Apologetisk Forum

Artikkel om demoner i Samtiden skrevet av Geir Lie:

Larss - 16-2-2005 kl 18:37

http://www.samtiden.no/05_1/art2.php

Geir Lie

Karismatikkens demoner




Fan är lös i Norge, och med honom hela hans anhang. Kalla dem vad ni vill, kalla dem demoner, onda andar, illasinnade makter, smådjävlar – de finns där. De tar människan i besittning till kropp och själ, kryper inunder huden och smyger in under hjärterötterna.1

Slik startet det svenske tidsskriftet Allers sitt intervju med to medieprofilerte karismatikerprester i 1978. Dette var for øvrig samme året som den amerikanske filmen Exorcisten ble vist på norske kinoer. Sammen med den såkalte Os-saken – hvor en 24-årig kvinnelig student av en av Indremisjonsselskapets landssekretærer ble forsøkt befridd fra demoniske åndsmakter2 – ble Exorcisten gjenstand for en landsomfattende debatt om demoni og utfrielse. «Det visade sig att ett anmärkningsvärt stort antal norska präster inte bara [tror] på förekomsten av onde andar utan också aktivt [medverkar] i fördrivningen av dem,» skrev det svenske tidsskriftet. Et videre bidrag til debatten ble tv-programmet På sparket 19. januar samme år, hvor en daværende statskirkeprest redegjorde for sine personlige erfaringer med åndsutfrielse.3

En del karismatiske kristne er fremdeles opptatt av fenomenet. Senest i november 2004 strømmet 500 karismatikertroende til et weekendseminar arrangert i den lutherske Storsalen i Oslo. Hovedtaleren fortalte her om en ung jente med en dødelig nyresykdom som ikke kunne helbredes (gjennom bønn) før en demon var drevet ut av henne. Demonen, i sin tur, kunne ikke drives ut før den unge jenta hadde tilgitt sin mor, som hun for øvrig ikke visste noe om, siden hun ble adoptert bort som baby. Hovedtaleren mente imidlertid der og da å ha fått en gudsåpen-baring om at hennes biologiske mor som 16-åring hadde bevirket at jenta ble unnfanget i seksuell synd. Dette igjen hadde bevirket at den unge jenta (som tydeligvis intuitivt visste dette) hadde en utilgivende holdning overfor moren. For å bli utfridd fra demonen og fysisk helbredet, måtte hun først tilgi henne. Hun gjorde det, ifølge hovedtaleren, og ble angivelig mirakuløst helbredet.

Jeg har selv bakgrunn fra tilsvarende miljøer, og vil delvis bygge på egenerfaring og delvis på litteraturstudier i denne artikkelen.

Don Basham og Derek Prince

Typisk for den karismatiske vekkelse på 1970-tallet var at man ikke dannet separate menigheter, men forsøkte å virke «åndelig fornyende» innenfor sine respektive trossamfunn. Mange kom like fullt sammen til uformelle fellesskapssamlinger utenfor sitt eget trossamfunns regi, og hvor fellesnevneren for de fremmøtte var at man enten hadde opplevd eller aktivt lengtet etter karismatiske åndserfaringer i eget liv. Innenfor noen av disse fellesskapsgruppene var man opptatt av både «indre helbredelse» og utfrielse fra ånds-makter. Den amerikanske karismatiker-lederen Don Bashams (1926-89) bok Deliver us from Evil,4 eller rettere sagt denne bokas danske oversettelse,5 fikk en viss innflytelse i norske karismatikersammenhenger. Her fortalte Basham hvordan han ble befridd fra en «fryktens demon» som angivelig hadde kommet inn da han som 8-9-åring ble lokket med på kino for å se en vampyrfilm:

Og før jeg kunne fornægte [frykten] eller befale den at komme ud, begyndte «den» at bevæge sig. Først følte jeg noget i retning af rødder rive sig løs fra den nederste del af ryggen, netop i de ryghvirvler, hvor fornæmmelserne og smerterne sad. Så bevægede tingesten sig ind i mit mellemgulv, bølgende, vibrerende og forårsagende krampetrækninger. Jeg mærkede «det» stige op gennem brystet og ind i svælget, rystende mig. Jeg bøjede mig nu over sengekanten og begyndte at kaste op i en ækel gispende krampetrækning.6

Foranledningen for Bashams opplevelse var at han lå i sengen og lyttet til en undervisningskassett av den britiske predikanten Derek Prince (1915-2003):

Enhver anstrengelse eller ethvert chok, som medfører, hvad vi kunne kalde, en breche i en persons normale forsvarsværker, giver onde ånder en chance. Ta for eksempel frygt.7

Prince er her ikke interessant ene og alene i kraft av sin innflytelse på Basham, men også fordi hans forkynnelse om demoner fikk et enda større nedslagsfelt i norske karismatikersammenhenger enn Bashams bok fikk.8 Gjennom forlaget «Gi det videre» ble engelskspråklig kassettundervisning av Prince oversatt til svensk og norsk og utgitt i hefteform. Deler av denne undervisningen var relatert til «demonologi». I en av leksjonene hevdet Prince at om lag 80 % av alle kristne trenger ånds-utfrielse.9 Han hevdet videre at demonene er bundet til jorden, at de mangler kropp og helst søker et menneskelegeme å ta bolig i. Måten å drive dem ut, især om de har tatt bolig i en selv, er å støte dem ut med pusten:

Hvordan? Begynn og pust ut, ånd ut! Det kan hende at det første åndedraget blir et vanlig åndedrag, kanskje det andre og tredje også. Men etter hvert begynner noe annet enn et vanlig åndedrag å komme ut. Dette er din fiende!10

«Når onde ånder kommer ut, følges disse av en mengde forskjellige manifestasjoner,» fortsatte Prince: «Iblant kan man nesten ikke merke det, kanskje bare som et lite sukk eller et lite gjesp.» Andre ganger, ifølge Prince, var manifestasjonen et hikst, hosting, et skrik eller kanskje et stønn eller hyl. «Hvis du undertrykker skriket, når det kommer på dine lepper» – igjen ifølge Prince – «så undertrykker du demonene.»

Slimete, flytende masse

Ved en anledning beskrev Prince utdrivelsen til en amerikansk evangelist som på en usunn måte var bundet til sin mor: «Jeg ba for mannen og la hendene på hans aksler, og straks måtte jeg løpe etter papirkurven. Jeg kom akkurat i tide, og han tilbrakte de følgende 20 minutter med å kaste opp en mengde med slimete, flytende masse.»11

Dagen etter, da de to snakket sammen i telefonen, utbrøt evangelisten: «Er det ikke underlig? I går spiste du og jeg lunsj sammen, men i det som jeg kastet opp, fantes det ikke spor av kylling eller noe annet av det som jeg hadde spist. Det som jeg kastet opp, kom ikke fra min mage.» Evangelistens utsagn satte i gang en refleksjonsprosess hos Prince, og han kom fram til følgende:

Jeg har sett masse slim, som mennesker har kastet opp når de er blitt løst, og etter mitt synspunkt er det ikke demonene selv, men det som demonene har bodd i inni kroppen. Når demonen flyr, må boligen følge med. Iblant fortsetter mennesker med denne renselsesprosess fysisk i 3-4 dager eller en hel uke. De bare kaster opp og kaster opp, og jeg vil gi det rådet: «Slutt ikke før du er ferdig med det.» Det er ikke demonen du kaster opp, men det som den har bygget inni kroppen din for å bo i. Demonen selv er usynlig.

Princes forkynnelse har blitt kritisert blant annet fordi «demonene» får en såpass fremtredende plass. Ikke bare hevdes det at hundrevis av ånds-makter kan ta bolig i ett enkelt menneske, man synes endatil for alltid å gå i uvisshet med hensyn til hvorvidt det fremdeles skulle være flere igjen der inne. «Jeg vet ikke sikkert om noen av dere er fullstendig fri. Jeg kan ikke gi meg selv noe bevis heller,»12 innrømmet Prince flere tiår etter at han begynte sin selvutfrielse.

Demoner i trosbevegelsen

Med «trosbevegelse» mener jeg her en karismatisk grasrotbevegelse med ideologisk fokus på trosaktivering som redskap til først og fremst helbredelse ved bønn. I disse miljøene har man ofte ironisert over karismatiske «demonmiljøer» hvor man kommer på møtene utstyrt med «spy-plastposer». Ikke for det, også innen eget miljø har man hatt ledere som mener å ha gjort både demonforkynnelse og praktisk åndsutfrielse til sin personlige spesialitet. Nå avdøde Lester Sumrall kom i sin forkynnelse stadig tilbake til den filippinske kvinnen Clarita Villanueva som i 1953 angivelig opplevde åndsutfrielse via ham selv, med det resultat at de onde åndene som tidligere hadde bitt henne over hele kroppen, umiddelbart sluttet sin destruktive virksomhet.

Også Kenneth E. Hagin (bevegelsens angivelige grunnlegger) viet fenomenet forholdsvis stor plass, om enn han nedtonte viktigheten av fysiske «manifestasjoner» som bevis på at åndsmaktene var drevet ut.13 Direkte inspirert av landsmannen Finis Jennings Dake presenterte han kontroversielle synspunkter vedrørende Satans fall i engleverdenen og jordens skjebne forut for de første menneskers tilblivelse.14 Da demoner ifølge Hagin var åndsvesener, trengte de et fysisk legeme å uttrykke seg gjennom her på jorden.15 Som Prince skjelnet Hagin mellom åndsbesettelse (hvor totaliteten «spirit, soul and body» var kontrollert av ånds-makter) og mildere form for «undertrykkelse» hvor bare legeme og/eller sjel (som igjen var sete for rasjonalitet, emosjoner og viljesytringer) var underlagt demonen(e)s herredømme.

Ifølge Hagin var den kristne i sin vesensnatur et åndsvesen, som igjen var delaktiggjort i guddommelig natur. Det var derfor umulig for en kristen at ånden kunne invaderes av demoniske krefter om man da ikke frivillig gav etter i en slik grad at man ikke lenger var en kristen. Ånden var egentlig ment å skulle styre sjel og legeme. Guds idealplan torpedertes imidlertid når demoner flyttet inn i en kristens sjel og/eller legeme for å uttrykke seg gjennom disse og menneskets gjenfødte ånd (personligheten) ikke fikk gitt seg til kjenne i den grad den/man ønsket.

Ikke-artikulerte stønn

Med utgangspunkt i Rom 8,26-27 og apostelen Paulus’ referanse til «bønn med usigelige sukk», lanserte Hagin en særskilt bønneform som inkluderte tungetale, men dessuten innbefattet ikke-artikulerte stønn fra den troendes «gjenfødte ånd». Ifølge Hagin var dette en særdeles effektiv forbønnsteknikk, som likevel ikke kunne initieres av den troende selv, men måtte ha sitt utspring i Den Hellige Ånds tilskyndelse. Forbønnsteknikken fikk hos Hagin et ytterligere bibelsk alibi gjennom Paulus utsagn i Gal 4,19 – «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!»16

For Hagin syntes teknikken hovedsakelig å være benyttet i forbønn for en annen person. Han skrev ved en anledning:

Noen ganger når du går i forbønn for andre mot fysisk sykdom, kan det i ånden synes som – selv om det i fysisk forstand ikke er tilfelle – at det du kjemper mot fester seg til kroppen din. Du skjønner, du representerer en annen person. Noen ganger opplever jeg en smerte, akkurat som de gjør. Om de har magesmerter, kjenner jeg magesmerter. Om ikke de klarer å puste, gisper også jeg etter pusten. Jeg identifiseres med dem.17

Denne spesifikke forbønnsteknikken, referert til både som groaning og travail på engelsk, alluderer til en kvinne i fødselssmerter. Hagins forkynnelse på dette punkt er blitt videreført – og radikalisert av blant andre ekteparet Sam og Jane Whaley. Jeg bodde selv i Tulsa i perioden 1983-84 og deltok regelmessig på Jane Whaleys ukentlige bønnesamlinger (sammen med blant andre 10-20 svensker som gikk på Hagins bibelskole). I dette miljøet ble travail i sterkere grad enn hos Hagin knyttet til forbønn for mennesker en mente var plaget av demoniske åndskrefter. En ytterligere kontrast til Hagin var at sistnevnte stadig poengterte at teknikken ikke kunne initieres «i tro», men måtte direkte fremskyndes under Åndens inspirasjon.18 I miljøet rundt ekteparet Whaley, derimot, ble man direkte oppfordret til å «stønne i ånden» – man kunne selv bestemme seg for å begynne og stoppe.

Guds Lam Kirke

Etter Tulsa-oppholdets avslutning vendte jeg tilbake til Oslo og fant raskt min plass innenfor den nyetablerte karismatiske sekten Guds Lam Kirke (nå: Oslo Gospel Center). Delvis påvirket av Hagin, men mer via Uppsala-menigheten Livets Ord (som praktiserte «barnsnödsbön», modellert etter Jane Whaley) og mest gjennom Derek Princes demonologihefter, ble betoningen av åndsutdrivelse noe av menighetens varemerke flere år framover. Det ble forkynt at menneskets ånd, som utgjorde ens personlighet, kunne lokaliseres til mageregionen. Ånden var imidlertid hos de fleste kristne «forkrøplet» i den forstand at demoniske åndskrefter lå rundt den og hindret den i å uttrykke seg.

Den mest effektive måten å «å få kontakt» med sin egen gjenfødte ånd – og derigjennom få del i dens smerte ved, indirekte sett, å få «kontakt med» åndskreftene som holdt personligheten nede – var gjennom å «be med usigelige sukk». Uttrykket henspeilte på det samme som «barnsnödsbön» på svensk eller «groanings»/«travail» på engelsk – nemlig at man gjennom sukk og stønn i tro gav lyd til den smerte man trodde ens egen ånd «følte» på grunn av demonisk undertrykkelse.

Mange av sektens medlemmer var – i likhet med meg selv – offisielt sett studenter og hadde derfor anledning til å bruke både to og tre timer daglig til bønn for personlige behov og hvor primærmålet var selvutfrielse fra demoniske åndsmakter. Mange av oss gjorde tilsvarende erfaringer som Basham og Prince hadde beskrevet i den litteratur som allerede er referert til. Jeg minnes selv hvordan det kunne starte med smerter i mageregionen som tiltok i intensitet og som etter noen dager forflyttet seg oppover i kroppen.

Etter hvert som vi ble mer drevne, kunne det hele – inntil neste gang – være over på noen få minutter. Det hele kulminerte som regel med at kroppen «spente seg» og vi ble oss bevisste en slags krampelignende reaksjon i svelget (inklusiv hvese-lyder, som vi på den tiden tolket som demonenes motstand mot å «komme ut»), som ble avsluttet med brekninger – og ofte – oppkast. Andre «manifestasjoner» kunne være intens gråt – som vi allerede på den tiden identifiserte som tegn på at man hadde fått kontakt med dypereliggende, fortrengte følelser – for eksempel sårhet eller sinne på grunn av en subjektiv opplevelse av urett som var gjort mot en (gjerne i tidlig barndom). Opplevelsen av urett kunne til tider tid- og stedfestes, mens det andre ganger mer var tale om en generell tapsopplevelse (for eksempel relatert til manglende bekreftelse i oppvekstårene). Selv opplevde jeg ved en anledning at et blodkar ble sprengt i det ene øyet parallelt med min subjektive opplevelse av «åndsutfrielse» (jf. de fysiologiske reaksjonsmønstre som er referert til tidligere).

Også i New Age-miljøer

Det er i ettertid interessant å merke seg at tilsvarende fysiologiske reaksjoner er påvisbare i helt andre sammenhenger enn karismatiske åndsutfrielsesmiljøer. Uttrykket «rebirthing» henspeiler i New Age-sammenheng både på en hyperventilerende pusteteknikk og på «fødsel». Her vil man for øvrig gjenoppleve sin egen fødsel for på den måten å bli befridd fra de konkrete traumer ens biologiske fødsel angivelig har påført en. Både den primalskrik-lignende teknikken og de fysiologiske reaksjonene den avstedkommer, er svært like i New Age- og karismatikermiljøer – dette til tross for at man tolker så forskjellig hva som egentlig skjer i forlengelse av reaksjonene.

At spørsmålet om hva som egentlig skjer vel snarere er en sak for psykiatrien å utforske, det er en annen sak.•

Noter


1. Bo Hanson og Pär Lundqvist, «De här prästerna har väckt sensation i sin kamp mot djävulen». Allers nr. 15 (16.4.78) s. 10.

2. «Bergens-studenten snakker ut til ‘BT’». Bergens Tidende 28.11.78. Se også «Djevleutdriverne brukte makt». Dagbladet 28.1.78 s. 3, 8; «Åndeutdrivelsessaken i Bergen». Vårt Land nr. 28 – 34. årg. (2.2.78) s. 5. En mer lokal demoni-debatt oppstod noen år senere i Grenlandsområdet, foranlediget av diverse medieoppslag i Telemark Arbeiderblad, se for eksempel «Demonutdrivelse med sex-innslag». 14.2.85, s. 10. Journalistens påstand om om at forsøk på åndsutfrielse skjedde i forlengelse av «symbolske samleier» – og sannsynligvis hvor det symbolske ble erstattet av reelt samleie – medførte ikke riktighet. Journalisten kan synes i stor grad å ha basert seg på de to religionshistorikerne Elisabeth Walaas og Eva Lundgren i Bergen. (Ola Kr. Gjertsen, «Religionsforskere bekrefter TA-oppslaget». Telemark Arbeiderblad 15.2.85 s. 14).

3. I ettertid kanskje vel så debattert, iallfall i karismatikerkretser, ble statskanalens uforberedte programleder, Edle Ramndal, som avslørte sin uvitenhet – ikke bare om temaet demonologi, men om religiøsitet som sådan – da hun spurte: «Hva er forbønn?».

4. Fleming H. Revell Company, Old Tappan, New Jersey 1972.

5. Don Basham, Fri os fra det onde (København: Kirkeklokkens Forlag, 1975).

6. Basham, Fri os fra det onde s. 158-159.

7. Basham, Fri os fra det onde s. 157.

8. For mange var det like fullt slik at demonforkynnelsen bare ble en ny teoretisk innsikt. I intervju med Verdens Gang innrømmet bl.a. den norske utgiveren av Princes forkynnelse at hun ikke hadde noen personlige erfaringer med åndsutfrielse. («Utdrivelse er galt ord». VG 21.1.78 s. 8).

9. Derek Prince, Demonologi, studium nr 2 – «Hvordan Jesus behandlet demoner» (Aalestrup, Danmark: Gi det videre, [u.å.]) s. 12.

10. Derek Prince, Demonologi, studium nr 4 – «Igjenkjennelse og utdrivelse av demoner» (Aalestrup, Danmark: Gi det videre, [u.å.]) s. 14.

11. Prince, Demonologi, studium nr 5 – «Kult og okkult: Satans snarer avsløres.» (Aalestrup, Danmark: Gi det videre, [u.å.]) s. 2.

12. Prince, Demonologi, studium nr 6 – «Sju måter å beholde sin befrielse på.» (Aalestrup, Danmark, Gi det videre, [u.å.]) s. 1.

15. Kenneth E. Hagin, The Triumphant Church (Tulsa: Faith Library Publications, 8th. pr., 2000) s. 264-265.

14. Kenneth E. Hagin, The Origin and Operation of Demons (Tulsa: Faith Library Publications, 1978) s. 8-11. Finis Jennings Dake, God’s Plan for Man. The Key to the World’s Storehouse of Wisdom (Lawrenceville, GA: Dake Bible Sales, Inc., 1977 (6th. pr.) s. 76-83; Dake’s Annotated Reference Bible (Lawrenceville, GA: Dake Bible Sales, Inc., 1981 (2nd. pr.) s. 1, 51 ff. Forholdsvis identiske ideer hadde dog blitt lansert lenge før Dake av George Hawkins Pember i boken Earth’s Earliest Ages and their Connection with Modern Spiritualism and Theosophy (Glasgow: Pickering & Inglis, opprinnelig skrevet i 1876), 13th. ed. s. 19ff.

15. Kenneth E. Hagin, Demons and How To Deal With Them (Tulsa: Faith Library Publications, 10th. pr., 1979) s. 3.

16. Kenneth E. Hagin, The Interceding Christian (Tulsa: Faith Library Publications, 9th. pr., 1979) s. 22.

17. Kenneth E. Hagin, The Art of Intercession. Handbook on How To Intercede (Tulsa: Faith Library Publications, 2nd. pr., 1981) s. 31.

18. Kenneth E. Hagin, The Art of Prayer. A Handbook on How To Pray (Tulsa: Faith Library Publications, 4th. ed., 8th. pr., 2000) s. 206.