å holde fast på 1844 som en profetisk dato.
Millers kritikk var rettet mot en gruppe milleritter i Portland, Maine, som reiste rundt og prekte for gamle trosfeller at Millers utregninger likevel
var riktige. Millers feil var å tro at profetiene om 1844 i Daniels bok handlet om Jorden. Det som hadde skjedd den 22. oktober 1844, hadde skjedd i
Himmelen. Det dreide seg om en seremoni hvor Jesus offisielt fikk overlevert sine dommedagsakkreditiver fra Gud noen strakser før han skulle vende
tilbake til Jorden.
Dommedag utsatt
Disse skibrudne dommedagsdisiplene leste bibelen som om den handlet om dem. En av gruppens ledere, Joseph Turner, tok nytestamentets liknelse om de
kloke og de uforstandige brudepikene i Matteus 25. kapittel som en beskrivelse av hva som hadde foregått i Himmelen senhøsten 1844. Jesus hadde den
22. oktober kommet til et himmelske bryllupslokale og lukket frelsens dør for alle andre enn de som hadde tatt del i millerbevegelsen. De
uforstandige brudepikene i den bibelske liknelsen var de milleritter som hadde gitt opp alt håp den 22. oktober, mens de kloke, de som hadde olje i
sine lamper, var slike som han selv, som ventet på at brudgommen, Jesus, skulle skride ut av bryllupslokalet i Himmelen for å iverksette dommedag på
Jorden.
Teologisk var Turners teori det reneste sprøyt, men for disse utledde svermerne var det gefundenes fressen. Dommedag var ikke avlyst, bare utsatt.
Jesus i all sin ildsprutende herlighet kom til å vende tilbake i aller nærmeste framtid. En av Turners trosfeller, James White skrev på vårparten
1845 at dommedag ville komme utpå høsten samme år. Den samme James White giftet seg forøvrig året etter med den unge Ellen Harmon.
Ikke lenge etter at Turnes artikkel sto på trykk i januar 1845, begynte den 17 år gamle Ellen Harmon å reise på kryss og tvers i Maine og New
Hampshire for å markedsføre seg som Turner-gruppens profet. I desember 1844 hadde hun fått et syn som bekreftet at Gud hadde villet Millers
bevegelse, og like etter at Turners artikkel sto på trykk i januar 1845, fikk hun et syn som støttet hans bryllupsteori. Hun innrømmet i et brev til
en sympatisør i 1847 at hun hadde hatt Turners artikkel liggende hjemme hos seg, men påsto at hun ikke hadde lest den før hun fikk sitt syn. Det
skulle forøvrig ikke bli siste gang profetinnen benektet at hennes åpenbaringer hentet sitt innhold fra skrifter og bøker hun tilfeldigvis hadde
liggende ulest i huset.
17 år og profet
I seg selv var ikke det særlig oppsiktsvekkende at en 17-åring fikk syner fra Gud, for det det fantes småprofeter og seere i mange bygder og byer i
New England-statene på den tiden. De færreste av dem klarte imidlertid å veksle inn sin religiøse kikhoste i varig posisjon og innflytelse. Med
enkelte unntak, slik som Joseph Smith og Mary Baker Eddy, endte de som fotnoter og kuriositeter i bygdebøker og religionssosiologiske studier. Den
skjebne unngikk imidlertid Ellen White, og det var ikke helt tilfeldig.
For det første tilhørte hun allerede den gruppen hun ble profet for. Dette var i tillegg en gruppe som hadde et intenst behov for å tro nettopp det
budskap hun kom med. Hennes åpenbaringer drysset ned over dem som et slags religiøst eventyrstøv, som forvandlet tvil og fortvilelse til visshet og
pågangsmot. Folk i samtiden var i tillegg svært åpne for profeter. Hun kom til sine egne, og hennes egne tok imot henne.
Ellen Harmon skjønte fra første øyeblikk at skulle hun bli godtatt som profet, kunne hun ikke sitte hjemme på kammerset og vente på at nysgjerrige
sannhetssøkere skulle komme på besøk. På nyåret 1845 begynte hun å reise rundt i staten Maine sammen med James White til grupper av tidligere
milleritter—de eneste som fremdeles kunne bli frelst--for å markedsføre seg selv og sine åpenbaringer. Etter at hun og James giftet seg like før
hennes 19-årsdag i 1846, fortsatte de reisevirksomheten. Sine to første barn satte de fra seg hos trosfeller for ikke å bli heftet. På denne måten
bygde hun opp et personlig tillitsforhold til sine tilhørere. Hun reiste i senere år over hele USA og tilbrakte flere år i Europa og Australia. På
1880-tallet var hun innom Norge, og prekte for trosfeller i Oslo, Halden og Larvik. Ellen White hentet sin makt direkte fra den adventistiske
grasrota og brukte den så effektivt at menighetens ledere bare unntaksvis klarte å styre henne.
Profet med munnkurv
Den første store krisen hun møtte kom på 1850-tallet. Hennes mann, James White, som nå var redaktør for adventistenes blad, Review and Herald, satte
seg på bakbeina og nektet å publisere flere av hennes syner. I flere lederartikler insinuerte han at Ellen White hadde falt for fristelsen til å se
på seg selv om ufeilbarlig og tro at enhvert inntrykk hun mottok kom direkte fra Gud. I fem år fikk profeten munnkurv av sin mann, og i denne
perioden gikk hennes profetiske gave i dvale.
Foranledningen var det pinlige faktum at Ellen White i flere år hadde støttet en teologi som menigheten på 1850-tallet så seg nødt til å kvitte seg
med. Fra 1844 til 1851 hadde adventistene forkynt at “nådens dør” var lukket, og at ingen andre enn dem som hadde deltatt i millerbevegelsen kunne
bli frelst. Men det var en teologi som opprinnelig var basert på den forventning at dommedag skulle komme noen få måneder etter årskiftet 1844-1845.
Ettersom tiden varte og rakk, og etter at flere nye datoer for dommedag hadde kommet og gått, ble det tvingende nødvendig å gløtte på frelsens dør for
å kunne skaffe nye tilhengere. Men hva skulle man gjøre med det faktum at Ellen White hadde gitt sine tilhengere Guds ord på at den berømmelige
nådedøren var lukket etter 1844? Når man leser James Whites begrunnelse for å fjerne hennes syner fra Review and Herald er det helt tydelig at han
følte seg ille berørt over de kritiske spørsmål som enkelte stilte ved hans kones syner.
I årene 1851-1855 trykket han sju artikler av henne, men ingen av dem inneholdt åpenbaringer. Det som reddet henne fra glemselen var de personlige
kontaktene hun hadde etablert i årene som omreisende profet. Grasrota savnet henne, og etter hvert som årene gikk og bevegelsen stagnerte, økte
kravet om at hun måtte få tilbake sin profetiske røst. Presset på James White økte, og like før jul i 1855 ble han nærmest dyttet ut av
redaktørstolen. Den nye redaktøren, Uriah Smith, slapp igjen profeten til orde, og fra da av hadde hun fritt spillerom innenfor menigheten.
James White
Ekteskapet med James White var likevel helt avgjørende for Ellen White. Han var for det første en sterk leder og noe av en gründer. Dessuten kunne
han skrive, noe hun var dårlig til. Med en profet i huset, gikk det gikk ikke lenge før den driftige James White hadde skaffet seg en presse og
begynte å selge redigerte versjoner av sin kones syner. I 1847 utga han hennes første syner i pamfletten A Word to the Little Flock. I 1851 kom en
ny og utvidet samling, som i dag bærer tittelen Early Writings. Tross en ambivalente holdning til sin kones syner, gikk det ikke lenge etter at han
fratrådte som reaktør for Review and Herald før han igjen begynte å trykke hennes visjoner, og helt til sin død i 1881, forsvarte han hennes
profetiske status. I boken Life Sketches, som han utga i 1880, skrev han at det burde være opplagt for all verden at hun hentet sin inspirasjon fra
Gud, for ingenting av det hun skrev fantes i andre forfatteres bøker. James White visste at det ikke var sant, for hun hadde til og med kopiert
utdrag fra hans egne bøker, men han var en driftig forretningskar, som tjente gode penger på salget av de bøkene som han markedsførte som inspirerte.
Sannsynligvis trodde han at hun hadde en form for profetisk gave, men han kan umulig ha trodd på den myten han forkynte for sine kunder.
Etter James Whites død, fikk Ellen White hjelp av en rekke andre og langt mer kyndige redaksjonelle medhjelpere. Hennes litterære produksjon økte
kraftig i volum i disse årene, og kvaliteten på hennes bøker ble merkbart bedre. De fleste av hennes mest leste bøker ble skrevet fra slutten av
1880-tallet og fram til 1905.
Vitnesbyrd til menigheten
Ellen Whites skrifter faller grovt skissert i to kategorier: moraliserende epistler til menigheten og episk anlagte skildringer av kampen mellom godt
og ondt. I den første kategori finner vi først og fremst hennes Testimonies to the Church og hennes helsereformskrifter.
Hennes Testimonies består hovedsakelig av en samling refsende og moraliserende brev stilet til menigheten og til individuelle medlemmer. Disse
skriftene har aldri vært spesielt populære blant vanlige adventister. Mens hun levde var de et fryktet våpen som hun ikke nølte med å gjøre bruk av
når hun følte sin makt truet.
Ellen White var ingen “snill” person. Til det var hun altfor selvopptatt. Hun levde seg til de grader inn i rollen som Guds profet at hun ikke tålte
å bli utfordret. Hennes vilje var Guds vilje, og ingen fikk ustraffet krysse den. De fleste av den første generasjon ledere innenfor menigheten
oppleve opptil flere ganger å bli offentlig ydmyket av profetinnen ved hjelp av et “vitnesbyrd” som tilskrev dem ugudelige motiver og krevde at de
måtte bekjenne sine synder. Ved å offentliggjøre disse private anklageskriftene gjennom opplesning for menigheten og senere utgivelse på trykk, satte
hun sine ofre ettertrykkelig til veggs. Siden det var Gud som talte gjennom henne, gikk det ikke an å forsvare seg uten å bli anklaget for
gudsbespottelse. Enten måtte de svelge sine forurettigede følelser og bekjenne den synd de var blitt tilskrevet eller gå ut av menigheten. De fleste
valgte å bli—på profetinnens betingelser.
Kampen mot de dyriske lidenskapene
I noen lunde samme kategori som Vitnesbyrdene kommer Ellen Whites helseskrifter. I juni 1863, mens USA utkjempet sin blodige borgerkrig, fortalte Gud
henne i et syn at han ville at adventistene skulle bli vegetarianere og kvitte seg med nytelsesmidler som kaffe, te, og alkohol. Mange av menighetens
unge menn hadde håpet på et ord fra Gud om hvordan de skulle stille seg til krigen, men Ellen White var imidlertid langt mer opptatt av grovbrød og
adventistenes fordøyelse enn av krigen. Det var tydligvis hennes gud også.
Etter at Ellen White begynte å reise rundt med sitt helsereformsyn, og spesielt etter at det utkom i bokform i 1864, ble flere av hennes tilhengere
slått av hvor mye hennes 32 siders åpenbaring liknet i innhold de skrifter som datidens populære helsereformatorer, som L. B. Coles og Caleb Jackson,
fremførte i sine bøker. Ellen White møtte dette spørsmålet så ofte at hun til slutt måtte forsvare seg. I 1867 skrev hun i Review and Herald at hun
hadde hatt disse forfatteres bøker i sitt hus, men hun hadde ikke lest dem før hun hadde skrevet ned sitt syn. Hun selv ble like forbløffet som alle
andre over å finne ut at det Gud hadde åpenbart for henne allerede fantes på trykk.
Til tross for at hun hentet hele sin helsereform fra samtidens helseprofeter, og til tross for at en del av hennes egne tilhengere i utgangspunktet
mistenkte henne for plagiat, lyktes hun i å overbevise menigheten om hun hadde mottatt sitt helsesyn helt uavhengig av andre forfattere. Først på
1970-tallet gikk det opp for adventistene at Ellen White ikke hadde fortalt den hele og fulle sannhet. I boken Prophetess of Health fra 1976, påviste
historikeren Ronald Numbers at den opprinnelige antakelsen om plagiat var riktig. Ifølge Numbers gikk det ikke an å finne ett eneste originalt
element i Ellen Whites helsereform. Alt var å finne i de bøkene hun ikke hadde lest.
Etter hvert som adventistene begynte å saumfare hennes helseskrifter med et mer kritisk øye, ble det klart at Numbers hadde rett. Det ble også klart
at hun hadde omfavnet tanker i tiden som ingen rasjonell adventist lenger kunne tilskrive guddommelig inspirasjon. I bladet “The Health Reformer”,
skrev hun for eksempel i 1872 at kvinner som snører inn sine midjer med korsett, risikerer å føde døtre med kunstig innsnevrede “hvepsemidjer”.
Parykker kunne føre til moralsk løsaktighet og sinnsykdom på grunn av at de overopphetet bakhodet, hvor de dyriske lidenskapene befant seg, ifølge
frenologene. Frenologien var en kvakksalvervitenskap som Ellen White i en periode var fascinert av.
Hovedtanken bak datidens helsereformbevegelse var teorien om at alle mennesker er født med en begrenset mengde livsenergi—vital energy. Hvis en levde
sunt, ville det holde til et langt liv, men hvis en ødet livsenergien på nytelsesmidler og sex, ville man gå en snarlig død i møte. Det gjaldt derfor
å kvitte seg med alt som trakk veksler på nervekraft og livsenergi. Kaffe, te, alkohol, og tobakk ble derfor fordømt av helserefor-matorene. Kjøtt
og krydderier havnet på forbudslisten av frykt for at de skulle stimulere de fryktede “dyriske lidenskapene.” Gjennom kjøttspisning, skrev Ellen
White, kunne man ta opp i seg dyrets natur—underforstått dets hemingsløse driftsliv. Det eneste trygge var derfor å spise vegetarisk mat.
Helsereformatorene fryktet sex mer enn noe annet, for ifølge deres vitalistiske teori var det ingen ting som tappet en mer for livsenergi enn
seksualakten. Sex mer enn en gang i måneden kunne få katastrofale følger. Ellen White førte i flere år et korstog mot menn som ikke var fornøyd med
den kvote sex de hadde fått tildelt på bedehuset. Men verst av alt var “den hemmelig last”—onanien. Ellen White skildret i opprivende detalj hvordan
onanien stjal ungdommens livsenergi, gjorde dem sløve og dorske og, i verste fall, sinnsyke. Ifølge helsereformatorene hadde mange onanert seg rett
inn på asylet.
Etter at hennes mann døde i 1881, gikk Ellen White tydligvis trøtt av grovbrød og grønnsaker. Hun og de fleste av lederne innenfor
adventistsmenigheten begynte i smug å spise kjøtt igjen. Etter at dette ble publisert av kritikere innenfor menigheten, unnskyldte Ellen White seg
med at hennes kjøkkenhjelp ikke alltid visste hvordan man tilberedte vegetarisk mat, og at hun derfor til tider hadde vært nødt til å spise kjøtt. I
1894 gjorde hun et forsøk på å vende tilbake til Guds eget kosthold, men selv ikke de som forvalter Ellen Whites etterlatte papirer—Ellen G. White
Estate—er villig til å garantere at hun omsatte dette fromme ønske i handling.
Ellen Whites helsereform fikk vidtrekkende følger. En rekke adventistiske helseinstitusjoner ble opprettet over hele USA og i mange europeiske land.
Battle Creek Sanitarium ble verdensberømt under ledelse av den eksentriske adventistlegen John Harvey Kellogg, oppfinneren av corn flakes. Som en
digresjon kan nevnes at Ellen White i ett av sine brev skriver at doktor Kellogg hadde tilbudt adventistmenigheten rettighetene til sine corn flakes,
og at hvis det ikke hadde vært for hennes inngripen, ville menighetsledelsen ha tatt imot tilbudet.
Den store strid mellom Satan og Jesus
I 1858 fikk Ellen White se Satan i et syn. I boken Spiritual Gifts, bind 1, beskriver hun ondskapens fyrste. Han satt med venstrehånden under haken
mens han planla hvordan han skulle føre sin kamp mot Guds folk på Jorden. Han hadde en gang vært en opphøyet engel i Himmelen før han ble kastet ned
på Jorden sammen med en tredjedel av engelene etter et mislykket statskupp mot Gud. Ifølge Ellen White hadde han tapt seg mye fra sine glansdager.
Hans fordums så edle panne lutet nå bakover fra øyenbrynene, og kroppsvevet hang og slang rundt armer og ben. Men likevel var han en formidabel
motstander. Full av hevngjerrighet hadde Satan forfulgt Guds menighet fra Adams og Evas dager fram til adventistmenighetens opprettelse. I boken
skisserte hun hvordan Satan kom til å forfølge Guds siste menighet, adventistene, før dommedag ville sette en endelig stopper for hans herjinger.
Ellen White skrev fire bind avSpiritual Gifts mellom 1858 og 1864. Mellom 1870 og 1884 ble serien tilført mye nytt stoff og utgitt under tittelen
Spirit of Prophecy. Denne serien este senere ut til et episk fembindsverk på 3500 sider kalt “The Conflict of Ages Series.” Dette er uten
sammenlikning Ellen Whites mest populære bokserie. Bøkene er velskrevet og av en helt annen litterær kvalitet enn skribleriene i Spiritual Gifts, som
i stor grad bærer preg av hennes egne begrensede skriveferdigheter. Fembindsserien ble tilført store mengder stoff fra andre forfattere, og i stor
grad ført i hånden av hennes litterære medhjelpere. En rekke pinligheter i de fire opprinnelige bindene av Spiritual Gifts (1858-1864) ble samtidig
fjernet. I bind 3, utgitt i 1864, hadde hun for eksempel skrevet at en del menneskeraser var hybrider, som hadde oppstått på grunn av seksuell kontakt
mellom dyr og mennesker. Selv om hun ikke direkte pekte på den svarte “rase”, var det ingen tvil i hennes leseres sinn hva hun mente. Da Uriah
Smith, redaktøren for adventistenes Review and Herald, skrev boken The Visions of Mrs. E. G. White i 1868, feide han anklagene til side ved å anføre
at datidens forskere støttet henne. Forskerne var skjønt enige i at buskmennene i Afrika og ørkenindianerne i det vestlige USA var av en slik
beskaffenhet at det var vanskelig å se hvor dyret sluttet og mennesket begynte. Han forsikret imidlertid sine lesere om at sålenge stakkarne hadde en
dråpe av Adams blod i sine årer, kunne de bli frelst. James White, profetinnes mann, anbefalte boken på det varmeste i Review and Herald og kjøpte
inn flere hundre eksemplar for videresalg. Fjernet ble også Ellen Whites geologiske åpenbaringer. I Spiritual Gifts hadde hun skrevet at jordskjelv
og vulkanutbrudd skyldtes brann i kullførende lag under jorden. Det var ikke lenger god latin, selv blant adventister, mot slutten av århundret.
I boken The Great Controversy (utvidede utgaver i 1884, 1888, 1911), som lenge var regnet som selve kronjuvelen i Ellen Whites miltonske drama,
skildrer hun en dramatisk endetid. Satan kom til å få katolikkene og protestantene til å forene seg for å ta knekken på adventistene. Anført av
ondskapens fyrste kom de til å innføre tvungen søndagshelligholdelse, og sammen med fagforeningene kom de til å innføre berufsverbot for
lørdagshelligholdende adventister. Satan skulle stå fram som en lysets engel og påstå at han var Jesus og at adventistene hadde skylden for alt som
galt var i samfunnet. For å berge livet, kom adventistene til å flykte ut i ødemarka. Mens det så som aller svartest ut, ville den virkelige Jesus
vende tilbake og utfri sitt folk.
Mange adventister vet ikke helt hva de skal gjøre med disse profetiene i dag. Den gang de ble skrevet, var antikatolsk propaganda en del av
protestantenes troslære. I USA var det en utbredt frykt for at irske og italienske immigranter var sendt over havet for å opprette et katolsk
Amerika, styrt av Paven og Inkvisisjonen. Det er i dag bare de ivrigste blant adventistene som forsvarer disse antikverte febervisjonene med
overbevisning og glød. Dagens adventister er langt mer bekymret for å bli glemt av både Gud og Satan enn å bli rammet av et religiøst basert
folkemord.
Vil adventistene noen gang ta et oppgjør med den myte som Ellen White hyllet seg inn i? Det mest sannsynlige scenariet er at de velger å holde fast
ved det offisielle synet helt til det ikke lenger reflekterer menighetens faktiske tro. Allerede i dag er det mange som hadde foretrukket å bli løst
fra sin sekteriske status som Guds endetidsfolk, og istedet innta sin plass som vanlige kristne, med Ellen White nedgradert til adventistenes Martin
Luther eller John Wesley. Det er i den retning historien driver adventistene. Men selv om de er dømt til å måtte nedgradere henne til alminnelig
dødelig, kommer de ikke til å forkaste henne. Til det har hun betydd for mye for menigheten.
HENVISNINGER
Ronald L. Numbers, Prophetess of Health: A Study of Ellen G. White, New York: Harper & Row, 1976.
Dette er fremdeles den beste boken om Ellen White. Numbers vokste opp som adventist. I dag er han en av USAs mest anerkjente historikere.
Walter T. Rea, The White Lie, Turlock, Ca.: M & R Publications, 1982.
Walter Rae var den første som avslørte omfanget av Ellen Whites plagiat. Boken preges i alt for stor grad av Raes bitterhet mot menigheten og Ellen
G. White, men den inneholder et vell av dokumentasjon på hennes plagiat. Boken er tilgjengelig på websiden www.egw.org .
www.egwestate.org
De aller fleste av Ellen G. Whites skrifter er tilgjengelige på Internett. Den mest komplette samlingen finnes på websiden til Ellen G. White Estate,
stifelsen som forvalter hennes etterlatte skrifter. Her finner man også Syvende-dags adventistenes offisielle svar på den forskning som er blitt
gjort rundt hennes person og forfatterskap.
www.egw.org og www.ex-sda.com
Disse websidene redigeres av tidligere adventister, og den redaksjonelle tone er noe raljerende. Her finner man imidlertid en rekke svært
interessante historiske dokumenter. Boken Seventh-Day Adventism Renounced av Dudley Canright gir en svært nærgående og kritisk skildring av
forfatterens mange år sammen med James og Ellen White. På www.ex-sda.com er det lagt ut et svært interessant interview med John Harvey Kellogg fra 1907. Kellogg var en omgangsvenn av familien White helt
til han ble utstøtt av adventistmenigheten i 1907.
[Redigert den 6-12-2005 av Emigrant]
Kristnerd - 6-12-2005 kl 23:19
Velkommen til forumet Emigrant. Fint at du fikk til å legge inn artiklene 
har
ryddet litt i tråden, nå som ting ble i orden. (Fjernet tekniske komentarer fra meg m.m.) Skal lese artiklene senere.
"Ellen G. White - En profet for vår tid?"
Bror - 7-12-2005 kl 19:14
Forum for Adventist Teologi vil i samarbeid med Tønsberg menighet bruke en hel sabbat over dette temaet den 28.januar 2006.
Følgende forelesere vil delta: Kennet Bergland, Karl J. Bergland, Christoffer Dahlseide, Rolf H. Kvinge og Mildrid Wastling.
Alle er velkommen!
For "påmelding" og mer informasjon om programmet, kontakt
FAT tel: 35957410
Dette er et utdrag fra siste nummer av bladet Adventnytt.
Kjenner eg SDA rett er dette en vanlig brannslukningsmanøvre for å bevare myten om EGW.
Hjertelig takk til Åge Rendalen for en glimrende analyse av adventismens innhold og historie. Som tidligere SDA kjenner eg meg igjen i omtalte
strømninger fra 70-80 og 90- tallet.
Bror
LeifG - 12-12-2005 kl 21:37
Jeg er SyvendeDags Adventist.
Og ser at det er ditt eget og din egen tolkning av verden, EGW og SDA som kommer frem.
Kunne vel gjort dette mere objektivt?
Ellers er alle av profetiene i ferd med å oppfylles idag..
Se bare på rettsvesenet i USA, over 60% er katolske. Se de tre siste presidenter KNELE foran avdøde Pave Johannes Paul II. Litt av et protestantisk
USA som talte for frihet.
Flere og flere protestantiske menigheter ønsker å innføre De Ti Bud som lov i USA og verden forøvrig. (merk. de ti katolske bud)
EGW er regnet som vanlig dødelig og har alltid vært det i SDA sammenheng også i adventistsammenheng hvis dere ser forskjellen.
Aner jeg selvrettferdiggjørelse her? 
The Great Controversy:
http://mothistoriensklimaks.no/kapitler.html
Mot Historiens Klimaks
Bror - 12-12-2005 kl 23:14
Hei LeifG, og velkommen til forumet!
Flott at du gjør det mulig for alle å sette seg inn i innholdet av denne boken. Den inneholder mye sannhet, men også etter min og manges oppfatning en
god del villfarelser og tåkelegging av evangeliet. Dette har eg skrevet en del om under tråden "Yom Kippur" her på forumet.
Legger ut en link til en del dokumenterte betenkeligheter vedrørende nettopp denne boken:
http://www.ellenwhite.org/gc.htm
mvh Bror
LeifG - 13-12-2005 kl 02:22
Som sagt så er det andres oppfatninger, det er bedre å gå selv til kilden for så å søke sannheten i skriften ledet av Talsmannen i bønn og gjerne
faste.
takk for hilsenen.
wbrochs - 29-12-2005 kl 23:34
En takk til Emigrant for de to artiklene om adventismen og deres profet. Som adventist i 44 år kan jeg bekrefte at artiklene på en objektiv og
informativ måte beskriver historien og tilstanden til Adventistsamfunnet og gir en korrekt beskrivelse av hvilken status Ellen White har som
adventistenes profet.
Hilsen
LeifG - 3-1-2006 kl 03:46
Ikke i mine øyne men sikkert for de som vender ifra men jeg kan jo også takke for vitnesbyrdet som også stemmer med EGW profetier om konduktøren og
isfjellet.
maymee - 31-10-2013 kl 14:35
Gud korrigerer sine barn, også kalt rebuke på Engelsk. Må fortelle en sann historie som gjorde veldig inntrykk på meg. Dette er det broder Veith som
fortalte og som han har opplevd personlig. Han er opprinnelig fra Sør- Afrika men hvit, etter at han hadde vært Adventist en stund, så var det noen av
SDA som kjente sterkt at de skulle starte en blandet menighet, med både svarte og hvite, dette ble det stor motstand mot, det ble påstått at de svarte
kan jo ikke synge de samme salmene som oss en gang... Men broder Veith og noen andre, var overbevist om at de skulle starte en blandingsmenighet på
tross av motstand i egne rekker.
Det ble sabbath og alle hadde satt seg, pluttselig kommer det inn en utrolig flott svart kvinne som er perfekt kledd, alle ligger merke til henne,
sikkert spesielt kvinnene. Hun sitter seg ned og forsamlingen begynner å synge og hun synger med på salmene, men hun synger såå nydelig at det er helt
utrolig. broder Veith bestemmer seg for at denne damen må han snakke med, så han stiller seg ved utgangen, og hilser på folk når de skal gå hjem, han
står og venter og venter, men den svarte damen kommer ikke, hvor er hun blitt av, det finnes ingen annen utgang enn der han står? Broder Veith vet i
dag at det var Gud som sendte en engel til dem, for rebuke. Hvordan våger de å stenge tilgangen til menigheten og sannheten, fordi mennesker har
forskjellig hudfarge og liksom ikke kan synge salmene. Denne rebuken ligner mye på det samme som Peter fikk. Synet med det hvite linkledet som var
fullt av all slags dyr og peter fikk beskjed om å spise. Aldri har jeg spist noe urent, Han fikk til svar, Du skal ikke kalle noe urent det som Herren
har renset. dermed forstod Peter at evangeliet også er for hedningene. Slik er det også idag, det er kun vår egen vilje som kan hindre oss fra å bli
Guds barn.
Bibelen viser klart at Gud sender sine budbringere, hver gang det har gått lang tid, og de har glemt han, og hans Hellige lov. Dette er et kall som
ikke er særlig populært, så Gud forteller rett og slett i fortvilelse hvordan Israel har vendt ryggen til han, og så spørr han hvem skal jeg sende?
Til slutt så finner han en og kaller Jeremias hvor er du? Her er jeg. Merk dere hvordan profeten svarer Here i am akkurat motsatt av tittelen til
Jesus, dermed ærklerer han at Jesus er Herre, han er kun en tjener.
Det å være en Gudsbudbringer er virkelig å være som kjerringa mot srømmen, når alle de andre falske profetene sier fred fred Gud er med Israel, så
kommer den ene og sier: Det er Gud slettes ikke, dere har glemt ham, omvend dere, og gjør Guds vilje. et slikt budskap klør ikke i øret tvert imot,
men Gud har alltid noen, som er villig til å høre og gjøre. Jesus hadde valgt å dø, selv om det kun var for DEG så stor er Guds kjærlighet.
Angående søster White, så har jeg vanskeligheter med å tro alt som ble sagt om henne, men jeg vet at hun sa til Gud. at var hun iferd med å opphøye
seg selv, så måtte han slå henne med sykdom, slik at hun skulle fortsette å være ydmyk, om all hennes sykdom var et rebuke, eller et resultat av
matintoleranse, er det bare Gud som vet, og kan dømme. Ikke vi....