Apologetisk Forum - Flere korte møter i misjonssalen.

Flere korte møter i misjonssalen.

Kristnerd - 31-1-2005 kl 11:42

Artikkelen synes jo i første omgang å skildre noe positivt. Men, dersom det faktisk er slik, at det tar tid å forkynne Guds ord rent og balansert. Vill ikke da dette stadige maset om "korte møter" være ett villspor?

Bibelen formaner oss med ordene: "Bli ikke lik verden". Dersom vår forkynnelse blir like fastfood preget som resten av vår hverdag, hva har vi da igjen? Ønsker vi å snike folk inn i kristenheten gjennom bakdøra, uten å fortelle om syndens allvår, behovet for omvendelse, frelse ved troen, de to veier ut av livet, og ikke minst den daglige kamp mot kjødet som venter enhver som vil ta i mot Jesus?

Jesu frelse er fullkommen og hel. Men derifra til å male fram kristenlivet som en dans på roser, og hvor lettfordøyd forkynnelse er vår hoved næringskilde, da er jeg redd for at vi er på en farlig vei.

Artikkelen finner du Her

Alf - 31-1-2005 kl 12:31

Trist når skepsisen er basert på mistanke, ikke kunnskap.

Jeg var taler på et av møtene. Talte ca. en halv time. Det var resten av arrangementet man kortet ned på, ikke forkynnelsen.

Mvh. Alf

Kristnerd - 31-1-2005 kl 13:43

Bra det da

men er du ikke enig i at hva jeg skisserer ser ut til å være en trend i dagens kristenhet?

Som speiderleder i KFUM/KFUK har jeg "forbud" mot å ha andakter som er lengre enn 5 minutter. Og jeg har flere ganger hørt ungdommer som sitter i grupper for planlegging av "ungdomsmøter" poengtere og "vedtaksfeste" at "det måt ikke være så lange tale".

Ett annet moment slik jeg ser det er følgende:
Selvfølgelig skal man jo også planlegge tidskjema, struktur og innhold for møtene. Et dårlig planlagt møte gir dårlig førsteinntrykk til nye, men om det i forsamlingen er vanlig med å "koke sammen" møtene 5 minutter før, så blir det gjerne til at folk forlater forsamlingen til fordel for andre. Dette har jeg selv følt på kroppen med møter på Drottningborg, dog ikke en "forsamling" i den forstand. Men møtene var nesten aldri planlagt på forhånd, og den lille skare som møtte opp ble stadig mindre.
Men påtross av dette, må mann være åpen for at Guds ledelse gjennom møtet gjør at man setter egne planer og program helt til side. Dersom noen ønsker å komme fram med ett vitnesbyrd, eller lignende, så bør det være rom for dette også på ett møte som egentlig var planlagt å kun skulle være "en kort samling". Dersom Gud ønsker at møtet skal vare, at folk skal kunne bli ført til frelse gjennom å få svar på sine spørsmål. Så skal ikke vi som mennesker stoppe opp og si "hade bra, velkommen tilbake neste uke".

Men hvordan gjør man dette i praksis? Det er ett vanskelig spørsmål.

[Edited on 31-1-2005 by Kristnerd]

Alf - 31-1-2005 kl 14:52

Mitt inntrykk er at korte taler ikke er en trend. Kanskje i KFUM, men ikke i de menigheter/forsamlinger jeg kjenner til.

Mange henter impulser fra Purpose driven-konseptet for tiden. Dette kjennetegnes ved at talen får stor plass. Har selv vært i Saddleback. Her var talene på tre kvarter. I "sambandet" er det sjelden å høre taler som er lengre enn en halvtime.

Jeg hørte Tabernaklet arrangerte møter for møtefremmede akkurat nå. Talen var visst på en time. Huff, sier jeg. Men det var visst ikke kjedelig, ifølge dem som var der.

Var i Tremorkirken i Bergen i helgen. Samme der. Talen hadde alminnelig lengde. Den møtefremmed-vennlige profilen gav seg andre uttrykk enn at budskapet var kortet ned eller gjort snillere.

Om det bør være rom for vitnesbyrd i et møte for møtefremmede, er jeg ikke sikker på. Var på et annet møte forleden, hvor en psykisk ustabil person holdt et vitnesbyrd som ville skremt enhver møtefremmed ut av lokalet. I noen sammenhenger må man ta noen forhåndsregler. Jeg sier som Odd Sverre Hove i en debatt forleden: Døren til kirken må være åpen for alle, men ikke døren til talerstolen.

Alf - 31-1-2005 kl 14:56

PS: Glemte en ting: Tror ikke problemet for mange unge er for lange taler, men for kjedelige taler. Forkynnelse for ungdom bør ikke være kjedelig! Det handler om pedagogikk.

Kristnerd - 31-1-2005 kl 15:32

Sitat:

Om det bør være rom for vitnesbyrd i et møte for møtefremmede, er jeg ikke sikker på. Var på et annet møte forleden, hvor en psykisk ustabil person holdt et vitnesbyrd som ville skremt enhver møtefremmed ut av lokalet. I noen sammenhenger må man ta noen forhåndsregler. Jeg sier som Odd Sverre Hove i en debatt forleden: Døren til kirken må være åpen for alle, men ikke døren til talerstolen.

Enig, men uenig.

1.Kor. 14. 26 Hva så, brødre? Når dere kommer sammen, har den ene en salme, en annen har lære, én har åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydning. Men la alt tjene til å bygge opp.

Da blir det opp til møteleder/pastor/... å ta ansvaret for at den som kommer fram har noe tjener til oppbyggelse. Igjen, hvordan løses dette praktisk? vell... vanskelig spørsmål, som jeg mangler ett bombastisk svar på. Likevell, dette verset sier BÅDE at det skal være full åpenhet for søskner å komme til med forskjellig bidrag i møtet, og samtidig, at det skal være orden og struktur. Det er ingen motsetning med dette verset å her nekte vedkommende du omtaler å dele sitt vitnesbyrd for forsamlingen som helhet. Jeg har aldri prøvd å komme med noe vitnesbyrd i NLM, dersom det ikke har vert spesifikt utlyst at dette er ett vitnemøte. Men hvorfor skal det være slik? Og når det så var utlyst at det var vitnemøtet var det egentlig nesten bare "flaks" at det ikke ble mindre kaotisk enn det var.
Dog, tror jeg selvfølgelig på Guds ledelse og tilstedeværelse på møtet. Men kanskje er en "modell" jeg møtte i Salem-menighet i Trondheim for noen år siden bedre? Der ble det etter ett ordinært møte spurt om noen hadde noe å meddele. Flere gikk fram, men først skulle de "godkjennes" med en kort samtale med pastor/møteleder/andre medarbeidere. Jeg observerte at enkelte ikke slapp til. Men istedet ble tatt med til eget rom hvor de fikk vitnet for en eller flere andre.
Dette ble gjort paralelt med at det ble gitt invitasjon til samtale for nye, og innvitasjon til forbønn.

Jeg roser ikke alt som skjer i Normisjon opp i skyene. Jeg er skeptisk til endel påvirkning de tar til seg, men denne måten trur jeg har noe for seg. 1. Korinterbrev 14 er generelt "kneblende" for de grupper hvor folk mumler i tunger i munnen på hverandre, (les, levende ord m.f. og Trosbevegelsen generelt.), men er sterkt frigjørende og utfordrende for oss "andre" som legger bånd på Gud gjennom vår overstrukturerte møteform.

Generelt er jeg også skeptisk til begrep som "møter for møtefremmede", "vitnemøter", "lovsangsmøter" osv... Skal ikke etthvert møte være et møte som er åpent for søkende å komme til? Skal ikke etthvert møte være en lovsang og takk til Gud? Skal ikke ethvert møte være preget av vitnesbyrd fra søsken om hva Gud har gjort for dem? Skal ikke Guds ord og innvitasjonen til frelse komme fram i hvert møte?

Møter og misjon

Lionheart - 31-1-2005 kl 17:33

Møter er først og fremst for de som allerede er kristne. Det må vi ikke glemme. Møtene skal ikke først og fremst behandle de møtefremmede, men for de som kjenner Jesus Kristus som sin Frelser og Herre.

Jeg var vitne til en usunn møtefremmedvennlighet i min gamle menighet, Pinsekirken Tabernaklet i Bergen. Der var følgene av denne tankegangen at den enkelte møtedeltaker ble sentrum, ikke Jesus og Hans forsoningsverk. Dette kan skje i en hvilkensomhelst menighet som får et slikt fokus for sine møter, at de skal være myntet på de ufrelste. Da er det igjen to grøfter å falle i. På den ene siden at loven blir forkynt mer enn evangeliet så det fører til trelldom for de som allerede er kristne, på den andre siden at man kutter ut loven og bare forkynner evangeliet, så hele greien raser sammen. I en kristen menighet skal lov, evangelium, helliggjørelse og misjon prekes, og alt med Jesu kors og tomme grav i sentrum.

Det er blitt en trend i en rekke menigheter at man skal få ufrelste inn på møte. I og for seg en god tanke, spesielt for oss feige (ja, vi er feige) mennesker som helst vil være i trygge omgivelser - blant likesinnede - når vi snakker om Ham vi tror på og setter vår lit til.

Vår oppgave er ikke først og fremst å få folk inn på møter, men å møte mennesker der de er! Herren Jesus sa "Gå ut og forkynn evangeliet!" Han mente virkelig "GÅ UT!". Ja, det virker utrygt for oss som har så liten og svak tro, men det er når vi er svake at vi er sterke, for da er vi mest brukbare i Herrens hender. Da kjenner vi på hvor avhengige vi er av Ham. "Uten Meg kan dere intet gjøre".

Personlig mener jeg at vi må komme oss opp av sof***, ut på gatene og forkynne evangeliet om syndenes forlatelse. Gateevangeliseringen - hvor ble den av? Jo, Jesus Revolution tok over, en gruppe som er innsprøytet med vranglære, ja har sitt opphav i en vranglærers reir, nemlig Oslo Kristne Senter, og vranglæreren jeg tenker på er ingen andre enn Åge Åleskjær. (For nærmere forklaring av dette, vennligst etterlys.)

Det er vårt ansvar å forkynne evangeliet - å tjene flere "talenter" med dem som ble gitt oss av Herren selv. Hver sjel vi ser er dyrebar for Gud, og her sitter vi stille...

Alf - 31-1-2005 kl 17:43

Hei Kristnerd

Såklart ethvert møte skal være åpent for søkende! Grunnen til at de første kristne ikke hadde egne møter for møtefremmede, var at alle møtene var for møtefremmede. Kristne hadde ikke utviklet sin egen subkultur som stod fjernt fra folks hverdag. Det samme ser vi i misjonssituasjoner der nasjonale har stor styring med arbeidet: De kristne er kulturelt som andre, forskjelligheten går på noe annet: Et hellig liv.

I dagens Norge er situasjonen en helt annen enn i urkirken. Bedehuskulturen har noen steder fjernet seg så langt fra folk (og folk fra den) at man har problemer med å nå inn med budskapet. Det gjelder ikke minst sangen og forkynnelsen. Satt og tenkte på det på møtet forleden. Vi satt og sang om lutring, forstumming, brynde, ve, levnet kveik og ihjelslaging, uten hensyn til at dette er et språk vi ikke bruker i dag. Signalet er: Disse folkene tilhører en annen tid.

En annen ting er at mennesker er så lite bevisst på hva Kristi kjærlighet betyr i praksis at vi trenger litt praktisk veiledning. Dette er en god måte å starte på med å ha møter for møtefremmede. Så kan etter hvert hvert møte bli det.

Du skriver som om Guds ord påla oss at alle skal få slippe til i møtet. Husk at dette er skrevet i en situasjon der de kristne kom sammen i hjemmene. Dersom du skulle gjennomføre "fritt ord" kan du ikke arrangere julemesser, temamøter eller andre arrangementer uten å gi ordet fritt.

Jeg er for at man gir rikelig plass til vitnesbyrdet i egnede møter og i husgrupper. Dette må først og fremst være et spørsmål om hva som er praktisk og tjenlig.

Støtter tanken om "sensur" i noen tilfeller. Det kan være folk på møtet en ikke kjenner, og da er det risikabelt å gi ordet fritt.

Kristnerd - 31-1-2005 kl 18:10

Sitat:

Dersom du skulle gjennomføre "fritt ord" kan du ikke arrangere julemesser, temamøter eller andre arrangementer uten å gi ordet fritt.

Godt poeng.