FRA BABYLON TIL VATIKANET
UDØDELIG SJEL
De gamle mysteriereligionene hadde alle hemmelige doktriner som gikk imot det som ble fortalt folk flest. Den uinnvidde ble fortalt at den eneste
veien til himmelen var å tilhøre deres religion. Hvis de ikke gjorde det, ville de bli pint i helvete. Det første som ble krevet for initiandens dåp
inn i mysterietroen, var å uttrykke troen på en udødelig sjel. Den innvidde ble bundet gjennom flere besvergelser og ble lært at vanlige synder kunne
bli bøtet på gjennom anger, bønner og bot, men spesielle synder var dødelige synder uten noe bøtemiddel. De som ikke nådde fullkommenhet (de høyere
gradene) før døden gikk til et sted kalt Paradis. Cerberus voktet porten mens Osiris veiet menneskets gode og onde gjerninger mot hverandre. Dersom
mennesket ble forkastet, returnerte hans sjel til jorden i en gris eller et annet urent dyr.
Hedensk gnostisisme, koblet med gresk filosofi, brakte læren om en udødelig sjel inn i kirken. Gnostisismen nådde sitt høydepunkt rundt år 150 og
påvirket kristendommen overalt, spesielt i Alexandria. Origen (185-254) var den fremste av Alexandrias ledere. Han underviste både om sjelens
udødelighet og før-eksistens. Den katolske kirke fordømte senere hans lære om føreksistensen, men godtok hans syn på de døde.
RETTFERDIGGJØRELSE
I de pavelige legender er det sagt at St. Michael, erkeengelen, har betrodd ham Guds rettferdighetsbalanse. I to skåler ble gode og dårlige gjerninger
plassert slik at de kunne bli veid mot hverandre. Den kaldeiske doktrinen om rettferdigheten er symbolisert på nøyaktig den samme måten, borsett fra i
landet til Kam, hvor målingen ble foretatt av guden Anubis istedenfor St. Michael. Anubis veide opp de gode og dårlige gjerningene hver for seg.
Dommen ble avsagt etter at statusen var gjort opp. Hvis statusen var for lav, ble han dømt av Osiris til å vende tilbake til jorden i form av en gris
eller et annet urent dyr.
I de gamle mysteriene samlet man seg godvilje hos gudene med å skjære seg selv til blods. Dette er det samme ritualet man kan se på langfredag i Roma
og Madrid og andre sentra i den katolske kirken hvor folk pisker seg til blodet renner i strie strømmer over hele kroppen. De sier de gjør det for å
ære Kristus på den festen som er til minne om hans død. Men akkurat det samme gjorde tilbederne av Osiris på den festen som var til minne om hans død.
Osiris ble drept og skåret opp i 13 stykker.
SKJÆRSILDEN
Den som kom til ilden, trodde at han ville motta lys fra guddommen, og at gjennom guddommelig ild ville alle flekkene i karakteren bli renset bort.
Derfor ble barn sendt gjennom ilden til Molok for å rense dem fra arvesynd. Babylonerne var i høy grad soltilbedere. Romerne mente at å rense ved å gå
gjennom ilden, renset både hyrde og sau.
Det er en detaljert beskrivelse av den rensende lidelse i de hellige skriftene i buddhismen. Til tider har så mange kinesiske buddhister kommet for å
kjøpe sine kjære fra skjærsilden, at det ble laget egne butikker for formålet. I zoroasmen ble sjelen ført gjennom tolv stadier før den var skikket
til å gå inn i himmelen.
I Hellas var det største og dyreste offeret det mystiske Teleté, et offer som ifølge Platon ble gitt for de levende og de døde, og skulle fri den fra
all lidelse som de onde var skyldig til etter at de hadde forlatt denne verden.
Metoden med å gi penger på vegne av de døde er svært gammel.
*
«Jeg har ikke gitt noe av tienden til de døde» (1)
Trolig stammer læren om skjærsilden fra tilbedelsen av Molok. Det ser ut til at forskjellige nasjoner mente at ild i en eller annen form var nødvendig
for å rense fra synd.
Professor Johan H. Schreiner, universitetet i Oslo, i Aftenposten 13. desember 1991:
«Det gamle testamentet kjenner nesten ikke til noen belønning og straff etter døden. Men fra 100-tallet f.Kr. kommer helvete inn i jødedommen for
alvor, f.eks. hos det klostersamfunnet ved Dødehavet som vi kjenner fra Dødehavsrullene.»
HIMMELNØKLENE
I nesten tusen år hadde romerne trodd på de mystiske nøklene til guden Janus og gudinnen Kybele. Janus var vokteren over dører og porter i Roms
mytologi. I mitraismen, en av hovedgrenene til mysteriene som kom til Rom, bar solguden to nøkler. Defor ble nøklene symboler på keiserens autoritet.
Da biskopen i Rom ble Pontifex Maximus i 378, ble han automatisk innehaveren av de mystiske nøklene. Den var allikevel ikke før i 431 at paven hevdet
at nøklene han hadde var nøklene til autoriteten som ble gitt til Peter. Hanen ble også betraktet for å være helliget Janus.
Når manikeernes ledere manglet brød, påtok de seg å tilgi synder mot brød. Dette eksemplet til manikeerne smittet i kirken slik at Basilius den store
gjorde fordring på at biskopen hadde myndighet til å løse og binde for synd. Det gikk imidlertid mange århundrer før denne lære vant helt frem i den
kristne kirke og skapte kirkens ørebigt og avlatsvesen.
Jesuitten Liguori:
«Presten har nøkkelmakten, eller makten til å utfri syndere fra helvete, gjøre dem verdige til Paradiset og omskape dem fra Satans treller til Guds
barn. Og Gud selv er nødt til å la det bero med sine presters dom, og enten tilgi eller ikke tilgi, ettersom de (prestene) gir eller nekter å gi
syndsforlatelse.»
RELIKVIER
I den gamle legenden om Nimrod ble hans kropp delt opp og begravet på forskjellige steder. Da han oppsto igjen som solguden, ble det fortalt at han
hadde tatt bolig i en ny kropp. De plassene hvor guden lå begravet ble betraktet som hellige. The Catholic Encyclopedia sier at noen gjenstander,
kroppsdeler eller klær, som var igjen etter en avgått helgen, fantes før utbredelsen av kristendommen, og at ærefrykt for relikvier er et slags
primitiv instinkt man finner i mange andre religiøse systemer utenom kristendommen.
Katolikkene tror at huset som Maria bodde i i Nasaret nå befinner seg i Loreto i Italia. Det skal være transportert dit av engler på 1200-tallet via
et par andre plasseringer. Mer enn 47 paver har æret helligdommen.
Ærbødigheten for martyrenes levninger ble vedtatt på konsilet i Trent. Det samme konsilet fordømte de som ikke trodde på relikvier. Enkelte kirker
kunne ha flere tusen levninger etter helgener. I visse tilfeller har noen av beina kommet fra dyr.
ØST
Tertullian:
«Vi må innrømme at andre betrakter solen som de kristnes gud fordi det er et velkjent faktum at vi ber mot øst (i retning av soloppgangen).» ... Det
er også en regel at kirkealteret ligger mot øst.
De kristne bad med ansiktet mot øst så tidlig som i begynnelsen av det tredje århundre. Årsaken skulle være at de søker etter paradiset som Gud
plantet i Eden mot Østen.
JUL
I den persiske mitradyrkelsen ventet man på fødselen av en storkonge, Mitras inkarnasjon, som skulle gjøre slutt på romernes herrevelde. Tilhengerne
av denne troen ble kalt magerne. I mange generasjoner samlet magerne seg en gang i året på Seierfjellet for å iaktta frelserkongens fødsel. Denne
skulle bebudes av en stjerne med et lys som skulle lede magerne til en grotte der den inkarnerte Mithras skulle være født. For «vise menn» anvender
den greske grunnteksten i Matteusevangeliet ordet magoi, altså mager.
I likhet med alle solguder på den tiden hadde også Mitra sin fødselsdag den 25. desember. 25. desember var dagen for den gamle romerske festen for
Sols fødsel. De arabiske sabeanerne feiret fødselsdagen til måneguden på den 24. desember.
I kirken i Rom ble 25. desember feiret fra år 274 som dies natalis Solis invicti, den ubeseirede Solens fødselsdag. Omkring år 336 bestemte den
kristne kirken å stadfeste den 25. desember som Jesu fødselsdag. Begrunnelsen var at bare Jesus var den sanne frelsens sol og den virkelige ubeseirede
som hadde overvunnet døden.
Legenden forteller at Tammus ble drept av en bjørn. Semiramis drepte den bjørnen som hadde drept Tammus. Det fortelles også at Adonis døde av et
bjørnebitt. Venus ble forsont med den bjørnen, da den fortalte at det hele var et uhell. Attis som var identifisert med Adonis ble sagt å ha blitt
tatt av en bjørn. Diana ble ofte avbildet med en død bjørn eller et bjørnehode. Bjørnen var derfor et viktig innslag på Saturnalia-festen i Rom. Der
ofret man en bjørn til Saturn. Til minne om dette ofret man en gris som så ble spist.
Anglosakserne feiret Yule-dag lenge før de kom i kontakt med kristendommen. På juledagen ofret de en bjørn til solen for å formildne henne for tapet
av den elskede Adonis. Sakserne ofret den største grisen de kunne få tak i til Frigga, moren til Balder. I Egypt ofret de også svin en gang i året
under månefesten til ære for Osiris. Men det var gåsen som var favorittdyret som man ofret til Osiris. Det sies at når Osiris ble opphisset, var det
eneste som kunne roe ham ned en stor gås og en tynn kake. I Babylon ofret man gjess til Baal. Gåsen ble i hieroglyfene symbolet for et barn eller en
sønn. I Rom hadde man hellige gjess i Jupiters tempel. Yule er det kaldeiske ordet for et lite barn.
Juletreet var vanlig i det hedenske Rom og Egypt. I Egypt var det et palmetre, og i Rom var det en gran. Moren til solguden ble sagt å bli forvandlet
til et tre da hun skulle føde sitt barn. Sønnen ble derfor å regne som rotskuddet.
Den skandinaviske guden Odin trodde man ga spesielle gaver ved juletider til de som dro til hans hellige grantre.
PÅSKE
Attis-guden var en vakker ung mann. Et ulykkelig kjærlighets-forhold med Kybele skulle ha endt med at han døde ved selv-kastrering eller kastrer-ing
iverksatt av gudinnen selv. Riter ble utført i siste halvdel av mars til Kybeles ære. Gjennom uavlatelig å vagge hodet til rytmen av larmende pauker,
symbaler og horn satte man seg i ekstase, ble ufølsom for smerte, og begynte å risse kroppen med kniver eller andre skarpe gjen-stander. Dette kjenner
vi igjen fra Baal-dyrkerne i Bibelens fortellinger:
*
Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem. (2)
Preste-kandidater og andre fanatikere ofret sin manndom til gudinnen. Dette skulle medvirke til å tilbakekalle Attis til livet og til å påskynde hele
naturens gjenoppstandelse, som siden sprang ut i løv og blomst i det vårlige solskinnet.
Kulminasjonspunktet for Attiskulturen i Rom var ved vårjevn-døgn. Seremoniene startet 15. mars og pågikk i to uker. De første seks dagene ble brukt
til faste, renselser og andre forberedelser. Den 24. mars ble kalt dies sanquinis, blodets dag. Det var dagen for de bloddryppende ritualene, inklusiv
selvkastreringen. Et tydelig tegn på at Attis hadde oppstått er den overveldende gledesstemning som preget neste dag, den 25. mars. Dagen het også
gledefesten - Hilaria. I følge ulike antikke forfattere var det et slags karneval med morsomme opptog og løssluppen spising. På attisreligionens
fremste kultsted reiste senere Vatikanet seg og ble pavens sete. Egget var et hellig symbol blant babylonerne, som trodde på en gammel fabel om et egg
av kjempemessig størrelse som falt fra himmelen og ned i Eufrat. Fiskene rullet det opp på stranden, og duene ruget på det. Fra dette egget ble
Astarte klekket ut. Egget ble derfor et symbol på gudinnen Astarte. Denne legenden henspeiler også til Noahs ark. I Nord-Europa ble egg farget og
brukt som symbol på vårens gudinne. Blant egypterne ble egget assosiert med solen, gulleg-get. Fargede egg ble brukt som hellige offer i påsken.
I følge Encyclopedia Britannica er egget et symbol på frukt-barhet og fornyet liv, og går tilbake til oldtidens Egypt og Persia. Der hadde man skikken
med å farge og spise egg under vår-festen. Pave Paul V (1605-1621) sa ved en anledning: «Å Herre, vi bønnfaller deg om å velsigne disse dine eggs
skapninger, slik at det kan bli gagnlig mat for dine tjenere, som spiser det til minne om vår Herre Jesus Kristus.»
Kaniner er et hedensk symbol| og har alltid vært et symbol på fruktbarhet. Påskeharen kom inn i kristendommen fra antikken. Haren var knyttet til
månen i legendene i Egypt og hos andre folk.
Det engelske ordet for påske er easter. Easter kommer fra Eostre, Ostera, Astarte og Ishtar (utt. som Easter) som var den Babylonske Semiramis.
Epifanius (ca. 315-403) mente at inntil år 135 feiret de kristne overalt påsken på den jødiske datoen 15. Nisan, uansett hva slags ukedag det var.
Under pave Pius I (140-155) ble det i Roma besluttet at påskefeiringen skulle feires på den første søndagen etter fullmånen i mars, og ikke etter den
jødiske regnemåten. Dette ble også bestemt på kirke-møtet i Nikea i 325. På dette kirke-møtet ble det også bestemt at påsken skulle feires tidlig på
våren, like etter vårjevndøgn, i stedet for midt på våren etter jødisk tidsbestem-melse.
SØNDAG
Gammel astrologi lærer at ett-tallet var det hellige tallet til hovedguden (solen) i Zodiacen. Så for å ære solen, ble den første timen den første
dagen i uka, den første dagen i måneden, den første dagen i året den førstefødte og førstegrøden av avlingen og buskapen holdt hellig og gitt til ham.
Tilsvarende ble timen etter, den andre dagen i uka viet månen. Mithraistene fra Persia, som var soltilbedere, holdt søndagen hellig. Tertullian:
«Vi må innrømme at andre betrakter solen som de kristnes gud fordi ... vi gjør søndagen til en festdag.»
Sabbatsbudet ble gitt menneskene allerede like etter at de var skapt:
*
Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig (3)
Det finnes ingen som helst beretning om søndagshelligholdelse i det nye testamentet, og heller ikke om noen søndagsmøter planlagt til gudsdyrkelse.
Ikke noe dokument gir bevis for at søndagen ble holdt av de kristne før omkring året 150 (Justinius Martyr). Frem til året 325 var det ingen av
kirkens menn som påberopte seg noe skriftmessig grunnlag for å holde søndagen.
Den romerske keiser Hadrian (76-138) slo ned opprøret til den jødiske Bar Kokba i 132-135. Han bygde på Jerusalems ruiner en romersk by og kalte den
opp etter seg, Aelia Capitolina. På denne tiden ga han jødene restriksjoner på sin religionsutøvelse. De ble forvist fra byen, de ble forbudt å komme
tilbake til den og fikk ikke lov til å utøve sin religion. Spesielt gjaldt forbudet mot å holde sabbaten og omskjærelsen.
Det jødiske preget i den Jerusalemske kirken overlevde etter Hadrians tid. Bagatti skriver:
«Om den jødiske karakteren som ble igjen i kirken på den tiden, har vi flere vitnesbyrd, som det til Bardesanus (180-223) som talte om sine disipler,
og bekreftet at de holdt søndagen og ikke sabbaten, og at de ikke omskar seg, som «de kristne i Judea».
Keiser Justinian I (483-565), seierherren for kristen enhet, prøvde å kontrollere ved det kjente «Novella» læren til jødedommen og gudstjenesten i
Synagogen. Han forbød studiet av de rabbinske tolkningene av Bibelen. Forbindelsene mellom kirken og synagogen ble brutt. Helligholdelse av sabbaten
ble forbudt for de kristne, og datoene for easter og passover kunne ikke lenger sammentreffe.
Eck var en kjent katolsk motstander av Luther. I et brev til Luther skrev han:
«Kirken har forandret sabbaten til Herrens dag ved sin autoritet, for hvilken der ikke er noen støtte i Skriften.»
En katolsk katekisme sier at forandringen av helligholdelse av lørdag til søndag ikke har noen skriftmessig autoritet:
«Spørsmål: Hvilken dag er sabbat? Svar: Lørdag er sabbat. Spørsmål: Hvorfor holder vi søndag i stedet for lørdag? Svar: Vi holder søndag i stedet for
lørdag fordi den katolske kirke på kirkemøtet i Laodikea (år 336 e.Kr.) overførte sabbatens hellighet fra lørdag til søndag. Spørsmål: Kan du på noen
annen måte bevise at kirken har makt til å innsette festdager ved lov? Svar: Dersom den ikke hadde slik makt, kunne den ikke ha gjort det som alle
nåtidens religionsbekjennere er enig med den i: Den kunne ikke ha innført helligholdelsen av søndagen, den første dag i uken, i stedet for
helligholdelsen av lørdag, den sjuende dag i uken, en forandring som det ikke finnes noen autoritet for i Skriften.» (4)
DÅPEN
Ikke mange årene etter at dronning Semiramis hadde gått i graven, dukket det opp en annen gud. Det var regnguden. Denne guden ble sint på
menneskeheten en dag, og ble så opphisset at han gråt. Han gråt og gråt og gråt inntil tårene hans flommet over jorden. Derfor introduserte man
skikken med å beskytte barnet fra å bli skyllet bort ved å bruke tårene til regnguden. Etter en vill og støyende utøvelse fra prestens side for å
vekke oppmerksomheten til regnguden, Baal, ville han kalle frem foreldrene og barnet til et spesielt tilrettelagt sted. Med mye rop og dans rundt
babyen, ville presten dyppe hånden i vannbeholderen som var viet regnguden. Så sprutet han noe av dette vannet over hele kroppen til babyen.
Vannspruten skulle gi en slags beskyttelse mot regnguden og roe ham ned.
Ritualet ble overlevert gjennom gamle Babylon til Medo-Persia til Grekenland og Rom. Alle som kom til de høytidelige ofringene til grekerne ble renset
med vann. Ved inngangen til templet var det plassert et kar fylt med hellig vann. Dette vannet ble helliggjort ved at en brennende gren ble tatt fra
alteret og dyppet i vannet. Den brennende grenen var et symbol på ildguden.
Den bibelske form for dåp ved neddykkelse ble i virkeligheten forkastet i et dokument skrevet i året 150 eller 175 e.Kr. Denne avhandling er kalt de
tolv apostlers lære. Forfatteren er ukjent, men den ble sannsynligvis skrevet i Syria.
«Når du først har sagt alt dette, så døp i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn i levende (rennende) vann. Men hvis du ikke har levende vann, så
døp i et annet vann, ... Men hvis du ikke har noen av delende, så tøm vann tre ganger over hodet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
Aleksander I (105-115) innførte bruken av hellig vann i kirkene og i hjemmene.
Studerer man ruinene etter de første kristne kirkene, finner man utelukkende dåpsbasseng, som tyder på dåp ved fullstendig neddykkelse. Bibelen lærer
heller ikke noe annet.
NATTVERDEN
Menaderne i dionysoskulten dro til et passende berg for å feire Dionysos orgier. På berget nådde orgien sitt høydepunkt da et dyr ble fanget, helst en
okse. Menaderne rev istykker dyret med bare hendene, spiste kjøttet rått og svøpte seg i fellen. Man spiste opp sin gud, Dionysos legemliggjort i
dyreskikkelse, for å forene seg med ham og bli delaktig i hans overnaturlige kraft.
Transsubstansritualer forekom i mange nasjoner, stammer og religioner. Slike ritualer var også kjent i Rom som Ceres' korn og Bacchus' vin. I
Mithraismen ble et hellig måltid bestående av brød og vin feiret. I Egypt ble en kake viglet av en prest og ble Osiris' kjød. Denne ble så spist og
vin ble tatt som en del av ritualet. I Mexico spiste de innfødte en melkake som ble vigslet av en prest som hevdet at det var blitt gudens kjød.
Biskop Hay betraktet fasten før nattverden som absolutt nødvendig. Dette til tross for at Jesus innstiftet nattverden like etter påskemåltidet. I de
Eleusinistiske mysteriene måtte initianden derimot ha fastet.
Runde kaker som forestilte solen ble brukt i romerske mysterier, Egypt og i mithraismen. Det er bokstaver på nattverdsbrødet til romerkirken. Disse er
IHS, som skal stå for «Iesus Hominum Salvator», Jesus menneskehetens frelser. I det egyptiske systemet stod de for Isis, Horus og Seb, dvs. moren,
barnet og gudenes far, den egyptiske treenigheten. Selv «The Catholic Encyclopedia» innrømmer at røttene til den katolske eucharisten har sin
oppprinnelse i gudemåltidet i den babylonske Baal-tilbedelsen. Det «hellige vannet» som katolikkene bruker, ble opprinnelige innviet i et okkult
rituale. (5)
Læren om at brødet og vinen forvandles til Kristi virkelige legeme og blod (transsubstansjonen) ble opphøyet til et trosdogme av pave Innocens på 4.
laterankonsil i 1215. Når presten velsigner brødet sier han Hoc est corpus meus. Fra dette formularet har vi fått trylleordet hokus pokus. Brødet blir
da til Jesu virkelige legeme, med ben, nerver, ånd og sjel. Jesus blir ofret på nytt hver gang i den katolske eucharisten, med de samme lidelser som
på korset. Terrtullian beskriver derfor hvordan presten måtte lage mange sikkerhetsrutiner slik at ikke smuler fra brødet skulle falle på gulvet, for
selv en liten brødsmule inneholdt hele Kristus. Alt i alt er den katolske nattverden ikke noe annet enn en grotesk avgudsseremoni.
LUEN
Når solen sank i havet i vest på slutten av dagen og tilbrakte natten i en tilværelse av mørke og døde, ble den fiskeguden, herre over underverdenen.
Fiskeguden var for babylonerne, assyrerne og filisterne, Dagon. Dag betyr fisk og On betyr sol. Overpresten til Dagon bar en kappe og en lue som
etterlignet en fisk.
Tiaraluen som paven bærer, er identisk i formen til den som fiskeguden Dagon bar. På gamle mynter fra Malta er en gud (som har de samme karakteristika
som Osiris,) vist med fiskehode-luen (mitren).
OBELISKER, TEMPLER OG TÅRN
Opprinnelig var obelisken forbundet med soltilbedelse. Den symboliserte både solstrålene og det mannlige kjønnslem.
Da israelittene blandet hedenskap inn i religionen deres, reiste de et gudebilde som vakte Herrens harme:
*
Da jeg løftet blikket og så mot nord, fikk jeg øye på gudebildet som vakte Herrens harme, nord for alterporten, nær inngangen. (6)
Å plassere en obelisk ved inngangen til et hedensk tempel, var tilsynelatende ikke uvanlig på den tiden. Det stod en obelisk ved inngangen til Tums
tempel, og en annen foran Hathor-tempelet. Interessant nok er det også en obelisk foran inngangen til St. Peterskirken i Rom. Det er en original
obelisk som stod i Egypt i oldtiden. Keiser Caligula i 37-41 e.Kr. fikk obelisken brakt fra Heliopolis til hans sirkus på Vatikanhøyden hvor St.
Peterkirken står i dag. Heliopolis (gresk for Bet-Sjemesj) var Egypts senter for soltilbedelse i gamle dager.
*
«Han (Nebukadnesar) skal slå i stykker steinstøttene i Bet-Sjemesj og brenne opp templene i Egypt.» (7)
Den 320 tonn tunge granittblokken ble flyttet til sin nåværende plass av pave Sixtus V i 1586. Paven hadde erklært dødsstraff for arbeiderne dersom
obelisken ble ødelagt under transporten.
Rundt St. Petersplassen er det 248 søyler. I forhallen i templet til gudinnen Hierapolis står følgende inskripsjon. «Jeg, Dionysos, innvier disse
«phalli» til Hera, min stemor.»
Det er et påfallende faktum at de fleste babylonske byer hadde et tempeltårn. I den katolske kirkes symbolikk er et tårn symbol for jomfru Maria.
Obelisken finner du også ved Det Hvite Hus i Washington D.C.
KORSET
I Kaldea ble det korset brukt som et symbol på Tammus (fra bokstaven Tau). Da Spanjolene først kom til Mexico fant de at korset ble brukt i
tilbedelsen i templet til Anahuac. I gamle dager tilba mexicanerne korset som tota (vår far). Da israelittene blandet avgudsdyrkelse med religion, sa
de til trestokken: «Du er min far» (Jer 2,27). I førkristen tid betraktet romerne korset som en beskyttelse, og det ble plassert på gravene.
Vestal-jomfruene bar halskjeder med kors slik som nonnene i den romersk katolske kirken gjør i dag.
Grekerne tegnet kors på pannebåndet til deres gud tilsvarende Tammus til babylonerne. Isis ble vist med et kors på pannen. Hennes prester bar kors i
prosesjonen i tilbedelsen av henne.
Tradisjonen tilskriver oppfinnelsen av korsfestelsen til en kvinne, dronning Semiramis.
Korset er et av de viktigste symbolene i den romersk katolske kirke. Det står på toppen av tak og tårn, det står på altere og diverse redskaper i
religionens tjeneste. Under barnedåpen gjør presten korsets tegn på barnets panne. Under konfirmasjonen mottar kandidaten korsets tegn. På askeonsdag
lages korsets tegn i aske på pannen. Tertullian, prest og leder i menigheten i Nord-Afrika, som døde omkring år 255:
«Ved hvert skritt vi beveger oss fremover, hver gang vi går ut og inn, når vi tar på våre klær og sko, når vi bader, når vi sitter ved bordet, når vi
tenner våre lamper, når vi oppholder oss på løybenken, på stolen, under alle daglige livs gjøremål, gjør vi korsets tegn på våre panner.»
Det var først i 431 at korsene ble introdusert i kirker og kamre. Kors på kirketårnene kom ikke før rundt 586. I det sjette århundret ble krusifikset
hellighet av den romerske kirken. Det var ikke før det annet konsil i Efesus at det var påkrevet at private hjem skulle ha et kors.
Av alle de forskjellige korsene som er i bruk i kirken, kjent som Andreaskorset, gresk kors, osv., er det ikke et eneste av dem som ikke kan spores
tilbake til den fjerneste oldtid.
DET ALTSEENDE ØYET
Alle de gamle templene i Arabia ble dekorert med det øyet som først hadde dukket opp som symbolet på Osiris, Isis og Horus. Øyet representerte det
mystiske symbolet av den egyptiske treenigheten. Det samme øyet finner vi i dag i Illuminatis segl, og i U.S.' éndollarseddel.
GLORIE
Apollo, som var solens sønn, ble ofte avbildet med en rund soltallerken rundt hodet. Soltallerkenen var et velkjent symbol på sol-guddommelighet, og
var vidt utbredt i Østen. Circe var solens datter, og hun hadde en lysende sirkel rundt hodet på samme måte som den romerske Madonna ble avbildet. I
katolske bilder av Maria og helgener finner vi glorier rundt hodene.
ROSENKRANSEN
Rosenkransen er en gammel oppfinnelse. Den ble brukt av de gamle meksikanerne og hinduene. I Tibet er det blitt brukt i uminnelige tider og blant alle
i den buddhistiske tro.
I nesten alle land finner vi noe i kategorien bønne-sender som tilsvarer rosenkransen. Det fantes blant muhammedanerne, i Ninive, Asia, Hellas, Rom og
i Japan. Blant Fønikerne ble den brukt i tilbedelsen av Astarte, modergudinnen. Det er lite eller ingen spor etter «Hail Mary» som en akseptert
guddommelig bønn før rundt 1050.
KONKLUSJON
Vi ser at på de aller fleste områder har tradisjonene og læren i den katolske kirke en okkult og antikristelig opprinnelse. Kirkens historie vitner
heller ikke om den barmhjertighet som Kristus lærte sine etterkommere. Ser vi på styresettet i de landene der den katolske kirke dominerer, finner vi
korrupsjon og maktmisbruk - i sterk kontrast til demokratiet i de protestantisk-dominerte land. For videre lesning om moral, etikk og korrupsjon innen
det katolske systemet, anbefales boken «Paven må dø» av David A. Yallop. (Gyldendal, 1984). Forfatteren prøver i denne boken å vise en del av
skandalene knyttet til Vatikanet, forbindelsen med mafiaen og USA, samt hvordan pave Johannes Paul I etter all sannsynlighet ble myrdet 28. september
1978 av sine egne, på grunn av sitt forsøk på å bringe mer moral inn i det katolske system og forretningsliv.
Det bør bemerkes at kritikk/avsløring av den katolske kirke ikke er rettet mot den enkelte katolikk, som for en stor del er uvitende om de forholdene
som beskrives, men at det er den katolske læren og denne kirkens planer for en verdensomspennende maktovertakelse, søkelyset er rettet mot. Dessuten
ønskes det å vise at den frafallsmakten som Åpenbaringsboken identifiserer som Babylon ikke har fått navnet sitt uten grunn.
Her er en skjematisk oversikt over likhetstrekkene mellom den babylonske Baaldyrkelsen og katolisismen:
BAALDYRKELSE
(1) Solens fødselsdag, Tammus’ fødsel, 25. desember
(2) Midtsommerfesten ble feiret 24. juni.
(3) Troen på at Semiramis for opp til himmelen og ble til gudinnemoren.
(4) Guddommens mor ble tilbedt som himmelens dronning (Jer. 7:18)
(5) Det ble bakt kaker tilegnet gudinnen som det var inngravert en «T» på (Jer. 44:17,19)
(6) Det ble holdt 40 dagers faste for Tammus (Esek. 8:16)
(7) Feiring av vårjevndøgn (Esek. 8:16)
(8) Feiring av Tammus’ oppstandelse ved vårjevndøgn, og prosesjoner med utskårne bilder i den hellige uke.
(9) Ærefrykt for utskårne bilder av Baal, Ishtar, Tammus og av himmelens mindre guder.
(10) Troen på en udødelig sjel og et brennende pinested.
(11) Læren om skjærsilden.
(12) Troen på at de døde besøker de levende. Det ble holdt en fest for disse i november (alle sjelers dag)
(13) Brenning av røkelse
(14) Messing og ensformige bønner som ble stadig gjentatt (Matt. 6:6)
(15) Korset som symbol på soltilbedelse
(16) Amuletter og avgudsbilder for å skremme vekk onde ånder
(17) En rund skive inngravert med IHS-symbolet (Iris, Horus, og Seb) ble spist som mat for sjelen
(18) Tegninger og malerier av mor og barn med solens glorie rundt hodene
(19) Barnedåp, stenking av hellig vann
(20) Åndemaning eller spiritisme
(21) Ukens første dag, solens dag, ble holdt hellig til ære for Baal
(22) Overhodet for det babylonske avgudssystem hadde tittelen «Pontifex Maximus» - brobyggeren
(23) Janus og Cybele hadde nøklene til himmel og helvete
(24) Den øverste prestekongen ble båret på en trone inn i sin guds hus
(25) Den øverste prestekongen trodde han var inkarnasjonen av solguden
(26) Ofringer for å forsone seg med gudene
(27) Sølibat både for prester og nonner, hus for jomfruprestinner som skulle ansettes ved de hedenske templer
(28) Menneskeofringer som brennoffer for å tilfredsstille gudene
(29) Gudemåltid - man spiste gudekjøtt i form av en innviet, rund kake som fremstilte Osiris’ kropp
KATOLISISMEN
(1) Jesu fødsel, julen, 25. desember
(2) Feiringen av Johannes’ fødselsdag 24. juni
(3) Troen på Marias himmelfart, og at hun der ble Guds moder.
(4) Jomfru Maria tilbes som himmelens dronning.
(5) Varme boller (korsboller) med inngravert kors.
(6) 40 dagers faste.
(7) Feiring av vårjevndøgn (påsken)
(8) Prosesjoner med utskårne bilder av Jesus, Maria og Peter i den hellige uke.
(9) Ærefrykt for utskårne bilder av Jesus, Maria, Peter og helgenene.
(10) Troen på en udødelig sjel og et brennende pinested.
(11) Læren om skjærsilden.
(12) Alle sjelers dag feires 2. november, og allehelgensdag den 1. november.
(13) Brenning av røkelse og vokslys.
(14) Rosenkransen og Mariapåkallelsen.
(15) Krusifikset. Kors på kirker, kors i prosesjoner etc.
(16) Bære krusifiks eller å henge opp bilder for å bli beskyttet
(17) Oblaten som blir brukt under nattverden er rund, og inngravert med «IHS»
(18) Malerier av Jesusbarnet og Maria med solens halo eller glorie rundt hodene
(19) Barnedåp, stenking av hellig vann
(20) Mystisisme eller spiritisme
(21) Forandret sabbaten til søndag
(22) «Pontifex Maximus» var en av de første navn på paven
(23) Paven hevder å ha Peters nøkler
(24) Paven blir båret på en flyttbar trone til St.Peterskirken
(25) Paven gir seg ut for å være Kristi vikar her på jorden
(26) Botsøvelser, avlat og frelse ved gjerninger
(27) Sølibat både for prester og nonner. Nonner i klostre som tjenestegjør i kirkelige handlinger
(28) Motstandere av den romersk-katolske lære ble brent på bålet
(29) Transubstansiasjonsritualet i eucharisten (den katolske messen), der Jesu virkelige legeme blir spist.
|
